Sigrun Slapgard: Maleren - en roman om Anders C. Svarstad

Helt tilfeldig ble jeg gjort oppmerksom på romanen til Sigrun Slapgard: Maleren. En veldig god bok synes jeg etter å ha lest den. 

Romanens tema er livet til maleren Anders Castus Svarstad (1869 – 1943).

Svarstad ble kjent med Sigrid Undset under et opphold i Roma i 1909. Han var på dette tidspunktet gift og hadde tre små barn. Svarstad og Undset innledet et forhold som medførte at han skilte seg fra Ragna og giftet seg med Undset som han fikk tre barn med. Undset flyttet fra Svarstad da hun var gravid med deres tredje barn, og hun skilte seg fra han i 1924 etter at hun ble katolikk. Sitat fra boken – det er 1928 og Undset har fått Nobelprisen i litteratur:

«Det sto svart på hvitt og lyste mot ham i avisen. Hvordan hun hadde beskrevet sitt liv med ham.

I 1912 ble jeg i Belgia gift med den norske maler A.C.

Svarstad. Da jeg i 1924 ble opptatt i den katolske kirke,

måtte imidlertid dette ekteskap oppløses idet han tidligere

var skilt fra en dame som enda er i live. Vi har tre barn. Siden

1919 bar jeg vært bosatt på Lillebammer.

Så kort kan det sies.»

Jeg har vært helt oppslukt under lesingen av romanen som ble utgitt i 2015 og som jeg har lånt av biblioteket. Og hele tiden har jeg tenkt på biografiene jeg har lest om Sigrid Undset og som står i bokhyllen, bl a en biografi skrevet av Sigrun Slapgard. 

Jeg kjente til hovedtrekkene av Undsets forhold til Svarstad, men det å lese om dette med Svarstad i fokus, gir historien en ny dimensjon.

I dette intervjuet med Slapgard om romanen Maleren sier hun bl a dette:

«I arbeidet med Maleren har Sigrun Slapgard fått tilgang til hittil ukjente brev, og hun har snakket med nå avdøde kilder som sto nær både Svarstad og Undset.

— Brevene og kildene viser en annen Svarstad enn det som er fremstilt gjennom de ulike Undset-biografiene, inkludert min egen, sier forfatteren. - Han havnet veldig i skyggen av den store forfatteren. Og det er nok riktig å si at han ble demonisert av enkelte.

Slapgard skriver om en far som sørger dypt og som føler seg enda mer skjøvet til side da først datteren Maren Charlotte dør av sykdom i 1939 og så den 27 år gamle sønnen Anders, som har meldt seg til de norske styrkene, blir drept av tyskerne ved Segalstad bro 27. april 1940.

Svarstad var i Stockholm og stilte ut bilder da Sigrid Undset ankom byen tre uker etter at sønnen var død og fikk den grufulle beskjeden. De svenske avisene skrev om den store forfatterens store tap, men ingen registrerte at den unge soldaten hadde en far, en billedkunstner som faktisk også var i Stockholm på denne tiden.

— Jeg tror det tok livet av ham. Han døde av lungebetennelse to år etter. Jeg tror han døde av sorg. Jeg må si jeg ble veldig grepet av den ensomme mannen som sto der til slutt.»

Det er både interessant og tankevekkende å lese om livet til den fattige husmannsgutten som arbeider seg frem til det han mest av alt ønsker å bli og har evner til: å bli kunstmaler. Hans oppturer og nedturer og det samfunn han var en del av. Ikke minst kunstnermiljøet. Det er også interessant og tankevekkende å lese om Sigrid Undset fra dette perspektivet. Jeg har aldri forstått hva det er med katolisismen hun ble så tiltrukket av at hun tok slike drastiske valg som hun gjorde. Enda mindre forstår jeg det etter å ha lest romanen Maleren av Sigrun Slapgard.

Forlaget Cappelen beskriver innholdet slik:

«Anders Castus Svarstad, født 1869, kom fra små kår, men ble en anerkjent maler med en markant rolle i kunstmiljøet. Da Svarstad møtte dikteren Sigrid Undset, en kjærlighetshistorie som brøt alle regler, tok malerens liv en ny vending. Det ble triumfer, men også personlige nederlag.

Svarstad og Undset var et skandaleomsust par da de satte kursen for Roma og sin felles kunstnerdrøm: Male, skrive, elske. Maleren er historien om en kjærlighet som inspirerte dikteren av Kristin Lavransdatter, en av verdenslitteraturen store kjærlighetsskildringer. Det er også historien om hvordan en maler havner i kamp med seg selv og tiden.»

Dikt: Bønn for drømmen av Hans Børli

Bønn for drømmen

Jeg frykter den kalde,

altfor kloke tanken.

Den som borer så presist,

roper så høgt på sannhet -.

Jeg ber for Drømmen:

det gåteblå sløret

som skjuler sannhetens

arrete ansikt.

Ja, jeg ber for Drømmen!

La meg lenge få tro

at suset i skogen er noe mer

enn et fysisk fenomen:

Grenenes friksjon

mot strømmende luft -.

Hans Børli

Nora Szentiványi: Leiligheten

«Hva skal jeg gjøre uten henne? Hun skal finnes. Hun har alltid funnes. Hun skal være der. Der, i leiligheten. Slik at vi kan besøke henne av og til. Altfor sjelden og altfor kort. I det landet der ingen av oss liker å være.»

«Hun» er mormor til fortelleren i romanen Leiligheten av Nora Szentiványi. «Vi» er fortelleren og fortellerens familie. «Landet» er Ungarn. Leiligheten er mormorens knøttlille leilighet i Budapest.

Romanen Leiligheten ble utgitt i 2016 på Forlaget Oktober og boken jeg har lest er et lesereksemplar. En roman som gjorde et stort inntrykk på meg. Den fikk frem i meg både såre grunnleggende følelser om det å forlate og bli forlatt. I tillegg er den tankevekkende fordi den har et tema som jeg har lest lite om: de som valgte å flykte fra Ungarn da landet var i kommunismens jerngrep. Men også på et mer generelt grunnlag: hva som skjer i et familieforhold når mennesker velger å flykte fra et diktatur, og familiemedlemmer som en er knyttet til, blir igjen. I en verden der mange mennesker ikke ser annet valg enn få flykte er den særlig aktuell mener jeg.  

Nora Szentiványi er født i 1969 i Budapest og oppvokst i Gøteborg. Hun har bodd i Norge siden 1997.

Foto: Pernille Marie Walvik – kilde Forlaget Oktober

Forlaget omtaler romanen slik:

«I en liten leilighet i Budapest i 1970 pakker et ungt par livet sitt sammen. Alt de får med seg er spedbarnet sitt og en koffert. De flykter fra hjemlandet Ungarn, fra et system bygget på redsel. Barnets mormor blir igjen alene.

Leiligheten er mormorens historie, fortalt med sorg og avstand av det voksne barnebarnet, hvor det man vet og det man ikke kan vite om henne føyes sammen. Det er en roman om å leve adskilt fra de aller nærmeste, og om en flukt som for alltid vil prege livet til dem som dro – og til den som ble igjen.

Fortellerteknisk er romanen slik jeg liker at en historie fortelles. Fortelleren søker å forstå sine foreldre og mormor ved å tenke tilbake til det hun vet om dem. On de valg de har tatt i livet. Vi blir tatt med til fortid og nåtid uten at dette fortelles i kronologisk rekkefølge. Det gjør en fortelling mer levende for meg fordi det er nettopp slik det er for et menneske – vi tenker ikke kronologisk – tankene beveger seg frem og tilbake.

«Å forlate et menneske. Sin nærmeste. Å forlate henne så hun blir helt alene. Henne som har født en og tatt hånd om en hele livet. Henne som man er den eneste for.

Men man er ung. Man er tjuetre år. Man har et lite barn. Noe annet har man ikke. Man har ingen egen leilighet og ingen utsikter til å få en. Det er i denne leiligheten man kommer å måtte bo i all overskuelig fremtid. Man har en utdanning, man er syerske og man har ingen utsikter til å kunne bli noe

Annet noen gang. Man har flere ganger søkt om å få komme inn på universitetet for å studere biologi, men man har fall avslag ettersom man ikke er medlem av kommunistpartiet. Man tenker at man kanskje vil ha flere barn en gang. Hvordan skal man kunne få plass til flere barn i denne leiligheten. Kanskje man holder på å eksplodere av irritasjon over moren sin. Kanskje hun går en på nervene. Kanskje man aldri har kommet særlig godt overens med moren sin. Kanskje man er sint. Kanskje man ikke vet hvorfor man er sint. Kanskje det er alt sammen, innestengtheten, håpløsheten, fastlåstheten, fremtidsløsheten. Gråheten.

Ingen kan forstå hvordan det er å leve i et diktatur, har jeg hørt dem si. Ingen som ikke har opplevd det. Det er historien jeg har vokst opp med. At man kan ikke leve i et diktatur.

Men jeg tenker på dem som valgte å bli. Hvis det nå var et valg. Valget ikke å ta et valg. Å bli, holde ut, gjøre det beste ut av situasjonen. Å bli i tryggheten.

Tryggheten, utryggheten. Det er en slags trygghet og en slags utrygghet. Ingen er trygg. Ingen er trygg i et diktatur.»

Mormoren valgte å bli selv om hun etterhvert hadde kunnet flyttet etter familien til Sverige:

«Hun gjorde et valg. Man kan begynne der. Et valg som hun gjorde, som var hennes. Hun valgte å bli. Å fortsette på det livet som hun kjente, som var hennes liv. Hennes leilighet, hennes arbeid, hennes venner og bekjente, hennes slektninger, hennes språk, hennes hjemland. Alt som omgir et menneske, alt man kjenner, alt man vet hvordan fungerer. Tryggheten i alt som man kjenner til.  Bare hvordan gateskiltene ser ut, eller regningene, eller hvordan man hilser når man møter naboen, eller hvordan man handler på torget. Slikt som gjør en usikker når man er utenlands. Slikt som er spennende når man er turist, særlig når man er ung, men som føles mer og mer besværlig med alderen. Med alderen og vanene. Med alderen vil man at alt skal være som det alltid har vært. Det blir viktigere for en. Men blir det det viktigste? Viktigere enn frihet? Er det sånn de står, vektskålene? I den ene er friheten, i den andre tryggheten.»

Etterhvert kommer mormor på besøk til Sverige, og familien besøker henne. Men ingen trives i det landet de forlot:

«Det er kanskje like greit at jeg sier det med det samme: Jeg liker ikke å være her. Jeg liker ikke dette landet. Jeg liker ikke menneskene, det landet har gjort med dem. Det landet har gjort dem til. Og det de har gjort med landet. Kan man si det på den måten? Det finnes et land. Mennesker har bodd her i uminnelige tider. Det enorme slettelandskapet som er så fruktbart. Det gunstige klimaet. Den eneste trusselen er tørken. De milevide slettene som skifter i gult og brunt.

I de varmeste timene på sensommeren forlater hun ikke leiligheten. Hun sitter i leiligheten i varmen og holder ut. Ærendene sine gjør hun tidlig på morgenen.» Allerede ved syvtiden tar hun på seg skoene, tar av seg forklekjolen som hun går med over klærne når hun er hjemme, tar handlenettet sitt og går mot sentrum.»

Leiligheten av Nora Szentiványi håper jeg blir godt mottatt og lest av mange.

Her fra litteraturkritikk.no: Leiligheten er en vond og klok beretning om de som blir igjen:

«Hvor mye kan en liten leilighet romme, ikke av ting, men av minner, følelser, av sorg og savn? Hvor mye kan den skjule eller berette? Hva blir værende når noen har reist, hva setter seg i veggene og hva gjemmer seg i krokene? Nora Szentiványis debutroman, sirkler rundt en liten leilighet i Budapest. Den forteller om hva som skjer når kvinnen som bor der blir forlatt, blir værende alene igjen i de tomme rommene.»

Tomm Kristiansen: Mørk safari - Beretningen om Henry M. Stanley

Jeg fant boken til Tomm Kristiansen om Henry M. Stanley (1841 – 1904) på et loppemarked i sommer. Interessant å lese om Stanley som jeg kunne lite om. Men det er også en brutal historie.

Stanley hadde en brutal oppvekst. Avvist av moren og etter bestefarens død ble han plassert på fattighuset. Det var først etter at Stanley var blitt berømt og pengene strømmet inn at familien viste interesse for han. Brutalt å lese det han opplevde på reisene og den brutale atferden han viste. Men det er en del av historien, og verden er ikke blitt mindre brutal. Uansett, boken var vel verdt å lese. 

Boken er på 300 sider og ble utgitt i 1998. Fra bokomslaget:  

«Forfatteren forteller om den plagede og avviste fattighusgutten John Rowlands, som under navnet Stanley blir en av verdens største oppdagelsesreisende. Han deltok i borgerkrigen i USA, gikk og padlet Afrika på tvers, fant dr. Livingstone, grunnla fristaten Congo og fylte de hvite feltene på Afrika-kartet. Men det kostet. Han deltok i stammekriger, lot venner i stikken, lurte og løy. Vi møter en avvikende og uhyggelig personlighet. Men hans brutale galskap og vilje til å overleve fascinerer.»

Den store boken om Knerten; inneholder alle åtte bøker om Lillebror og Knerten skrevet av Anne-Cath. Vestly

Det er en del år siden jeg kjøpte og leste Den store boken om Knerten for datteren min. Boken inneholder åtte bøker om Lillebror og Knerten skrevet av Anne-Cath. Vestly. Etter at jeg hadde lest boken for henne, måtte faren lese den om igjen. Boken er å anbefale for de som ønsker gode lesestunder sammen med barn og barnebarn.

I boken leste jeg og skrev om i innlegget:

Kaja Nordengen: Hjernen er stjernen Ditt eneste uerstattelige organ

Skriver Kaja Nordengen under temaet Den kreative hjernen:

«Knerten? Det var et fint navn! Det er akkurat det du heter. Du skal være kameraten min, for det er ikke noen andre her. Jeg og deg, vi er venner», sa Lillebror da han fant en rot som så akkurat ut som et lite menneske. I Anne-Cath. Vestlis barnefortellinger kommer flere millioner år med evolusjon av den menneskelige hjernen til uttrykk. Det er nemlig akkurat kreativitet og forestillingsevne som skiller oss fra alle andre arter. Sjimpansene finner ingen pinne som likner en sjimpanse og begynner å leke med den, og delfiner finner ikke steiner på havbunnen som blir deres fantasivenn. Vi er mennesker fordi vi har fantasi.

Når du finner på noe nytt på egen hånd, er du kreativ. For å være kreativ, må du være kritisk, selektiv og generelt intelligent. Du behøver imidlertid ikke å ha skolens høyeste IQ for å lykkes kunstnerisk; det holder lenge å ha en gjennomsnittlig menneskelig hjerne. Det er popartens far, Andy Warhol, med en IQ på 86, et levende eksempel på. Hjernen var hjelper oss, som jeg har vært inne på, med å filtrere vekk en masse inntrykk som vi blir bombardert med, for det når bevisstheten var. Å fokusere på umiddelbare oppgaver er avgjørende i dagliglivet, men for å bli kreativ, må du åpne opp for inntrykk og minner som ikke umiddelbart ser nyttige ut. Denne prosessen hjelper deg med a kople sammen ting som ellers ikke har noe med hverandre å gjøre.»

I boken om Lillebror og Knerten er en del av tegningene fargelagt. Her er Lillebror hos den andre kameraten sin, den gamle snekkeren. Knerten er med og gir klar beskjed om at han ikke vil lakkes slik storebror Philip mener han skal. Den gamle snekkeren er enig med Knerten, han foreslår at Knerten kan oljes, for da er de helt sikker på at Knerten vil holde seg. Og slik blir det;

I flere år flere ganger om dagen har jeg gått forbi naboens garasje der disse stubbene står. Plutselig en da så jeg Knerten eller en slektning til Knerten.

Bokklubben, der jeg kjøpte boken – beskriver den slik:

«Alt om Knerten og Lillebror Knerten har både armer og ben og hode og ser akkurat ut som et lite menneske. Han er fin å ha for Lillebror, og Lillebrors fantasi får hjelp av Knerten hele tiden. Knerten er en av Anne-Cath. Vestlys mest elskede figurer. Til sammen er det blitt 8 bøker om ham og Lillebror. I denne vakre gaveboka finner du alle fortellingene om dem. Tegningene av Knerten er fargelagt for første gang. Vi møter Lillebror utenfor det nye huset sitt ved landeveien og heldigvis fant han Knerten. Det er så mange slags kamerater bare man får øye på dem og alle går ikke nødvendigvis på to eller fire ben og er såkalt levende. Knerten er fin å ha for Lillebror, men når storebror Phillip er hjemme, da kommer Knerten ofte bort i huset sitt. På Gampetreff blir Lillebror kjent med Vesla - også kalt Prinsessen - og Lille-Bjørn, han som også dukker opp i Guro-bøkene og bøkene om Ellen Andrea. I Bessby kjenner han Magnus og Ivar, og det er de tre som lager Knertenklubben.Den store boken om Knerten inviterer til lesestunder for små og store!

Richard Herrmann: Paradisveien - en gate i London

«Førstesekretær Smith i innenriksdepartementet representerer øvrigheten og historiens gang. Dersom han var begynt å sitte seg fram ti-femten år tidligere, kunne han til og med endt som understatssekretær, i hvert fall tror han det selv.

Dosenten i nummer 15 har det skarpeste hode sør for Themsen og er blitt den fryktede mann han er på ren og skjær hjernemasse.

Den beklagelige litteraten i nummer 35 holder det gående som best han kan på rykter om både sin litt for kjente mor og sin fremdeles ukjente far.

Og Paddy, løsarbeideren som har sitt utkomme alt etter Vårherres vær og vind, ville i alle tilfelle være den han til alles fortvilelse er — han vil skille seg ut under enhver omstendighet, på jorden og i himmelen — eller den andre plassen.

Resten av folket i Paradise Road er fornøyd med å fylle ut de ovenfor nevnte, de sterke personlighetene i gaten. De er den nødvendige bakgrunn, satt inn i livet for å mumle — som alle skikkelige kor gjør det for de store solistene.»

Førstesekretæren, dosenten, litteraten og Paddy er noen av noen av beboerne i Paradisveien som hjertevarmeren av en bok omhandler, en bok skrevet av Richard Herrmann: Paradisveien En gate i London. Boken ble utgitt i 1968, og jeg har kjøpt boken. Men den som ønsker å lese boken uten verken å låne eller kjøpe den, kan lese den på Nationalbiblioteket.no.

Vi møter beboerne i Paradisveien i ulike settinger. På puben til Harry; Hertugen av Wellington, der de fleste møtes og der den lettsindige irlenderen Paddy er stamgjest. Vi er med i sorg når apotekerfruen Mrs. Smelley dør av kreft. Vi er med bookmaker Spender og ektefelle på dere ulykksalige seilas på Themsen. På sommerfesten som arrangeres av den tiende Lord Lumpit. Vi er med Paddy på en tur til Irland der han må foreta vendereis når han blir ansett for en risiko for munn- og klovsyke. Og mye, mye mer. Hverdag og fest, samarbeid og skillelinjer. Store og små dramaer.

Boken på 194 er en fornøyelse å lese – fra første til siste side. Boken tar oss tilbake til en tid som var, og det kjennes veldig godt innimellom å lese slike bøker. Jeg har lest den en gang tidligere, men nå har jeg kjøpt alle bøkene til Richard Herrmann og leser de i rekkefølge. Jeg gleder meg veldig til å lese den neste boken fra 1970: Bak den svarte døren.

Når det gjelder beboerne er det ingen tvil, det var Paddy som skapte mest begeistring hos denne leser. Det har nok med å gjøre at jeg for noen uker sider var i Irland, bl. a i Galway, og tenkte imens jeg reiste rundt: jaggu er irer kreative. Og Paddy er kreativ, og har uflaks, Jeg avslutter med sitat fra boken der Paddy blir tatt for ikke å ha betalt fjernsynslisens:

«Først kunne han ikke finne lisensen, enda han lot som om han lette. Så var det ikke engang hans apparat, han tok vare på det for en venn som han ved ettertanke dessverre hadde glemt navnet på. Det var også gått i stykker for flere år siden, det var ikke i bruk, men det hadde det med å komme på av seg selv, av vanvare, når han ikke så på det, han måtte ha sparket til det.

Det ble en bot på fem hundre kroner, subsidiært en måneds fengsel, han kunne velge. Han kunne forsåvidt skrive under på et papir med det samme, erklære seg skyldig på stedet, det var i grunnen det greieste for begge parter.

Det er i slike umenneskelige stunder en irlender i England hører sitt hjemlands toner i luften og sier at nå får det være nok.

Det vil si, Paddy sa noe ganske annet, men de britiske lover mot stygge ord i skrift og tale er meget strenge, og for ikke å bringe ytterlige anklager over Paddys hjemsøkte person, må vi dessverre avstå fra å sitere ordrett hva han tømte seg for i disse vanskelige juridiske omstendigheter.

Som et sømmelig referat kan vi slå fast at Mr. Patrick O'Reilly fra Galway Bay hadde gått rettens vei for atskillig mindre. Han anla sak, også på stedet, mot politi, kringkasting, parlament og regjering. Han krevde erstatning for ærekrenkelse, tillitstap og grovt innbrudd. Subsidiært fengselsstraff.

Hadde de hørt om privatlivets fred, om menneskerettighetene, om frihet?

Det var for eksempel engang en spirrevipp som het Hitler. Han ble så stor på det at de måtte ta ham for det, til slutt. Han, Paddy, hadde ofret litt av hvert i sakens anledning, deriblant nesten livet. Men da var vel disse hvalpene i uniform ikke tørre bak ørene ennå.

«Eller hva?» sa Paddy.

Så blir det altså enda en sak for Paddy, og hele gaten har bedt ham om å erklære seg i hvert fall delvis skyldig, gå inn for en betinget dom.

«Ikke tale om,» sier Paddy og satser nok en gang på henleggelse på grunn av bevisets stilling.»

Tomas Espedal: Året

Tomas Espedal sier her at han har tatt fatt på slutten av sitt liv: - «Jeg håper jeg har to bøker igjen å skrive.»

Jeg håper det blir flere bøker selv om hans livsførsel med mye alkohol, og som han ikke legger skjul på også brukes som en form for selvmedisinering, neppe er helsebringende. Nå har jeg lest Året som ble utgitt for kort tid tilbake. Det er få forfattere som gir meg en altoppslukende leseopplevelse som Tomas Espedal – selv om ikke alt er behagelig å lese om. Eksemplaret jeg har lest er lånt av biblioteket.

Forlaget kategoriserer boken her som en roman og beskriver innholdet slik:

«Så enkelt, så vakkert åpner Tomas Espedals nye roman, Året. Tomas Espedals prosa har alltid hatt en poetisk undertone, og i denne boken er det poetiske enda mer fremtredende enn tidligere. Året er en bok om å elske den samme hele livet, selv når kjærligheten ikke blir gjengjeldt. Det er en bok om aldring og desperasjon, om stillstand og gjentagelse. Handlingen starter den 6. april, den datoen den italienske dikteren Petrarca første gang så sin elskede Laura, da hun var 13 år. Hudløst og vakkert undersøker Tomas Espedal om kjærligheten til den ene, kjærligheten som ikke tar slutt, den kjærligheten Petrarca beskriver i diktene til Laura, om den fortsatt har relevans i vår tid, den store kjærligheten. Er den fortsatt mulig?»

Året er som mange de andre bøkene til Espedal selvbiografisk der han utleverer seg selv. Et gjennomgående tema i boken er kjærlighetssorgen han fortsatt har etter at kjæresten forlot han for en del år tilbake. Formen han har valgt er som å lese et langt dikt.

«Aah det er godt å bo alene

i et hotell

en mørk glede er det

å bo i denne store stillheten

i et lite rom.

Du er jo her for å kjenne på ensomheten savnet

av den du elsker.

Når noe gjør ondt

så skal du ikke unngå det

nei

du skal møte det ondeste

med all din svakhet

og la deg bli ødelagt.

Du skal oppsøke ensomheten

for å kjenne at du er alene

for å kjenne at du er forlatt

for å kjenne at du har elsket

for å kjenne kjærligheten

som kan ødelegge deg fullstendig.

Kjærligheten

hva vet du om den

for du har mistet den du elsker

for du forstår at du ikke kan leve uten henne

og likevel skal du leve

uten henne.

Selv om du tror at du skal dø

uten henne

skal du leve

og nå vet du hva kjærligheten er

og hva den kan gjøre med deg

her du er på livets grense

mot døden

nå kan du velge

om du vil leve eller dø.

Og når du vil leve

hvordan skal du leve uten den du elsker

hvordan leve alene

uten kjærlighet

jeg vet det ikke.»

Det var i dette intervjuet med Aftenposten 27. august 2016 jeg leste om romanen første gang. Sitat fra intervjuet:

«Som alltid med Espedals bøker dras vi inn i et eget univers. I høstens bok handler det om kjærlighetssorg og det handler om årstidene.

Jeg leser boken som et budskap om «å være i sorgen, om å ta seg tid til sorgen». Det står i kontrast til sterke føringer i vår tid som handler om å komme seg videre, legge ting bak seg, forte seg inn i nye forhold, raskere karrieresprang, materiell progresjon. Du sier på en måte «vær i det»?

– Det er helt riktig, jeg sier vær i det. Det er en utfordring når noe blir vanskelig. Når noe blir vondt er det lett å flykte inn i noe annet. At du er i stand til å føle noe så sterkt er også en god ting. Men man kan jo gå til grunne.»

Det er krevende å være nær et menneske som opplever sorg. Det er slik jeg opplever å lese boken. Nå handler ikke romanen på litt over 200 sider bare om kjærlighetssorgen, men det er hovedtema. Derfor skal jeg avslutte innlegget med dette sitatet:

«Å miste noen

som ikke blir borte

er nesten verre

enn å miste den

som er borte

for godt.

Å leve med kjærlighetstapet

samtidig som den du elsker

elsker en annen.

Det er en sang.

En novembersang.

En kjærlighetssang

i november.

Jeg elsker deg.

Det tar ikke slutt.

Heller ikke sangen tar slutt.

Det er noen andre som skal synge den.»

Privat foto