12. okt. 2014

Målmannens angst ved straffesparkmerket (Die Angst des Tormanns beim Elfmeter) av Peter Handke - kjenner meg som et spørsmålstegn etter å ha lest romanen


«Østerrikeren Peter Handke blir av mange ansett som en av Europas mest betydningsfulle forfattere og dramatikere i vår tid.... Handke pleide å bli nevnt i de årlige spekulasjonene om hvem som skulle motta prisen, men navnet forsvant liksom ut av rotasjonen utover 1990-tallet da han på et nokså oppsiktsvekkende vis tok stilling for den serbiske siden i Balkankrigene.»

Sitatet over har jeg kopiert fra en artikkel i DN og prisen er Nobelprisen i litteratur, en artikkel jeg har vist til i et tidligere innlegg. Der skriver jeg hvorfor jeg ville forsøke meg på en av Peter Handkes bøker og hvor jeg fant den. Innlegget kan leses her.

Nå har jeg lest Målmannens angst ved straffesparkmerket (Die Angst des Tormanns beim Elfmeter) utgitt i 1970 og 122 sider. Den beskrives slik og kilden er Bokelskere.no:

«Montøren Joseph Bloch mener seg avskjediget fra jobben, og kapper forbindelsen med en "systematisert" tilværelse. Han driver gjennom byen, lar sine handlinger diktere av tilfeldige impulser og av en dunkel aggresjonslyst. Han flakker fremmedgjort omkring i en verden der bevegelser, lyder og ord utløser hans irritasjon i tilfeldige voldshandlinger. Alt han foretar seg virker tilfeldig og lite planlagt. Han greier ikke å forbinde enkelthetene han ser sammen til en helhet, greier ikke å riste de tilfeldige brikkene sammen til et mønster, og blir stående uforstående og hjelpeløs overfor livet rundt ham.»

Så hvordan gikk dette. Vel; nå er min leseopplevelse ingen fasit på hva som er god og dårlig litteratur. Jeg er og blir en amatør. Men jeg sitter nå her og lurer på hva som er årsaken til at jeg ikke synes denne romanen var ekstraordinær på noen som helst måte. Verken språk eller innhold. Hva er det jeg ikke oppfatter og hvorfor. Hva er det som er romanens litterære kvaliteter. Er det min evne, vilje og/eller kompetanse som gjør at jeg ikke synes dette var ekstraordinært. Det er en av Peter Handkes mest kjente bøker. Er det fordi hans forfatterskap er forbeholdt «eliten»; som det antydes i denne artikkelen i Klassekampen:

«På den tiden leste jeg, i likhet med flere norske forfattere, forleggere og kritikere, det meste som var utgitt av Handke på norsk, romaner som «Målmannens angst ved straffesparkmerket» og «Kravløs ulykke», den siste om morens selvmord.»

Eller er det slik at det skapes myter om hva som er god og hva som er dårlig litteratur. Av og til tenker jeg på eventyret til H C Andersen; Keiserens nye klær, også når det gjelder bøker der noen forteller oss at en forfatter er strålende. De som mener at dette er god litteratur er ofte de som uttrykker seg som om de eier sannheten. Det skal virkelig bli interessant å lese en bok av Patrick Modiano, årets Nobelprisvinner. I en artikkel i Aftenposten 10. oktober 2014 står det bl a at:

«Han skriver et fantastisk fransk, klart og tydelig om vanskelige spørsmål. Han skriver litteratur som du ikke må være professor for å være interessert i.»

En må ikke være professor for å forstå handlingen i Peter Handkes Målmannens angst ved straffesparkmerket. Det er som nevn ovenfor. En mann, tidligere målmann på et fotballag, som mister jobben, tar inn på hotell noen dager og vandrer rundt i byen. Han leser aviser, går på kino, på kafe, drikker seg full, slåss, driter (gjør sitt "fornødne" står det i boken) på gaten,  og begår et drap på en kvinne. Deretter reiser han til en grenseby med en buss, tar inn på et gjestgiveri og går rundt og snakker med folk. Følger med på det som skjer og det er ikke mye med unntak av en gutt som er savnet og etterhvert blir funnet død. Drikker og slåss gjør han der også. Følger med hva som skrives om drapet i aviser og går og venter på om han skal bli tatt for drapet. Underveis får vi vite litt om denne personen, og det er at han bor på hybel og er skilt og at barna bor sammen med moren. Nesten ingen dialoger og boken er skrevet i 3. person.

Det er som å observere en søvngjenger i en stumfilm. En person som hadde hatt behov for terapi. Enkelt språk og jeg tenker at Stefan Sweig ville likt at det er lite unødvendig krimskrams i den.Det skaper ingen følelser i meg når jeg leser den, verken gode eller dårlige. Ikke noe engasjement. 

Jeg gidder ikke bruke tid på å sitere fra boken; den kan leses på Nationalbiblioteket.no Jeg tenker at jeg etterhvert kommer til å lese Kravløs ulykke; den har enda færre sider, kun 90.  Men jeg har ingen store forventninger til at jeg kommer til å komme med noen Wow etter å ha lest den heller. Men undere har skjedd før....jeg er optimistisk til det motsatte er bevist. 

2 kommentarer:

  1. Den boka virker litt tørr. Fin omtale:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk - det er mulig det er jeg som får den til å virke mer tørr enn den er. Skulle gjerne likt å lese en analyse av den som ender i det motsatte av det jeg synes. 'Kravløs ulykke' mener jeg å ha lest blir analysert i Knausgårds 'Min kamp 6' og det er vel når (hvis) jeg kommer dit at jeg skal lese den. Men det er mange sider til...

      Slett