Barske glæder av Peter Wessel Zapffe

Det er ikke mye som jeg i tidligere år har festet seg om Peter Wessel Zapffe (f.1899 – d.1990). Om årsaken er at de fleste lærerne da jeg vokste opp nordpå var sørfra eller om det var jeg som tenkte han var avleggs, eller en blanding, det er uklart. Uansett; Zapffe er så kraftig fremsnakket i bokprogrammet Faktasjekken at jeg måtte finne ut mer om han.

NRK har lagt ut mye arkivmateriale, og jaggu fant jeg et TV program fra 1974 i anledning at Zapffe fylte 75 år: Smilende penner: Peter Wessel Zapffe Det var 55 anvendte minutter. Dramatiseringen av Psykoanalyse med Lars Andreas Larsen og Helge Jordal var en skikkelig latterbombe. Boken Vett og uvett er herved notert for neste bestilling til Bokklubben.

Nå bruker ikke jeg tid her til å ramse opp hvem Zapffe var, til det er det så mange kilder, herunder her hos Norsk biografisk leksikon. Men kort: Zapffe vokste opp i Tromsø. Utdannet jurist – mest kjent med det er at han skrev han en oppgave på rim om prejudikater som Olav Hestenes leser opp i NRK-programmet. Han tok deretter en filosofisk doktorgrad. Zapffe beskrives kort som forfatter og filosof, men var også en habil fotograf, og han var naturverner og fjellklatrer.

Boken som kom på topp fem lista i Faktasjekken både i kategorien Kultur og underholdning og Reiseskildringer, er Barske glæder. Den har jeg lest på Nasjonalbiblioteket.no – en utgave fra 1997. Boken har forord av Arne Næss.  Det er en samling av Peter Wessel Zapffes artikler fra aviser, tidsskrifter og årbøker. 

Jeg kan ikke kategorisere meg som fjellklatrer – det høyeste fjellet jeg har gått opp og ned er Gaustadtoppen. På egne ben midt i solsteiken. I den korte teksten «Avskjed med Gusta» - er forfatteren kritisk til folk skal bringes opp til toppen med motorkraft. Jeg liker best forberedelsen til turene han forteller om, møtet med lokalbefolkningen. 

Tekstene jeg likte best var tekstene Laksefiskere, Juleleir, Fire korstog til piggtind, Strandhugg og Et ishavsminde eller Herr Mayer. Det er frodige tekster som jeg fant mye humor i. Lett å forstå at mange fortsatt lar seg begeistre over det han har skrevet. 

Faktasjekken – boktips i kategorien Reiseskildringer

Jeg får et snev av eufori når jeg hører på radioprogrammene Faktasjekken. Program nr. 5 som første gang ble sendt i 22. juli 2017, er ikke noe unntak. Boktipsene strømmet på. Som det ble nevnt i programmet; dette er ikke bøker man leser fordi det har så høy litterær verdi – de leses av helt andre årsaker.

Topp fem ble:

1.   Kon-Tiki-ekspedisjonen - av Thor Heyerdahl

2.   Mine gleders by – Richard Herrmann

3.   Vesterveg til Vinland: oppdagelsen av norrøne boplasser i Nord-Amerika - av Helge Ingstad

4.   Barske glæder og andre temaer fra et liv under åpen himmel – av Peter Wessel Zapffe

5.   Nilen - historiens elv - av Terje Tvedt

Faktasjekken er et NRK P2 radioprogram der det jaktes på de beste norske sakprosabøkene skrevet etter andre verdenskrig. Programleder er Hans Olav Brenner.

Jeg ble litt forundret over at boken til Zapffe kom med her også. i Boken var med på lista over bøker kategorisert som Kultur og underholdning, ble sågar nr. 4 på topp fem. Trodde ikke det var mulig etter «reglene» jf. det som er blitt sagt i tidligere program. Uansett; har begynt å lese i boken. Det er ikke alt i den som jeg synes er like gøy å lese. Og så er det språket. Panelet snakke så begeistret om boken, så jeg får la dette føre meg videre i lesingen.

Ferdaminne får sumaren 1860  av Aasmund Olavsson Vinje ble såvidt nevnt. Men siden bøkene som kan være med er bøker skrevet etter 2. verdenskrig er ikke den med. Synd, den står i bokhylla, og som Zapffes bok er språket en bøyg å komme over for at det skal bli noen flyt i lesingen. Derfor hadde jeg trengt at panelet hadde fremsnakket den.

Boken om Nilen har jeg i bokhylla og skal leses. Boken til Herrmann har jeg lest to ganger. Boken står i bokhylla og tåles å leses om igjen. London blir jeg aldri lei av å lese om. Som det ble nevnt, Richard Herrmann fyrer opp oss som allerede er anglofile.

Helga Ingstad bøker har jeg lest flere av og skrevet om i blogginnlegg, herunder om oppdagelsen han skriver om i boken som kom på tredjeplass. I og med at Ragnar Kvam Jr. er i panelet, fikk jeg en påminnelse om å lese hans biografi om Thor Heyerdahl.  Det blir nok til at jeg leser biografien før jeg leser boken skrevet av Heyerdahl selv. Interessante betraktninger av Ragnar Kvam Jr. i programmet om spenningene mellom Ingstad og Heyerdahl.

Andre bøker som jeg noterte er en bok av Wanny Woldstad: Første kvinne som fangstmann på Svalbard. Det samme med boken til Greta Molander Moro i Mexico.

Biografi: Kathe, alltid vært i Norge - av Espen Søbye

Da jeg nærmet med slutten i boken Kathe, alltid vært i Norge av Espen Søbye, tenkte jeg: nå vil jeg ikke lese mer – jeg vil dikte en annen slutt på livet enn det Kathe Lasnik fikk. Men det skal ikke bare være fryd og glede å lese bøker. Innimellom må man også lese bøker som gjør vondt å lese. Boken er ikke dyster, men når man nærmer seg slutten og det unngåelige er et faktum, blir denne historien brutal å lese.

Boken er en biografi om Kathe Lasnik. Hun ble arrestert sammen med moren Dora og søsteren Anna den 26. november 1942. Samme dag ble de og faren Elias ført ombord på skipet DS Donau fra Oslo. Ombord på skipet var det tilsammen 532  jøder. Kathe, foreldrene og søsteren Anna ble alle drept i Birkenau 1. desember 1942. Bare ni av passasjerene kom tilbake. En dyster del av norsk historie.

Boken jeg skrev om i innlegget: Marte Michelet: Den største forbrytelsen gjorde inntrykk. Men boken til Søbye gjorde et sterkere inntrykk. En bok jeg ble tipset om i radioprogrammet Faktasjekken som jeg har skrevet om i flere innlegg. Kathe, alltid vært i Norge ble utgitt i 2003. 165 sider inkl. etterord, register mv. Boken inneholder også bilder.

Kathe Rita Lasnik født 13. oktober 1927. Hun var bare 15 år da hun ble drept: 

«Jeg ville aldri ha støtt på Kathe Lasnik hvis jeg ikke hadde fått en e-post fra en kollega som arbeidet ved krigsforbryterdomstolen i Haag. Han hadde fått noen spørsmål fra William Seltzer ved Fordham University i Bronx som ville undersøke hvilken rolle statistikken hadde spilt da jødene ble identifisert, lokalisert og arrestert under Den annen verdenskrig. Det var avsnittet han hadde skrevet om Norge jeg skulle kommentere.

Jeg arbeidet i Statistisk sentralbyrå, men visste ikke noe om statistikk og jødeforfølgelsene i Norge. Det var pinlig, men jeg fant ut at William Seltzers spørsmål ikke lot seg besvare ordentlig av historikernes framstillinger heller. Noen måneder etter at jeg hadde sendt av sted mine mangelfulle kommentarer ble jeg spurt om å holde foredrag på det 21. Nordiske statistikermøte i Lillehammer. Jeg valgte som tema nettopp hvilken rolle den offisielle statistikken hadde spilt da jødene ble deportert fra Norge høsten 1942.»

I Riksarkivet fant han skjemaet som Kathe og andre jøder i Norge måtte fylle ut på initiativ fra Nasjonal Samlings Statistiske kontor. Skjemaet er datert 16. november 1942. På spørsmålet Når kom De til Norge? i skjema har hun svart:

«Alltid vært i Norge»

Han leter videre og undersøker mappen til Kathe i Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer – den er tom. Da bestemmer han seg for å finne alt som er mulig å finne om Kathe Lasnik.

Det han fant er blitt til biografien Kathe, alltid vært i Norge. Han finner blant annet ut at Kathe hadde to eldre søstre som flyktet til Sverige høsten 1942. Begge levde – Jenny bodde i Boston og Elise i Israel.

«Etter besøkene hos Jenny Bermann og Elise Bassist var beholdningen av samtidsdokumenter om Kathe Lasnik og familien hennes noen få fotografier. Papirer, attester, vitnemål, brev, dokumenter, fantes ikke. Det var ikke mye de kunne ta med seg da de rømte til Sverige, da de kom tilbake etter krigen var alt borte. Kathe Lasniks søstre svarte på spørsmålene mine, men det var vanskelig å spørre, jeg skjønte at det var smertefullt å bringe lillesøsteren og den tida de hadde hatt sammen fram i erindringen. Jeg var ikke forberedt på at mine forsøk på a finne ut mest mulig om Kathe Lasnik skulle lammes av erindringens smerte.»

Jeg har i dag begynt å lese boken til Sidsel Wold: Landet som lovet alt, min israelske reise – en veldig god bok forresten. Hun skriver at i over 20 år var holocaust et ikke-tema i Israel:

«Etter annen verdenskrig og frem til 1960 levde ofrene for holocaust i taushet med sine mareritt. De ville ikke snakke. Noen hadde dårlig samvittighet for at de selv hadde overlevd, mens resten av slekten forsvant. Andre ville ikke rippe opp i de grufulle minnene. Mange orket ikke å si noe av redsel for ikke å bli trodd eller bli møtt med at «jødene i Europa gikk som sauer til slaktebenken uten å gjøre motstand». Auschwitz var et sted, en tilstand det var umulig å forklare for andre.»

At søstrene til Kathe hadde vanskelig for å snakke om fortiden er ikke vanskelig å forstå. Uansett; forfatteren har klart å finne nok informasjon til å skrive denne gripende historien.

Kathe, alltid vært i Norge ble utgitt på forlaget Oktober – fra forlaget beskrivelse:

«Søbye bruker biografimetoden til å beskrive et helt vanlig menneske som vokste opp i Norge i mellomkrigstiden. Hans kildebaserte framstilling følger Kathe Lasniks familie fra foreldrene kommer fra Vilnius i Litauen som flyktninger til Kristiania i 1908 og bosetter seg på Grünerløkka, og til forfølgelsen, deportasjonen, og drapet på denne norske familien. Den mikrohistoriske metoden støter på store problemer fordi familien ble forsøkt utryddet, alle familiens eiendeler, fotografier og papirer ble ødelagt. Boken er illustrert.»

Faktasjekken – boktips i kategorien Krigshistorie

HMS «Victory» admiral Nelsons flaggskip under slaget ved Trafalgar. Nå museumsskip i Portsmouth, der jeg var i mai 2017. 

I program nr. 4 i Faktasjekken, som første gang ble sendt i 15. juli 2017, ble topp fem i kategorien Krigshistorie:

1.   Det vanskelige oppgjøret, rettsoppgjøret etter okkupasjonen – av Johannes (Johs) Andenæs

2.   Det angår også deg - av Herman Sachnowitz og medforfatter Arnold Jacoby

3.   Og tok de enn vårt liv, sagaen om Morset-familien – av Per Hansson

4.   Tusen norske skip – av Lise Lindbæk

5.   Natt og tåke, historien om Natzweiler-fangene  - av Kristian Ottosen

Faktasjekken er et NRK P2 radioprogram der det jaktes på de beste norske sakprosabøkene skrevet etter andre verdenskrig. Programleder er Hans Olav Brenner.

Jeg har ikke lest noen av bøkene fra topp fem og kan tenke meg å lese alle. I første omgang blir det boken til Herman Sachnowitz som er notert for neste besøk på biblioteket. Jeg har bestilt boken om Morset-familien. Bøkene kan også leses på Nasjonalbiblioteket.no.

Neste gang jeg er på biblioteket skal jeg låne med meg biografien Sigrun Slapgard  har skrevet om Lise Lindbæk: Krigens penn. En annen bok jeg har bestilt etter å søkt etter bøker skrevet av Lise Lindbæk, er selvbiografien Brennende jord.

Så det raser inn med bøker på leselista. Nå leser jeg Espen Søbyes: Kathe alltid vært i Norge, den var på topp fem lista i kategorien biografier og selvbiografier. En veldig god bok er min leseopplevelse så langt.

Faktasjekken – boktips i kategorien Sakprosa for barn og unge

I program nr. 3 i Faktasjekken første gang sendt 8. juli 2017 ble topp fem  i kategorien Sakprosa for barn og unge:

1.   Sofies verden – Jostein Gaarder

2.   Torbjørn Egners lesebøker

3.   Kroppen – Trond Viggo Torgersen

4.   Lillebjørns gitarbok – Lillebjørn Nilsen

5.   Vår gamle gudelære– Tor Åge Bringsværd

Faktasjekken er et NRK P2 radioprogram der det jaktes på de beste norske sakprosabøkene skrevet etter andre verdenskrig. Programmene er tilgjengelige på NRK.no.  Programleder er Hans Olav Brenner.

Boken som ble nr. 1 har jeg skrevet om her på bloggen. Gitarboken har jeg som mange andre kjøpt – bildet over av den sammen med gitaren jeg kjøpte dengang  -  en Ibanez. Det er så mye nostalgi knyttet til gitaren at den kommer jeg aldri til å selge.

Boken, eller bøkene, til Bringsværd kunne jeg tenkt meg å kjøpe En annen bokserie som ble fremsnakket, var en serie av Bernhard Stokke der en av bøkene er Bjørneklo. En i panelet fortalte at dette er en bok hun har lest i filler. 

Eirik Jensen: På innsiden - Historien om mitt politiliv

«Min greie er å se individet. Prøve så godt jeg kan å skille kriminaliteten fra personen, se at i praksis finnes det bare kriminelle handlinger, ikke kriminelle mennesker. En kriminell er som regel en person med sin egen og helt spesielle historie bak seg, og det er med på å forklare de aller fleste uheldige valg og handlinger. Mange kriminelle liv kan best forstås i lys av psykiatrien, og av og til kan det være akutt. Andre kan du oppleve at det ikke finnes en reell utvei for, selv om de ønsker å bryte – de er fanget i et sosialt mønster og et belasta miljø, fanget i sitt eget liv.»

Purk eller skurk? Det eneste som er 100 % sikkert er at Eirik Jensen har vært purk – det er det boken På innsiden Historien om mitt politiliv handler om. En bok Eirik Jensen har skrevet i samarbeid med Thomas Winje Øijord og som sitatet er hentet fra.

Om Eirik Jensen er skurk – nærmere bestemt om han har gjordt seg skyldig i grov korrupsjon og medvirkning til narkotikainnførsel, skal tingretten skal ta stilling til. Dommen forventes i september. 

Jeg har ikke fulgt med på alt som er sagt og skrevet i forbindelse med rettsaken. Det eneste jeg tror 100 % på, er at uansett utfall av rettsaken blir dommen i tingretten anket. Da blir saken spisset og mer interessant å følge med på.

Det er ikke vanskelig å kjenne sympati med Eirik Jensen. Jeg håper at han ikke har gjort det han er siktet for. Det er som den rufsete og uortodokse politietterforskeren i krimromaner som må kjempe mot håpløse sjefer oppover i systemet – han heier en på.

Eirik Jensen ble arrestert i februar 2014. Boken På innsiden Historien om mitt politiliv ble utgitt i 2015, et år etter arrestasjonen. Utgaven jeg har lest har jeg kjøpt. Jeg har ikke fulgt med på hva Eirik Jensen har bedrevet før saken mot han begynte å rulle. Derfor var boken interessant å lese – det er hans historie om sitt yrkesliv. Boken handler veldig lite som det som har skjedd etter at han ble arrestert. Den er grei å ha med seg før dommen faller og den videre behandling i rettsapparatet selv om jeg synes at kvaliteten på fremstillingen ikke er av den beste. Bl a synes jeg at det blir for mye gjentakelser. 

Overlater til Kagge Forlag å presentere innholdet slik:

«Jeg snakker med alle og har alltid gjort det.»

Eirik Jensen var i en årrekke en av politiets mest betrodde medarbeidere. Han var utradisjonell og frittalende, og i løpet av sine over tretti år i tjenesten tilegnet han seg betydelig kunnskap om hva som må gjøres for å forebygge kriminalitet.

I På innsiden inviteres leseren inn i politiets arbeid. Jensen har gått i bresjen for den såkalte dialogmodellen, der man foregriper kriminalitet ved å snakke med motparten. Han har gått i dialog med blant annet A-gjengen, B-gjengen, Young Guns, Hells Angels og Bandidos. Tanken er å behandle folk som mennesker, ikke som kriminelle.

Så lenge de ikke trår over grensene som loven setter.

Slik etablerte han et enormt kontaktnett. Kollegaer omtalte ham som en som var på jobb 24 timer i døgnet

Gull og kjærlighet (The Whiteoak Brothers) - bok nr. 6 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

«-Jeg traff ham på toget. Jeg må forestille deg. Han er virkelig en forbløffende fyr. Klort seg oppover. Se på den planen han ga meg.»

Det er Eden som har møtt en mann som heter Konk – etter egen påstand medeier i et selskap som skal drive Indigo Lake-gruven – i et område der det skal være mye gull. Konk er ute etter aksjonærer som vil investere i gullgruven. Eden skal få provisjon for de aksjene han selger for Konk.

«De to brødrene studerte planen ivrig, og rett som det var kom Piers' sterke never nær Edens slanke kunstnerhender. Da Piers var gått, satte Eden seg ved skrivebordet, utkjørt. Han støttet hodet i hendene og spurte seg selv hvorfor han var nødt til å gå gjennom alt dette for å sikre seg penger nok til å få sitt innerste ønske oppfylt. Da onklene var unge hadde de tatt det som en selvfølge at de skulle ut og reise. Renny hadde vært mye ute - i Irland, i England, i Frankrike under krigen, i New York på hesteutstillinger. Men han – han som av hele sin sjel higet etter å komme til Frankrike eller Italia - måtte finne seg i å bli sittende i denne avkroken, der familiens eneste tanke var å holde fortidens tradisjoner ved like. Det var mer i livet enn god mat, fine hester, velstelte frukttrær og søndagsgudstjenester i den lille kirken bestefaren hadde bygget. Det var vel og bra for Renny. Det passet ham helt. Og Piers — det ville passe ham fortrinnlig, også - han ville mer enn gjerne la seg binde til jorden. Det var vel og bra for en kvinne som nærmet seg de hundre, men hun hadde hatt en begivenhetsrik fortid i Irland og India - ikke for det, hun levde slett ikke i fortiden som de fleste gamle mennesker. Hun var robust opptatt av nåtiden og snakket ofte om fremtiden - Gud velsigne henne. Men det kunne ikke vare lenge til hun døde . . . hun var minst verd hundre tusen dollars... sett at hun testamenterte femti tusen til Renny og delte resten likt mellom de andre barnebarna. Ti tusen på hver. Det var uanede ting han kunne utrette med ti tusen dollars! Han ville riste av seg de juridiske studiene som en slange rister av den stive, motbydelige hammen og dra ut og se seg om i verden. Men det kunne han gjøre med atskillig mindre enn ti tusen dollars. Bare lite grann! Han var ikke fordringsfull - men hele sitt korte liv skulle han komme til å mangle penger.»

Året er 1923 når boken starter – det er bok nr. 6 i Jalna-serien: Gull og kjærlighet (The Whiteoak Brothers) utgitt i 1953. En serie skrevet av Mazo de la Roche og som jeg leste som barn, og har kjøpt og leser av nostalgiske årsaker. Om leseopplevelsen nå er den samme som da jeg leste den som barn det er vanskelig å si. Uansett; jeg har godfølelsen når jeg leser. Det er som å få et frikvarter fra livet. Det var det også da jeg leste serien første gang.  Så pass husker jeg av den første leseopplevelsen.

På samme måte som Konk og kona klarer å overbevise Eden, klarer Eden å overbevise broren Piers, søsteren Meg, onklene Nicholas og Ernest og bestemoren Adeline om at å kjøpe aksjer gruven er god butikk. Ingen av dem vet at de andre har kjøpt aksjer. Til og med tanten Augusta og Dilly, en ung ugift kvinne med mye penger som tanten vil koble familiens overhode Renny med, klarer Eden å overbevise. Selv om Renny som familiens overhode alltid er i short for penger, lar han seg ikke overbevise. Men Boney, Adeline papgøye, snapper opp all snakket mellom Eden og Adeline og skriker ut; «Gull, rødt gull din gamle djevel!»

I tillegg til dramaet rundt denne investeringen, er det kjærlighet i luften. Dilly forsøker få Renny interessert i seg.  At Finch forelsker seg i Pheasent Vaughan faller ikke i god jord på Jalna. Meg er fortsatt er ugift etter at faren til Pheasent, Maurice, sviktet Meg. Pheasent er det direkte resultatet etter sviket som Meg aldri kan tilgi.

Når jeg forlater Jalna for denne gangen har det meste roet seg:

«En samling av Edens dikt skulle komme ut til høsten, og en velkjent New York-forlegger skulle utgi dem. Det var nesten morsomt å høre på den uenigheten som nå raste rundt bordet, for det var et pust fra omverdenen som hadde fatt den til å blusse så sterkt. Meg var stolt av gutten, men redd for at hans suksess skulle ta ham bort fra hjemmet. Ernest var også stolt av Eden og husket de litterære ambisjonene han selv hadde hatt en gang. Nicholas var fornøyd, men nøktern. Renny var skeptisk, trodde ikke at Eden var i stand til å ernære seg ved sin penn og beklaget at han hadde gitt ut så mange penger til brorens juridiske studium. Piers lo av Edens versemakeri, som han kalte det, og skrøt av sitt eget landlige yrke. Bestemoren ba forvirret om en forklaring. Eden var avvekslende lykksalig, rasende, stolt og sur.

Etterpå sto han alene i alleen med den varme solen i ryggen og vinden ruskende i håret og tenkte med et smil på scenen ved bordet. Når han var sammen med familien var han ofte irritert og forarget på den. Men når han var borte fra den, ble hans syn på den nesten romantisk. Han ville ikke ha dem annerledes, fra temperamentsfulle, gamle bestemor til lille Wakefield. Han visste at den tiden snart ville komme da han ville reise fra familien, forlate det gamle huset. Han visste at Jalna ikke var nok for ham. Likevel spurte han, litt vemodig, seg selv om verden utenfor ville kunne inspirere ham til ektere poesi enn den han hadde fremtryllet under dette taket . . . Jo, det kunne den sikkert! Hans fantasi presset på, forsøkte å se det som lå foran ham . . . Til sommeren skulle han på kanotur nordover. Det hadde han hatt lyst til lenge. Til høsten skulle han til New York. Det ukjente lokket ham der, alt det nye i et fremmed land.»