30. apr. 2015

Oppsummering april 2015

Egentlig hadde jeg ingen planer om å lese mye denne måneden.  Men med mange fridager i påsken ble det ekstra tid til lesing. Heller ikke hadde jeg planer om å lese flere bøker av samme forfatter slik det ble. Egentlig har jeg ikke lest så mye jf. at det er mange bøker med lite sideantall. Og jeg ser lite på TV; det frigjør mye tid til lesing.
I tillegg har jeg det lille prosjektet om å lese Tove Janssons mummi-bøker. Det er fint å ha muligheten til å lese om den forunderlige mummi-verden hun skapte samtidig som jeg kan lese bøkene beskrevet i biografien om henne. Jeg har frem til nå lest og skrevet om seks av ti bøker. Alle har jeg kjøpt brukt.
Hva mai måned angår: jeg fortsetter ihvertfall å lese bøkene til Colin Dexter om Morse & Lewis; ganske utrolig at jeg ikke har lest de før. Det var en periode jeg leste mye engelsk krim – å lese bøkene til Dexter er som gå tilbake til den tiden.
Innlegg jeg har skrevet om bøkene jeg har lest i april:




 

Krim: Veien gjennom skogen (The Way Through the Woods) av Colin Dexter








Dikt: Det er fint av Kolbein Falkeid – Fra diktsamlingen Vagabondering (1979)

Det er fint av Kolbein Falkeid

Det er fint at vi ikke møtes mer
for da hadde vi sett hverandre for godt.
De som ser hverandre for godt
møtes ikke mer.



Privat foto


28. apr. 2015

Trollvinter (Moominland Midwinter) av Tove Jansson


«Himmelen var nesten svart, men snøen var lysende blå i måneskinnet.
   
Havet lå og sov under isen, og langt nede mellom røttene i jorden drømte alle småkrypene om våren. Men det var langt fram, for året hadde ikke kommet lenger enn et stykke over nyttår.
   
Akkurat der dalen gjorde en myk sving før den steg mot fjellene, lå et hus som var helt nedsnødd. Det lignet en tilfeldig henkastet snøfonn og så svært ensomt ut. Like ved slynget elven seg kullsvart mellom issvullene, strømmen hadde holdt vannet åpent hele vinteren. Men det gikk ingen fotspor over broen, og rundt huset var snøfonnene urørt.»

Trollvinter av Tove Jansson ble utgitt i 1954 og er den sjette boken jeg har kjøpt, lest og skrevet innlegg om etter å ha lest denne boken:

En vakker bok – på mange måter. 125 sider.

Alle bøkene er illustrert av forfatteren

«Toves bok Trollvinter (1957) er en bok om kjærligheten til og forelskelsen i Tuulikki Pietila. Den kom ut etter deres første år sammen. Tove takket Tuulikki Pietila for tilblivelsen av Trollvinter idet hun i mars 2000 skrev: Det var fullt og helt Tootis fortjeneste at jeg klarte å skrive Trollvinter.»Tuulikki lærte henne å forstå vinteren, akkurat som det fortelles i boka.»





Det nedsnødde huset er Mummihuset. Der har de sovet sin vintersøvn fra november, og skal ikke våkne før i april. Månen skinner inn vinduet:

«Månestripen vandret over gyngestolen til bordet, krøp over messingknottene på sengestolper og skinte rett inn i ansikter på Mummitrollet. Og så hente det noe som aldri har hendt siden det første mummitrollet gikk i hi. Han våknet og klarte ikke å sovne igjen.»

Mummitrollet får ikke sin kjære mamma våken. Ikke engang det lille dyret under oppvaskbenken klarer han å lokke frem. Han er totalt alene:


Mummitrollet går ut – han vil vandre sørover for å møte sin beste venn Snusmumrikken. Men han har ikke tenkt på snøen – som han tidligere bare har hørt om. Etterhvert forsvinner nysgjerrigheten han har følt:

«Nå hadde han vent seg til vinterlukten og den gjorde ham ikke nysgjerrig mer. Han så på sjasminbusken som var et slurvete virvar av nakne grener og tenkte forferdet: Den er død. Hele verden har dødd mens jeg lå og sov. Denne verdenen tilhører en eller annen som jeg ikke kjenner. Kanskje Hufsa. Den er ikke laget for mummitroll.

Han ble stående og tenke seg om et øyeblikk. Men så syntes han det ville være enda verre å være den eneste våkne blant dem som sov.
Og derfor labbet Mummitrollet opp de første sporene over broen og videre oppover bakken. Det var et bitte lite spor, men det var bestemt og gikk rett inn mellom trærne, sørover.»

Stakkars Mummitrollet – så ensom og alene. Så får han se et lys i skogen:

«På den andre siden av lampen hadde noen gravd en behagelig grop i snøen, en som lå og tittet opp på den alvorlige vinterhimmelen og plystret, veldig lavt, men allikevel.

Hvilken sang er det, spurte Mummitrollet.

Det er en sang om meg selv, svarte noen i gropen. En sang om Too-tikki som har laget en snølykt, men omkvedet handler om ganske andre ting.

Jeg forstår, sa Mummitrollet og satte seg ned i snøen.

Det gjør du ikke, sa Too-tikki vennlig og reiste seg såpass at den rød-og-hvit-stripete genseren hennes kom til syne. For omkvedet handler nettopp om sånne ting som man ikke forstår. Akkurat nå tenker jeg på nordlys. Man vet ikke om det finnes eller bare synes. Allting er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg.

Så la hun seg ned i snøen igjen og fortsatte å se på himmelen, som nå var blitt helt svart.

Mummitrollet løftet snuten og så nordlyset, som ikke noe mummitroll hadde sett før ham. Det var hvitt og blått og litt grønt og hang over himmelen som lange, flagrende forheng.

Jeg tror det finnes, sa han.»



Mummitrollet blir med Too-tikki til badehuset. Hun har gode hjelpere. Men de er så sjenerte at de er usynlige.

Det skal bli en spesiell vinter for Mummitrollet og lille My som også er våknet opp. De møter blant annet Hufsa og Den store kulden: Isfruen som ingen må se på. Men et lite ekorn klarer ikke å la være og dør. For første gang møter Mummitrollet døden. I tillegg dukker stamfaren til mummiene opp. Den store kulden gjør det vanskelig for mange skapninger i Mummidalen, og Mummitrollet må by dem husrom i Mummihuset. Dette tiltrekker også en skigal hemul som ikke er enkel å bli kvitt. Skulle tro hemulen var norsk og jobbet i sportsavdelingen i NRK...

Men våren kommer og Mummihuset våkner til liv igjen og allting kommer i sine vante former igjen..

Too-tikki har vært en form for mentor for Mummitrollet denne vinteren– det er ikke alltid han får hjelp – hun sier: «En må oppdage allting selv... og komme seg gjennom det helt alene.» Det smitter over på Mummitrollet. Når Snorkfrøken vil sette et glass over en krokus som er kommet for tidlig opp av jorden, for å verne den mot kulden om natten, sier han til henne:

«Det skal du ikke gjøre, sa Mummitrollet. La den klare seg så godt den kan. Jeg tror den klarer seg bedre hvis den har det litt vanskelig.»


En skisse til boka som er i biografien – Mummitrollet og Too-tikki i vinterskogen. 


26. apr. 2015

Lysår (Light Years) av James Salter - om mennesker som befinner seg på det Søren Kierkegaard karakteriserte det estetiske stadium

Det var etter å ha lest novellesamlingen som jeg skrev om i dette innlegget: 
at jeg kjøpte og nå har lest romanen Lysår av James Salter. Utgitt i 1975, relansert i USA og utgitt på norsk i 2014. 400 sider. Med forord av Richard Ford. Er det forfatteren Richard Ford som har skrevet den gode romanen Canada som jeg leste og skrev om i 2014 tro.... Det er ikke umulig - James Salter er kalt «forfatternes forfatter», som også Kjell Askildsen er kalt.
Bl a i innlegget om novellesamlingen viser jeg til det Søren Kierkegaard mente var det laveste stadium et menneske kan leve på:

«Den som lever på det estetiske stadium, lever i øyeblikket og søker hele tiden å oppnå nytelse. Det gode er det som er vakkert, tilfredsstillende eller behagelig. Et slikt menneske lever helt og holdent i sansenes verden og er en slave av sine egne begjær og sinnsstemninger. Alt som er kjedelig, er av det onde.

Familien og omgangskretsen deres som romanen Lysår omhandler lever på det estetiske stadium. Det virker ikke som de vil ut av det heller når misnøyen tar dem, men heller dypere ned i dette stadium – mer penger og frihet til å gjøre mer av ingenting. En må bore ned i deres levemåte for å oppdage hvor primitive de i realiteten er. Forfatteren har klart å sette denne levemåten helt på spissen slik at det blir ubehagelig å lese.

Ved Hudsonelven utenfor New York bor familien fortellingen handler om:

«Langs breddene står steinhus, ikke lenger moderne, og trehus, trekkfulle og nakne. Noen gods finnes fremdeles, rester av fortidens store landeiendommer. Ved vannet ligger et stort viktoriansk hus av hvitmalt murstein, trær rager over
det, en inngjerdet hage, et falleferdig drivhus med smijern langs taket. Et hus ved elven, for lavt for ettermiddagssolen. I stedet flommet morgenlyset inn der, lyset fra øst. Det var på sitt vakreste midt på dagen. Enkelte steder har malingen mørknet, noen nakne flekker. Grusgangene er i oppløsning, fugler bygger rede i skurene.»

Det er huset til ekteparet Nedra og Viri og døtrene Franca og Danny som er syv og fem da vi møter dem i 1958- da fortellingen starter. En fortelling om de etterfølgende tjue år av familiens liv.

Innledningsvis står det om Nedra: «Jeg kommer til å beskrive livet hennes innenfra og ut, fra kjernen, huset også...»:

«Hvem gjør rent i dette store huset, hvem vasker gulvene?  Hun gjør alt, denne kvinnen, hun gjør ingenting. Hun er kledd i en havregul genser, slank som en gjedde, det lange håret er satt opp, ilden spraker. Hennes virkelige bekymring er selve kjernen i tilværelsen: måltider, sengetøy, klær. Resten betyr ingenting; det ordner seg på en eller annen måte. Hun har stor munn, en skuespillerinnes munn, pirrende, glinsende. Mørke flekker i armhulene, pusten dufter av mynte. Hun er ekstravagant av natur. Hun kjøper på impuls, går innom Bendel's som hun ville gått innom en venninne, plukker med seg fem eller seks kjoler og går inn i prøverommet uten å bry seg om å trekke forhenget helt for, et glimt av at hun kler av seg, magre armer, mager overkropp, bikinitruse. Ja, hun vasker gulv, hun plukker opp skittentøy. Hun er åtte og tyve. Drømmene hennes henger fremdeles ved henne, smykker henne; hun har selvtillit, hun er fattet, hun er i slekt med langhalsede skapninger, drøvtyggere, forlatte helgener. Hun er forsiktig, vanskelig å komme inn på. Livet hennes er skjult. Det er gjennom sigarettrøyken og samtalen ved de mange middagene man ser henne: middager på landet, middager på The Russian Tea Room, Cafe Chauveron med Viris kunder, St. Regis, The Minotaur.»

Den første kvelden vi møter dem er det invitert til middag og det er Nedra som lager den. Gjestene er en venn av Viri, Peter, og hans kone Catherine. Nedra er gudinnen og fanger Peters oppmerksomhet det meste av kvelden:

«Neste gang du gifter deg,» sa Catherine da hun kjørte hjem med ektemannen, «burde du gifte deg med en som henne.»
«Hva mener du med det?»
«Ikke vær redd. Jeg mener bare at det er tydelig at du gjerne skulle gjort det...»
«Ikke vær dum, Catherine.*
« . . . og det synes jeg du skulle.»
«Hun er en svært generøs kvinne, det er alt.»
«Generøs?»
«Jeg bruker ordet i betydningen flott, frodig.»
«Hun er den mest selvopptatte kvinnen i verden.»

Viri – hvordan beskrives han – 32 år arkitekt av yrke:

«Han var jøde, den mest elegante jøde, den mest romantiske, med en anelse tretthet i trekkene, de intelligente trekkene som alle misunte ham, håret var tørt, klærne underlig slitt — det vil si, ikke overdrevent velholdt, en knapp som manglet, en flekkete mansjettkant, en anelse dårlig ånde, som ånden til en onkel som ikke lenger er helt frisk. Han var liten. Han hadde myke hender og ingen forstand på penger, knapt noen overhodet. Han var en albino i så måte, en vanskapning. En jøde uten penger er som en hund uten tenner. At det kunne være en byrde, ja det fikk han ofte merke, men det var med penger som med regn, enten kom det eller så kom det ikke. Han var blottet for instinkt.»

Hvordan står det til med denne middelklassefamilien som lever et tilsynelatende lykkelig liv som folk misunner:

«Livet deres er hemmelighetsfullt, det er som en skog; på lang avstand ser det ut som en enhet, det kan forstås, beskrives, men på nærmere hold begynner det å skille seg, å brytes opp i lys og skygge, tettheten blinder en. På innsiden er det ingen form, bare vidunderlige detaljer som strekker seg overalt: eksotiske lyder, solglimt, løvverk, falne tær, små dyr som flykter ved lyden av en kvist som knekker, insekter, stillhet, blomster.

Og alt dette, avhengig av hverandre, tettvevd, alt dette er et bedrag. I virkeligheten er det to slags liv. Det er, som Viri sier, det livet folk tror at du lever, og så er det det andre. Det er dette andre som skaper problemene, dette andre vi lengter etter å se.»

Hva bedriver Nedra med i tillegg til det hun gjør (og ikke gjør) hjemme. Hun har daglige turer inn til New York. Går til Viris kontor, i butikker, i museer, på restauranter. Barna er passet av en jamaikansk kvinne, Alma. Her er en samtale hun har da hun er i England for første gang:

«Hvordan er livet deres i Amerika?» spurte Alba. «Hva gjør dere der?»
«Vel, jeg har familien min,» sa Nedra.
«Utenom det.»
«Å, jeg studerer ting.»
«Er det ikke rart,» sa han.
«Hva da?»
«Amerikanske kvinner later alltid til å studere ting.»
Nedra protesterte ikke.«

De er ikke rike – Virils drøm om å bli en berømt arkitekt svinner med årene. Men de har penger til å leve et sorgløst liv. Begge ektefellene er utro. Nedras elsker, Jivan, er husvenn og Viril kjenner til forholdet.  

«Livet deler seg opp i arr, som årringene i et tre. Hvor tette virker ikke de tidligere, tiden presser dem sammen, tyve år blir umulig å skjelne fra hverandre.
Hun var gått inn i en ny tidsalder. Alt som tilhørte den gamle måtte begraves, ryddes bort...»

Den første Nedra rydder bort er Jivan. Hans motargumenter mot at forholdet skal avsluttes endrer ingenting:

«Hun var hevet over småkrangling. Hun hadde tatt en beslutning.»

Dette er bare begynnelsen på Nedras ønske om å være fri – å få et nytt liv. Hun krever skilsmisse. Flytter ut av hjemmet. Første gang hun oppdager at det nye livet hun har så stor tro på ikke kommer til å bli så enkelt, er når hun øyner muligheten for å bli skuespiller som 43-åring Først må hun ha undervisning hos en kjent lærer, og opptaket til denne undervisningen krever et intervju. Hun passerer ikke nåløyet:

«De var immune mot henne. Hun kunne ikke se øynene til mannen hun snakket med, hun våget knapt å kaste et blikk på den andre. Hun hadde vist dem alt, sin oppriktighet, sin hengivenhet, det var ikke nok.»

Viri takler ikke livet uten Nedra – en samtale under et besøk hun har hos Peter og Catherine etter skilsmissen:

«Jeg spiste lunsj med ham i forrige måned,» sa hun. «Han er litt sliten av ... du vet, livet. Det har ikke vært lett for ham, jeg vet ikke helt hvorfor.»
«Å, jeg tror det er en ganske enkel grunn,» sa Peter.
«Man tar så ofte feil...»
«Ja, men du og Viri — når to mennesker skilles, er det som å splitte en vedkubbe. Stykkene er ikke like. Et av dem inneholder kjernen.»
«Viri har arbeidet sitt.»
«Men det er du som har dratt av gårde med den helligste delen. Du kan leve og være lykkelig, det kan ikke han.»

Det er ikke enkelt å beskrive hvordan opplevelsen å lese denne romanen med den nytelsessyke Nedra i førersetet har vært. Som beundres ikke minst av menn som uttrykker at de er misunnelig på Viri. Mennene inkl den ettergivende Viri er som hunder som logrer for henne. Det er hennes skjønnhet og antatte mystikk som er tiltrekkende.

Det ligger en form for bedøvelse over livet de lever. Teatralsk. En undervannsverden der det kommer «blopper» opp av fiskene som svømmer under en. Uten innhold. Hva Nedra er så misfornøyd med og vil bort fra, er ikke lett å se. Har hun ikke den friheten hun ønsker sammen med Viri. Tilsynelatende ikke slik hun bedømmer det.

Lysår er en lesverdig roman. Men det er en roman jeg tror må synke – en roman jeg kommer til å tenke på fremover. Helt sikkert korrigere dette innlegget.


Privat foto fra New York


23. apr. 2015

Noveller: En plutselig frigjørende tanke av Kjell Askildsen


Novellesamlingen av Kjell Askildsen, En plutselig frigjørende tanke, er helt klart forskjellig fra den jeg leste tidligere denne måneden:

Men det var jeg klar over etter å ha lest boken; Alf van der Hagen: Kjell Askildsen. Et liv

En plutselig frigjørende tanke er noveller i utvalg utgitt i 1987. Det er noveller fra samlingene Heretter følger jeg deg helt hjem (1954), Kulisser (1966), og Ingenting for ingenting (1982). I tillegg er begge novellene nevnt ovenfor med. Novellen En plutselig frigjørende tanke var på det tidspunkt ikke tidligere publisert. 222 sider med tilsammen 13 noveller.

En av novellene er Heretter følger jeg deg helt hjem, fra debutboken med samme tittel. Boken som laget så stor ståhei i Mandal som han forteller om til van der Hagen. Novellen har et erotisk innhold, men det er ikke mye å skrike opp om tenker jeg mer enn femti år etter. To ungdommer som treffes i skogen, og gutten på seksten år debuterer seksuelt med en litt eldre jente.

Novellen Ingrid Langbakke var vel den novellen som gjorde mest inntrykk på meg av novellene jeg ikke har lest tidligere. Det er også den lengste novellen. Den handler om et ektepar og deres tenåringsdatter. De bor på et lite gårdsbruk. Moren er hjemmeværende. Faren er begynt å jobbe på anlegg for å endene til å møtes. Han ukependler. Denne endringen i livet endrer han som person. Ekteskapet skranter. Moren ønsker seg ut i arbeidslivet. Faren tar dette som et nederlag. Misstemningen gjør det utrivelig for tenåringen som får alt som skjer med seg, og mener at faren er urimelig mot moren.

Den siste novellen er En plutselig frigjørende tanke som starter slik:

«Jeg bor i en kjeller; det er i enhver forstand et resultat av at
 det er gått nedover med meg.
   Rommet har bare ett vindu, og bare øverste del av det ligger
over fortauet; det gjør at jeg ser verden utenfor nedenfra.
Det er ikke store verdenen, men den føles ofte stor nok.
   Jeg ser bare bena og underkroppen på de som går forbi på
fortauet på min side av gata, men etter å ha bodd der i fire
år, vet jeg i de fleste tilfeller hvem de tilhører. Det skyldes at
det er lite trafikk; jeg bor nesten innerst i en blindgate.
   Jeg er en fåmælt mann, men det hender at jeg snakker med
meg selv. Det jeg sier da, synes jeg er nødvendig å få sagt.
   En dag jeg stod ved vinduet og nettopp hadde sett underkroppen
til gårdeierens kone gå forbi, følte jeg meg plutselig
så ensom at jeg bestemte meg for å gå ut.
   Jeg tok på meg skoene og frakken og la lesebrillene i frakkelommen,
for alle tilfellers skyld. Så gikk jeg ut. Fordelen ved
å bo i en kjeller er at du går opp når du er uthvilt og ned når
du kommer trett hjem. Det er nok den eneste fordelen.»

På en benk i parken møter han en gammel mann på sin egen alder. Det er møtene med denne mannen som gir han en plutselig frigjørende tanke. Den kom plutselig på meg som leser også.

Noe av det fineste med boken til van der Hagen er der Askildsen snakker om det å være forfatter, hvordan han bygger opp en novelle setning for setning og hva han synes om det han selv har skrevet. Selvsagt husker jeg noe av det. Også at han bodde i en slik i en kjeller de årene han ikke hadde det bra med seg selv. Men når jeg leste novellesamlingen skulle jeg ønsker jeg kunne slå opp i boken og lese om igjen det han sa om novellene. Men dessverre, boken er levert tilbake til biblioteket. Uansett, det er mange fine noveller i samlingen og de er fortsatt lesverdige.


Novellesamlingen har jeg lånt av biblioteket. Der har jeg også lånt novellesamlingene Et stort øde landskap (1991) og Hundene i Tessaloniki (1996) som etterhvert skal leses. 

21. apr. 2015

Krim: Savnede var iført... (Last seen wearing) av Colin Dexter - nr 2 i serien om Inspektør Morse



«Men hva er det De vil jeg skal gjøre? Ainley klarte jo ikke å finne henne?»
Politiinspektør Strange svarte ikke med det samme. Han så forbi Morse og bort på rekkene med røde og grønne arkivboksen som stod pent oppstilt tett i tett bortover hyllene.
«Nei,» sa han til slutt. «Nei, han fant henne ikke.»
«Og han hadde saken helt fra begynnelsen.»
«Helt fra begynnelsen,» gjentok Strange.
«Og han kom ingen vei.» Strange svarte ikke. «Han var vel ikke dum heller?» drev Morse på. Hva spilte det egentlig for pokkers rolle? En jente rømmer hjemmefra og blir aldri sett siden. Hva så? Hundrevis av jenter stikker hjemmefra. Flesteparten skriver til foreldrene etter en stund - i hvert fall så snart forgyllingen skaller av og pengene tar slutt. Noen av dem kommer ikke hjem igjen. Javel. Noen av dem gjør aldri det, og for hver dag som går, kjenner de ensomme som sitter og venter, et nytt stikk i hjertet. Nei. Enkelte av dem kommer aldri hjem ... Aldri.
Strange avbrøt de mørke tankene hans. «Du tar deg av det?»
«Hør her, hvis Ainley ...»
«Nei. Hør her du!» hugg Strange til. «Ainley var pokker si mye dyktigere som politimann enn du noen gang kommer til å bli. Og grunnen til at jeg ber deg ta denne saken er nettopp at du ikke er noen særlig dyktig politimann. Du er altfor svevende. Du er altfor ... Jeg vet ikke.»
Men Morse skjønte hva han mente. På en måte burde han føle seg smigret. Kanskje gjorde han det. Men det var to år siden. To hele år! «Saken er kald nå, sir - det skjønner De vel. Folk glemmer. Noen trenger å glemme. To år er lang tid.»

Saken som Morse og Lewis jobber med, og som er historien i Colin Dexters roman Savnede var iført, handler om forsvinningen til Valerie Taylor. Romanen ble utgitt i 1976, og eksemplaret jeg har lest har jeg lånt av biblioteket. Den andre romanen i serien om Inspektør Morse. 250 sider med god puslespill-krim.

Valerie var 17 år da hun forsvant for to år og tre måneder siden. Ainley som har etterforsket forsvinningen, er drept i en bilulykke. Morse mener at Valerie må være død. Det trodde Ainley også jf Strange. Ainley hadde sagt at det var sider ved den som gjorde han urolig. Dagen etter at Ainley døde kommer et brev til foreldrene:

«Kjære mamma og pappa!
Bare for at dere skal vite at alt er i orden med meg så ikke vær redde. Lei for det at jeg ikke har skrevet før men alt er i orden.
Hilsen Valerie.»

Morse sier at han har lite til overs å jobbe med etterlysningssaker. Men Strange beordrer Morse til å ta saken.

Er det Valerie som har skrevet brevet eller er det en annen. Og dersom det siste, hva vil så vedkommende oppnå med brevet. I tillegg til moren og stefaren til Valerie, er det tre personer ved skolen Valerie gikk på som Morse får mistanke til kan kjenne flere detaljer om forsvinningen. Lewis skal delta i etterforskningen:

«Det var ikke så verst å jobbe sammen med Morse. Merkelig type noen ganger, og han burde ha giftet seg for lenge siden; det var noe alle sa. Men det var ikke så verst. Han hadde arbeidet sammen med ham før, og for det meste hadde han likt det. Noen ganger virket han som en helt alminnelig fyr. Selve problemet var at han bestandig måtte finne på så innviklede løsninger på alt mulig, og Lewis hadde nok erfaring med politiarbeid til å vite at kriminell aktivitet for det meste hadde sitt utspring i enkle, billige og skumle motiver, og at bare et fåtall forbrytere selv hadde tilstrekkelig intelligente eller innfløkte hjerner til å klekke ut alle de utspekulerte oppleggene Morse hadde så lett for å tillegge dem. Inne i skallen på Morse lot det til at de enkleste kjensgjerninger i en hvilken som helst sak et eller annet sted underveis ble utstyrt med kroker og øyeskruer, som muliggjorde en uendelighet av kombinasjoner og sammenføyninger. Hva denne store mann ikke var i stand til, tross all sin begavelse, var å kople sammen et par enkle fakta og komme frem til noe som var helt opplagt. Ta for eksempel brevene fra Valerie. Det første var etter alle sannsynlighet skrevet av Valerie selv, det hadde Peters sagt. Hvorfor da ikke gå ut fra at det var det, og så fortsette arbeidet ut fra det? Men neida. Morse måtte absolutt tro at brevet var forfalsket, bare fordi det passet bedre med en eller annen fantasifull forestilling -som viste seg å være dødfødt takket være en annen like usannsynlig hypotese. Og så var det det andre brevet. Morse hadde ikke sagt noe større om det; han hadde antagelig lært leksen. Men selv om han ble nødt til å godta at Valerie Taylor hadde skrevet brevene, kom han aldri til å gå med på noe så enkelt som det faktum at hun var gått lei, hjemme og på skolen, sånn som hundrevis av andre jenter gjorde hvert år. Så hvorfor ikke Valerie? Sannheten var at det ville vært altfor enkelt for Morse; ikke noen passende utfordring for den fullblodshjernen han gikk rundt med. Ja, det var det som var saken.»

Men det er den smarte Morse som leder etterforskningen og Lewis må pent finne seg i hans vurderinger av hva de skal gjøre. Det går en periode der det er motbakke og liten fremdrift. Heller tilbakeslag. Som gjør Morse motløs. Så bli en av de fem som Morse mistenker vet mer enn de sier om Valeries forsvinning, drept...

En skikkelig puslespill-krim.  Hele tiden håper jeg at de finner Valerie i live. Etterhvert har jeg lært å være ekstra skjerpet når det dukker opp opplysninger. Men akkurat som Morse og Lewis blir jeg lurt gang på gang.

Savnede var iført er den tredje romanen i serien om Morse jeg har lest og skrevet om; nr 1 og nr 10 har jeg lest tidligere. Nr 3, Nicholas Quinns tause verden har jeg ikke fått tak i. Derfor blir den neste nr 4: Døden i sakrestiet som jeg allerede har lånt. Og heldigvis er det en innbundet bok med normal skriftstørrelse. 



20. apr. 2015

Tove Jansson: Farlig midtsommer (Moominsummer Madness)

«Tove Jansson satte ikke anstendighetsregler for leserne, ikke engang for barn. I mummiverdenens liv, som var fullt av kjærlighet og omsorg, var egentlig ingenting forbudt, bortsett fra det å forby. I Farlig midtsommer bor Snusmumrikkens fiender parkvakten og parkdamen i en park, der de har klippet hvert eneste tre i rundinger og firkanter. Alle gangene er «rette som pekestokker. Så snart et gresstrå våget seg opp, klippet de det ned så det måtte sette i gang på ny». Her i parken omgitt av høye gjerder leker underkuede, små, lodne unger fra skogen. Overalt er det forbudsskilt: Røyking forbudt, Forbudt å sitte på gresset, Det er forbudt å le og plystre, Forbudt å hoppe jamsis. Idet han så dette, tok Snusmumrikken en beslutning: «Og nå river vi ned hver eneste plakat, og hvert eneste gresstrå skal få lov til å vokse som det vil!» Og det gjorde han.»




Farlig midtsommer ble utgitt i 1954 og er den femte boken jeg har kjøpt, lest og skrevet innlegg om etter å ha lest denne boken som sitatet over er hentet fra:

Alle bøkene er illustrert av forfatteren

Farlig midtsommer ble et inspirerende grunnlag teaterforestillingen Troll i kulissene fordi den var skrevet om teatret og om å lage teater. Skuespillet som ble vist i Oslo i 1960, ble en stor suksess.




Det nærmer seg midtsommer. Mummitrollet lengter etter at Snusmumrikken skal komme: 

«Mummitrollet lå fremdeles ved den store dammen og så opp på himmelen som var helt hvit og så ut som en sølvskive. Han hørte sjøfuglene skrike til hverandre nede ved havet.

Det er torden i luften, tenkte mummitrollet søvnig og reiste seg opp fra mosen. Og som alltid når det var værforandring, skumring eller rare belysninger, begynte han å lengte etter Snusmumrikken som var hans beste venn. Naturligvis var han veldig glad i Snorkfrøken også, men det blir jo aldri riktig det samme med en jente.

Snusmumrikken var rolig og visste fantastisk mye, men snakket ikke om det mer enn nødvendig. Bare en gang iblant fortalte han om reisene sine, og da var han stolt, som om Snusmumrikken hadde latt ham bli medlem av en hemmelig forening. Mummitrollet gikk alltid i hi sammen med de andre når den første snøen kom. Men Snusmumrikken vandret sørover og vendte ikke tilbake til mummidalen før neste vår.

Denne våren var han ikke kommet. «

Det skal bli mange dramatiske hendelser før han får treffe sin venn igjen. Et vulkanutbrudd har skapt en flodbølge som oversvømmer mummidalen:

«Da var det de hørte det store dunderet.

Det kom gående borte på havet, først som en mumling, siden som et sterkere og sterkere drønn.

I den lyse natten så de noe kolossalt stort som steg over tretoppene, noe som vokste og vokste og hadde en hvit fresende kant øverst.

Nå tror jeg vi går inn i stuen, sa mummimamma.

De hadde så vidt fått halene inn over dørterskelen, da flodbølgen freste fram gjennom mummidalen og druknet alt i fullstendig mørke. Huset gynget litt, men mistet ikke balansen, for det var et ordentlig solid hus. Etter en stund begynte møblene å flyte rundt i stuen. Da gikk familien opp i annen etasje og satte
seg til i vente på at uværet skulle gå over.»

Lille My er liten av størrelse, men ingen baby lenger. Hun er rampete og særdeles talefør:

«Er det jordens undergang? spurte lille My nysgjerrig.

Minst, sa Mymlens datter. Prøv å bli snill så fort du kan, for nå skal vi nok snart inn i himmelen alle sammen.

Himmelen? gjentok lille My. Er vi nødt til å komme inn i himmelen? Og hvordan kommer vi ut igjen?»



Alle overlever, men det skal bli noen dramatiske dager fremover. Vannet stiger og de oppdager et «hus» som flyter der de kommer seg ombord. Med seg får de også med seg disse to skapningene: Misa og Homsen som reker rundt på en trestubbe.




Misa er i likhet med Snorkfrøken en skikkelig drama-dronning og en dag havner de i klammeri:

«En morgen satt Misa, Mymlens datter og Snorkfrøken og gredde håret.

Misa burde forandre hårfasong, sa Mymlens datter. Hun kler ikke midtskill.
Pannelugg kan hun ikke ha, fastslo Snorkfrøken og børstet opp det myke håret mellom ørene. Hun gav haledusken en lett trimming og vred på seg for å se om dunet lå som det skulle over ryggen.

Er det deilig å være lodden over hele kroppen? spurte Mymlens datter.
Veldig, svarte Snorkfrøken fornøyd. Misa? Er du lodden?

Misa svarte ikke.

Misa burde være lodden, sa Mymlens datter og begynte å sette opp toppen i nakken.

Eller ha masse småkrøller, sa Snorkfrøken.

Plutselig trampet Misa i gulvet. Dere med den dumme loddenheten deres! ropte hun tårekvalt. Dere som vet allting! Og Snorkfrøken som ikke har kjole engang! Jeg ville aldri aldri gå uten kjole, jeg ville heller dø enn å gå uten kjole!

Misa brast i gråt og satte av gårde tvers gjennom stuen og ut i gangen.»

Det er teatermusa Emma som må forteller hva et teater er:

«Nå orker jeg ikke mer, sa hun. Dere vet ingen ting om teater. Ikke det ringeste. Mindre enn ingenting, og dermed basta.

Men Emma, kan ikke De forklare meg det, bad mummimamma forsiktig.
Emma tenkte seg om, og så fant hun ut at hun ville være snill.

Hun satte seg på sengekanten ved siden av mummimamma og sa: Teater, det er ikke en stue som dere tror, og ikke en dampbåtbrygge heller. Teater er det viktigste i verden, for der viser man folk hvordan de kunne være, og hvordan de lengter etter å være, bare at de ikke tør, og hvordan de er.

En oppdragelsesanstalt, utbrøt mummimamma forskrekket.

Emma ristet tålmodig på hodet. Hun tok et stykke papir og laget en klosset tegning av et teater for mummitrollets mamma.»

Vesenene i mummidalen opplever mye før vannet trekker seg tilbake og de kan reise hjem igjen. Både skumle og fine opplevelser. Det siste gjelder at de setter opp en teaterforestilling. Nye bekjentskaper. Og som alltid ordner ting seg til det beste for alle til slutt.


Her møter Snusmumrikken lille My for første gang etter at hun er blitt «stor». De har felles mor, en mor som har gitt opp My og overlatt ansvaret for My til den eldste datteren. My har havnet i vannet og har reddet seg opp i mummimammas kurv - som Josef i sivet.... 


18. apr. 2015

Alf van der Hagen: Kjell Askildsen. Et liv


«Men jeg er et menneske uten hukommelse. Det tror jeg på sett og vis kan være en fordel for en forfatter. Det er ikke umulig at man dermed har en vel så spennende underbevissthet, som kommer fram gjennom den konsentrasjonen man tvinger seg inn i når man er i skrivemodus. Hele livet har jeg skrevet på et sammensurium av erfaringer og glemte opplevelser som ligger i underbevisstheten. Det frigjorde meg til å plukke ut og blande sammen mens jeg var i en arbeidssituasjon. Det er klart jeg kan huske ting, men jeg har ingen hukommelse som jeg stoler på. Jeg har ikke brukt hukommelsen når jeg har skrevet. Å skrive var for meg en forskning i sinnet. Jeg bygget opp en novelle som et byggverk. La ut noen spor i innledningen, og så la jeg stein på stein, setning på setning, uten å vite hvordan novellen skulle fullføres.»

Boken til Alf van der Hagen: Kjell Askildsen et liv er en blanding av intervju, biografi og memoarer. Den ble utgitt i 2014, er på 351 sider og jeg har lånt eksemplaret jeg har lest av biblioteket. 

Før jeg leste boken er det eneste jeg har lest av Kjell Askildsen han novellesamling som jeg skrev om i innlegget:


Boken til Alf van der Hagen har fått gode anmeldelser. Det fortjener den. Virkelig. For dette er en god bok. 

Forfatteren Kjell Askildsen (f.1929) vokste opp Mandal i et strengt pietistisk hjem:

«De store trekkene ved barndommen kan jeg huske. Religiøsitet og redsel. En veldig frykt for helvete, bokstavelig talt for den smerten som er forbundet med at du skal stå med kroppen i en ildmørje i all evighet. Jeg var jo tvers igjennom et Guds barn. Jeg vokste opp i et miljø hvor det ikke fantes motforestillinger. Hvis jeg hadde gjort noe som ble betraktet som synd, skapte det en enorm frykt i meg. Denne følelsen av frykt satt i lenge etter at jeg tok avstand fra religionen. Den forfulgte meg i marerittene mine til langt opp i voksen alder. Men bare som drøm. Frykten for fortapelsen var sterk i vår familie.»

I de første to kapitlene forteller han om slekt, barndom og ungdom. Faren som var lensmann var streng og familien på syv tilhørte byens borgerskap. Synden var et sentralt tema i hjemmet og synd forbandt Askildsen tidlig med klasse – «det var i arbeiderklassen synden var, og syndens hus i Mandal var Folkets Hus».

Under krigen ble det dramatisk for familien. De konfiskerte radioene var det faren som lensmann som hadde ansvaret for. Broren Haakon, som var med i motstandsbevegelsen, stjal nøkkelen til loftsrommet der de ble oppbevart, lyttet på meldingene fra London som han distribuerte. Her deltok også Kjell. Faren kjente til aktiviteten. Det endte med at faren ble arrestert og fikk dødsdom. Han klarte å rømme fra fengslet, og faren og moren rømmer til Sverige. Broren ble også arrestert og ble kraftig straffet med tortur. Kjell og to yngre søsken måtte bo hos en pleiefamilie til krigen var slutt.

Askildsen forteller at om hvordan det var å miste troen på Gud:  

«Det var en befrielse. Enorm befrielse, og på et blunk var jeg blitt ateist. Det gikk veldig fort. Jeg fant ut at Gud ikke eksisterte. Mine foreldre og jeg fikk helt forskjellig syn på tilværelsen. Senere begynte det å komme reaksjoner fra far. Han var ikke fanatisk overfor meg, men han var så redd for at det skulle gå galt med meg.
Hvordan galt da? En av dine barndomsvenner har fortalt meg at din far var livredd for at du skulle komme til helvete?
Ja visst. Det handlet om helvete.»

Om farens forhold til litteratur:

«Han leste også god litteratur. Vi hadde et lite bibliotek hjemme. Også Ibsens samlede verker, men de sto innelåst i bokskapet på hans lensmannskontor. For han hadde sensurert dem. Sto det «pokker», strøk han det og skrev «søren» over i stedet. Jeg syntes det var fælt, for jeg hadde jo en kamerat som het Søren.»

Med unntak av gymnastikk klart Askildsen seg fint på skolen. Å skrive begynte han med i puberteten. Men hans skrev alltid kort og ble bedt om å skrive lengre av norsklæreren. Når det gjelde litteratur nevner han at Dostojevskijs Forbrytelse og straff gjorde stort inntrykk på han som sekstenåring.

Debutboken var novellesamlingen Heretter følger jeg deg helt hjem (1953). Med sognepresten i spissen ble boken forbudt på biblioteket i Mandal. Faren brente eksemplaret han hadde fått tilsendt. Askildsen tror de reagert på de erotiske skildringene, og mener selv at han mistet jobben som turistsjef pga boken. Han ble regelrett kastet ut av byen. Det ble en tøff tid med dårlig økonomi. Han ga ut to romaner i den perioden uten at han fikk noe gjennombrudd som forfatter.

I en periode flyttet han og ektefellen og to barn mye før de skaffet seg en bolig i Oslo på 1960 tallet:

«Hvis jeg spurte Edith om hvordan du var å leve sammen med på Ammerud i de årene, hva tror du hun ville svart?
At vi hadde det greit. Jeg tror ikke hun merket noe videre. For jeg klaget ikke. Materielt hadde vi det greit, ikke sant. Men jeg hadde et følelsesliv som jeg i dag vil karakterisere som umodent. Det var et romantisk element i det som lå nærmere puberteten enn mitt eget alderstrinn. Jeg hadde levd fra hånd til munn så lenge, og det ble ingen bedring på det, bortsett fra at husleien var lav og hyggelig. Men jeg hadde det ikke vondt med min kone på noen måte. «

Novellesamlingen Kulisser (1966) fikk gode kritikker. Men det var også på det tidspunkt kona forlot han pga utroskap.

I kapitlet om 1970-tallet forteller Askildsen om sitt liv som kommunist – en hard tid med mye splid. Et nytt samlivsbrudd som han var skyld i. En periode med misbruk av alkohol og piller pga psykiske problemer og personlige frustrasjoner. Enda en situasjon han kun kunne skylde seg selv. Han forteller at romanen Kjære, kjære Oluf (1974) er den eneste boken han har skrevet som ligger tett opp til han selv. Boken ble på en måte hans redningsplanke, en livbøye han kunne klamre seg til. En roman som han selv mener er den nest svakeste han har skrevet. Selv om ikke alle er enige i det. Forfatteren oppsummerer 1970-tallet som de sørgelige årene da mye gikk galt for han.  

I kapittelet fra 1970-tallet forteller han også om sitt problematiske forhold til/syn på familie og slekt. Hvorfor han ikke reiste i farens begravelse. Om egne barn sier Askildsen at foreldre skal ta godt vare på barna sine, men på spørsmålet om frihet var et nøkkelord i hans barneoppdragelse er svaret han gir:

«Ja, selvfølgelig. Da jeg selv ble far, hadde jeg jo forstått hvordan friheten kan bli hemmet av religiøs overtro.»

På 1980-tallet byttet Askildsen forlag og gikk over til Oktober forlag. Forlagssjef William Nygaard i Aschehoug har uttrykt at de forsømte seg alvorlig hva angår Kjell Askildsen. Da overgangen var et faktum forsøkte Nygaard å få han tilbake. I et svarbrev som er sitert skriver Askildsen bl a til Nygaard:

«Det er hverken din eller min skyhet som er årsaken, på ingen måte, og for stor pågåenhet bare skremmer meg. Du har aldri vist meg annet enn vennlighet, som jeg har satt pris på. På den annen side er jeg vel litt overrasket over at Aschehoug nå som det er kjent at jeg vil prøve et annet forlag, signaliserer en såpass stor interesse for meg. Selv har jeg nok, i likhet med mange andre, hatt følelsen av å være nær drukningsdøden når en av bøkene er blitt markedsført i konkurranse med forlagets mer profitable prosjekter, f.eks. kjendislitteraturen, og det er en avgjørende årsak til at jeg vil prøve et lite forlag som har skjønnlitteratur som hovedsak...»

Kapitlene om 1990- og 2000-tallet handler mye om litteratur i alle former. Egne utgivelser, hvorfor han skriver, kritikk han har fått og reaksjon på den osv osv. Bl a dette: 

«Det må være noe dynamisk i litteraturen. Det nytter ikke bare å fortelle om en tur i skogen. Det må finnes motsetninger i et tema. Skal du lage en novelle som skal være spennende på et eller annet plan, nytter det ikke å fortelle en solskinnshistorie. All kunst skal være noe som pirker i folk. Det skal være noe som stikker dem, noe som kanskje gjør dem litt redde. Det mener jeg er kunstens oppgave. Ikke lulle i søvn. Ikke fortelle pene historier. De stygge historiene kan være veldig pene når det kommer til stykket, for de kan få folk til å innse at det de ser i seg selv, som de nødig vil ut med overfor andre mennesker, det kan de finne igjen hos helt normale og greie mennesker i mine noveller.»

Askildsen sier at det at det er menneskesinnet som er hans tema, og at det skal være gjenkjennelig for de som har sinn til å like hans noveller.

Det har referert til er bare noe av det man kan lese i den gode boken som jeg har lest. En bok jeg på sikt må få kjøpt. Den forteller ikke bare om Askildsens liv, men også om samfunnsutviklingen. Hvor trangsynt det norske samfunnet var. Om det at Mandal i ettertid har gitt Askildsen annerkjennelse som forfatter sier han bl a dette:

«I 1999 hadde jeg ikke noe som helst agg til Mandal, så jeg har ikke lyst til å snakke stygt om Mandal som by nå heller. Byen har reparert og reparert. Jeg synes det er skikkelig og voksent gjort, og jeg tror de mener alvor med den annerkjennelse de gir meg. Den er kanskje litt ekstra sterk på grunn av fortiden. Derfor dro jeg også ned dit de gangene jeg ble spurt om noe som hadde med litteraturen å gjøre.»

Målet mitt er å få lest flere av Askildsens novellesamlinger. En må ikke være forfatter for å kunne kjenne seg igjen i en del av det han forteller og reflekterer over. Merker at de siste to kapitlene gjorde spesielt inntrykk å lese. Men jeg setter punktum med disse setningene som boken slutter med:

«Jeg forsøker å gi et sant bilde av forholdet mellom mennesker. Jeg kan ikke, som enkelte andre, peke på veien fremover. Hva jeg kan vise, er hvor fattig forholdet mellom mennesker blir etterhvert. Og at det har sine gode grunner.»


Privat foto