Kidnappet (Kidnapped) av Robert Louis Stevenson – en fartsfylt roman fra 1886

«En vakker morgen tidlig i juni 1751 låste jeg for siste gang døra i min fars hus etter meg og forlot barndomshjemmet for godt. Sola kastet sine første stråler på bakketoppene da jeg gikk nedover veien, og da jeg kom så langt som til prestegården, sang svarttrostene i syrinbuskene i hagen, og den rå morgentåka i dalbunnen begynte å lete og spre seg.»

Romanen Kidnappet av Robert Louis Stevenson ble utgitt i 1886. Forfatteren ga også ut andre kjente bøker som Skatten på Sjørøverøya og Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Årsaken til at jeg har lest Kidnappet nå, er at Per Petterson skriver om den i boka jeg skrev om i et innlegg her:

Månen over Porten – en samling av Per Pettersons litterære og personlige tekster

Etter å ha lest romanen som Stevenson skrev, forstår jeg godt at den er blitt en klassiker. Søker man etter boken på Internett, er det utgitt i mange forskjellige utgaver. Romanen er utgitt som tegneserie og er filmatisert. Utgaven jeg har er fra 1979. 

Per Petterson skriver om romanen i kapitlet Hvor hunden er begravet, fra en reise han var i området i Skottland romanen har sin handling fra:

«Når vi kjører den lange veien dit gjennom vakre Glen More og videre langs fjorden Loch Scridain, er det vanskelig å ikke tenke på David Balfour som i 1751 kom denne veien i motsatt retning til fots og noen ganger på kjerre i Robert Louis Stevensons roman Kidnapped. I hvert fall er det vanskelig å ikke tenke på han for meg som ganske nylig har lest boka om igjen. Bortsett fra asfalten på den smale veien, så alt sikkert temmelig likt ut den gangen for tohundrogfemti år siden: vind, stein, myr og lyng. Og sauer. Eller hadde jeg egentlig lest den før? Har jeg kanskje huska den bare fra en utgave av Illustrerte klassikere, og så har den romstert i tankene siden den alderen da jeg var opptatt de bladene. Jeg må ha kjent at det var noe med den fortellinga, eller med David Balfour, som jo er en klassisk lillebror, enda han er enebarn, fordi han går forvirra ut i en overraskende fiendtlig verden, men har evnen til å overleve, til å skaffe seg allierte bare ved sin måte å være på; mennesker som kan utfylle han med de egenskapene han sjøl mangler, men at også han kan tilføre andre det de trenger, og når han treffer den uforferda våghalsen og jakobineren Allan Breck Stewart, da blir han kanskje hel? Det var iallfall lett for meg å dikte meg inn i han da, ved inngangen til puberteten, med det fargerike bladet i hånda, fordi jeg kjente meg som han, nesten som forbytta ved fødselen, uten identitet, og bare ved å gå gjennom en serie strabaser, på livet løs, lik dem David Balfour ble utsatt for, kunne jeg bli den jeg skulle være.»

Tenk å kunne beskrive sine barndoms leseopplevelser slik Per Petterson gjør her. Uansett; Kidnappet av Stevenson, er en fartsfylt roman som fortsatt er lesverdig. Skulle ønske jeg hadde lest den da jeg var barn. Jeg har ennå ikke vært i Skottland. Men håper det skjer om ikke for lenge.

På baksiden av omslaget beskrives handlingen slik:

«Boka forteller om den foreldreløse syttenåringen David Balfours eventyrlige opplevelser i løpet av noen sommermåneder i året 1751. På slektsslottet Shaws nær Edinburgh møter han en skurk av en farbror som ikke vet det verste han skal gjøre nevøen. Han får en ufrivillig, nifs sjøferd rundt nordspissen av Irland, og slipper såvidt med livet i behold fra blodbad og forlis. Sammen med vennen Alan Breck Stuart, blir han mistenkt for mordet på en høy embetsmann, og jaget av kongens tropper.

David Belfour er en oppdiktet skikkelse, men handlingen har sin historiske bakgrunn i striden mellom whiggene og jakobittene i Skottland. Robert Louis Stevenson var selv skotte. Han kjente det skotske landskapet, og skottenes lynne. Derfor er det levende fortellerkunst leserne møter i denne boka.»

Victoria – romanen som også kalles Knut Hamsuns kjærlighetsfantasi

«Det var kveld, solen var nede; men varmen stod og dirret i luften. Over skogene, åsene og vågen lå en endeløs ro. En kvinne kom oppover mot bruddet. Det var Victoria. Hun bar på en kurv.

Johannes reiste seg, hilste og ville fjerne seg.

Jeg vil ikke forstyrre Dem, sa hun. Det var noen blomster jeg skulle ha.

Han svarte ikke. Og han tenkte ikke over at hun hadde allverdens blomster i sin have.»

Jeg har kjøpt og lest romanen Victoria, og etter det sett filmatiseringen med Iben Akerlie og Jacob Oftebro i rollene som Victoria og Johannes. Romanen til Knut Hamsun har jeg lest for første gang. Filmen har jeg sett tidligere. Utgaven jeg har lest ble utgitt i 1982.

Akk ja, det er en gammel bok. Utgitt første gang i 1898. Og filmatiseringen ble ikke bejublet. Mange har meninger om romanen. Det passet fint å lese boken og se filmen nå. Fjerne seg fra verdens støy og mas og ta inn langsomheten i denne romanen som ble en av Hamsuns mest populære bøker. Der en kan finne dette nydelige om kjærlighet:

«Spør noen hva kjærligheten er, da er den intet annet enn en vind som suser i rosene og derpå stilner. Men ofte er den også som et ubrytelig segl som varer for livet, varer for døden. Gud har skapt den av mange slag og sett den vare eller forgå.»

Boken som har inspirert meg til å lese romanen nå er boken jeg skrev om i innlegget:

Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem

Der skriver Rottem om romanen Victoria:

«Bergljot Goepfert — Hamsuns første hustru. Bergljot het opprinnelig Bech til etternavn og var fra Trondheim. I 1893 ble hun gift med en Østterriksk forretningsmann som hun fikk en datter med. Ekteskapet raknet imidlertid hurtig på grunn av ektemannens mange kvinneeventyr. Da Hamsun møtte henne, var hun ennå ikke skilt.

Hun var prinsessen fra eventyret: 22 år, rik og blendende vakker. Hamsun var ikke bare forelsket, han var erotisk besatt av henne. Hans berømte «Feberdigte» stammer fra denne tiden og er åpenbart inspirert av rusen Bergljot hensatte ham i .

Da forholdet ble kjent, flyttet Bergljot hjem til sin far i Arbiensgate og Hamsun inn i en leilighet i Welhavens gate — høyst sannsynlig for å unngå skandale. I november 1897 ble Bergljot innvilget skilsmisse, og i mars året etter fikk hun ved kongelig resolusjon

tillatelse til å innga nytt ekteskap. 16. mai ble Knut og Bergljot viet i Johanneskirken.

Etter festen dro ekteparet på bryllupsreise til Oppegård og Valdres. Hamsun var strålende opplagt, men heller ikke nå kunne han legge diktningen til side. Han hadde en stund brygget på en ny roman. I september bestemte han seg for å gjøre den ferdig og fikk overtalt Bergljot til å dra tilbake til Kristiania.

Ved siden av Pan er Victoria Hamsuns heteste og mest poetiske kjærlighetsroman."

Et fritt liv av Simen Tveitereid – en bok om å ønske seg noe annet i verdens rikeste land

Det var i en anmeldelse av boken jeg skrev om i innlegget:

 Hyttebok frå helvete - Are Kalvøs motvillige forsøk på å lære seg å elske naturen

at jeg leste om boken til Simen Tveitereid Et fritt liv. Der skriver anmelder i Aftenposten:

«Parallelt med Are Kalvøs bok har jeg lest Harvest-redaktør og forfatter Simen Tveitereids bok Et fritt liv, om å flytte til familiens småbruk utenfor Kragerø.

Det er mulig Tveitereid er en av vennene Are Kalvø mistet «til naturen»; uansett er dette en alvorlig skildring av mye av det samme Kalvø får meg til å hyle av latter over. For også Tveitereid undrer seg over vårt forhold til natur, identitet, velstand, arbeidsliv og fritid. Tross alt har vårt svermeri for naturen startet omtrent samtidig med at vi sluttet å jobbe i den, leve i pakt med den: Den Norske Turistforening ble dannet for bare litt over 150 år siden.

Tveitereid flytter til småbruket med både kunnskap om norsk arbeidsliv og rikholdige fakta om vårt forhold til natur og velstand i kofferten. Han skildrer dessuten sin egen families enorme forvandling i løpet av noen få generasjoner. Og mens Kalvø vender lykkelig tilbake til byen, litt mer venn med naturen enn før, blir Tveitereid værende på småbruket og ser tilbake på det livet han har forlatt i en oppjaget hovedstad med en type sunn undring. Det er blitt en essayistisk, smart og velskrevet bok.»

Nå har jeg også lånt og lest boken til Tveitereid, og jeg likte det jeg leste. Likte den svært godt. Det er mye av det han skriver om som er verdt å reflektere over selv om det er få som tar valget han har tatt, eller har muligheten til å velge slik. 

Selv vokste jeg opp på et småbruk med sau, og ville aldri byttet bort den del av barndommen. Her med flaskelammet Dilten som en sommer ble hunden jeg alltid hadde ønsket meg.

Boken inneholder mange interessante temaer, som f eks i kapittelet Den rastløse forbruker:

«Er det en drøm for en japaner å se nordlyset eller å tilbringe en natt i verdens eneste ishotell, så skal han selvfølgelig få anledning til det, så sant han har råd. Det skaper arbeidsplasser, gjør det ikke? Og selv om vi skulle mene at en venns forbruk er lite klokt, sier vi aldri: Trenger du virkelig den veska der? Er du sikker på at det er lurt å pusse opp kjøkkenet igjen? Ved ikke å si vår mening er vi med på å forskyve hva som blir akseptert som normalt. Som at et barn får en jakke til flere tusen kroner. Eller at neste guttetur går til Barcelona for å se en fotballkamp.

Likevel er det neppe noen god ide å kritisere andres forbruksvaner eller pengebruk. Kanskje tenker du at det er vanvittig å bruke 40 000 kroner på sommerferie i Syden. Men så har du kanskje ikke barn som maser om Sydentur, du foretrekker sykling i fjellet og kjøper gjerne en sykkel til 15 000 kroner. Selv tenkte jeg at ridning var en altfor dyr hobby, å betale flere hundre kroner hver uke for at ungen din skal få sitte på en hest i en time. Slik tenkte jeg helt til jeg fikk en datter som fikk stjerner i øynene av ridning og så på denne timen som ukas høydepunkt.

Problemet med å kritisere privat forbruk er ikke at det gir andre dårlig samvittighet, men at det er for lettvint. Det er å angripe siste leddet i årsakskjeden. Så lenge politikere og økonomer holder fast ved at økonomisk vekst er svaret på utfordringene i samfunnet, er høyt forbruk en nødvendighet.»

Så godt likte jeg boken at jeg har tegnet årsabonnement på nettmagasinet Harvest som handler om natur, mennesker og miljø og som Tveitereid er med å drifte. Her i denne artikkelen kan du lese om boken.

Innledningsvis skriver Tveitereid

«Det fantes et sted, med en helt spesiell betydning for meg. Som jeg kunne bli glad av, bare ved å se det for meg. En liten gård ute ved kysten. Gården hadde alltid vært eid av familien, nå bodde farmoren min der. Der hadde jeg vært i alle somre i mitt liv, nå tilbragte vi mange ferier og helger i bryggerhuset. Når vi måtte reise derfra en søndag kveld om våren, når lufta var fylt av hegg og syrin og alt var irrende grønt, var det med en tung følelse. I bilkøen på vei mot byen dukket spørsmålet oftere opp: måtte vi egentlig dra? Og i august, når gresshoppene var begynt å synge og sjøen var varm, og turen tilbake til byen nærmet seg, var spørsmålet enda mer påtrengende.

Tanken på å bo der hele året var først en lek. I flere år lo jeg det bort, kalte det en romantisk drøm. Men den kom tilbake, stadig oftere.

Kanskje hadde det noe å gjøre med at jeg nærmet meg 40 år. Ikke at det var noen krise. Men klisjeen om at livet er kort begynte å gå opp for meg. Jeg drev og telte hvor mange flere somre jeg kunne regne med å oppleve, dersom alt gikk bra. Jeg tenkte ti år tilbake i livet og syntes at det ikke var så lenge siden. Ok. Så er det fire eller maksimalt fem slike perioder igjen av min tid på jorda. Og det gir meg noe sånt som 60 sjanser til å oppleve en tropevarm sommerkveld på sjøen i en båt, for det pleier bare å være et par slike kvelder hver sommer. 60 varme kvelder er en del, men utgjor ingen evighet, slik livet virket da du var 20. Denne innsikten er banal, som en ny tenåringsfase. Men na er det ikke Dostojevskij som gir deg våkenetter. Nå er det spørsmålet om det virkelig er dette du skal drive med i resten av din tid. Tenke så  mye på jobben, få anerkjennelse, bedre lønn, finere hus, kjøpe mer, reise, stå på.

Kanskje må du ha hatt et bein i graven for du fullt ut forstår hva det vil si at du lever en gang. Det tok et par år for Ase var sterk nok til at vi kunne flytte. Vi solgte huset i Oslo og flyttet på landet. Hjem til gården. Eller småbruket, som det er vanlig å kalle det nå.»

Tveitereid skriver at en del av kommentarene han fikk for valget de tok, opplevde han som indirekte kritikk:

«Hva skal dere leve av? Hva skal dere gjøre der om vinteren? Hos enkelte kunne jeg også ane en litt kritisk undertone, uten at det ble sagt direkte, det ville vel være for konfronterende. Men lå det ikke en liten anklage der, om en form for egoisme. Om at det å trappe ned lønnsarbeidet i såpass ung alder var å svikte som bidragsyter til fellesskapet.

Jeg hadde tenkt igjennom mange sider ved beslutningen, fram og tilbake over flere år, men ikke dette. At jeg, ved å tjene mindre penger enn jeg var i stand til, kunne bli oppfattet som en slags snylter på velferdsstatens goder. Jeg ville jo fortsatt nyte godt av gratis skole og sykehus. Gratis tannlege til barna, billig barnehage. Ja, samboeren min var ennå sykemeldt etter den dramatiske fødselen, og hun ville neppe noensinne bli i stand til å jobbe i en hundre prosent stilling igjen. Altså ville hun få sykepenger og kanskje delvis uføretrygd. Dessuten ønsket jeg jo å bidra. Jeg var ikke en anarkist som ville motarbeide samfunnet. Jeg var en familiefar, og snart ville jeg være FAU-leder og fotballtrener. Var det noe jeg aldri hadde gjort, så var det å snike meg unna forpliktelser.

Men hva er et menneskes dypeste forpliktelser? Jeg tenkte at aller først kommer det å ta vare på familien, og seg selv. Å prøve å bygge et godt liv for seg og sine. Den beste måten å gjøre det på, var kanskje ikke a jobbe mye. Det føltes heller ikke som min rette identitet. Men hva var det, hvor var den? Ville jeg finne den på stedet som betød så mye for meg, var identiteten min i gårdstunet mellom fjellknausene der jeg lekte som barn, var den i det gule lavet ute på svabergene, i kastanjetreet ved bryggerhuset, i de gamle knirkete tregulvene, på stiene gjennom skogen, der vi gikk til sjøen for å bade, der jeg bar fisk hjem om kvelden?

Jeg tenkte vel at dersom alt annet gikk feil, så ville jeg i hvert fall ha dette stedet. Det var et forhold som aldri kunne ta slutt eller forandre seg, slik så jeg det for meg. Men fri for tvil var jeg jo ikke, og når jeg tenker tilbake på det i dag, var min optimisme kanskje naiv.»

Cappelen Damm som er forlaget boken til Simen Tveitereid beskriver den slik:

«Simen Tveitereid flyttet til småbruket der han har tilbragt alle ferier. Han ville ha mer tid med familien, få med seg heggens blomstring om våren og ta en fisketur en klar høstmorgen. Han ville gjøre mer kroppsarbeid ute, ikke sitte foran en skjerm hele dagen.

Men et slikt liv er et brudd med normen i vårt samfunn. I Norge er velstanden tredoblet siden 1970-tallet. Likevel vil vi ha økt lønn hvert år, og vi jobber stadig like hardt. Og nesten alle politikere sier at nordmenn i fremtiden må jobbe mer om vi skal redde velferdsstaten. Dermed skal vi også tjene mer penger og forbruke mer.

Er dette i tråd med de verdiene vi setter høyest i livet? I Et fritt liv forteller Simen Tveitereid om store og små hendelser på småbruket. Boken er også et essay om arbeidets rolle i livet velstandens dilemma: Gleden over nye ting og opplevelser, strevet med å skaffe seg dem og å klare å sette pris på alt sammen.»

La oss håpe på det beste – en selvbiografisk roman skrevet av Carolina Setterwall – når livet tar en annen vei enn det en har planlagt

Privat foto

«Den siste gangen jeg sier god natt til deg vet jeg ikke at det er siste gangen jeg gjør det. Om jeg hadde visst det hadde jeg sannsynligvis lagt mer energi i avskjeden. Kysset deg, fortalt deg hvor høyt jeg elsker deg, hvor lei jeg er meg for måten jeg har behandlet deg på de siste månedene. Isteden løfter jeg forsiktig katten ut av Ivans bæresele og slipper henne ned på gulvet. Sier at jeg tror at jeg går og legger meg hos Ivan. Jeg trenger ikke å forklare hvorfor, vi vet begge to at han snart kommer til å våkne og rope på meg, på melken i brystene mine. Du protesterer ikke. Med blikket fortsatt festet til dataskjermen lar du meg gå og jeg gjør det, jeg går, for aller siste gang går jeg fra deg. Jeg tror at vi skal ses i morgen tidlig. Det gjør vi ikke. Vi ses aldri mer.

Den siste gangen jeg sms-er deg handler det om Ivan, jeg skriver at jeg tror at han har nattskrekk og du svarer ikke på sms-en. Jeg tenker at vi skal snakke mer om det i morgen.

Den siste natten jeg sovner, i et soverom tilgrensende til ditt, sovner jeg i troen på at vi har tusentalls dager foran oss. Det har vi ikke. Denne natten er vår siste natt sammen. Vi tilbringer den ikke sammen.»

Romanen til Carolina Setterwall La oss håpe på det meste er selvbiografisk. Den var månedens bok i Bokklubben for noen uker siden:

«Det er en søndag i oktober, Carolina og Aksel er trøtte etter en dårlig natts søvn. Stemningen er ikke god. Aksel setter seg som vanlig med pc-en. Carolina bestemmer seg for å legge seg på rommet til deres åtte måneder gamle sønn. Neste morgen går hun inn til Aksel med sønnen i armene. Hun kan ikke tro det hun ser: mannen hennes ligger død i sengen.«

Romanen er på 408 sider, den ble utgitt i 2018 og på norsk i 2019. Romanen handler om sjokket, sorgen og det å måtte leve videre  Vi får også vite om livet med Aksel. Tvilen hun hadde om hans kjærlighet til henne var like sterk som den hun kjente til han, og hvor ulike de var med hensyn til fremtiden. De var på ulike steder i livet sitt. Han ville leve i nuet, hun ville hele tiden fremover. Det var hun som ville kjøpe leilighet, ha kjæledyr og som ville ha barn. Mars 2013:

«Vi har nærmet oss emnet for, men aldri avsluttet samtalen ordentlig eller blitt enige. Tid har gått. Måneder har blitt til år. Jeg har ikke vært tydelig, du har ikke vært lysten og det har gjort for vondt å få oss gjennom hele samtalen fra start til slutt. Det har føltes litt som å fri – hva gjør man hvis ens elskede takker nei til et frieri? Jeg har ikke vært klar til å betale den prisen. Ikke før nå.

I år fyller jeg 35 og jeg vil ha et barn. Jeg vet det. For lenge siden hevdet jeg at jeg ikke ville, for noen år siden år siden sa jeg ikke visste, en stund senere lot jeg som om det ikke var noen hast, men nå går det ikke lenger. Jeg vil ha et barn og hvis du ikke vil ha barn med meg, eller i det minste prøve å få et, så kommer jeg til å måtte forlate deg. Vi må snakke om det. Jeg har båret det inni meg for lenge og selv så lite jeg har lyst til å belaste deg er du nødt til å være med i regnestykket, det må opp og ut.»

Skyldfølelsen hun kjenner på om hun presset han for hardt og om det kan ha medvirket til at hjertet hans sviktet slik at han døde. Oktober 2014:

«Ute hos broren din brister det for flere av oss. Vi veksler på å få gråteanfall. Ved kjøkkenbordet får jeg mitt første. Jeg kan ikke la være å gråte høylytt, som et lite barn, og forklarer alle som er samlet der – lillebroren din har sluttet seg til oss i likhet med mamma og to av mine nærmeste venner - hvor ussel jeg har vært som menneske og kjæreste i den siste tiden. Jeg er sikker på at det er jeg som har drept deg. Det er min feil, om ikke direkte så i det minste indirekte, at du døde. Hjertet ditt orket ikke belastningen av et liv sammen med meg. Aldri kunne jeg slutte å piske deg fremover i et tempo du ikke trivdes med. Du signalerte flere ganger at du var utmattet. Jeg fortsatte å drive på. Hjertet ditt brast leg fikk det til å briste. Bokstavelig talt. Alt er min feil.Jeg kan aldri tilgi meg selv for dette. Jeg har drept et menneske. jeg har drept Ivans far. Ivan kommer aldri til å få en oppvekst med to foreldre nå. Alt er min feil.»

Her i radioprogrammet Salongen 23 februar 2019 er Carolina Setterwall gjest

«Vi snakker med fangirl og skyldkjær debutantforfatter Carolina Setterwall om forelskelse, sorg og om at det aldri bare vil eksistere fine, snille og rene følelser i oss. Vi deler eselører og lurer på hvorfor vi bærer traumer som smykker. Debutforfatteren svarer på noen av sine egne spørsmål fra den gripende boken «La oss håpe på det beste».»

Romanen La oss håpe på det beste er en sterk og intens fortelling som de fleste som leser kan gjenfinne noe fra eget liv selv om man ikke har opplevd det samme som Carolina opplevde. Når en hendelse vi ikke kan velge styrer våre liv inn på en annen vei enn den vi har sett for oss. Det blir et annet bilde av livet vårt enn vi hadde håpet på. At vi må godta at det livet vi lever ikke er det beste, men godt nok.

Jeg anbefaler romanen og jeg anbefaler radioprogrammet.  

Hyttebok frå helvete - Are Kalvøs motvillige forsøk på å lære seg å elske naturen

Privat foto

«Vi hadde flytta til byar. Vi studerte. Vi gjekk på pub. Vi diskuterte ting vi ikkje hadde greie på, til langt på natt. Vi saug til oss kultur vi eigentlig ikkje likte. Vi gjekk i sentrumsgater. Vi fekk nye venner, ny smak  og nye rundar med servering. I det heile tatt: Vi dreiv på. Eg meinte – og meiner framleis - at det meste av det beste livet har å by på inkluderer folk, gjerne mykje folk, og mykje lyd. Og at når nokon har gjort seg umaken med å finne opp sånt som veggar og tak og hotellbarar, då er det rett og slett litt utakknemlig å bu i telt. Vi flytta til byen, brukte byen, likte byen og såg oss ikkje tilbake. Vi var mange som hadde det sånn.

Men.

Dei fleste har det jo ikkje sånn resten av livet.

Dette går over. Det er det. Når du er ferdig med studia eller kva det no er du bruker som unnskyldning for å flytte til ein by. Når du blir vaksen, slår deg til ro, skrur ned tempoet. Då skjer det noko. Da får du andre verdiar.

Då kjem du plutselig på at du eigentlig elskar naturen.

Dette har skjedd nesten alle eg kjenner. Men ikkje meg.»

Jeg har stått lenge i bibliotek-kø for å låne og lese boken til Are Kalvø  Hyttebok frå helvete. En komikers motvillige forsøk på å lære seg å elske naturen. 

Mitt i blinken for meg som undrer meg over mye rundt de nye trendene med at alle nå er blitt naturmennesker. Jeg tenker at nordmenn liker å gå i flokk, og trenden kommer til å avta som andre trender.

Nå er jeg ikke så urban som Are Kalvø. Jeg bor landlig til, trives ved sjøen og er ikke sikker på om jeg ville trives å bo i en by. Ihvertfall ikke Oslo der han bor. Men jeg kjenner at når jeg kommer til London da våkner det urbane i meg.

Jeg synes Are Kalvø er veldig morsom både muntlig og skriftlig. Jeg hører stemmen hans når jeg leser de morsomme betraktningene og turene han drar på for å forstå vennene han har mistet til naturen. Det var mye å le av, og det er fordi det er mye gjenkjennelse. Blant annet skrytingen som foregår i fjellheimen.

For ja, jeg har gått på fjelltur og bodd på Dnt-hytter. En av de tingene jeg husker jeg undret meg over, var hvorfor det var viktig å ha tung sekk. Nærmest en konkurranse. I beste fall var antall kilo som mange påsto de gikk rundt med skryt, i verste fall ren løgn. Så ja, jeg har samme erfaring som Kalvø selv om tung sekk ikke er tema i boken. Tung sekk er også et måleinstrument på enkelte etapper i TV-serien 71 grader nord. Uforsvarlig synes jeg i mange tilfeller. De første fjellturene bodde vi i telt, og hadde i tillegg med mat som medførte en tung sekk. Etterhvert ble det et krav fra meg at det giddet jeg ikke dersom det skulle bli fjelltur. Etter det overnattet vi og spiste på hyttene. Men som Are Kalvø erfarer, det er mye dårlig vær i fjellet. Mye tåke og lite utsikt er det ofte. Mye bra var det å oppleve på mine fjellturer, og opplevelser jeg kunne vært foruten. Det siste er årsaken til at  jeg ikke lengter opp på fjellet. Det er mye fin natur og utsikt i lavlandet også.

Kagge forlag beskriver boken som ble utgitt i 2018 slik:

"Are Kalvø vaks opp midt i eit postkort på Vestlandet. Likevel har han aldri blitt ein naturens mann. Han flytta til byen og såg seg aldri tilbake. Dette har aldri vore eit problem. Før no.

For nokre år sidan begynte Kalvø å miste venner til naturen. Gode venner, som før alltid var med på pub for å prate tull, begynte plutselig å gå i fjellet, legge ut bilde av skispor, og i fullt alvor seie sånt som at det berre er i møte med naturen at du forstår kor liten du er. Ein dag måtte Kalvø innsjå at han ikkje hadde ein einaste facebook-venn som ikkje hadde lagt ut eitt einaste bilde av seg sjølv på eit fjell. For første gong sidan han blei tvinga til slikt på skulen, la Kalvø derfor ut på tur, på ski og til fots, for å finne igjen vennene sine. Og for å finne ut kva i alle dagar det er som skjer. Kva driv dei med på desse hyttene om kvelden? Kva snakkar dei om? Er det rom for å seie til nokon ein møter i fjellet at ein synest natur er oppskrytt? Eller blir det dårlig stemning då? Og kven reiser eigentlig frivillig på ferie til ein plass som heter Myggheim? «Hyttebok frå helvete» er ei svært morsom og litt sint bok om nordmenns merkelige forhold til naturen."

Hotellet av Kjersti Bronken Senderud – romanen ble ikke den store leseopplevelsen

Et intervju med forfatteren Kjersti Bronken Senderud her fikk meg til å legge merke til den siste romanen hun har utgitt Hotellet da jeg var på biblioteket. Den ble utgitt i 2019 og er 184 sider med korte kapitler.

Nå er romanen lest. Jeg synes Kjersti Bronken Senderud skriver veldig godt. Skaper klare bilder av både hotellet, omgivelsen og personene. Den hadde potensiale. Men for meg manglet det noe. Det ble ikke den helt store leseopplevelsen. 

Det nærmest jeg kommer til å beskrive hva jeg savnet i Hotellet, er å se et teater der det er fine kulisser, men skuespillerne er fargeløse og det de vil formidle er vanskelig tilgjengelig for meg. Jeg savnet også kontraster, alle hadde lik personlighet. Forfatteren gir meg også lite å være meddikterisk med. Bokomslaget kan på en måte oppsummere min leseopplevelse, nydelig i sin form og grått.

Forlaget Oktober omtaler romanen slik:

«Hotellet er gammelt og avsidesliggende, omgitt av en hage med plen og grusganger, et lysthus og en dam med vannliljer; i skogen bakenfor finnes et tjern, og enda lenger borte er fjorden og stranden.
       Til hotellet ankommer ei ung jente sammen med faren og broren. Med seg har de også fraværet av moren, som er død. Jenta observerer hotellets beboere, noen er på ferie, som hun selv, andre har slått seg ned for lang tid, kanskje for godt. Det spilles biljard og krokket, det sykles langs skogsstiene, det snakkes lavmælt og røykes ved hagebordene. De helårsboende har trukket seg tilbake, av nødvendighet, uvisst fra hva; hotellet er et frikoblet sted hvor alle slags sorger kan finne rom.
       Jenta gransker broren, hun gransker farens savn, hun gransker seg selv. Men særlig gransker hun Lola, hotellbestyrerens datter. Lola på sin side bryr seg ikke så ofte om de korttidsbesøkende, men denne nye jenta følger hun med på. Og mellom de to befinner Njål seg, resepsjonisten med alle bøkene. Det er en sommer uten like, på et eventyrlig sted.»