Jeg kan like gjerne skrive den symbolske
oppsummeringen for desember – det blir ingen flere bøker jeg avslutter dette året. Har ikke
engang bestemt meg 100% for hvilken bok jeg starter med etter at jeg avsluttet
boken til Bryson.
På samme måte som alle «lyster» forsvant etter at
jeg hadde noen dager i senga med feber og etterfølgende forkjølelse, forsvant også leselysten. Til og med
matlysten forsvant. Men det har hatt sine fordeler, en glede å frekventere
vekta.
Når jeg har problemer med å velge neste bok, er
det ikke av mangel på bøker: det kom mange nye bøker inn i bokhylla i forbindelse
med julen. Flest bøker av norske forfattere. I tillegg venter nr. 3 i serien til
Britt Karin Larsen på meg på biblioteket. Men biblioteket har stengt i dag.
Link til innlegg om bøker jeg
avsluttet i desember
Boken til Bill
Bryson, Hjemme – En kort historie om de
nære ting, lånte jeg først av biblioteket. Men etter å ha lest noen sider
kjøpte jeg den. Den er på 570 sider inkl register og ble utgitt i 2010 og på
norsk i 2012.
Det er den første
boken jeg har lest av den amerikanske forfatteren Bill Bryson som har bodd
mesteparten av livet i England. Det blir ikke den siste – jeg ble veldig
begeistret av denne innholdsrike boken. Men ikke minst at han har humoren som jeg
synes for mange forfattere som skriver faktabøker mangler. Som gjør at temaene de skriver om blir unødvendig kjedelige og oppramsende fakta
Det er sitt eget hus,
en tidligere prestegård i England, nærmere bestemt i Nordfolk, som er
utgangspunkt for denne boken. Han tar oss gjennom historien ved å bevege seg
fra rom til rom i huset. Men først skriver han om året prestegården ble bygd,
1851, det året verdensutstillingen i London ble arrangert, og byggingen av
Crystal Palace i Hyde Park. Det var sjefsgartneren ved Chatsworth House, Joseph
Paxton, som var arkitekten bak det usedvanlige byggverket. Og det er det som er
gjennomgående og begeistrer meg, hvor iderike mange mennesker var på denne
tiden. Kjenner at jeg får energi av å lese om alt de utviklet og fant opp. Idag
virker det som om de fleste mennesker trives best i stadiet at de skal nyte. Jakten på lykken. Som er en kortvarig affære. Men kanskje det er fordi det er det media skriver om – det har
ikke nyhetens interesse at man skriver f.eks om forskning og utvikling. Om
oppfinnsomme mennesker med fremdrift.
I samme kapittel
skriver han om prestene som i denne perioden var rike og drev mest alt annet
enn å være prester. Inntektene de hadde kom ikke fra Kirken, men fra
leieinntekter og tiende. Det var ikke krav at man var ordinert til prest for å
få en stilling i kirken.
«For landsens prester var pliktene
svært løst definert. Fromhet var ikke noe absolutt krav, det var ikke engang
forventet. For å bli ordinert som prest i den anglikanske kirken krevdes
universitetsutdannelse, men de fleste prester hadde studert klassisk språk og litteratur,
ikke teologi, og hadde dermed heller ingen opplæring i å holde prekener, gi
åndelig veiledning og trøst eller på annen måte opptre som gode kristne. Mange
gadd ikke engang skrive prekener, de kjøpte bare en stor bok med ferdigskrevne
prekener og leste opp en hver uke.
Selv om det ikke var tenkt sånn, ble
resultatet at det oppsto en klasse med velutdannede, velstående mennesker som
hadde massevis av tid til overs. Følgelig begynte mange av dem å sysle med
underlige ting. Aldri før hadde en gruppe mennesker drevet med et så variert
utvalg fortjenestefulle sysler, som de på ingen måte var ansatt å drive med.«
Forfatteren gir oss
eksempler. En prest hadde dårlig fremmøte til gudstjenestene og bygde om halve
kirken til hønsehus. Han ble også en selvlært autoritet innen språkvitenskap og
utga verdens første ordbok i islandsk. En annen prest oppfant vevemaskinen som
la grunnlaget for den industrielle revolusjonen.
I neste kapittel, Stedet, skriver han om den dyktige, men
noe underlige professoren Vere Gordon Childe som ble ekspert på tidligere folkegruppers
liv og levnet. Her gir han plass til en humoristisk faktaopplysning:
«Han var langt fra den fødte
praktiske arkeolog, for å si det mildt. En kollega, Stuart Piggott, noterte seg
nesten himmelfallen Childes «manglende evne til å forstå arkeologiske funn i
felten, og metodene for å ta vare på, gjenkjenne og tolke dem». Nesten alle de
mange bøkene han skrev, var basert på lesning mer enn på praktisk erfaring. Og
de mange språkene han behersket, kunne han bare delvis. Han kunne lese dem uten
problemer, men hadde sin helt egen uttale, som ingen som faktisk snakket språket,
forsto. En gang han var i Norge og ville gjøre inntrykk på kolleger, skulle han
bestille bringebær, men fikk servert tolv øl.»
'
I kapitlet Hallenskriver han om alle de enorme
husene, herregårdene og slottene som ble bygd. Et av husene han er innom er Lanhydrock House i Cornwall som jeg besøkte i 2010 - helt utrolig fint sted både utvendig og innvendig - privat foto:
En av dem som bygde i stor stil
var Henrik VIII. Hans datter Elizabeth I fant at det var billigere å reise på
besøk til andre, og la dem ta regningene ved reisene sine.
«Kongeferder ble nesten alltid hilst
med en blanding av begeistring og nervøsitet av dem monarken ville besøke. På
den ene siden bød de på en glimrende anledning til begunstigelse og sosialt
avansement, men på den andre siden var de forferdelig kostbare. Den kongelige
husholdningen talte opptil 1500 mennesker, og en god del av dem - 150 eller så
i Elizabeth Is tilfelle - deltok i det kongelige reisefølget under hennes årlige
ferder. Vertskapet der hun kom, måtte ikke bare bruke uhyrlige summer på å
bespise, innlosjere og underholde en hær av bortskjemte og privilegerte
mennesker, de måtte også regne med en god del nasking og skader på hus og
eiendom, foruten enkelte mindre helsebringende overraskelser. Da hoffet til
kong Charles II forlot Oxford omtrent i 1660, klaget en av dem, som var igjen
med forståelig sjokk og vantro over de kongelige gjestene hadde etterlatt «sine
ekskrementer i alle kroker, i skorsteiner, arbeidsværelser, kullhus og
kjellere.»»
I kapitlet Kjøkkenet skriver han om den populære kokeboken til Elizabeth Beeton:
«Beeton gjorde det klart fra første
side at det å drive en husholdning var en alvorlig og humørløs affære. «Som med
hærens øverstkommanderende eller en bedriftsleder, slik er det også med husets
frue,» erklærte hun. Bare noen linjer før hadde hun hyllet sitt eget uselviske
heltemot: «Jeg må åpenhjertig innrømme at hvis jeg hadde visst på forhånd at
denne boken ville koste meg så mye arbeid, hadde jeg ikke vært så modig å gå i
gang med den,» skrev hun, og ga leseren en følelse av mismot og skyld.
Tittelen til tross feier Book of
Household Management gjennom sitt angivelige emne på bare 23 sider. De øvrige
nesten 900 sidene er viet matlaging. Men enda så mye hun skriver om det som
foregikk i kjøkkenet, var ikke Beeton så veldig begeistret for matlaging, og
hun holdt seg så vidt mulig unna sitt eget kjøkken. Man behøver ikke lese mye
av oppskriftene for man aner at det er slik – for eksempel når hun påstår at
pasta skal kokes i en time og tre kvarter. I likhet med så mange av sine
landsmenn og sin generasjon var hun dypt mistenksom overfor alt eksotisk. Det
er bare «de som ikke har fordommer mot terpentin» som liker mango, skrev hun.
Hummer syntes hun var «heller ufordøyelig» og «ikke så næringsrik som den antas
å være». Hvitløk var «motbydelig». Poteter var «mistenkelige; mange av dem er
narkotiske, og mange er skadelige». Ost mente hun bare egnet seg for
stillesittende personer - hun sier ikke hvorfor - og da bare «i meget små
mengder». Særlig måtte man unngå skimmelost, siden dette var soppvekst.
«Generelt», tilføyde hun en smule tvetydig, «er ting i forråtnelse ikke sunt å
spise, ett sted må grensen gå». Verst av alt var tomat: «Hele planten har en
ubehagelig lukt, og når saften varmes opp, gir den fra seg en damp så mektig at
den kan forårsake svimmelhet og oppkast.»
Vel, vel – verden er
gått videre kan man si. Ihvertfall på kostholdsområdet.
Slik beveger Bill
Bryson seg fra rom til rom og ulike temaer. Imponerende hvor mange temaer han
er innom. Hvor mange interessante mennesker han er innom. Mange glemt for ettertiden selv om de har bidratt til velstanden vi kan meske oss med i dag. Som var få forunt i 1851, det året prestegården ble ferdigbygd. En av de beste faktabøkene jeg har lest. Lærerik, interessant og krydret
med lun humor. En bok som har fått gode kritikker. Noe hadde jeg lest om før,
men det meste var ukjent. Jeg leser gjerne flere slike bøker – skrevet av Bill
Bryson eller andre.
De jeg ikke var klar
over at den som har bygd det indre skjelettet til Frihetsstatuen, var samme
mann som tilskriver Eiffeltårnet: Alexandre Gustave Boenichausen-Eiffel. Private bilder fra sommeren 2013 og 2014:
Det går i litt sakte
fart med lesingen om dagen. Bl a fordi jeg leser i flere ulike bøker samtidig. Men
også at energinivået falt etter at jeg hadde en hard forkjølelse der jeg bl a var tre
dager sengeliggende med feber før jul. Det var som om det snek seg inn noe i tillegg – en liten tsunami
med negative tanker som fikk meg inn i en tilstand av moll. Derfor
er det positivt å vite at sola har snudd – om morgenen den 22. desember skjedde
det som for meg er magisk.
I dag var en av de
sjeldne med så og si ingen vind. Godt å være ute og vite at lyset er på vei
tilbake.
Etter at jeg hadde
lest siste side av Karl Ove Knausgårds roman Min kamp 6 måtte jeg ta med hunden og gå meg en tur. Ikke for at
omgivelsen ute er av det lystige slaget, det regner og blåser. Men jeg måtte
rett og slett ha luft. Slutten av romanen omhandler konas sykdom. Det var så levende beskrevet at jeg fikk
gåsehud, og ble nedfor.
Det at jeg ikke har
lest hele romanen på 1115 tettpakkede sider, har vært et samtaleevne her i huset
av han som har lest romanen før meg. Han synes jeg skulle lest alt, og mener jeg feiget ut ved ikke å lese alt. Javel, ja...
Romanen er delt inn i
tre deler. Den første delen omhandler det som skjer i 2009 i forbindelse med at
den første av Min kamp romanene skal gis ut. Det har jeg skrevet om i to tidligere
innlegg. At Knausgård blir paralysert av onkelens vrede over det han skriver om
faren og farmoren. Det ender med at navn endres i boken, bl a blir ikke navnet
til faren nevnt. I 2009 har Knausgård
fått tre barn og de bor i en leid leilighet i Malmø. I et kaos som han selv
beskriver. Der han forsøker han å skrive imens barna er i barnehagen. Økonomien
tillater ikke mange utskeielser.
Det er del to av romanen
jeg tillot meg å hoppe over sider. Nøyaktig side 420 – 481 og sidene 612 – 812.
Her skriver han bl a om Hitler, hans barndom og ungdom. Om det-et, jeg-et og
vi-et. Jeg fikk midt i lesingen av denne romanen er kraftig forkjølelse der jeg
lå med feber i tre dager uten å få lest en side. For meg ble både deler av det
jeg leste i del og det jeg har hopper over uten stor interesse. Det får så være
at jeg har tapt noe ved ikke lese disse sidene. Men sånn er det, jeg får ikke
tid til å lese alle bøkene jeg ønsker å lese, og da må det harde prioriteringer
til. Jeg hadde aldri satt igang med å lese en bok på 1115 tettpakkede sider hadde det ikke vært fordi jeg har lest de fem foregående. Men når jeg har gjort det, angrer jeg ikke.
Den siste delen av
romanen beskriver hendelser i livet til familien i forbindelse med utgivelsen
av bok nr. 5 i 2010. Hvordan konas psykiske sykdom påvirker livet til familien
er godt beskrevet. Men også hvordan det som han har skrevet i romanene blir
hengt ut i media. Jeg leste ikke noen av bøkene da det stod på som verst.
Derfor fulgte jeg lite med på det som ble skrevet den gang. Det er jeg faktisk
glad for – det har derfor i liten grad fått påvirke min leseopplevelse.
Da kan jeg sette
romanen inn i bokhylla - fornøyd med at
jeg er ferdig. Det har vært mange gode lesetimer med romanene i serien. Det
skal bli spennende å følge forfatterskapet til Knausgård fremover. Jeg var
innom biblioteket i dag og lånte med meg Om
høsten. Den skal jeg neppe lese før nyttår – nå skal jeg ha
Knausgård-pause.
Jeg er
kommet til side 200, av over 1100 sider!, i Min Kamp 6, og Knausgård er fortsatt
fullstendig oppslukt av frykt – livet stirrer på han. Han er paralysert av onkelens trusler,
etter at onkelen har lest manuset til den første boken.
Knausgård etter å ha
lest den første e-posten (brevene) fra onkelen:
«Jeg la meg ned på sengen og ble
liggende helt ubevegelig. Dette var plutselig det eneste som fantes. Hva det
bestod i, og hvordan det føltes, kan jeg ikke lenger få tak i, det har gått
halvannet år siden da, og jeg er ikke lenger inne i den eksplosjonsartede
angsten. Jeg kan forstå den, til og med godt, men ikke gjenoppleve den. Når jeg
leser disse brevene nå, gripes jeg av et stort ubehag, de bekrefter noe jeg
alltid har visst, alltid følt, men i forhold til den kraft det virket med da,
er det bare en skygge. Den gangen, disse augustdagene i 2009, paralyserte det
meg helt. Hadde jeg hatt den minste anelse om at et slikt raseri ventet meg,
kunne jeg ha forberedt meg på det, og slik mildnet effekten av det, eller, og
det var det mest trolige, rett og slett ha latt være å skrive romanen. Men
under arbeidet med den forestilte jeg meg aldri en eneste gang en slik
reaksjon.»
Der jeg er
nå i boken er kameraten Geir kommet på besøk, og akkurat som Knausgård
inspirerer meg til å skrive dette innlegget, skriver Knausgård hvordan
kameraten har påvirket det han skriver:
«Mange av ideene og forestillingene
jeg drøftet enten direkte eller indirekte i boken, kom fra ham, og de retningene
de ledet meg i, diskuterte jeg også med ham. Han påvirket meg, min tankeverden
ble mer og mer lik hans, og det eneste som reddet meg, det var slik det føltes,
at integriteten min stod i fare, var at jeg lot de tankene jeg så skamløst
overtok fra ham, utspille seg i mitt eget, min egen historie og biografi, og at
jeg også spilte en rolle i hans arbeid og utvikling, om enn ikke like stor, og
på en annen, mindre integritetstruende måte.»
En av
sangene til De Lillos som jeg liker best er Fullstendig
oppslukt av frykt. Når Lars Lillo Stenberg presenterer den i videoen
nedenfor, sier han at sangen er skrevet for alle som synes at livet er
kjedelig. Jeg synes ikke at livet er kjedelig, heller tvert imot. Men noen
ganger rykkes jeg ut av det trygge livet jeg lever – livet stirrer på
meg.
Uansett, vi tolker ting forskjellig – også sangtekster – her er noe av det
Knausgård skriver om romanen og diktet:
«Det var kanskje det viktigste jeg
lærte på universitetet, at man praktisk talt kan si hva som helst om en roman
eller et dikt, og det kan være både sannsynlig og plausibelt, men aldri være
uttømmende, og kanskje heller ikke vesentlig, for romanen og diktet er alltid
noe i sin egen rett, noe helt for seg selv, og at det ikke går an å si det det
sier på en annen måte enn denne ene, gjør det dypest gåtefullt. Verden er
gåtefull på nøyaktig samme måten, men det glemmer vi nesten hele tiden, siden
vi alltid gir refleksjonen forrang når vi betrakter den.»
Litt av
teksten og Lars Lillo-Stenberg som synger Fullstendig
oppslukt av frykt:
Når du våkner midt på natten
Husker en gammel venn
Som du vet at du aldri
Vil bli kjent med igjen
Da er livet tilstede
Og det stirrer på deg
Og når du ser en gammel mann
Som er så ensom og rar
Og vet at nettopp han
Var litt av en kar
Da er livet tilstede
Og det stirrer på deg
For jeg tror at livet
Er en underlig venn
Som atter en gang har
Lurt deg igjen
Og da du ellers syns at livet er så kjedelig og trygt
Jeg startet å lese Min Kamp 6 av
Karl Ove Knausgård på mandag, og er kommet til side 142 av 1116 sider. Det tar vel en del dager, om ikke uker,
til jeg er ferdig med «mursteinen». Men det er, foreløpig, en god bok – på samme
måte som de fem andre.
Der jeg
leser akkurat nå strever han med å få ungene til å spise middag. Han er alene
hjemme – Linda er på en liten reise. Det er krise – det han skriver om er da
han skal gi ut bok nr. 1 og har sendt manuset til de han skriver om. Onkelen
Gunnar reagerer voldsomt og truer med rettssak og å kontakte media dersom boken
gis ut slik den er. Det er dag to etter den første e-posten fra onkelen er
kommet med overskriften «Verbal voldtekt». Drama med store bokstaver. Levende
beskrevet hvor skremt han er av onkelens reaksjon og trusler.
Jeg har forsøkt meg på en ny oppskrift
på pai i dag, ikke
svidde fiskekaker som Knausgård serverer til middag:
«Fiskekakene hadde blitt nesten helt
svarte på den ene siden, jeg snudde dem, skrudde ned varmen, stakk en sånn målepinne
eller hva det nå het inn i den største poteten, som fortsatt var hard i midten,
satte tallerkener på bordet, skjenker vann i muggen, tok fram glass og
plasserte dem ut, kniver og gafler, hentet serveringsfat i skapet på den andre
siden, og tok ned en av Vanjas små plasthunder til John, men han kastet den
foraktfullt ned på gulver og sa at han var sulten, men ikke ville ha
fiskekaker.»
Jeg har forsøkt en del
oppskrifter fra Godt.no i den siste tiden, og idag var det denne:
Helt ok –
det eneste var at jeg burde halvert oppskriften. Hvorfor jeg ikke tenkte på at den var til åtte personer er en gåte. Det ble veldig mye pai. Laget
salat til.
Jeg skal fatte meg i korthet om debutromanen jeg nettopp har lest: Redd
Barna av Tiril Broch Aakre. Dette er bare et innlegg for å «fortelle» at jeg har lest romanen og at jeg likte den. Jeg har verken tid eller energi til å skrive et langt innlegg. Det er
hennes første roman. Mange har skrevet om den i positive ordelag - det er nok å velge i om man ønsker å lese mer om romanen. Jeg har lånt boken av biblioteket.
«Det er mandag 8. desember i en hvit
villa i en liten innlandsbygd på Østlandet. En helt vanlig mandag –
tilsynelatende. Snøen laver ned. Tanja skal følge Tore og Jorid til barnehage
og skole. Mannen hennes, Paul, skal på legekonferanse i Brussel. De er preget
av sorgen over datteren Ida, som døde for et halvt år siden, bare 17 år gammel.
Hverdagslivet vender sakte, men sikkert tilbake. Folk rundt dem synes de har
klart seg bra. Nå planlegger Tanja og Paul en stor fest i forbindelse med sin
20 års bryllupsdag.
Så bestemmer Tanjas bror seg for å komme på besøk. Han sier at han har
permisjon fra fengselet. Men det er noe som ikke stemmer. Det er noe Paul ikke
vet. Og vet hun alt om ham?
Det er uvanlig mørkt denne dagen, og det snør og snør. Noe er i ferd med å
bryte igjennom. Men er det bra eller dårlig? Er det noe man kan bygge et liv
på?»
Norske forfattere
skriver om mye alvor. Iblandet norsk vinter og kulde blir det noen ganger for
mye tristesse for meg. Jeg var litt redd for at Redd Barna skulle være for mørk og alvorlig for meg jf. forlagets beskrivelse. Men heldigvis var den ikke det selv om historien berørte meg. Det er mye som er åpent i romanen – både hva
som skjedde rundt dødsfallet til datteren, etterpå og livet videre. Det liker jeg. Troverdig og godt skrevet.
Litt pussig
at det er 8. desember i dag – det er ikke planlagt. Ute er det langt fra
vinter selv om det er mørkt og svart. Ikke snø i sikte, og for meg er det like
greit. Jeg savner ikke snø og glatte veier.
«I mange år var Henry Kitteridge
apoteker i nabobyen, og hver morgen kjørte han langs snødekte veier, regnvåte
veier eller sommerveier - når villbringebærene skjøt skudd på buskene i
utkanten av byen - før han svingte av til en bredere vei, som førte til
apoteket. Han er pensjonist nå, men våkner fortsatt tidlig, og tenker på at morgenen
var den beste tiden, når det var som om verden var hans hemmelighet mens
dekkene buldret lavt under ham og lyset trengte gjennom morgendisen og han fikk
et kjapt glimt av bukta på høyre hånd og så de høye, slanke furuene; han kjørte
nesten alltid med vinduene delvis nede, for å nyte lukta av furu og den tunge, salte
lufta, og om vinteren nøt han lukta av kulde.»
Avsnittet
over er starten på romanen Olive
Kitteridge av den amerikanske forfatteren Elizabeth Strout. Romanen utgitt
i 2008, på norsk i 2015, fanget oppmerksomheten med en gang. 290 sider og jeg fant
ingen svakheter i den. Den har fått meg til å tenke, til å le, jeg har
innimellom vært trist, oppgitt – ja de fleste av følelsene et menneske har klarte
denne romanen å frembringe. Den får frem hvor komplisert det er å være menneske.
F.eks fikk
avsnittet over fikk meg til å tenke: nå må jeg begynne å leve i nuet – legge
merke til naturen rundt meg når jeg kjører til jobben – være mer glad også over
denne delen av livet – ikke bare se det som en transportetappe til en
arbeidsdag jeg ikke alltid gleder meg til.
«Den lille småbyen Crosby i Maine
ser kanskje ikke ut som all verden der den ligger, stille og gammelmodig. Men for
den som vet å se etter, er Crosby hele verden. Og i de små og vanlige livene
som leves der, kan vi møte alle menneskehetens store dramaer: begjær,
fortvilelse, sjalusi, svik, håp, trofasthet og kjærlighet. I hvert av disse
dramaene spiller også Olive Kitteridge sin helt egen rolle – enten den er liten
eller stor. Hun er den mutte pensjonerte skolelæreren, hun er en av småbyens
kjente skikkelser. Noen ganger er hun oppfarende, noen ganger er hun tålmodig.
Noen ganger er hun klok, noen ganger er hun forstokket. Og noen ganger banker
hjertet hennes hardt og sterkt, noen ganger går det i stykker.»
Jeg synes
forlagets beskrivelse passer fint for min leseopplevelse av romanen som er delt
i 13 fortellinger, fra der Olive har hovedrollen til der hun kun blir nevnt ved
navn. Vi følger familien Kitteridge fremover i tid med noen tilbakeblikk.
Den første historien
som avsnittet over er hentet fra, er Apotek.
Her har Olives ektefelle Henry hovedrollen. Henry er en vennlig mann og godt
likt, i motsetning til Olive som mange er engstelig for. Hun er rett frem, sender ut ærlige signaler og
det er ikke enkelt for folk å takle. Det bør helst pakkes inn slik at det blir ugjenkjennelig.
I denne romanen er det mange som må pakke ut seg selv og vise hvem de er.
Henry har fått noen trøkker gjennom barndommen:
«Inni seg bevret han av den stille
frykten til en mann som to ganger i løpet av barndommen hadde vært vitne til at
en mor som ellers hadde tatt seg kvast av ham, fikk nervesammenbrudd. Når en
kunde en sjelden gang hisset seg opp over en pris eller irriterte seg over
kvaliteten på en bandasje eller en ispose, gjorde han derfor alt han kunne for
å bøte raskt på skaden. I mange år arbeidet Mrs. Granger for ham; mannen hennes
var hummerfisker, og det var som om hun førte med seg den kalde havbrisen; hun
var ikke så ivrig etter å gjøre skeptiske kunder til lags. Han måtte lytte med
et halvt øre mens han malte opp medisiner, for å forsikre seg om at hun ikke sto
i kassa og avfeide en klage. Mer enn en gang ble han minnet om denne
fornemmelsen når han passet på at kona, Olive, ikke slo for strengt ned på
Christophers hjemmelekser eller ugjorte plikter; denne følelsen av evig kretsende
oppmerksomhet - behovet for å sørge for at alle var fornøyd. Når han hørte en
bryskhet i Mrs. Grangers stemme, trådte han fram fra sin post baki lokalet og
gikk ut i butikken for å snakke med kunden selv. Ellers gjorde Mrs. Granger en
god jobb.»
Henry blir
forbløffet over at Mrs, Granger dør brått – at han som apoteker ikke oppdaget
symptomene. Men hell i uhellet, den som overtar jobben, Denise Thibodeau på 22
år, blir Henry veldig begeistret for. Olive kaller Denise for en grå mus. En
hyggelig og søt mus parerer Henry henne. Men Olive mener at man ikke er søt når
man ikke klarer å stå rakt, med smale skuldre som luter fremover som om hun
unnskylder seg for noe. Men Henry er ikke bare begeistret for Denise, men også
for ektefellen, navnebroren Henry. Han ønsker å be paret, som har vært gift i et
år og bor i en husvogn, hjem på middag. Men får klar beskjed fra Olive:
«Ikke
interessert,» sa Olive da han foreslo at de skulle ha det unge paret på middag.
Henry lot det ligge. Dette var på en tid da sønnen hans - som ennå ikke viste
fysiske tegn til å være i puberteten – brått var blitt plagsomt gretten, med et
humør som var som gift som skjøt gjennom lufta, og Olive virket like forandret
og foranderlig som Christopher; de to hadde raske og rasende krangler som like
plutselig ble et slags teppe av stille intimitet som holdt en hjelpeløs, lamslått
Henry utenfor.»
Henry
lytter ikke til Olive, og ber hjem paret på middag – men det blir ikke servert
noe gourmetmåltid:
«Han stanset i oppkjørselen, som
liknet mer på et stykke plen på toppen av en bakke enn en oppkjørsel, og så
Olive i hagen. «Hei, Olive,» sa han og gikk bort til henne. Han hadde lyst til
å legge armene om henne, men det sto liksom et mørke ved siden av henne, som en
bekjent som nekter å gå sin vei. Han fortalte at Henry og Denise Thibodeau
skulle komme på middag. «Det er bare rett og rimelig,» sa han.
Olive tørket svette fra overleppen
og snudde seg for å røske opp en tust med løkgress. «Da blir det vel sånn, Mr.
President,* sa hun. «Gi dine ordrer til kokka.»
På fredag kveld kjørte paret etter
ham hjem, og den unge Henry håndhilste på Olive. «Hyggelig hus,» sa han. «Med
utsikt over vannet. Mr. Kitteridge sier dere to har bygd det selv.»
«Stemmer, det.»
Christopher satt på skakke ved
bordet, sammensunket i pubertal ueleganse, og svarte ikke da Henry Thibodeau
spurte om han drev med noen sport på skolen. Henry kjente et uventet raseri
spire inni seg; han fikk lyst til å skjelle ut gutten, som liksom avdekket noe utrivelig
som man ikke ville forvente å finne hos familien Kitteridge.
«Når man jobber i et apotek,» sa
Olive til Denise og satte et fat med tomatbønner foran henne, «får man oversikt
over hemmelighetene til alle i byen.» Olive satte seg ned overfor henne og
skjøv på en ketsjupflaske. «Man må vite å holde munn. Men det virker det jo som
om du gjør.»
«Denise skjønner det,» sa Henry
Kitteridge.
Denises mann sa: «Å ja. Det fins
ikke mer pålitelig menneske enn Denise.»
Men når Henry ber Olive om
å bli med i kirken, setter han i gang en polart lavtrykk – etterhvert får vi
vite at Olive har sitt å slite med denne tiden som Henry ikke kjenner til:
«En mandag morgen da det var et skarpt drag i lufta på apoteket og han
gjorde klart til å åpne for dagen, spurte han: «Har du hatt en fin helg,
Denise?» Olive hadde nektet å gå i kirken dagen før, og Henry hadde mot sedvane
snakket skarpt til henne. «Er det for mye å be kona si om,» hadde han hørt seg selv
si der han sto på kjøkkenet i undertøyet og strøk buksene sine. «At hun skal
bli med ham i kirken?» Å gå uten henne syntes som offentlig blottlegging
av den mislykkete familie.
«Ja, det er så absolutt for mye å be om, for helvete!» hadde Olive
nærmest spyttet, med raseriets dører på vid vegg. «Du aner ikke hvor sliten jeg
er etter å ha undervist hele dagen og gått på toskete møter med den helsikes
idioten av en rektor! Etter å ha handlet. Lagd mat. Vasket klær. Gjort lekser
med Christopher! Og så forventer du - » Hun hadde tatt tak i ryggen på en av
spisestuestolene, og det mørke håret, som fortsatt var ugredd og bustete etter
natta, hadde falt over øynene hennes. «Så forventer du, din skinnhellige,
pisspreikende spyttslikker,
at jeg skal gi avkall på søndagsmorgenene mine for å sitte sammen med
en gjeng med fehuer.» Veldig plutselig hadde hun satt seg ned på stolen. «Jeg
er
drittlei av det,» hadde hun sagt rolig. «Dødsens lei.»
Et mørke hadde buldret gjennom ham; sjelen hans var i ferd med å
kveles i tjære. Neste morgen snakket Olive konverserende med ham.»
Hva som skjer videre i denne historien og med Olive og familien skal ikke
jeg avsløre. Men jeg tror mange vil like denne romanen. Fenomenal synes jeg den
er og en av de beste romanene jeg har lest i år. Romanen vant Pulitzer-prisen
som beste skjønnlitterære bok og er filmatisert, og gjett om jeg skal kjøpe HBO-serien;
her er traileren:
Det er snart et år siden
at jeg skrev et innlegg som jeg linket til En smakebit på søndag på bloggen Flukten fra
virkeligheten. I dag skriver Mari her
at smakebitene tar juleferie fra og med denne søndagen og er tilbake 3. januar.
Min smakebit kommer fra boken Det usynlig barnet av Tove Jansson, og fra novellen Grantreet.
Mummifamilien bruker normalt å sove seg gjennom vinteren, men denne julen har
noen funnet på at de skal vekkes til jul. Det er en hemul som har fått denne oppgaven. Hemulen
er irritert, der ligger familien og sover imens andre «arbeider seg ihjel» til
denne julen. Mummitrollet blir vekket av at han skriker til dem:
«- Er det vår allerede, mumlet
mummitrollet.
- Vår? sa hemulen nervøst. - Det er jul, skjønner du, jul.
Og
jeg har ikke fatt tak i noen ting og ikke ordnet noe, og så
sender
de meg for å grave fram dere midt oppe i det hele. Vottene
har
jeg antagelig mistet. Og alle løper rundt som gale og
ingenting er
ferdig...
Og så trampet hemulen opp trappen igjen og kom seg ut
gjennom takluken.
- Mamma, våkn opp, sa mummitrollet forskrekket. - Det har
hendt noe forferdelig. De kaller det jul.»
Og en av de som
stresser rundt før jul er hemulens tante, som her har vært ute og handlet gaver
når mummitrollet møter henne.
Enda mer oppkavet
blir hun når hun kommer på at hun ennå ikke har pyntet treet. Mummifamilien får
etterhvert vite at treet skal pyntes med noe fint. De dekorerer det med skjell,
Snorkfrøkens perlehalsbånd , prismene fra lysekronen og på toppen en rød
silkerose.
Men hemulens tante, er ikke helt fornøyd med treet. Dessuten er det hele tiden noe hun ikke har
gjort – nå er det julematen:
«Da grantreet var ferdig, kom hemulens tante igjen forbi på
sparken sin. Nå kjørte hun i motsatt retning og hadde om
mulig
enda mer hastverk.
- Se på treet vårt, ropte murnmitrollet.
- Bevare meg vel, sa hemulens tante. - Men dere har jo
alltid
vært rare. Nå må jeg videre . . . Må lage mat til julen.
- Mat til julen, gjentok mummitrollet forbauset. - Spiser
den
Årstiden
vi er inne nå får meg til å ønske at jeg var en brunbjørn; kunne krype inn i hiet og
bli der en tid fremover. Som bjørnene i bøkene til Britt Karin Larsen. Men
sånn er det ikke. Dessuten er det mange som har større utfordringer enn jeg har
for å si det mildt. Det er bare å bite tennene samme og holde ut.
Uansett, energien som går med til å få meg gjennom den
mørke årstiden påvirker hvor mye jeg har energi til å lese. Utover det jeg
leser på jobben. Fristelsen til istedenfor å se på gamle program på BBC Lifestyle kjenner jeg på; f.eks Phil Spencer som «Secret agent down under» – program fra solfylte Australia –
hvordan vi overlever i mørket i nord er for meg et større og større mysterium ettersom årene går...
Noen bøker
har det blitt i november og mange fine timer med lesing. Det som er litt
underlig, er at trafikken på bloggen har økt siste måned– ny rekord faktisk. Litt gøy. Men jeg har skrevet om mange bøker de årene jeg har blogget. Det som er mest gøy er når noen er innom innlegg om bøker som f. eks. bøkene
skrevet av Helge Ingstad. Det er bøker som gjorde inntrykk på meg å lese, og
som jeg håper flere ser verdien av selv om det er lenge siden de ble utgitt. Lars Monsen er bra han, men kan ikke måle seg med Helge Ingstad.
Jeg satt i
morges og tenkte at denne måneden skulle jeg lese Min kamp 6 av Knausgård.
Mursteinen på 1100 sider. Både gleder og gruer meg til å lese den. Men det
varte bare til jeg var innom biblioteket idag for å hente en bok jeg hadde bestilt:
Olive Kitteridge av Elisabeth Strout.
Det ble fire bøker inkl. romanen til
Strout. Har begynt på den første historien, og skulle ønske jeg kunne
sitte hjemme og lese romanen sammenhengende. Du verden, fortsetter den slik har jeg
mange lesetimer å glede meg til! Herlig mix av humor og alvor.
Men
juleferie er det noen uker til. Og mange bøker jeg gleder meg til å lese på
vent, både lånte og kjøpte. Inkl. mursteinen til Knausgård...
