Mjøsa rundt med mor: ei livsreise av Bjørn Hatterud – gleder meg til å lese flere bøker av forfatteren

 

«Mor og eg har blitt einige om at vi startar turen rundt Mjøsa på Sjusjøen og ikkje frå barndomsheimen min i Veldre. Dette er praktisk, mor og far er mykje på hytta om sommaren. Dessutan er barndomsheimen og bygda rundt kjenslemessig ladde på ein heilt annan måte enn det hytta er. Barndomsheimar har ein lei tendens til å påkalle sentimentalitet og sterke kjensler. Lag ei liste over dei mest klisjéfylte tåreperser, og mesteparten handlar om barndomsheimen. Eg er ikkje mindre sentimental, eg.»

Bjørn Hatterud er kommet ut med en ny bok i 2023: Blokka på Bjerke: tretten år i tredje etasje. Den gleder jeg meg til å lese etter endelig å ha lest Mjøsa rundt med mor: ei livsreise som ble utgitt i 2020.

Jeg tenker av og til på hvordan livet mitt hadde vært om vi ikke hadde flyttet fra Eidsvoll Verk og hit jeg bor nå, et såkalt sommerparadis i Østfold. Vi, det er vi begge to enige om, hadde ikke flyttet om det ikke hadde vært for tvangsbytte av arbeidssted for den annen part i husstanden, og da måtte «nissen være med på flyttelasset». Det er for meg ikke vanskelig å se for meg området Bjørn Hatterud beskriver i sin livs- og reiseskildring.

For Bjørn Hatterud var flyttingen fra Veldre en flukt:

«I sommar hadde eg budd vekke frå Mjøsa i 21 år. Eg var 21 år då eg flytta, eller nærast flykta. Det var ikkje så lett for ein funksjonshemma å stå fram som homo då eg gjekk på vidaregåande.

Usentimentalt og nøkternt forteller han om oppvekst og ungdomstid som ikke var enkel. Familien blir beskrevet med varme:

«Vi hadde absolutt alt då eg var unge, berre ikkje så mykje pengar. «

Bjørn Hatterud og moren har reist Mjøsa en gang tidligere, da var mormoren med. Kapitlet om livshistorien til mormoren er skrevet med klokskap som resten av boken.

Bjørn Hatterud skriver at han besøker familien ca en gang i måneden:

"Innimellom har eg drøymt om å bu nær familien, heimplassen og slektshistoria, på Hedemarken. Eg har sett for meg eit liv der eg faktisk ville klare å bu der.

I draumen bur eg i eit lite hus i ei bygd ved Mjøsa. Med kort bilavstand til mor og far. Eg tuslar rundt på tregolv, går til postkassa, og har kanskje ein liten kjøkkenhage. Ein kvardag i ein illusorisk bygdeharmoni der folk vinkar og seier hei, og der ting berre er godt. I ei bygd som minner om den eg sjølv voks opp i. Slik eg hugsar det i ettertid.

Min utopi er altså ikkje ei framtid i ein futuristisk storby, den er heller eit lite hus i ei lita bygd. Ein plass der eg kjenner harmoni. Der eg ikkje får vondt i kroppen om eg skal fylle bensin. Der eg har lykkast med å vere som dei andre. Friksjonsfritt.

Det er noko gammaldags over alt dette. Og personen i denne dagdraumen, er han eigentleg meg?"

 Forlagets omtale av boken:

«Dette er ei forteljing om ei mor og ein son på biltur rundt Mjøsa. Bjørn Hatterud er homofil, funksjonshemma og klassereisande. Som tenåring drøymde han seg vekk frå heimbygda Veldre, nord for Brumunddal. På ein trimma moped tok han sine fyrste turar bort frå bygda, inn i fridommen. Då han var 21 år gammal, flytta han til Oslo, der han har budd sidan.

I tankar og samtaler reiser vi mellom fortida og notida, bygda og byen, mellom ulike lag av minne frå livet til ein bygdegut frå arbeidarkår, som har arbeidd seg inn i kunst- og kulturfeltet i hovudstaden

Dette er ei forteljing om korleis ein aldri heilt kjem seg bort frå plassen ein voks opp. Boka er ei hyllest til ein oppvekst, ein generasjon, eit geografisk område og ikkje minst til ei mor.»

 

Vi er ikke her for å ha det morsomt – en ny god roman av Nina Lykke – denne gangen med en forrykende slutt

 

«For å få skrevet må jeg godsnakke med apen og finne frem fristelser og belønninger til henne. Apen er den gale delen av meg, den impulsive, hun som får meg opp i bråk, hun som vil ha det tredje og fjerde og femte glasset med vin. Hun som sitter inne i hodet og sier: «jo da, bare si det, bare si det» selv om jeg sitter på direktesendt TV eller radio. Samtidig er det apen som sitter på inspirasjon og skaperkraft. Det er hun som får de gode ideene, og som finner sammenhenger og de gode ideene og røde tråder. Jeg er med andre ord avhengig av dette vesenet. Og lat og bedagelig som hun er, må jeg ofte overtale og godsnakke. «Hvis vi skriver i en time skal vi få kaffe»»

 

Sitatet over er fra da Nina Lykke deltok i NRK radioprogrammet Sommer og vinter i P2 (21. desember 2022):

«Hun dro til Los Angeles for å skrive. Men klarte ikke konse der heller, og fant marihuana! Høy som et fly skrev hun suksessroman.»

 Suksessromanen var Full Spredning. En legeroman (2019). Der var hovedpersonen fastlege. I romanen jeg har lest romanen Nina Lykke ga ut i 2022 Vi er ikke her for ha det det morsomt.  Romanen starter slik:

«UTPÅ ETTERMIDDAGEN, på den tiden av døgnet da Knut for lengst har gitt opp alle forsøk på å skrive, sitter han i stedet og ser på en YouTube-video om testikkelkreft. Han har valgt denne filmen fordi ubehaget den medfører, kan minne om ubehaget og anstrengelsen ved å skrive, og slik får han følelsen av å gjøre noe produktivt. Men idet han skal å sjekke seg selv for svulster, plinger det inn en e-post.»

 Hovedpersonen Knut er forfatter og i slutten av femtiårene. Det er nesten syv år siden han ga ut bok, og den fikk lunken mottakelse i likhet med de to forrige bøkene han ga ut etter Den berømte boken:

«Den Berømte Boken — som ikke heter Den Berømte Boken, det er bare Knut som kaller den det — var den tredje boken hans. Den kom for over tyve år siden og ble hans gjennombrudd. Boken solgte så bra at han kunne si opp deltidsjobben som korrekturleser i en avis og dessuten kjøpe denne leiligheten.»

 E-posten er Invitasjon til panelsamtale og avsender er litteraturfestivalen på Lillehammer:

 

«Vi er altfor sent ute, men vi håper likevel at du har tid og anledning til å stille. Temaet for samtalen er «Utroskap i liv og litteratur», og du har jo behandlet dette temaet i flere av dine bøker. I tillegg til Forfattersentrums minstehonorar får du selvsagt dekket reise, kost og losji.»

 Knut forstår at han er invitert fordi det er andre forfattere som har meldt avbud. Knut skal til å takke ja, men får kalde føtter når han leser hvilke andre to forfattere han skal debattere med. Den ene er er Terje, som er gift med Knuts ekskone. Den andre er en kvinnelig forfatter som har hengt ut Knut i sin siste bok, Virkelighetsforfatteren:

«I boken skriver hun, kort fortalt, at selveste Knut A. Pettersen — hvorfor ikke ta med personnummeret og blodtypen hans med det samme — hadde kommet bort til henne med en øl, de hadde danset, og så hadde Knut A. Pettersen dratt henne med seg bort i en krok, og der hadde Knut A. Pettersen gnidd sitt erigerte lem mot lår, hvorpå han grafset henne på rumpa, og det var med nød og neppe hun greide å komme seg unna.»

 Men Knut husker en annen virkelighet.

«Tre og et halvt år siden er dette. I høst kom den siste boken hennes ut, som vanlig til strålende kritikker, og der kunne han med stigende forferdelse lese denne fiksjonen, utkledd som virkelighet, som nå står på trykk i en bok innkjøpt av Kulturrådet og nominert til flere priser, slik også de forrige bøkene hennes er blitt, blant annet for sin «kompromissløse ærlighet».

Men hvor skulle han gå med «sin versjon»? Knut innså snart at uansett hva han foretok seg — såpass kjente han bokbransjen, kulturlivet, media — ville det bare gjøre alt verre. Hvert minste initiativ fra hans side ville hjelpe henne og boken, og ødelegge for ham. Han satt låst i en felle full av skarpe kniver, der hver bevegelse ville få blodet til å renne. Hans blod.»

 Nina Lykke er blitt en av mine favorittforfattere. Hun skriver slik at jeg gapskratter både titt og ofte. Samtidig lider jeg med hovedpersonen, denne gangen Knut. Han har tatt valg i livet som nå får konsekvenser. Det er et alvor der, og selv om jeg ikke er forfatter er det helt klart noe i livet til Knut jeg klarer å relatere til eget liv. Og slutten er forrykende god synes jeg.

Forlaget omtaler romanen slik: 

«Knut er en middelaldrende forfatter som aldri har kommet tilbake på nivå med suksessromanen han skrev tyve år tidligere. Med det siste romanforsøket sitt ville han imøtegå anmeldernes beskyldninger om at han løper den hvite, privilegerte middelklassens ærend, men redaktøren var ikke imponert, og boken kom aldri ut.

 

Nå er Knut invitert til litteraturfestivalen på Lillehammer, riktignok som stand-in, men likevel. Knuts nabo og eneste omgangsvenn Frank skal få være med og bo gratis på hotellrommet på Breiseth; i det hele tatt har Knut planer om å tyne mest mulig ut av denne festivalen, siden han endelig har fått en slags ny sjanse.

 

I denne romanen setter Nina Lykke lupen over et miljø hvor alt er lov - hvis man bare holder seg til reglene. For vi er jo ikke her for å ha det morsomt.»

Løpe ulv av Kerstin Ekman – romanen sluttet like godt som den begynte

 

«Det gikk en snau time. Temperaturen var brukbar nå. Zenta hadde ristet av seg pleddet og sov. Jeg tenkte på å ta en kopp kaffe til. Men torde ikke. Jeg visste jo at noen hadde rørt seg der borte i skogbrynet. En som var ytterst vaktsom.

 

Da kom han fram. Han gjorde det med en selvfølgelighet som var lett å forstå; denne verdenen var jo hans. Han kom fram fra skogen et lite stykke bortenfor der skisporet gikk. Han stilte seg i myrkanten mellom en einerbusk og en forkrøplet furu. Han så oppmerksomt ut over myras lille snøvidde og snudde på hodet slik at jeg så profilen med den edle snuten, den bratte pannen og ørene som sto rett opp.»

 Jeg har stått over et halvt år i lånekø på biblioteket for å lese den siste romanen til Kerstin Ekman Løpe ulv som ble utgitt i 2021, på norsk i 2022. Endelig er den lest.

 Da jeg første gang leste om Løpe ulv, tenkte jeg at jeg skulle lese romanen Hendelser ved vann, som står i bokhylla, om igjen. Men tida gikk. Påsken kom og filmatiseringen av Hendelser ved vann, TV-serien, ble tilgjengelig her på NRK. Det var ikke mye jeg husket fra da jeg første gang leste boken. Annet enn at den var god, spennende, og drap i et telt, og skog. Masse skog. Fantastisk god serie synes jeg det var.

 Derfor var det slik at når jeg leste Løpe ulv, var det landskapet i TV serien jeg så for meg. Her er Kerstin Ekman i en samtale med SVT om boken – fra 2021:

 

”Nu kommer Löpa varg, Kerstin Ekmans första roman på över tio år. Boken utspelar sig i Hälsingland och är, som flera gånger förr i hennes författarskap, en berättelse om människans förhållande till naturen. I centrum står den pensionerade jägmästaren Ulf Norrstig, vars tillvaro ställs på sin spets när han möter en varghane på nära håll.”

 

Løpe ulv er en god roman. Den ble nominert til Nordisk råds litteraturpris 2022, og ble omtalt slik:

«En aldrende jeger ser en dag spor etter en stor ulv i skogen og kjenner akutt samhørighet med dyret. Ulvens ankomst til bygda samler og splitter jaktlaget mannen har vært leder for i mange år, og får ham til å se tilbake på et langt liv i og med skogen, med børsa, jakthundene og etter hvert kona som konstanter. Lik en gammel ulv som har vært en selvskreven alfa, er han nå på vei til å drives vekk, og når han leser de gamle jaktdagbøkene sine, revurderer han livsvalgene han har tatt.

 

Med Löpa varg viser Kerstin Ekman at hun behersker instrumentet sitt fullt ut. Hver formulering vitner om forfatterens absolutte språklige gehør. Kresent og presist gir Ekman form til et menneske som famlende får øye på seg selv, den han har blitt og den han kanskje kunne vært – samtidig som hennes framstilling av en enkelt menneskeskjebne åpner for flere og mer allmenngyldige lesninger i flere sjikt. Bare gjennom tittelen, Löpa varg, som betyr å bli ett med dyret og anta ulveskikkelse, lar hun leseren reflektere over hvordan grensen mellom menneske og dyr er vilkårlig og bevegelig.

 

Siden debuten i 1959 har Kerstin Ekman, født 1933, bygd opp et stort og bredt forfatterskap som er belønt med flere tunge priser. Blant annet fikk hennes roman Händelser vid vatten både Augustprisen og Nordisk råds litteraturpris i 1994. I Löpa varg samles i konsentrat noen av forfatterskapets viktigste temaer. Det handler om det enkelte menneskets situasjon og ansvar i en postantroposentrisk verden, forholdet mellom menneske, dyr og bygd og om dynamikken mellom mennesker i et mindre samfunn. Samtidig rommer romanen en mer inderlig fortelling om et gammelt ekteskap og et liv som er på vei mot slutten.»

 Noen ganger ødelegger slutten på en roman for leseopplevelsen jeg har hatt underveis. Fordi leseopplevelsen var så god underveis i romanen Løpe ulv, var jeg spent på slutten. Valget hun har tatt likte jeg veldig, veldig godt. Viser hvilken god forfatter Kerstin Ekman er. Jeg planlegger å lese trilogien Vargskinnet før jeg leser Hendelser ved vann.

 

 

Din, Margot – debutromanen til Meri Valkama ble en god leseopplevelse

 

Jeg leste om romanen Din, Margot i et nyhetsbrev jeg fikk fra Bokklubben. Jeg fikk biblioteket til å kjøpe den inn, og nå er den lest. Det ble en veldig god leseopplevelse Om forfatteren:

 

«Meri Valkama er debutant. Med Din, Margot vant hun prisen for årets beste debut i Finland i 2021. Din, Margot lå lenge på finske bestselgerlister og mottok en rekke begeistrede anmeldelser. Den kommer ut på et titalls språk.»

 Jeg overlater til forlaget til å presentere handlingen i romanen. Den er handlingsmettet og spennende, viktig at jeg ikke ødelegger spenningen for leserne. Det skjer ting innimellom som jeg blir helt satt ut av å lese. En episode er en julefeiring, på slutten av boken. Menneskene og forholdet mellom dem, stedene, vær og natur; så klare bilder som gjorde det lett for meg å leve meg inn i handlingen. Jeg merket også hvordan jeg endret syn på menneskene underveis. Denne romanen kommer jeg til å huske. 

Forlaget omtaler romanen på 460 slik:

«Din, Margot er en sterk og underholdende roman som tegner et fascinerende portrett av Øst-Tyskland. Den er en gavepakke for alle som ønsker å la seg rive med av en episk historie med sterke karakterer, og den henvender seg like mye til de som ønsker å lære noe om en historisk tid, som til de som først og fremst vil bli underholdt og berørt.

 

Med barnets begrensede perspektiv har Vilja en fin oppvekst i Øst-berlin på åttitallet, der faren hennes er korrespondent for en finsk avis.. Men familien flytter tilbake til Finland, og foreldrene går fra hverandre uten at hun skjønner hvorfor. Mellom foreldrene fins bare taus fiendtlighet tilbake.

I 2011, etter farens død, finner Vilja en bunke med brev som viser at han hadde en lidenskapelig kjærlighetsaffære med en kvinne ved navn Margot, den gangen de bodde i Øst-Berlin. Vilja bestemmer seg for å reise til Berlin og spore opp kvinnen.

 

Romanen gir et nyansert og interessant bilde av åttitallet i Øst-Tyskland, i tillegg til å være en spennende og medrivende fortelling om kjærlighet og svik, løgn og sannhet.»

Åh, William! av Elizabeth Strout

 

Jeg ble ikke like begeistret for romanen Åh, William! av Elizabeth Strout som anmelderne, som forlaget siterer her. 

Forklaringen kan være at jeg har lest boken over en lang periode, og i denne perioden har det vært en del andre ting å tenke på. Siste del leste jeg imens jeg satt og ventet på fly til Oslo under en mellomlanding i Trondheim. I tillegg er det ikke lenge siden jeg leste roman nummer to der Olive Kitteridge har hovedrollen. Olive Kitteridge er en karakter som jeg liker bedre enn den mer usynlige Lucy Barton. 

Men for all del, jeg angrer ikke at jeg leste Åh, William!. Jeg står i ventekø for å få lest den siste romanen om Lucy Barton: Lucy ved havet.

Åh, William! ble utgitt i 2021 og i norsk utgave i 2022,  og forlaget beskriver den slik:

 

«Hva vet vi om dem vi elsker? Hva binder oss sammen, også etter at vi for lengst har vokst fra hverandre?

 

Da Lucy Barton mister den andre ektemannen sin, David, kjenner hun også på sorgen over mannen hun først var gift med, William. William plages av søvnløshet. Det hender han ringer Lucy for å fortelle. Til slutt spør han Lucy om hun vil være med ham på en reise, det er en familiehemmelighet han må finne ut av.

 

Elizabeth Strout har de siste tiårene etablert seg som en av USAs aller fremste forfattere – en unik skildrer av kjærlighet, klasse, kjønn og aldring. I Åh, William! møter vi igjen Lucy Barton fra bøkene Jeg heter Lucy Barton og Hva som helst er mulig, i et vakkert og stillfarent mesterverk om ensomhet, fellesskap, familie og forandring.»

 

 

 

En smak av England av Jon Berg – en bok også for oss som ønsker oss tilbake

 

England er helt klart blitt mitt reisemål nummer en. Jeg har vært der en del ganger. I London og andre byer. Jeg har reist rundt på den engelske landsbygda. I vest, sør og nord. Å reise til den England er som å reise hjem. Jeg får følelsen allerede når jeg kommer inn på flyplassen. Jeg vet at det er et land med økonomiske forskjeller. Når jeg ser, hører og leser om problemer i det britiske samfunnet blir jeg trist. Og jeg håper at ting kan bli bedre for de som sliter. Allikevel, jeg kan ikke la være å glede meg over at en kort flyreise, så er jeg der. Jeg velger gjerne bort en tur til landet «Syden» for å kunne reise til England. For meg er det ingenting som er hyggeligere enn å spise lunsj på en engelsk pub. Eller å innta te og scones på koselige små restauranter og kafeer.

Derfor er det mange steder jeg har vært som beskrives i boken til Jon Berg: En smak av England som har tilleggstittelen: På landeveien i Berkshire, Wiltshire, Bristol, Somerset, Devon og Cornwall. Boken ble utgitt i 2022. I boken er det reisetips. Flotte bilder. Og matoppskrifter.

Her er en smakebit fra Wiltshire, byen Lacock:

Vi kjører videre sørover, gjennom et lappeteppe og klynger av hus her og der. En tett hekk danner en vegg langs veien som det ennå så tidlig på våren er mulig å se gjennom. Etter en halvtime er vi framme i filmbyen Lacock.

Har du sett noen berømte engelske TV-serier er, er det stor sjanse for at du har sett landsbyen  Lacock i Wiltshire i sørvest- England, ikke langt fra Bath.

Bortsett fra bilene, ser landsbyen ut omtrent som den har gjort i hundrevis av år, akkurat som Castle Combe. Mange av bygningene er fra 1200-tallet, upåvirket av tidens tann. Det bare å ikle skuespillere og statister datidens antrekk, så er tiden skrudd tilbake. Her er ingen synlige kabler, parabolantenner, minibanker eller klimaanlegg. Det er steinhus og hus i bindingsverk om hverandre. Igjen, bare bilene vitner om den nye tid.

Deler av «Downton Abbey», «Harry Potter», «Emma» og «Stolthet og fordom» er spilt inn her. Vi trer inn i The George Inn, en pub fra 1361. Her har det vært servering helt siden den gang. En stor peis står midt i lokalet, og det er lavt under det hvite steintaket.

De har alle standardvarene i ulike varianter; fish and chips, burger, pai, sandwich, og selvsagt en enorm mengde halvdødt, lunkent øl. Alt sammen godt laget og tilberedt.»

Forlagets omtale av boken:

«Har du drømt om å reise rundt på den engelske landsbygda? Besøke historiske

byer og idylliske landsbyer? Møte den engelske gjestfriheten på små hoteller og bed &

breakfast, og spise god mat på anerkjente restauranter og puber? Da er dette boka for

deg.

 

Forfatteren og fotografen tar deg med på landeveien i Sørvest-England, gjennom

Berkshire, Wiltshire, Bristol, Devon, Somerset og Cornwall. De har kjørt fra Bray i

Berkshire til St.Ives i Cornwall, gjennom trolske skoger, over flate, grønne marker, og ute

ved kysten, langs lange sandstrender og dramatiske klipper.

 

Du får mange gode tips til spisesteder, landsbyer, og severdigheter du kan oppleve på veien. En fabelaktig reise gjennom det gode, gamle, men også moderne England. Ikke nok med det, restaurantene og pubene deler også noen av sine beste oppskrifter.»

Muttra og meg av Anne B.Ragde – levende beskrevet

 

«For muttra var livet å reise, komme seg vekk fra og å komme til et sted så langt hjemmefra som mulig. Ethvert annet individ på kloden ville ha kansellert denne Wienturen om han eller hun var like syk som muttra var nå. I stedet satt hun der og gledet seg, uten en forsvinnende liten tanke om at hun faktisk måtte bevege seg opp av setet når flyet landet. Hun levde i nuet slik hun pleide, som et barn.»

Jeg har lest en del av bøker som Anne B. Ragde har skrevet, men aldri har jeg hørt stemmen hennes så klart som når jeg leste boken Muttra og meg som ble utgitt i 2022. Når jeg leste den siste del av boken, reisebrevene, så jeg henne i tillegg. Dagbladets anmelder synes den blir skravlete:

«Anne B. Ragde blander hummer og kanari i en erindringsbok som både handler om forholdet til en ukonvensjonell mor, og om livet som forfatter.»

Ja, tidsmessig er boken springende. Leseren bør nok ha lest andre bøker av Anne B. Ragde før en leser Muttra og meg.

Selv har lest Arsenikktårnet (2001), de tre første Neshov-bøkene (og sett filmatiseringen), Jeg skal gjøre deg så lykkelig (2011) og Jeg har et teppe i tusen farger (2014). Og jeg har lest, hørt og sett intervjuer med Anne B. Ragde. Det siste intervjuet var her på NRK radio fra 11.12.22: Anne B. Ragde kastet sitt første manus: – Det var helt forferdelig:

«Da hun fant brevene fra reisene de hadde hatt sammen, skjønte Anne B. Ragdes at det måtte bli bok. «Muttra og meg» beskriver hun som en homage til sin mor, både på godt og vondt.»

Selv om boken ikke har fått litteraturkritikerne til å juble, ble det en leseopplevelse som jeg trengte nå. Anne B. Ragdes positivitet skulle jeg gjerne blitt smittet av. Og generøsiteten hun viste moren til tross for barndommen hun hadde. Den siste delen av boken, reisebrevene de sendte familie og venner da de var på reise til Dubai og Oman; jeg kan ikke huske sist jeg har lest noe så morsomt og levende. Jeg misunner ikke henne barndommen. Men jeg misunner Eva at hun har en søster som heter Anne B. Ragde.

Forlagets omtale:

 

«Anne B. Ragde skriver klokt og humoristisk om forfatterlivet, om oppvekst og familie, om vannskrekk, om foreldre og barn og om å dra på hundeutstilling i Sundsvall med telt og trillebag og nesten dø av det. Og ikke minst, om å dra på tur til Oman med Muttra. Da tar vi blant annet del i en minneverdig busstur til Muscat hvor denne replikkvekslingen finner sted når Anne og Muttra entrer bussen for det som skal vise seg å bli en meget lang tur. - Your mother very ... good, sa han som viste seg å være sjåføren vår og ventet på at bussen skulle bli full nok til at det ville lønne seg å kjøre. - No arabic mother EVER go to this ... this ... - Toilet? sa jeg. - Yes! Toilet! No arabic mother go there. EVER!»