Evil Grandma av Line Baugstø – blir det film eller teater av romanen…

 

Det vil ikke overraske meg om romanen Evil Grandma av Line Baugstø blir film eller teater (komedie). Romanen er utgitt i år, og jeg leste romanen på 251 sider i løpet av noen timer.

Det er ingen «dødtid» i handlingen, her skjer det mye. Til tider ellevilt. Det er lett å leve seg inn livet til hovedpersonen Mona.  Romanen er lettlest, og jeg synes forfatteren har beskrevet en del av «tidsånden» på en varm og humoristisk måte. Innimellom ble jeg litt trist og oppgitt over Mona.

Forlagets omtale av romanen:

«Mona er i sin beste alder, men det er det ingen andre som skjønner. Hun er litt for tykk, unngår motbakker og foretrekker sofaen framfor helsestudio. En kveld overmannes hun av skyhøyt blodtrykk og et sterkt ubehag. Selv er hun redd hun har fått et hjerteinfarkt, men den unge legen kaller det panikkanfall. Hun har nettopp fått vite at hun skal bli bestemor.

 Da sønnen og den gravide svigerdatteren Alma får vannlekkasje hjemme, flytter de inn hos Mona. Rotet i den lille leiligheten vokser parallelt med Monas irritasjon. For å avreagere oppretter hun en hemmelig instagramkonto: evilgrandma65. Endelig har hun funnet en kanal der hun kan si sin hjertens mening uten å tenke på konsekvensene.

 Evil grandma er en frydefullt infam roman om forventninger til kvinnerollen etter overgangsalderen - og om hva som skal til for at en video går viralt.»

Pabbi en familiesaga om drukkenskap av Mímir Kristjánsson

 

«EN TEORI OM alkoholisme kan være denne: Så lenge man drikker og er lykkelig, har man ikke alkoholproblemer. Hvis man derimot er ulykkelig og drikker, blir det straks verre.

De fleste drikker for å bli glade, for å feire noe. Fordi alkoholen volder så mye skade, er det vanskelig å snakke om gleden ved å drikke. Vi fornekter de lyse sidene ved alkoholen for hverandre, fordi snusfornuften forteller oss at vi ikke må lokke folk lenger ut på skråplanet. Derfor forblir det på overflaten en gåte hvorfor så mange velger å drikke, det er tross alt både dyrt og skadelig. Men de som er glad i å drikke, vet utmerket godt hva svaret på gåten er, og det er at drikking kan være jævlig kjekt - i alle fall til å begynne med.»

Selv om jeg har lite positivt å si om det politiske partiet Mímir Kristjánsson representer, lytter jeg til Mímir. F eks når han uttaler seg i Dagsnytt 18. Han har en ærlighet med seg som jeg synes for mange politikere mangler. Et ekte engasjement for temaet han ytrer seg om.

Boken Pabbi en familiesaga om drukkenskap er den tredje boken Mímir Kristjánsson har skrevet som jeg har lest. Boken ble utgitt i 2024. Jeg har hørt han snakke om temaet i boken på radio. Allikevel ble jeg overrasket over å lese om hvor mye alkohol han inntar når han drikker. Jeg håper at han etter hvert kommer til den konklusjonen at det ikke kan fortsette slik. Vi trenger hans stemme i samfunnsdebatten. 

Forlagets omtale:

“Mímir husker ikke hvor gammel han var da han skjønte han ville få problemer med alkohol, men det var lenge før han drakk for første gang. Dette er historien om en pappa som drakk for mye og en slekt som har vært fulle siden Egil Skallagrimssons tid.

Mímir Kristjánsson hadde en lykkelig barndom. Han vokste opp med en pappa som var verdens beste historieforteller, og kan ikke huske å ha vært redd for ham en eneste gang. Når faren til Mímir dør, spør han seg hvordan han kan elske faren sin så mye samtidig som han vet at faren var alkoholiker. Med varme, humor, men også en god dose alvor skriver Mímir om å ha alkoholismen i blodet, og om frykten for sin egen skjebne.»

Lars Saabye Christensen: Stille lengde – Noveller i utvalg ved Roy Jacobsen

 

Boken ble utgitt i 2006 og det er utvalgte noveller fra samlingene Ingens (1992). Den misunnelige frisøren (1997), Noen som elsker hverandre (1999) og Oscar Wildes heis (2004), med etterord skrevet av Roy Jacobsen. 

Jeg har lest mange bøker Lars Saabye Christens har skrevet, men aldri noveller han har skrevet. Novellene i boken er gode med et bredt spekter av tema. Historiene overrasker, gjør meg trist, og som den første novellen i boken, En gang må være den første, den fikk meg til å gapskratte. En smakebit: 

«Det var i kjelleren hos Jonny vi fant den: vinballongen. Den stod innerst i boden, under hyllene med norgesglass, skismøring, malingbokser, musefeller og hermetikk. Et gummirør stakk opp av tuten. Det kunne man drikke av. Det gjorde vi. Det var lørdag. Verden stod stille. Vi satt med ryggen mot veggen.

— Jeg blir aldri full, sa Jonny.

— Åssen veit du det? spurte jeg.

— Bare veit det.

— Da så.

Jonny ga røret til meg og jeg sugde. Det smakte ikke noe særlig, tvertimot, men dette var heller ingen fornøyelse, det var blodig alvor.

  Kjenner ingenting, sa jeg.

  Det er det jeg sier.

Jeg ga røret til Jonny igjen. Han dro inn, ble helt flat i trynet og øynene bulte liksom ut, han ligna en passe sliten flyndre.»

Alf van der Hagen: Litterære løft – ti nye forfattersamtaler

 

«Jeg er sikker på at mange av oss har fått nok nå, på så mange plan. Fått nok av en gjennomteknologisk hverdag. Nok apper, nok digitale påfunn vi ikke opplever at vi trenger. Det blir alltid risikabelt i et samfunn når for mange mennesker føler seg fremmedgjort. Jeg tror vi er der nå. Ved det punktet hvor det koker over. Det Trumps fremgang var et symbol på, angår oss. Trumps er det lett for mange av oss å avfeie, men jeg tror vi må være klar over at han er den banale og vulgære utgaven av en livsfølelse mange har. Og det er kanskje en litt ugrei erkjennelse. Tollak hører hjemme i dette bildet. Han kan sitte og høre på radioen at en eller annen forbanna idiot fra staten snakker om at nå skal de gamle profitere på den nye digitale hverdagen, på ny sensorteknologi og at alle byer i Norge skal bli smarte. Tollak blir så galen av å høre på dette at han trekker ut støpselet og hiver radioen bak i pickupen. Når han så får høre en fyr på TV som snakker om «kjenslene sine», så gjør han det samme med Tv-apparatet, kaster det på samme lasset. Han kjører ned til byggevareutsalget og slenger driten fra seg der. Så kan du si: «Tollak, for en idiot!» Men du kan òg kjenne at dette har mange av oss lyst å gjøre. Jeg merket da jeg skrev, at dette nok er fiksjon og litteratur, men det er også sant. Svært mange av oss har fått samtiden i halsen. Vi får ikke puste. Vi lever i et uforskammet samfunn. Hensynsløst, ikke sant, og hvor rart er det? Teknologi er ikke en omsorgshandling, uansett hva de som selger deg teknologiske løsninger, ønsker å hevde. Jeg følte at Tollak ga et svar på den livsfornærmelsen vi opplever akkurat nå, ganske mange av oss. Jeg tror jeg fant et språk for det og en karakter for det.”

Sitatet over er fra Alf van der Hagens samtale med forfatter Tore Renberg publisert i boken Litterære løft utgitt i 2024.  Intervjuet er fra 2021, og et av temaene under samtalen er Renbergs bok Tollak til Ingeborg. Alf van der Hagen viser til at Tollak til Ingeborg ble en bestselger og solgte i titusenvis av eksemplarer. Renberg får da spørsmålet om hva han tror det er som boken har truffet i folket. Om det er et slags norsk Trump-segment.

Samtalene i Litterære løft er tidligere publisert i tidsskriftene Plot og Samtiden i perioden 2021 – 2024 og er bearbeidet for utgivelsen. I tillegg til Tore Renberg er det intervju med Per Petterson, Linn Ullmann, Jon Fosse, Tomas Espedal, Cecilie Løveid, Lena Lindgren, Camara Lundestad Joof, Thorvald Steen og Maria Navarro Skaranger.

Forlagets omtale av Litterære løft:

«Alf van der Hagen har utviklet en særegen samtaleform som han kaller «eksistensielle dybdeintervjuer». I hans nye bok Litterære løft snakker han med ti norske forfattere om å skrive og lese. Om klasse og klassehat. Om å fly høyt og falle dypt, og løftes opp igjen. Om å skrive for å huske, om løgn og sannferdighet. Om litteratur som en slags bønn. Om å skrive sin egen selvbiografi. Om kjærligheten til det mellommenneskelige. Om oppmerksomhetstap og virkelighetsutglidning. Om å se sin mor føde. Om eldgamle kirker i Konstantinopel. Og om å kjempe seg fri fra et innvandrerstempel.»

Overtredelser (Trespasses) av Louise Kennedy – fantastisk god debutroman

 

«Hva gjør du oppe så tidlig? spurte Cushla.

Hva gjør du ute til ni om morgenen?

Hun ransaket hjernen etter et påskudd og mumlet noe om trøbbel med bilen og at hun hadde blitt over hos Gerry. Hun satte foten på neste trinn, men Gina hadde tatt et skritt fram og sto rett foran henne.

Hoho! Trøbbel med bilen, du. Tror du jeg er dum? sa hun og spilte ut neseborene.

Herregud. Lukter du på meg? sa Cushla.

Du får dårlig rykte på deg hvis du driver på sånn, sa Gina, nesten triumferende.

Jeg er tjuefire år gammel, sa Cushla og sprang opp trappa, plutselig klar over at hun luktet av Michael. Tjuefire, for faen.»

Et eksemplar av debutromanen til den irske forfatteren Louise Kennedy Overtredelser var på hurtigutlån, 10 dager, på biblioteket. Tar den med tenkte jeg etter å ha skumlest hva det norske forlaget skriver på baksiden da jeg var på biblioteket.

Romanen ble utgitt i 2023 og på norsk i 2024. Jeg kan ikke huske å ha hatt en så intens leseopplevelse på lenge.  Jeg tenker av og til at jeg kanskje har brukt og bruker for mye tid på å lese. Hvorfor ikke bruke mer tid på å se filmer. Men så dukker en slik bok opp rimelig tilfeldig, og mine tvil forsvinner. Jeg tviler på at filmatisering av romanen ville gitt samme opplevelse som å lese den. Fantastisk god. 

I etterordet skriver forfatteren at romanen bygger på en virkelige hendelser, men iblant stammer hendelsesforløpet (og selve hendelsen) fra forfatterens fantasi. Og at hun har fått hjelp av mange mennesker. En fantastisk fortelling som jeg håper får mange norske lesere.

 Forlagets omtale

Belfast, 1975. Da Cushla møter Michael på familiens pub, burde hun vite bedre enn å forelske seg. For han er protestant, tjue år eldre enn henne og gift, og de to lever i en verden der kjærlighet og vold er tett sammenvevd og overtredelser har en svært høy pris. En verden der fedre blir banket opp på vei til jobb, og en verden der barna Cushla underviser lærer seg ord som bensinbombe og gummikuler lenge før de lærer gangetabellen. Og etter hvert som forholdet mellom de to utvikler seg, eskalerer også volden og terroren.

Louise Kennedys prisvinnende debutroman om den tretti år lange konflikten i Nord-Irland, kjent som The Troubles, er en vakker, rørende, rystende og uforglemmelige debut om mennesker som forsøker å leve vanlige liv i ekstreme omgivelser.

Min skyld. En historie om frigjøring av Abid Raja

 

«Første juledag 2008 stilte Nadia og jeg med tvillingene og Adam i juleutgaven av frokost-TV, God jul Norge. Jeg tror det var hennes første tv-opptreden. Det skulle være en julemorgen med det TV 2 kalte «fine samtaler, vakker musikk, spennende gjester, direkterapporter fra vårt langstrakte land og en varm julestemning i studio». Jentene skulle fylle tre år om noen uker, Adam var nettopp fylt ett. Alle tre var politisk korrekt kledd i røde nissedrakter, røde nisseluer, grå strikkekofter og påtegnede fregner.

Nadia og jeg skulle vise hvor godt integrerte vi var, som norskpakistanere som tok med oss det beste fra hver kultur. Vi ble derfor bedt om å stille i pakistanske festklær, hun i rød, lang kjole, jeg i sort, glitrende skjorte og hvite, store posebukser med hvite sandaler på føttene. Vi var klare til å pludre om juletrær og julekalendere.»

Jeg husker det jeg har sitert over fra Abid Rajas bok Min skyld En historie om frigjøring som ble utgitt i 2021. De var så fine alle sammen. Men det som han skriver om videre husker jeg ikke:  

«Så spurte Vår Staude plutselig med skarp nyhetsstemme og kritisk blikk:

«Dere har fått disse tre barna. Men hva om de vokser opp og en av jentene plutselig møter en staut, kristen mann fra Vågå? Hva sier mor da?»

 Nadia og jeg vekslet raske blikk. Dette temaet var vi definitivt ikke forberedt på og komfortable med. Jeg svettet under tv-sminken, og måtte i løpet av noen hundredels sekunder finne ut hvordan vi skulle redde situasjonen og få rodd oss i land. For hvordan svarer du på et sånt spørsmål, slik at både etnisk norske og staute karer i Vågå, pakistanske menn i slekten og muslimske familier på Grønland skal føle seg inkludert i svaret og ikke bli støtt? Dette var jo kjernen av hvordan vi prøvde å finne balansen i vårt eget ekteskap, der vi forsøkte å tekkes absolutt alle rundt oss.»

Abid Raja har vel de fleste møtt gjennom TV-ruta der han prater på innpust og utpust om det han brenner for. Et menneske med meningers mot. Forlaget omtaler forfatteren slik:

«Abid Raja (1975) er advokat, Venstre-politiker og tidligere kultur- og likestillingsminister, og har gitt ut bøkene Dialog (2010), Min skyld (2021) og Vår ære og vår frykt (2024) på Cappelen Damm. Han har tidligere stått bak Dialogmøtene og tenketanken Minotenk, som han etablerte i 2009. I 2010 ble han tildelt Fritt Ord-prisen for sitt arbeid, og i 2017 mottak han den internasjonale religionsfrihetsprisen for sitt arbeid for å grunnlegge IPPFORB.com og fremme religionsfrihet globalt. For boken Min skyld mottok han, som første sakprosaforfatter på 20 år, Bokhandlerprisen i 2021. I 2022 mottok han Åpenhetsprisen for boken, og i 2023 ble han tildelt YS´Likestillingspris sammen med sin søster og sin kone. Min skyld har et samlet opplag på over 170 000 eksemplarer.

Raja er gift med psykologen Nadia Ansar. De bor i Oslo med sine tre barn.»

Livsreisen hans frem til han skrev boken var ukjent for meg. Det er som han skriver i boken, livet kunne tatt en annen vei. Selv om jeg kjente til boken fra omtaler og intervju med Abid Raja er det noe annet å lese om hans historie sammenhengene i en bok. Boken kunne like gjerne hatt tittelen Min kamp, for en kamp har det vært for han å komme dit han er i dag. En kamp mot andre og en kamp med seg selv. En bok det var verdt å lese.

Forlagets omtale:

«Tidligere kulturminister Abid Raja er blitt kalt breial, brautende, poserende og dominerende.

Hans liv har handlet mye om det motsatte: Om å skjule smertene og handikappet han ble født med, å skjule seg for volden og mobbingen – og å skjule kjærligheten til den han elsker. Skyldfølelsen hans – en blanding av skam og frykt, har hindret ham i å kjenne på de andre følelsene han som menneske er utstyrt med. Alt han har kjent, er et voldsomt sinne.

Da han som voksen oppsøkte en erfaren, kvinnelig psykolog for å få hjelp til å beherske temperamentet sitt, spurte hun: «Har du noen idé om hvor det sinnet kommer fra? Er det noe annet i livet ditt som du egentlig er sint for?»

Dette er den brutalt ærlige historien om Abid Rajas turbulente klassereise, hans mangeårige kamp for kjærligheten og den smertefulle frigjøringen fra skam, skyld og utenforskap.»

Stormberget, siste bok i trilogien Polarsirkelen av Liza Marklund

 

«Kriminallitteratur, ofte berre kalla krim, er underhaldande, spenningsfylt litteratur om etterforsking og oppklaring av brotsverk. Krimromanar står for ein svært stor del av boksalet i Noreg.»

Jeg synes at det å kategorisere Stormberget, siste bok i trilogien Polarsirkelen av Liza Marklund, som krim, er å strekke sjangeren langt. Forbrytelse langt tilbake i tid er grunnlaget for boken. Etterforskning er det lite av. Selvsagt er det interessant å få svar på hvem som har begått forbrytelsene. Men jeg opplevde lite spenning knyttet til handlingen. Boken var grei nok, men det ble ingen stor leseopplevelse.

Forlagets omtale:

«Stormberget er siste del i Liza Marklunds kritikerroste og bestselgende «Polarsirkelen»-trilogi, med handling fra Stenträsk i Norrbotten, like ved polarsirkelen. Marklund vokste selv opp i dette området, og bruker historiene hun hørte på den tiden i handlingen.

 Marklund skriver om lengsel og hemmeligheter, om hensynsløs utnyttelse av mennesker og natur og om vold og tvang, i det store, og i det små. Bøkene hopper frem og tilbake i tid, fra 80- og 90-tallet og frem til i dag.

 Stormberget er en episk familiekrønike der politimester Wiking Stormberg og hans familiehistorie står i sentrum – men også stedet, jorden, elva, selve Stormberget har stor betydning for handlingen.

 Under midtsommerfeiringen i Stenträsk flyter en kropp opp i Kallmyren. Det antas at det er Wiking Stormbergs druknede kone som endelig er funnet. Men mennesket i myra viser seg å være en mann, og han har ikke druknet. Kroppen hans har blitt festet til bunnen av myra med en stake gjennom hjertet, som en vampyr.

For Wiking betyr funnet en svimlende reise tilbake til hans egen familiehistorie. Til slutt vet han ikke hva som er sannhet og hva som er løgn, hvem som egentlig er hva – eller hvem han selv er.»