Vetle Lid Larssen: Hvordan elske en far - og overleve

Jeg har vinglet en del med hensyn til om jeg skulle lese Vetle Lid Larssens bok: Hvordan elske en far – og overleve. Jeg så NRK programmet der han snakket om boken i samtale med Brenner.  Jeg satte meg opp på venteliste på biblioteket. Så fjernet jeg meg fra listen, tenkte at dette er en bok med for høy kjendisfaktor. Angret, og satte meg opp på nytt. Nå er den lest, og jeg angrer ikke et sekund. Boken ble utgitt i 2015 og er på 197 sider.

Jeg ler av mye. Allikevel er det relativt få bøker, ihvertfall av norske forfattere, som får meg til å le.  Når jeg endelig finner noen, blir jeg sjarmert. Særlig slike bøker som boken til Vetle Lid Larssen som det ligger et alvor i bunn. 

Boken handler om forfatterens forhold til sin far Lars Andreas Larssen de årene de hadde sammen til faren forsvant inn i Alzheimers sykdom og til slutt døde. Vetle Lid Larsen ble født i 1960 og faren døde i 2014.  Jeg synes boken beskriver på en fin måte hvordan det er å være pårørende når foreldre rammes av Alzheimer. Jeg har lest en del bøker der det har vært tema, og jeg kjenner igjen det han beskriver fra disse bøkene. Å få denne sykdommen er en trist sorti. Men hans forhold til faren var helt ukjent for meg.

Skuespilleren Lars Andreas Larssen f. 1956 i Melbu i Vesterålen ble etterhvert en kjendis. Det jeg husker med han var at det virket som han trivdes i rampelyset. Utadvendt og full av energi. Høyrøstet. Det er også slik han beskrives av sønnen. Etter at faren fylte 50 år tok det helt av, han ble nærmest hyperaktiv slik denne perioden beskrives.  Ikke langt fra slik jeg opplevde han de gangene han var på TV, og det var ganske ofte er periode. For sønnen var ikke dette enkelt å forholde seg til.  

Men før vi kommer til denne perioden får vi vite om oppveksten sammen med faren:  

«Jeg tror aldri faren min reflekterte over hvorvidt han var en god far. Han hadde ikke lest noen bøker om emnet, ikke konsultert noen universitetsutdannede eksperter.

Far min omtalte ikke det han gjorde med meg som «farsrollen». Roller var noe man spilte på teater. Dette handlet om livet. Der fremstod man ikke, man var. Var seg selv, på godt og ondt, utøvde det farskapet som la i genene hans, i sjelen, i alt dette motsetningsfylte, forunderlige som utgjorde ham.

Derfor var han alltid sikker i det han gjorde. Han lyttet til seg selv, og aksepterte det som kom, selv om det var feil. Feilene er også en del av det å være far. Ja, det er feilene som er farskapet.

Hissigheten, utskjellingen, urettferdigheten, feilbedømmelsen, surheten — alt dette hører med.

Hvem kan greie å bli menneske i en pedagogisk korrekt oppvekst?

For å bli menneske må man være i kontakt med det feilbarlige, se det på nært hold.

Faren min var ingen voldsomt maskulin mann. Han drev ikke med sport, hadde maveproblemer, svettet meget på føttene, var oppfarende og manglet en dypere struktur for sitt liv. Han hadde lest for lite, noe han ikke unnlot å påpeke selv, hadde reist begrenset, begynte først å drikke rødvin som 52-åring, kunne være både forfengelig og overfladisk, spiste som en gris og elsket å gå rundt i en grønn militærhatt med klaffer, som fikk ham til å se ut som en jysk svinerøkter. Han var opptatt med sitt, og ble det bare mer og mer. Lyttet ikke til gode råd, foreslo ingen fritidsaktiviteter, utførte få dannelsesritualer, nei, tok meg aldri med på et eneste fordømt museum så lenge han levde.

Og allikevel var han en førsteklasses far.

Ihvertfall til det store bruddet kom.»

Det var en ting faren var opptatt i å prente inn i sønnen. En av de morsomme episodene som blir beskrevet og som viser at Lars Andreas Larsen var en handlingens mann:

«Inntil videre hadde han nok med å lære meg én ting:

Jeg var et barn, ja. Men jeg var også et individ, med rettigheter, med en verdighet som ingen skulle trakke på.

Det var viktig kunnskap å få.

Min fars rettighetstankegang gikk i mange retninger; samer, gamle, afrikanere, kvinner og barn. Afrikanerne var han opptatt av i et tiår, men glemte dem litt etterhvert. Kvinnene brukte han 30 år av sitt liv på å frigjøre. Så forførte han resten de 30 neste. Men gamle og barn elsket han alltid på samme vis. Da en slem mann som var på besøk hos en av legefruene i «Aldersboliger for pensjonerte leger», puffet meg fordi jeg stod i veien for bilen hans da han skulle parkere, tok far min straks affære. Vi fant ut hvor mannen var på besøk og ringte på.

Et blekt, stramt fjes plirte ut mot oss. Han var ikke interessert i å beklage noe som helst.

Men da kjente han ikke Lars Andreas Larssen. Med foten i døren gav far min mannen en flere minutters lang overhøvling, som startet med Jesus Krist og endte med Karl Marx. Stemmen steg i intensitet. Uttrykkene ble voldsommere. Visste mannen i døren hva et barn var?

Ja, det visste han.

Hadde han barn selv?

Det hadde han ikke.

Nettopp. Hvis ikke mannen straks bad min fars sønn om unnskyldning, skulle far min personlig ta den ufruktbare, vasne, mugne slintrepikken hans, tvinne den tre ganger rundt livet hans og teipe ham opp i taket med den.

Mannen i døråpningen stirret forbløffet på oss.

Unnskyldningen kom umiddelbart.

Ute på trappen triumferte far min: «Ser du,» sa han. «Han var et godt menneske.»»

Forfatteren beskriver foreldrene som svært forskjellige

«Min mor var konkret, uredd, bombastisk og direkte. Min far var også konkret, men unnvikende, pragmatisk og indirekte. Man kunne tro han var direkte. Men det var bare en forkledning. Min mor var nok den første som avslørte ham. Det var ikke vanskelig å forstå at de hadde falt for hverandre. Men det var ikke like lett å skjønne hvordan de holdt ut. Der min mor så verden med protestantisk tyngde, så min far en lek. Begge hadde på en måte rett. Jeg skulle med årene komme til å tenke at jeg lignet min far utvendig, men min mor innvendig. Det gav alle kommentarene jeg fikk om at jeg lignet far min, en egen dobbel bunn. Jeg var på en måte mor min, i forkledning.»

Vetle var 40 år da faren fikk diagnosen Alzheimer, det er broren som gir Vetle beskjeden.  Da hadde Vetle og faren ikke snakket sammen på to år enda de bodde 30 meter fra hverandre. Forholdet mellom dem endret seg etter at foreldrene ble skilt og Vetle flyttet sammen med faren.

Boken en subjektiv og personlig fortelling der den andre part, faren, ikke har en stemme. 

Hvordan faren ville ha beskrevet forholdet sitt til sønnen, får vi aldri vite. Det er vanskelig for å være objektiv om foreldre. Det krever at vi har distanse, og det får man ofte sent i livet.  Det er når man får egne barn man virkelig forstår hvor komplisert det er å være forelder.

Jeg avslutter med dette sitatet, jeg synes det er vakkert skrevet om faren:

Flere år før vi senket far min i jorden, dengangen jeg møtte ham igjen på Solli plass etter alle de månedene med uvennskap, kom jeg til å se på hendene hans.

Og det slo meg:

Hendene var det eneste som var forandret på ham.

Det var som om han holdt dem anderledes, inn mot kroppen.

Var det for å beskytte seg? Var det for å samle kraft?

Far min var som vidda før en storm. Det var de små tegnene som røpet hva som ville skje. Det gjaldt å følge med.

Men noen ganger sa han det rett ut til sønnene sine:

Jeg elsker dere.

Slik skal det gjøres.

Det er det enhver sønn vil høre.

Far min var som et overflødighetshorn. Hadde han hatt hundre sønner, ville han elsket alle hundre.»