30. sep. 2013

Forfatter Levi Henriksen spør: Hvor ble det av oss i alt mylderet?

I en artikkel i Aftenposten søndag 29. september 2013 skriver forfatter Levi Henriksen om et tema som jeg satt og tenkte på senest da jeg leste Besettelse - en romantisk fortelling (Possession) av A.S. Byatt

Han skriver bl a:
"Når har vi så mange tekniske hjelpemidler at jeg får panikk når de ikke virker. Enda mer pussig er det at i denne høyteknologiske tid setter vi så mange spor etter oss, at vi blir helt usynlige. Vi blir rett og slett borte i alt mylderet…Tenk for en håpløs jobb det må være om ca hundre år og skulle skrive en biografi om noen fra vår samtid. Det vil jo knapt være noen etterlatte papirer å gå gjennom..."

De fleste av oss har sluttet å skrive brev. Som Henriksen skriver om, de aller færreste av oss tar vare på gamle e-poster.  Jeg ser ikke bort ifra at de som tidligere skrev dagbøker er gått over til å blogge. Men uansett om en blogg ikke slettes, er man sjelden så privat i en blogg som en ville vært i et brev eller i en dagbok.

Nå er boken til Byatt fiksjon. Men temaet er hvordan man kan oppdage små og store "mysterier" ved å lese brev og dagbøker. Det er det som Hareide har gjort i sin biografi om Magdalene Thoresen;  Jorunn Hareide: "Kæmpe til jeg kan ej mere"- Magdalene Thoresen , en forfatterbiografi. Men det er ikke alle mysterier hun har funnet ut av. Det var bl a rykter om en dansk prins...

Levi Henriksen har som jeg lest bøkene som jeg skrev om i innleggene:



Og han viser til det som ble veldig interessant i boken til Maak. Brevvekslingen mellom Steinbeck og kona Elaine som viste et helt annet bilde av turen til hans med Charley enn det som fremstilles i boken til Steinbeck. Uten disse brevene hadde boken til Maak, slik jeg ser det, vært mindre interessant. Jeg er enig med Levi Henriksen i at det som fremkommer i brevene ikke gjør boken til Steinbeck til en dårligere bok, men at den burde vært klassifisert som roman. Og at brevvekslingen gjør oss i stand til å se boken til Steinbeck i et nytt lys.  

Uansett, artikkelen til Henriksen er verdt å fundere på. For de som ikke liker at man skal grafse i andre menneskers liv ved f eks å publisere innholdet i gamle brev mv, er det kanskje greit at det ikke finnes slike spor.

Her er et bilde jeg tok av Route 66 som vi kjørte på i sommer. Veistrekningen som beskrives i bøkene til Steinbeck og Maak.




Veke 53 av Agnes Ravatn

Det var nå jeg skulle legge ut i det vide og det brede om all crazy-humoren som jeg fant i Veke 53 (2007) av Agnes Ravatn. Det var humoren en anmelder benevnte det som. Men nei, romanen fant jeg i overkant kjedelig. En lovende start, og noen små topper midtveis. Jeg leste og håpet, nå må det da skje noe. Men jeg fant lite humor i den. Mulig at det at jeg synes hovedpersonen var på minussiden hva angår sjarm gjorde at jeg fikk tunnellsyn. 

Romanen ble utgitt før boken jeg skrev om i innlegget og som jeg likte veldig godt:

 Stillstand – sivilisasjonskritikk på lågt nivå av Agnes Ravatn

 Se det kjedelige omslaget:

Bokens hovedperson (fortellerstemmen) er Georg Ulveset.  Georg er lektor i videregående skole, skilt og har en voksen datter. Han bor alene. Har venner men føler seg ensom. Han beskriver ekteskapet som noe han godt kunne vært foruten.
Handlingen starter 18. desember. Georg skal ha elevsamtaler med elevene som han beskriver som ukarismatiske. Han blir overtalt til å være med i begravelsen til en tidligere undervisningsinspektør av kollega og venn Ottar. Etter begravelsen går disse to på pub. Etter å ha vært på pub går Georg hjem. Beathe som han leier hos har brukket lårhalsen. Beathes datter har bedt han sjekke døra til moren fordi hun mener den er ulåst. Han går inn, finner halvfulle spritflasker i et skap og drikker seg full. Dagen etter møter han full opp på skolen og blir sendt hjem av rektor. Det er starten på boken som tar for seg det som skjer i Georgs liv frem til 30. desember.

Jeg hadde nok for store forventninger etter å lest Stillstand. Som jeg skriver innledningsvis, boken startet bra. Men så skjer det lite frem til en fest han blir invitert i. Litt action og morsomme beskrivelser. For igjen å flate ut og bli kjedelig. For meg. Er nok mest påvirket av at personer som Georg irriterer meg litt mye. Jeg klarer sjelden å se det komiske i dem.  

For meg er Georg en person med en del innestengte vintre. Som han har sementert inne og aldri vil komme ut. En vinglete person som lett lar seg overtale til ting han i utgangspunktet ikke ønsker å være med på. Som en geléklump. Til å sitte på med en kollega, delta i begravelse og være med på fest osv. Han var t o m i bryllupet til tidligere ektefelle! Istedenfor å si nei,  går han i ettertid rundt og forbanner og irriterer seg over folk. Neppe mer karismatisk enn han beskriver elevene sine å være. Heldigvis var boken bare på 200 sider, med mange dialoger og kapittelinndeling. Det var godt å komme ut av universet til Georg.  

29. sep. 2013

En smakebit på søndag: Fortellekunst- en håndbok i litterære teknikker av Henrik H. Langeland

Fortellekunst - håndbok i litterære teknikker skrevet av Henrik H. Langeland beskrives slik av Bokklubben som jeg kjøpte boken gjennom:

«Forfatteren gir her en innføring i romanskriving, og avslører hvilke grep man kan bruke for å bygge opp en fortelling. Boka baserer seg på teksteksempler, særlig fra Per Pettersons "Ut og stjæle hester".»

Langeland er en kjent forfatter og har selv skrevet flere romaner, den siste er Fyrsten.
Jeg kjøpte og leser boken for lettere å forstå hvorfor jeg liker en bok og hvorfor ikke. Men ikke minst, for lettere å kunne beskrive dette på en enkel måte for andre. Ikke fordi jeg har en intensjon om selv å skrive bøker.

Slik beskriver Langeland  hvorfor han baserer seg på boken jeg har skrevet om flere ganger tidligere, bl a i innlegget :Ut og stjæle hester (Out Stealing Horses) av Per Petterson :

«De fleste teknikkene er underbygget med skjønnlitterære eksempler. Jeg har hentet så godt som alle fra Per Pettersons ‘Ut og stjæle hester’ (2003), ikke bare fordi den er en kjent og likt samtidsroman, men fordi forfatteren bruker et bredt spekter av fortellerkunstens mekanismer på en forbilledlig måte.»

I kapittel 1, Fortellingens bestanddeler, punkt 1.12 Integrert eksposisjon, 'eksposisjon' er fortellingens fremstilling av fakta, skriver han noe som bl a fikk meg til å forstå hvorfor boken jeg skrev om i innlegget

Byen ved elven (South of Broad) av Pat Conroy

hadde elementer ved seg som gjorde meg irritert.  Jeg holdt nesten på å avbryte lesningen og beskriver min misnøye i innlegget. Slik beskriver Langeland det:  

«Eksposisjonen behøver på ingen måte legges fullstendig ut i begynnelsen. Den kan med hell spres ut over hele fortellingen. Eksposisjonen bør i seg selv også ha et progressivt mønster, og den bør brukes med omhu. Det er ingen grunn til å ta med opplysninger om noe leseren enkelt kan forvente eller innse at har skjedd. Dessuten er det alltid mye mer interessevekkende å ‘holde informasjon tilbake’ enn å blottstille den. De fleste lesere har langt høyere toleranseterskel for ting de ikke forstår i en fortelling, enn for ting de føler de blir forklart. Eller enda verre: får forklart flere ganger. Har man nevnt at en bil er lyseblå, så behøver det ikke gjentas. Et viktig prinsipp er å tenke ‘på’ leseren, ikke ‘for’ leseren. Ikke glem at lesere kan lese.»

Vil du lese flere smakebiter tilknyttet Maris blogg Flukten fra virkeligheten, klikker du på bildet som kommer nå:

28. sep. 2013

Stillstand – sivilisasjonskritikk på lågt nivå av Agnes Ravatn

Forfatter og journalist Agnes Ravatn (f.1983) har fått et nytt medlem i fanklubben. Og det fikk hun etter at jeg har lest essay-samlingen Stillstand – sivilisasjonskritikk på lågt nivå utgitt i 2009 av forlaget Samlaget. Den første boken jeg har lest skrevet av Ravatn.


Ikke la deg lure av det trege omslaget til boken på 125 sider og som forlaget beskriver slik:


«I essaysamlinga Stillstand, frå 2009, skriv Ravatn ein serie essay med utgangspunkt i situasjonar der ingenting skjer. Resultatet vart eit humoristisk og sivilisasjonskritisk portrett av Noreg, med høg gjenkjenningsfaktor.»
  


 Romanen Veke 53 (2007) og Folkelesnad (essay - 2011) ligger klar til lesing. Alle bøkene har jeg lånt av biblioteket. Her er link til forlaget der du kan lese mer om forfatteren. Der jeg har hentet dette bildet fra:




Forfatteren har bl a besøkt en kafe. Et kjøpesenter. Hun skriver fra et opphold på Lillehammer litteraturfestival. Fjorten steder totalt. Det er enkelte ganger hysterisk morsomt å lese. Boken viser at selv den mest kjedelige settingen kan bli morsom dersom den ses gjennom øynene av en forfatter med humoristisk sans og skråblikk på seg selv.

 Fra kafeen i Ålesund:

«Mens eg sit og er sivilasjonskritisk, går dei to kvinnene over til å snakke om sudoku, men på ein urimelig dramatisk måte. Det er merkeleg å være tilhøyrar til dette, men oppklaringa kjem då dei to damene heilt samstundes oppdagar at dei har forveksla ordet ‘sudoku’ med ‘tsunami’. «

Fra kjøpesenteret – angsten for rulletrapper – gjenkjennende:

 «Enno har det gått bra, men berre fordi eg er så ufrivillig årvaken i denne transportsituasjonen. Tre meter før eg er oppe, legg eg inn ein passeleg svikt i knea for å førebu eit spenstig hopp over på den trygge sida. «

Fra litteraturfestivalen:
«Ein litteraturfestival osar av baktankar. Her skal nettverk byggas! Forlagsfolka vifter med plastkorta sine og kastar middagar og halvliterar over tilfeldige forbipasserande. Det som skil litteraturfestivalar frå andre festivalar, er at det ikkje er tomme angrepillebrett som ligg strødd på bakken om morgonen, men visittkort.»
Dette er bare et lite utdrag. Det er så mye snadder i denne boka. Så mye jeg kan kjenne seg igjen i. Det er kanskje derfor mye av det hun skriver om blir så morsomt å lese.

26. sep. 2013

Døden kommer til Pemberley (Death Comes to Pemberley) av P.D.James

Dette sier forfatteren om Døden kommer til Pemberley ifølge bokomslaget:

"Jeg må be Jane Austen om forlatelse for å ha blandet hennes kjære Elizabeth inn i etterforskningen av et mord. Men denne sammensmeltningen av mine to lidenskaper – Jane Austens romaner og mine kriminalfortellinger – har gitt meg en stor glede som jeg håper jeg kan dele med mine lesere. "

Jeg synes det er riktig at hun ber Austen om forlatelse. Også til meg som har fått ødelagt bildet av Elizabeth etter å ha lest "fortsettelsen". Dessuten, jeg kan ikke se at hun blandet inn Elizabeth inn i dette mordet. Elizabeth er gått fra å ha hovedrollen til å være en statist som jeg nesten ikke kjenner igjen. Jeg vet ikke helt om jeg likte P.D.James fortsettelse på  Jane Austens Stolthet og fordom, romanen jeg leste for ikke lenge siden og skrev et innlegg om:


Døden kommer til Pemberley ble utgitt i 2011. På norsk ble den utgitt i 2012 av forlaget Aschehoug. Jeg kjøpte boken på 281 sider av Bokklubben.





Elizabeth bor sammen med Darcy på Pemberley. De har fått to barn, to sønner og alt er fryd og gammen. Men hvor der det blitt av den livlige, vittige og egenrådig Elizabeth som Jane Austen skapte..... 
Ikke langt fra Pemberley bor Jane sammen med sin familie. Jane er like søt og tekkelig som Austen beskrev henne.

Mr og Mrs Bennett har kun den yngste datteren Kitty boende hjemme.  Mary har giftet seg med en prest. Mary som ifølge forfatteren brukte å sitte med nesen i bok uten å forstå hva hun leste. Kitty som er blitt mye hyggeligere og hjelpsom etter at Lydia giftet seg med Wickham. Endelig kan den lettere hysteriske Mrs Bennett senke skuldrene. Også Mrs Bennett forsvinner i fortellingen. Hun er en figur som kunne laget litt mer ståhei også i romanen som P.D. James har skrevet.

Det årlige ballet på Pemberley skal arrangeres. Men kvelden før kommer det en landauer som vingler og skjener på skogsveien mot herregården. Og hvem andre enn Lydia velter ut av vognen:
"Wickham er død! Denny har skutt han! Dere må finne ham! De er i skogen. Gjør noe! Gode Gud, jeg vet at han er død!"

Og når tre av mennene som befinner seg på herregården drar med kusken tilbake der dette dramaet har skjedd, finner de et lik i skogen. Skogen der det bl a påstås det spøker. Der huset til til Darcys stamfar bodde de siste årene før han tok sitt eget liv.

Innledningsvis, men også underveis i handlingen, får man repetert handlingen i Stolthet og fordom. Men P.D. James har diktet videre, og har også sine tolkninger av noen av hendelsene. F eks forholdet mellom Elizabeth og venninnen Charlotte som giftet seg med Mr Collins. Litt humor fant jeg, her er et eksempel som omhandler den komiske og selvhøytidelige Mr Collins:

"Charlotte hadde ikke vært eldste datter i en stor familie uten å lære noe om hvordan man behandlet rampegutter, og måten hun taklet sin ektemann på, var genial. Hun gratulerte han stadig med kvaliteter han ikke eide, i håp om at han ville bli så smigret av hennes lovprisning og ros at han ville sørge for å skaffe seg dem."

Selv om jeg ikke kan si at romanen var direkte dårlig, synes jeg den ble litt kjedelig.  Spesielt slutten. Jeg savnet humoren til Jane Austen. Men det som jeg savner mest er Elizabeth. Jeg klarte ikke å se henne for meg når jeg leste romanen. Elizabeth som hadde hovedrollen i Stolthet og fordom ble for meg som en ansiktsløs skygge. Jeg vet ikke helt om Jane Austen hadde likt denne karakterendringen....  

24. sep. 2013

Boken på vent: Empire of The Summer Moon av S.C. Gwynne - historien om Cynthia Ann Parker

I boken på vent, som er på vei til meg i posten vet jeg allerede at den kommer til å inneholde sterke scener. Men jeg har stålsatt meg, og håper dette er den verste beskrivelsen jeg kommer til å lese om Comanche-indianernes brutalitet:

“After seizing a nine-month pregnant woman, the Comanche: 'Dragged her back to a point about two hundred yards from the cabin. There she was gang raped. When they were finished, they shot several arrows into her.'They scalped her alive by making deep cuts below her ears and, in effect, peeling the top of her head entirely off. She lived for four days”
Vil du lese Beathe’s og andre bloggeres innlegg om bøker på vent og/eller ønsker å vite hvor superenkelt det er å delta, klikker du på bildet som kommer nå: 

“Har du hørt historien om Cynthia Ann Parker? Vi lærte om henne i historietimen. Cynthia var ni år og datter av nybyggere i Texas. Hun ble fanget av Comanche-indianerne på tokt. De oppdro henne som indianer, og da foreldrene hennes endelig fant henne 25 år senere, hadde hun allerede giftet seg med et stammemedlem og født tre barn. Hun ville ikke vende tilbake til den hvite verden...»
Jeg søkte henne opp på Internett og ved å lese denne artikkelen kom jeg over boken Empire of The Summer Moon av S.C. Gwynne. Ifølge artikkelen var det onkelen som fant henne, ikke foreldrene.  Historien er filmatisert med John Wayne i en av rollene.

Bildet på bokens omslag er sønnen til Cynthia Ann Parker, Quanah, som ble den mest berømte høvding for Comanche-indianerne

 Bokens innhold:
"Empire of the Summer Moon" spans two astonishing stories. The first traces the rise and fall of the Comanches, the most powerful Indian tribe in American history. The second is the epic saga of the pioneer woman Cynthia Ann Parker and her mixed-blood son Quanah, who became the last and greatest chief of the Comanches…Against this backdrop Gwynne presents the compelling drama of Cynthia Ann Parker, a nine-year-old girl who was kidnapped by Comanches in 1836. She grew to love her captors and became infamous as the 'White Squaw' who refused to return until her tragic capture by Texas Rangers in 1860. More famous still was her son Quanah, a warrior who was never defeated and whose guerrilla wars in the Texas Panhandle made him a legend. S.C. Gwynne's account of these events is meticulously researched, intellectually provocative, and, above all, thrillingly told.”

22. sep. 2013

En smakebit på søndag: Ut og stjæle hester av Per Petterson

Mari spør hvilken bok som åpner med noe som har etset seg inn i hukommelsen. Jeg skrev i kommentarfeltet at det er åpningen til Det fine som flyter forbi; debutboken til Ida Løkås.

Men det er ikke fra romanen til Løkås min smakebit er hentet fra denne søndagen.  Det er fra en bok jeg har lest for annen gang og hatt en smakebit fra før, Ut og stjæle hester av Per Petterson. Det er ikke fra begynnelsen, men den innbefatter åpningslinjene til en annen bok; David Copperfield av Charles Dickens.

Vil du lese flere smakebiter tilknyttet Maris blogg Flukten fra virkeligheten, klikker du på bildet som kommer nå:



Vil du lese hva jeg skrev om boken til Petterson etter å ha lest den; bl a hva den omhandler, her er link til innlegget: Ut og stjæle hester (Out Stealing Horses) av Per Petterson

Smakebiten:
Trond har besøk av datteren. De snakker om Dickens, at han alltid leste Dickens og leste høyt fra bøkene da hun var barn. At han aldri ble lei David Copperfield. Og at hun har lest Dickens etter at hun ble voksen. Her er smakebiten og det er datteren som siterer åpningen av første kapittel i David Copperfield:

 «’Om jeg skal bli helten i min egen livshistorie eller om plassen skal bli opptatt av en annen, får disse sidene vise.’
Hun smiler igjen og sier: Jeg synes alltid den begynnelsen var litt skummel fordi den åpna for at vi faktisk ikke nødvendigvis ville bli hovedpersonene i våre egne liv. Jeg skjønte ikke hvordan det kunne gå an, noe så fært; et slags spøkelsesliv der jeg ikke kunne annet enn å se på den som hadde tatt plassen min og kanskje hate den personen veldig og misunne henne alt, men ikke kunne gjøre noe med det, fordi jeg på et eller annet tidspunkt hadde falt ut av livet mitt, som fra et flysete, forestilte jeg meg, og ut i løse lufta og der svevde jeg fritt og greide ikke komme tilbake, og en annen satt fastspent i setet mitt, enda plassen var min, og jeg hadde billetten i hånda.»

21. sep. 2013

Besettelse - en romantisk fortelling (Possession) av A.S. Byatt

Tenk deg at boken du har med deg fra loppemarkedet inneholder et gammelt brev. Et brev som viser seg å endre historiske sannheter om en kunstner. Og hva gjør du…..

Jeg klarer fint å fantasere rundt dette etter å ha leste romanen Besettelse – En romantisk fortelling skrevet av A.S. Byatt to ganger. Og det hjelper på at jeg er veldig fasinert av BBC One’s Antiques Roadshow. Fjernsynsprogrammet hvor takstmenn reiser til ulike deler av Storbritannia for å anslå verdien på antikviteter som lokale beboere har tatt med.

Forfatteren fikk Booker-prisen for romanen i 1990, det året den ble utgitt. Den ble utgitt på norsk første gang i 1997. Utgaven jeg har ble utgitt av Bokklubben i 2003 (577 sider). Romanen viser at man ikke må skrive om mord, blod og annen elendighet for å skape spenning hos leseren.

Romanen er ingen lettlest roman. Det var etter å ha sett filmatiseringen av romanen at jeg forstod at jeg hadde tatt for mange «short-cut» da jeg leste den første gang. For det er en del hun skriver om som ikke er mitt interessefelt. Men denne gangen var jeg mer oppmerksom på hva jeg kuttet ut. Det står i forordet at de få som er skeptiske til A.S Byatts romaner mener at hun lesser på for mange ideer og skriver så lærd at leseren kan oppleve henne som nedlatende. Arnild Skre som skriver forordet, mener derimot at de fleste lesere vil være klokere nettopp på grunn av forfatterens ideer og kunnskaper. Det er jeg enig i.  Ti år brukte hun å samle ideer, tematikk og komposisjon til romanen. Da det ikke rart at noen av oss får litt problemer å forstå noe av innholdet. Men det går veldig fint å ikke lese alt som jeg har gjort. Uten at romanen mister sin verdi.

Hva den handler om: Roland Michell er 29 år. Doktoravhandlingen hans da han studerte var «Historie, historikere og poesi? En studie i fremstillingen av historiske ‘fakta’ i Randalph Henry Ash’ dikt» Det var for syv år siden. Vi møter Roland i 1986 der han sitter på London Library og leter etter kilder til et arbeid han utfører for professor Blackadder i anledning Ash’s samlede verker. Roland er forskningsassistent i deltid og lever en trist tilværelse i sammen med Val i en kjellerleilighet. Men utkastet til et brev fra Ash til en kvinne som han finner denne dagen, skal endre hans tilværelse. Og historien.

Ash levde i viktoriatiden. Han var gift med Ellen og de var barnløse. Det Roland finner ut, er at Ash i juni 1858 møtte to kvinner, miss La Motte og miss Glover i et selskap hos en Crabb Robinson. Miss La Motte er poeten Christabel La Motte som bodde sammen med miss Blanche Glover. Frem til nå har forskere antatt at hun var lesbisk. Roland tar kontakt med dr Maud Bailey på Lincoln University som forsker på Christabel La Motte og som også er i slektskap med poeten. Den vakre, men kjølige Maud har sterk uvilje mot Ash og viser også det samme mot Roland. Men i dagboken til Blanche Glover som hun har tilgang til, finner Roland opplysninger som setter dem på sporet til en mulig kjærlighetsaffære mellom Ash og La Motte.  Det gjelder for dem å holde undersøkelsene de foretar hemmelig. Reisene de foretar sammen og opplysninger som dukker opp i dagbøker fører dem nærmere og nærmere hva som skjedde mellom Ash og La Motte.  Men det er flere som har stor interesse for Ash og La Motte. Ikke minst den ressurssterke amerikaneren Mortimer Cropper.

«’Litteraturforskere er de fødte detektiver’, sa Maud…. Aller forskere er litt gale. Alle besettelser er farlige» Og det er det denne romanen viser. De blir etter hvert besatt av å finne ut av hva som skjedde mellom Ash og La Motte. Det bringer dem også sammen på en måte som virket umulig ut ifra det første møte. De finner bl a et brev der en slektning beskriver La Motte slik:

«Hvis hun ligner en guvernante, må det ihvertfall være den romantiske Jane Eyre; så sterk, så lidenskapelig, så observant bak sitt nøkterne ytre. «

Nå skal jeg se filmen på nytt. Vet ikke hvor mange ganger jeg har sett den. Men jeg antar at den vil være annerledes når jeg nå har lest romanen enda en gang.

19. sep. 2013

Ut og stjæle hester (Out Stealing Horses) av Per Petterson

Det er andre gangen jeg har lest Per Pettersons prisbelønte roman Ut og stjæle hester utgitt i 2003. Årsaken er at en bekjent sa at han synes det er for mange løse tråder i Per Pettersons bøker.  Jeg husket ikke romanen slik. Men siden det var lenge siden jeg leste den, kjøpte jeg denne utgaven (2008) av Bokklubben som inneholder bilder av kunstneren Håvard Vikhagen for kun femti kroner! Den er så flott – bare se:


Jeg likte romanen enda bedre denne gangen og er helt uenig med min bekjent. Sammenlignet med livet;  det er jaggu mye løse tråder man må forholde seg til og lite vi mennesker kan sette to streker under svaret på.

Til tider er romanen langsom. Grenser til å være kjedelig detaljert. Men så skriver han noe som gjør at jeg omtrent mister pusten. I etterordet skriver Hans H. Schei bl a dette, som etter min mening er en fin beskrivelse av hvordan jeg opplever den:

«Ut og stjæle hester gjør krav på langsom og ettertenksom lesning, kanskje skal man etter noe tid lese romanen på nytt. Den er vakker, litt vond og klok roman om vår utsatthet i verden, men også om livets rikdom og mangfold.»

Hovedpersonen (fortellerstemmen) er Trond. Han er 67 år: «Jeg bor her nå, i et lite hus ved en innsjø langt mot øst i landet.« Her bor han sammen med hunden sin, Lyra; «Hele livet har jeg lengta etter å være aleine på det sted som dette. «

Han har ikke TV:

"Jeg tok ikke med noen TV ut hit, og det angrer jeg på noen ganger når kveldene blir lange, men jeg har tenkt som så at når du er aleine kan du fort henge fast i de flimrende bildene og stolen du skal sitte i til langt ut på natta, og så går bare tida, men du lar andre bevege seg."

Når lokalbefolkningen etterhvert oppdager at Trond ikke er en del av hyttefolket, vil de bli bedre kjent med han:

«Folk liker at du forteller dem ting, i passe mengder, i en beskjeden, fortrolig tone, og de trur at de kjenner deg, men de gjør ikke det, de kjenner til deg, for det de får greie på er fakta, ikke følelser, ikke hva du mener om noe som helst, ikke hvordan det som har skjedd deg og alt du har bestemt deg for, har gjort deg til den du er.
Det de gjør, er å fylle ut med egne følelser og meninger og antakelser, og de komponerer et nytt liv som har fint lite med ditt å gjøre, og dermed går du trygg. Ingen kan røre deg om du ikke vil det sjøl.»

Det viser seg at nærmeste nabo, Lars, er en bekjent fra en sommer for over 50 år siden. I 1948 bodde Trond sammen med faren på en seter i nærheten av Elverum, nær svenskegrensen. Trond var femten år og Lars ti. Det skjedde en tragedie rundt familien til Lars: « Nå sitter han rett overfor meg ved bordet mer enn femti år etter og veit hvem jeg er, og til det har jeg ingenting å si…..»
Lars har banket på og ble invitert inn på middag. Han er lettet etter at han har fortalt Trond hvem han er, men Trond kjenner ikke samme lettelse: »-Takk for maten. Det er jammen godt med en ordentlig middag, og er klar til å gå, og når han virkelig går, er han lett på foten uten lommelykt ned veien, men jeg bare føler meg tyngre….»

Romanen fletter nåtid og fortid sammen. Andre del av romanen går enda lengre tilbake i tid, til krigsåret 1944 da faren oppholdt seg alene på denne seteren. Sommeren 1948 opplever Trond  nærhet til og blir kjent med faren. Samtidig som det er hendelser der han møter voksenlivet, og som får stor innvirkning på resten av livet til Trond og familien.

17. sep. 2013

Boken på vent: Veke 53 av Agnes Ravatn

Agnes Ravatn var en ukjent forfatter for meg inntil jeg leste to intervjuer med henne og blogginnlegg i forbindelse med utgivelsen av romanen Fugletribunalet.

Det jeg har lest har gitt meg store forventninger, og jeg starter med Veke 53 som var forfatterens debutroman utgitt i i 2007. På NRK.no i dag er den kalt crazykomisk. Nå er forventningene steget enda et hakk!! 



«Georg Ulveset er ein middelaldrande, skild lektor som innser at han er misfornøgd med dei fleste vala han har teke i livet, utan at han heilt veit kva han skal gjere med det.

Han innser at han treng ein ny sjanse. Det nærmar seg juleferie, og han fryktar at han blir åleine på julaftan. Før den tid er han pålagd å gå i eit middagsselskap. Dei siste vekene i året byr på mange endringar for Georg, den beste vennen hans blir alvorleg sjuk, og han møter att ein stor kjærleik frå ungdommen. Alt dette medan han freistar så godt han kan å halde på den sjølvironiske fasaden.»

Vil du lese Beathe’s og andre bloggeres innlegg om bøker på vent og/eller ønsker å vite hvor superenkelt det er å delta, klikker du på bildet som kommer nå: 

15. sep. 2013

Pan av Knut Hamsun

Det å skrive noe fornuftig om min opplevelse ved å lese Pan av Knut Hamsun, er ikke enkelt. Selv om det ikke er første gang jeg leser den. Men det er egentlig ikke behov for det jf at denne boken er gjennomanalysert av de som innehar riktig kompetanse på området.

Denne gangen ble jeg inspirert til å lese romanen av det som er skrevet om den i boken   Hurtigruta - en litterær reise; av Øystein Rottem og der står det bl a:
«»Hvert kapittel er et dikt», skrev Hamsun om Pan i et brev. «Hver linje er gjennomarbeidet. Jeg lyver ikke når jeg sier at hvert kapittel har kostet meg en ukes arbeid, selv om de er korte. Overalt er det syner, eventyr, symboler.» «

Boken jeg har, er en hundreårsutgave utgitt av Bokklubben i 1994. Den er illustrert med en billedserie av Håkon Gullvåg.

Det er løytnant Glahn som forteller, og han starter sin fortelling slik:
«I det sidste har jeg tænkt og tænkt på Nordlandssommerens evige dag. Jeg sidder her og tænker på den og på den hytte, som jeg boed i, og på skogen bag hytten, og jeg giver mig til å skrive noget ned for å forkorte tiden, og for min fornøjelses skyld»

Hans fortelling er vakkert skrevet, men ikke bare «fornøyelig». Beskrivelser av hans naturopplevelser og svermerier med flere kvinner. Ikke minst Edvarda, datter til Mack på Sirilund. Glahn med «dyreblikket» er høyt oppe. Men det som starter så bra, går over til konflikter innbefattet sjalusi og hevn. Den «onde ånd», Mack, går og lurer i kulissene. 

Jeg liker Benoni og Rosa mye bedre enn Pan. Det har vel med å gjøre at jeg ikke har den kompetansen og tålmodigheten som skal til for riktig å nyte Pan fullt og helt. Leste en gang at Hamsun slet med karakteren Edvarda. Og jeg kan ikke si at jeg får så mye grep om karakteren ved å lese boken.  Men ikke rart jf at historien kretser rundt hva den for meg selvopptatte og pompøse Glahn, beskriver. Avslutter med noe av det Rottem, som hadde kompetanse, skriver om Pan:

«Pan er et prosalyrisk mesterverk, en intens og medlevd historie om et kjærlighetsforhold som er dømt til å mislykkes, vevd inn i en skildring av den nordlandsnaturen som kjærligheten mellom Glahn og Edvarda utfoldes i. Det er en høysang til Kjærligheten og Nordlandssommerens evige dag. Kystlitteratur kan Pan neppe kalles. Det lille som finnes av miljøskildring, er underordnet kjærlighetsmotivet. Og naturen, den er symbolsk ladet og fungerer som resonansbunn for hovedpersonenes følelser – slik tilfellet gjerne er i romantisk diktning. Men naturrommet er umiskjennelig nordnorsk, med den flora og fauna som hører Nordland til, med sjøen og havet utenfor, og skogene innenfor. «
Fra stranda i dag - bare en enslig måke og noen sjøtroll:





14. sep. 2013

Hurtigruta - en litterær reise; av Øystein Rottem

Har lest siste side av Hurtigruta – en litterær reise skrevet av Øystein Rottem i dag. Men det er ikke siste gang jeg leser i den. For boken er den beste jeg har lest i år. En av de beste noensinne.  En bok som inspirerer. Morsom. Som setter ord på hvorfor det er så viktig for meg å bo ved havet. Litt underlig at den har stått i bokhylla siden 2002, det året den ble utgitt av forlaget Press. Ulest var den ikke, jeg begynte å lese i den engang. Men det var i en periode av livet da jeg investerte mye tid i jobben.  


Øystein Rottem (1946 – 2004) var «en norsk professor og litteraturkritiker med Knut Hamsun, kulturradikalismen og norsk etterkrigstid som sine spesialfelt.»
Må bare bøye meg i støvet for hva han har klart å få til i denne boka. I tillegg til teksten er det en mengde flotte bilder. Det er så mye bra å sitere. Innlegg som er et direkte resultat av å lese boka frem til nå er listet opp til slutt. Men det blir helt klart flere. Den siste boka jeg har kjøpt, Den siste Viking av Johan Boyer, er etter å ha lest hva Rottem skriver om forfatteren og boka. At jeg leser Pan av Knut Hamsun på nytt er av samme årsak. Et eksempel på bøker jeg ønsker å lese, er Bly av Lars Saabye Christensen. Den er forfatteren innom der temaet er sjøsyke. T o m Knut Hamsun siteres fra hva han skrev om sjøsyke etter en tur over Atlanteren, veldig morsomt.

Boka er delt opp i kapitler basert på den strekningen  «vi reiser». I tillegg til å beskrive strekningen og forfattere med tilknytningen til steder vi passerer eller som har oppholdt seg der, er det ulike temaer. Den første er Bergen- Måløy med overskriften Født av hav, og det starter slik:

«I begynnelsen var havet. Det var i havet de første spirene til liv oppstod. Det var opp fra havet de krøp disse forutseende skapningene som mange millioner år senere skulle bli mennesker. Er vår fasinasjon av havet en transformert lengsel etter vårt opphav? Da Ibsen fikk kjennskap til teorien om at en fisk var første ledd i den utviklingsrekken som fører frem til mennesket spurte han seg selv; "Sidder Rutimenter deraf endnu i Menneskesindet? I enkelte Menneskers Sind?» Av disse spørsmål oppstod Fruen fra havet. «
Dette er jo bare begynnelsen.  Om kaia på strekningen Kristiansund- Trondheim er overskriften  Ankomst og avreise, og innledes med

«Kaia er midtpunktet og ethvert sted langs kysten. Her samles alle tråder. Her krysses alle linjer.»

Og bildene. Hva med dette fine bildet fra Bergen fra første kapittel; tatt av Robert Robinson (1927-1997) i 1954, kilde Flamme forlag

Jeg kunne ha skrevet så mye om denne boka. Men jeg velger å avslutte med hva han skriver om øya der jeg vokste opp. Ikke mye, men det lille han skriver sier jeg amen til; og så kan du sjekke det ut på ved å se bildene til Hasvik foto. Fotografen er også på Facebook.

Fra strekningen Hammerfest – Berlevåg, De ytterste skjær er overskriften og etter å ha forlatt Hammerfest skriver han; ( «skogkledde» er en sannhet med modifikasjoner):  

«Nå er vi definitivt på vei mot øst. En ny havstrekning ligger foran oss idet vi runder nordspissen på Kvaløya i øst og i vest taper synet av Sørøya, Norges fjerde største øy, der det har bodd mennesker siden steinalderen. Av mange regnes Sørøya som en av de flotteste naturperlene på Finnmarkskysten, med sine dype fjorder, skogkledde daler og nakne vidder.»

Tidligere innlegg inspirert av boka er:




12. sep. 2013

Min søster Ellie (How to be lost) av Amanda Eyre Ward

Skjønnlitteratur med handling fra urbane miljø liker jeg å lese. Muligens en av årsakene til at jeg liker romanen til den amerikanske forfatteren Amanda Eyre Ward, Min søster Ellie (How to be lost). Så bra synes jeg romanen er, at det er en andre gang jeg leser den. 219 sider (perfekt!), utgitt i 2004 og på norsk første gang i 2005. Eksemplaret jeg har, ble utgitt av Bokklubben i 2006 og det var vel deromkring jeg leste romanen første gang.


På forfatterens hjemmeside kan du lese om Amanda Eyre Ward født i 1972.  Om romanen skriver hun:

"I'm often asked if this book is really about my own family. For me, writing is a way of living other lives. I have a hard time making decisions, and in my fiction I like to explore the 'what ifs': what if one of my sisters had disappeared? What if I ran away to New Orleans and became a cocktail waitress? What if I stole a car and drove to Montana, leaving tonight? That said, I do have two sisters, and I grew up in suburban New York..."

Caroline Winthers er single og bor i New Orleans sammen med katten Georgette:
"Jeg var 32 år og hadde ikke vært ute med en mann på et år. I det siste hadde jeg begynt å lure på om jeg alltid ville forbli alene. Når det gjelder barn, var jeg dårlig utstyrt. Jeg var utålmodig, drakk tett, jeg kunne ligge i senga hele dagen med dårlige romaner og bare stå opp og ta på meg en joggedress lenge nok til å hente mat fra Taco Bell (jeg var henfallen til chalupas). Hva slags mor ville jeg blitt? Jeg jobbet om kvelden og fantaserte om fremmede menn. Jeg spiste pølse til middag av egen fri vilje. Fra bensinstasjonen på hjørnet. Tre for en dollar – jeg spiste alle tre. Jeg skulle egentlig ha blitt en berømt pianistinne, men jobbet på bar isteden. "

Det er like før jul. Moren, som bor i en småby ved New York der Caroline vokste opp, forventer henne hjem til jul. Til tross for at Caroline tenker at denne julen skal hun ikke reise hjem, får moren viljen sin. Også søsteren Madeleine og ektefellen Ron kommer til moren. Et av temaene for familien er lillesøsteren Ellie, som forsvant for seksten år siden. Madeleine mener de bør sette strek nå, de må innse at de ikke vil finne henne. Ikke minst fordi det nå er mistanke om at en massemorder kan ha drept Ellie. Moren bør slutte å lete etter søsteren som forsvant i en turbulent periode for familien:  

"Vi syntes ikke synd på dem, foreldrene våre, der de vandret ulykkelige det luksuriøse huset sitt som gjenferd. Alt vi visste, var at de ikke var som andre foreldre, og det hatet vi dem for. Andre mødre brukte ettermiddagen til å bake kake sammen med deg, ikke til å sove eller snakke om gamle kjærester. Andre fedre satte seg ved middagsbordet, og spilte Scoop på søndagsettermiddagene istedenfor å drikke på biblioteket. Når du er liten og strekker ut hånden og ingen tar den, slutter du å strekke den ut. Du vender deg innover isteden. Det var akkurat slik det var."

Faren er død og moren bor nå alene i en leilighet. I en artikkel i People finner moren en artikkel fra Montana – hun mener at Ellie er på bildet og viser det til Caroline:
"Hun stod med ansiktet mot kameraet og hadde på seg dongeribukser og en ermeløs topp. Det brune håret var samlet i en hestehale og ansiktet lyste opp i latter. Jeg klarte ikke å puste. Det var smilet hennes."

Hva gjør familien nå - er det Ellie de ser... Hvordan går det med Caroline og Anthony som hun møter i morens juleselskap.... Det får du vite ved å lese romanen.

Jeg synes ikke romanen er trist, men den beveger meg veldig innimellom. Ikke minst beskrivelsen av jentenes oppvekst og farens alkoholmisbruk. Men det er en optimisme i den som jeg liker. Selv om den lettlest, må en ikke lese så raskt at en ikke får med seg detaljene som ligge der. Samtidig får en ikke alle detaljer, det er noen løse tråder. Det er supert, da kan jeg dikte litt selv. Jeg husket litt fra før, men ikke mer enn at jeg fant den minst like god og spennende som sist jeg leste den. Men viktig å ha med seg at dette ikke er en spenningsroman.