Film: Dyrlegen ( All creatures great and small) - James Herriot

For noen dager siden så jeg siste episode av TV serien som på norsk har fått navnet Dyrlegen. (Hulk!) Serien baserer seg på bøkene til James Herriot. Jeg kjøpte hele serien, syv sesonger, for noen år siden. Jeg har ikke lest bøkene. 

Etterhvert som jeg nærmet meg slutten har det vært som en eske med konfekt som en liker og som er godt ut av produksjon: jeg gruer meg til å spise den siste biten. Har spart og spart...

Men heldigvis, om noen år kan jeg starte om igjen. Det er så mange episoder og mye som skjer. For meg er det ingen over og ingen ved siden av denne serien – megabra er den selv om den begynner å dra på årene.

Fra store norske leksikon:

«James Herriot, britisk forfatter. Han var utdannet som dyrlege og praktiserte i Yorkshire. I en alder av 50 år begynte han å skrive ned sine opplevelser. If Only They Could Talk (1970), It Shouldn't Happen to a Vet(1972) og All Creatures Great and Small (1972) innledet en lang rekke bøker som straks ble salgssuksesser og oversatt til mange språk. Fjernsynsserien med Christopher Timothy, Robert Hardy og Peter Davidson som de tre dyrlegene bidrog ytterligere til å gi Herriot et stort publikum.»

The real James Herriot – kilde Daily Mail

Jeg nekter av Per Petterson

I boken Om å skrive av Hans Olav Brenner forteller Per Petterson om boken han skriver på. Han har allerede gitt den tittelen Jeg nekter, mens strever med skriveprosessen. Han er fortvilet fordi han mangler noe som han kaller for «navet». Det forklarer han som omdreiningspunktet hvor motsetningene møtes, og det motsetningene består i, og hvordan de preger et liv:

«Når du finner navet eller du kommer til det punktet der kjernemotsetninga slår ut, da forandrer boka seg. Både for den som skriver og for den som leser.»

Jeg har lest og skrevet innlegg om bøkene Ut å stjæle hester og Jeg forbanner tidens elv. Den siste leste jeg i november 2013. For meg ble det gode leseopplevelser. Uansett hva som er årsaken; for meg ble ikke Jeg nekter (2012) den samme gode leseopplevelsen. Det betyr ikke at jeg synes det var en dårlig roman. Men denne gangen fikk jeg uansett årsak ikke samme kontakt med personene og handlingen.

Romanen handler om to barndomskamerater, Tommy og Jim. Jim står og fisker på en bru i en loslitt losjakke og Tommy kommer kjørende i sin nye Mercedes. Det er lenge siden de har hatt kontakt:

«-Og her står du og fisker på brua i den lua, og her kommer jeg i denne bilen. Den kosta ikke lite, det kan jeg godt fortelle deg. Men jeg har råd. Faen, jeg kunne kjøpt to, eller flere om jeg ville, kontant. Er det ikke merkelig, han smilte.

-Hva da

- At ting kan bli sånn. Omvendt.

- Omvendt tenkte jeg. Var det sånn det var. Men han sa ikke det for å dukke meg. Det ville han aldri ha gjort, ikke hvis han var som han var da vi var unge. Han synes bare det var merkelig. «

Vi reiser tilbake i tid. Tommy hadde en tøff barndom. En mor som forlater Tommy og tre yngre søstre. En far som er voldelig og som etterhvert også forsvinner etter at Tommy tar et oppgjør med han. Jim bor alene sammen med moren og har aldri kjent sin far.

Jeg liker bøker med løse tråder. Både underveis og til slutt. Men denne gangen ble ting hengende for mye underveis for meg. Det gikk altfor langt ut i boka til jeg  f eks får en pekepinn hva som kan ha skjedd med moren til Tommy. Jim, hva skjedde i livet hans etter det mislykkede selvmordsforsøket som medførte at han og moren flyttet. Han har tydeligvis hatt noen gode år frem til han gikk på en ny smell som gjør at han nå er nede for telling. Tommy – jeg synes det mangler litt mye hva angår tankene han har om eget liv.  

Eller er det jeg som denne gangen, pga av noe dårlig konsentrasjon, ikke hadde den «meddikteriske kraften» som jeg har referert til i et tidligere innlegg som Jan Kjærstad mener utgjør 50 % av leseopplevelsen. Jeg kan til og med ha oversett detaljer. Per Petterson skriver sine bøker slik at ikke alt legges like enkelt frem for leseren. Jeg ser heller ikke bort ifra at jeg er påvirket av det forfatteren forteller til Brenner om skriveprosessen.

Men skuffet ble jeg ikke. For hvilken rett har jeg til å bli skuffet. Forfatteren har ikke lovet meg noen «Rose Garden» når jeg leser hans bøker. Denne gangen klarte jeg ikke helt å absorbere romanen som de to andre som jeg har lest. 

Bergeners av Tomas Espedal - fra litt hoderisting til begeistring

«For mange vil «Bergeners» bli en skuffelse. Mens jeg nøt hver eneste side.» 

Det skriver BRYNJULF JUNG TJØNN i sin anmeldelse av romanen Bergeners skrevet av Tomas Espedal utgitt i 2013:

«Espedals bok er ikke like samfunnskritisk som Joyces novellesamling. Derimot er «Bergeners» en miks av ulike stilarter, som noveller, prosatekster, betraktninger, anekdoter og dikt, som tar for seg det litterære miljøet i Bergen, «det bergenske borgerskap» og den sterkt trafikkerte Danmarksplass. Espedal får også plass til en novelle om 22. juli i denne korte boken.»

En av de som ble skuffet var Tine og hun skriver om hva hun synes om boken i et innlegg du kan lese her

Jeg har aldri lest bøker skrevet av Tomas Espedal før jeg leste Bergeners og har ingen bøker å sammenligne med. Men jeg ble veldig nysgjerrig på den, særlig etter at jeg så dette Bokprogrammet på NRK:

«Tomas Espedal er blant våre fremste forfattere av selvbiografiske romaner. I en alder av 50 år må han nå takle ensomhet. Hvordan kan den erfaringen bli til god litteratur? Bokprogrammet tilbringer en dag hos forfatteren i hans nye livssituasjon. «

Jeg nøt ikke hver eneste side. Romanen er til tider veldig spesiell. Hva er dette for noe tenkte jeg i begynnelsen. Som Tjønn skriver er den introvert og intern. Men for et språk. Jeg er enig med Tjønn at det er magisk. Presist. De delene som jeg «fant ut av» syntes jeg var helt fantastiske. Jeg brukte mange dager på den lille romanen på 153 sider og kunne brukt enda flere. Jeg lånte den av biblioteket, men tenker at jeg kjøper den. For det er en bok jeg kan tenke meg å streke under, notere i osv. Jeg har sett programmet på NRK igjen idag før jeg skrev dette innlegget. Men jeg burde gjort det like før jeg startet å lese romanen. Da hadde jeg fått enda mere ut av romanen.

Siss Vik snakker bl a med Tomas Espedal om ensomhet. Han forteller hvor utfordrende det er å være alene etter at kjæresten flyttet ut og datteren har startet et nytt liv i en ny by. 

Fra romanen: 

 "Man blir ikke ensom av å være alene. Det er når man har vent seg til å leve med kjæreste og barn og alt det som omkranser deg av familie og venner, det er når man brått mister alt dette som man har blitt glad i og avhengig av, at man blir ensom. "

Han sier at Bergeners er et forsøk på å beskrive en by, et miljø og de folkene han er glade i. Den er ment som en kjærlighetserklæring til Bergen.

Fra romanen:

«Det er noen som aldri flytter, som blir igjen, og som i mange tilfeller bor nærmest mulig der hvor de vokste opp. Der er de som Dag Haugstvedt kaller «homies»; han sier det med en stolt betoning, som om det er en hedersbetegnelse, eller et spørsmål om ære: Man holder ut, man blir hjemme i sin by, i sin bydel og gate. Kanskje har man overtatt foreldrenes hus. Kanskje bor man, som meg, i sitt barndomsværelse. «

I Bokprogrammet forteller han om hvorfor han gikk over til å skrive selvbiografisk pga språket som han fant i lyrikken. Men han sier at jo mer man forteller om seg selv, jo mer blir utelatt.

Romanen starter med at han er i New York sammen med kjæresten:

«Så, der kom hun, ut av butikken. Hver gang skjedde det samme; jeg ble fylt av en barnslig og umåtelig glede, en berusende lykkefølelse og dyp takknemmelighet; hun var min kjæreste. Og hver gang jeg så henne, etter å ha vært adskilt fra henne, etter å han ventet på henne, var jeg på nippet til å begynne å gråte, men jeg klarte å stanse det, klarte å skjule det; hun kom ut av butikken i en ny hvit skjorte, blå dongeribukser og de gamle slitte sandalene sine. «

På en restaurant sier hun til han:

«Tomas, sa hun. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Jeg vet ikke om det er riktig å si det nå. Jeg har ventet og ventet på den rette anledningen, på det rette tidspunktet, men det rette tidspunktet kommer aldri, virker det sånn, men siden du sa det med laksen, så sier jeg det nå: Når vi kommer hjem, er vi nødt til å gå fra hverandre.»

Det er mange andre ting jeg kan trekke frem. Barndomsopplevelser, bl a der moren sier til han som femtenåring av dersom han ikke tilpasser seg husets regler må han flytte ut. Jeg kjente at det gjorde skikkelig vondt å lese det selv om jeg forstår at han neppe var den enkleste tenåringen å ha i huset. Som han skriver: hvor skal en femtenåring gjøre av seg... I Bokprogrammet forteller han om foreldrenes skepsis til at han ville bli forfatter. Men for han var det å velge skrivingen det samme som å velge et liv. Et annet liv enn det foreldrene og besteforeldrene levde.

Jeg gikk over fra å riste litt overgitt på hodet til begeistring. Tomas Espedal har utgitt 13 bøker inkl Bergeners. Jeg skal helt klart lese flere.

Link til forlaget Gyldendals beskrivelse av romanen der også dette bildet er hentet.

Bok- og bloggåret 2013 - oppsummering

Først – godt nytt år!

Da jeg opprettet bloggen i januar 2013 hadde jeg ingen mål. Mange skrev f eks om antallsmål og jeg tenkte: 100 stk – det er helt uoppnåelig for meg.  

Den som er mest overrasket er jeg. Det ble, helt «galematias» og drevet frem av entusiastiske bokbloggere, 128 bøker som er lest fra perm til perm. Nå er det bare å si at jeg har lest et lite antall bøker over 500 sider fordi jeg liker best bøker med sideantall under 500. Jeg har ingen intensjon om å gjenta antallet i 2014. Tror heller ikke det er mulig. Derfor blir det enda flere bøker jeg må velge bort. Men jeg har fått lest mange uleste bøker som har stått lenge i bokhylla.

Dersom det er noen som leser dette innlegget og lurer på å starte en bokblogg: gjør det!  Ikke heng deg opp i antall lesere mv. Det er så mange som konkurrerer om enkeltmenneskets oppmerksomhet på Internett at du skal være glad for at noen få leser det du skriver. For egen del vil jeg si at min leseopplevelse er en helt annen når jeg vet at jeg skal skrive et innlegg om boken jeg har lest. Å skrive et innlegg rett etter å ha lest ferdig en bok oppleves riktig for meg – en slags opprydding i hodet.

En bokblogger må være forberedt på kritikk. Men som ellers i livet velger jeg mine kamper. Jeg har opplevd to negative episoder, og jeg velger å trekke frem den ene fordi det ligger mye læring for meg i den.

Det kan være mange agendaer som ligger bak kritikk. I dette tilfellet ble det i et blogginnlegg sitert fra et innlegg jeg hadde skrevet om en bok som et eksempel på hvordan man ikke skulle omtale en bok. Uten å henvise til innlegget mitt. Men det var bare å google boken så dukket det opp. Ingen tvil om at det var jeg som hadde skrevet setningene som ble referert. Helt tilfeldig oppdaget jeg kritikken. Argumentasjonen i vedkommendes kritikk, var at slike innlegg kunne ødelegge for forfattere. Med sukk og stønn går vedkommende videre og roser romanen. Dersom det var omsorg for forfatteren som var grunnen for kritikken, hadde det etter min mening vært en bedre løsning at jeg fikk den direkte og saklig i kommentarfeltet. Jeg hadde slettet innlegget. Det er ingen prestisje for meg å ha innlegg på bloggen min som andre blir søvnløse av. Jeg skulle aldri tatt imot romanen fra forlaget, ikke lest den og ihvertfall ikke skrevet om min leseopplevelse.  Jeg tenkte på det kloke mennesket som en gang sa til meg: ikke la deg irritere, se på det som interessant. Jeg valgte selvsagt å slette mitt innlegg og tar hendelsen med videre som en nyttig erfaring. En erfaring jeg trekket ut av hendelsen er at jeg inntil videre kun leser og skriver om bøker jeg har kjøpt og bøker lånt av biblioteket. For meg skaper lesereksemplar fra forlag bare stress og press.

Men tiden som er brukt på å lese har sin «pris». En bruker ikke mange kalorier når man leser. Lydbøker er selvsagt en løsning. I slutten av november oppdaget jeg at en form for «skuddsikker vest» hadde plassert seg i mageregionen. Da var det tid for action. Jeg har vært ivrig med trening i desember og «vesten» er heldigvis forsvunnet.

Andre nedprioriteringer har gitt seg positive utslag. Mye er blitt kjedelig sammenlignet med det å lese. Jeg har sett lite på TV. Aviser – har f eks mistet all interesse å lese intervju mv hva angår livet til norske A-Å kjendiser. Likeså forståsegpåere som har en mening om alt mellom himmel og jord. Sportsidene hopper jeg også over. Det er nok å lese overskriftene på NRK.no så har jeg status hva angår norsk fotball og skisport.

Det jeg har nedprioritert og som jeg har savnet er hagearbeid og fotografering. Den harde våren drepte så og si alt av planter. Også min lyst til å plante nytt. Jeg har ennå ikke funnet fotokurs som kan sidestilles med fotografen som hadde det flotte nybegynnerkurset jeg gikk på i 2012 og som flyttet til Panama. Man kan lese seg til mye, men det er levende menneskers engasjement som er den største motivasjon.

Forbedringer?  Bl a å skrive kortere og mer konsise innlegg. Lese mer sakprosa. Men viktigst er å bli enda bedre på å avslutte en bok i tide. Det er så ufattelig mange bøker å lese at det er bare tull å lese side opp og side ned når det gir en lite. F eks mursteinen om Churchill, den har jeg gitt opp, men burde gitt opp allerede på side 100 istedenfor på side 632.

Favorittbøker? Det er så mange flinke forfattere som har gitt meg gode leseopplevelser. Hver bok er unik. Men noen ganger treffer en bok med en voldsom kraft. Gjenkjennelse er stikkordet når bøker treffer meg som lynet. For meg var det særlig begynnelsen på boken som er sitert i innlegget: Det fine som flyter forbi av Ida Løkås  - en av de første bøkene jeg leste i 2013. Tittelen, begynnelsen og bokomslaget – det var så treffende for hvordan jeg opplevde arbeidssituasjonen min da jeg leste den at jeg neppe kommer til å glemme romanen:

"Ingenting skjer. Og da mener jeg ingenting. Dagene glir forbi, sakte, som om de trekker på tunge lodd. Drar seg ut og legger igjen et slimete sneglespor. Viserne på klokka tikker saktere enn vanlig, og jeg venter. Venter på at jeg skal klare å bevege meg mot noe nytt. Men uansett hvor hardt jeg prøver, står jeg stille. Sålene er som nedsunket i nylagt, seig asfalt. Klamrer seg til bakken. Jeg forestiller meg den brente osen som stiger opp fra skoene mine. Stanken av ubevegelighet, lukta av at ingenting skjer. "

Oppsummering desember 2013

Da var det den siste dagen i desember. Tid for en liten oppsummering av bøkene jeg har avsluttet.

Det har vært en måned jeg fint kan putte i glemmeboken hadde det ikke vært for at det er lærdom å ta med seg. Tvil er et ord som passer for denne måneden og det har med jobb-bytte å gjøre. Men nå er valget tatt og så får en ta det som det kommer.

Mange humørløse dager har nok påvirket konsentrasjonen og leseopplevelsen hva angår enkelte av bøkene.

Først et bilde av bokomslagene - deretter noen ord med link til innleggene.

Jan Kjærstad er en for innfløkt forfatter for meg. Det fikk jeg bekreftet etter å ha lest denne: Tegn til kjærlighet av Jan Kjærstad

Overskriften på innlegget sier sitt om hva jeg synes om denne friske romanen:

Oppløsningstendenser av Nina Lykke - fortjener å bli fremsnakket og lest av mange

Mange roser denne. Jeg likte den etterhvert, men ekstraordinær var den ikke etter min smak:

Drep ikke en sangfugl (To kill a Mockingbird) av Harper Lee

Vel anvendte timer å lese:

Fugletribunalet av Agnes Ravatn

Jeg skulle bidra i et lite prosjekt og det medførte at jeg fikk i oppdrag å lese denne fine ungdomsromanen;

Det blir pinlig uansett av Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland

Denne tipper jeg vil få et langt liv:

Vi ses i morgen av Tore Renberg

En god, men ikke så ekstraordinær god roman som jeg hadde forventet. Eller var det tiden jeg leste den i:

Og så kom du (This it how it ends) av Kathleen MacMahon

En av mine favoritt-forfattere:

De ensommme (De ensamma) av Håkan Nesser

De ensomme (De ensamma) av Håkan Nesser

Jeg liker det langsomme og troverdige i Håkan Nessers bøker. Fortellingene hans om enkeltmennesker – det faktum at vi til syvende og sist er ensomme. Vi kan fylle livet vårt med støy i et forsøk på å unngå den, men ensomheten vil vi aldri komme unna.

De ensomme, utgitt i 2010, er den fjerde boken jeg leser i serien om den tenksomme politimannen Gunnar Barbarotti. Det jeg savnet i romanen denne gangen var humoren. Mulig den var mer til stede og at det er jeg som leser som ikke oppdaget den.  Jeg er i et heidundrande opp og ned humør for tida. Men i og med at jeg uansett årsak ikke fant humoren til Nesser, ble De ensomme til tider litt for langsom for meg.  Innlegg om de andre bøkene jeg har lest skrevet av Nesser finner du under kategorien : krim og spenning.

Men for all del: ikke legg min leseopplevelse til grunn for ikke å lese De ensomme. Berit har lest flere bøker av Nesser enn jeg. I tillegg leser hun mye krim og er flink til å skrive om bøkene hun har lest på en enkel, direkte og troverdig måte. Når husker jeg ikke hva hun skrev om denne og jeg leser sjelden omtaler rett før jeg leser en roman eller imens jeg skriver om en leseopplevelsen. Men ta den en tur innom bloggen hennes: Berit sin bokblogg

Her er link til et innlegg Berit har skrevet om bøkene

Handlingen foregår denne gangen over to tidsplan: to dødsfall som skjer med 35 års mellomrom. Maria var ute sammen med en vennegjeng på en sopptur da hun ble funnet død. Germund, som var Marias samboer den gang, blir funnet på samme sted 35 år etter.

Eva Backman og Gunnar Barbarotti blir satt på saken. De søker å se om det er en sammenheng mellom hendelsene eller om det kun er tilfeldigheter. Saken som angikk Marias dødsfall ble henlagt fordi det ikke kunne bevises at det var en kriminell handling bak dødsfallet. Det er også vanskelig å finne bevis som tyder på noe annet nå. Selv om Germunds dødsfall er mistenkelig, er det også for dette vanskelig å finne bevis.

Eva er skilt fra ektefellen sin. Barbarotti er fortsatt gift med Marianne og bor sammen med storfamilien Han blir sjalu da Marianne forteller at hun har hatt en forhold til Germund før hun traff Barbarotti. Men etterhvert skjer det noe som får han til å innse hvor idiotisk hans sjalusi er.

Det gjenstår en roman til i serien: De sørgende utgitt på norsk i 2013. Jeg har klippet ut en anmeldelse fra DN av 13 april 2013.  Anmelderen var ikke særlig entusiastisk over romanen. Men en anmeldelse/lesopplevelse er ingen fasit for en bok. Jeg kommer til å lese den en eller annen gang. 

Dikt: Grisen av Inger Hagerup

Bildet over fant jeg i Aftenposten for en del år tilbake. Synes det passer så fint til Inger Hagerups dikt om grisen:

Grisen står i sin grisebing
Og tenker dypsindig på viktige ting.
Undres om fleskeprisen
Går opp eller ned?
Tenker grisen

Jeg har for første gang på mange år ikke spist ribbe denne julen. Siden ribbe-eksperten oppholder seg blant pingviner og hvalross, hadde vi pinnekjøtt. Ellers spiser jeg kun ribbe på julaften og kald ribbe i juledagene.

Grisen skal være lik oss mennesker. Fant en artikkel om dette her: Mennesket og dets gris – bl a:

 «Selv om vi mennesker helst vil ligne på katter og gaseller og andre pene skapninger, er det i virkeligheten grisen vi ligner aller mest på. Kroppene våre er ganske like inni, og de gærningene som har smakt menneskekjøtt påstår av vi smaker som svin også."