4. jan. 2016

Ola Bremnes: Rødbrune seil/ Knut Hamsun: Rosa

Bilde: illustrasjon av Knut Erik Harr - fra romanen Benoni av Knut Hamsun


Rødebrune seil – Ola Bremnes:

Det hendte for lenge sia
langt oppi nord et sted.
Folk gikk og venta på bygdefarjekta,
men ho va ikkje å se.

Ho skulle komme fra Bergen,
lasta med alt som går an
av rugmel, sukker, sirop og salt
i bytte førr tørrfesk og tran.

Men jekta va borte.
Nåkka va feil.
De speida forgjeves
etter rødbrune seil.


Slik er de første versene i Ola Bremnes sin tekst Rødbrune segl – her i NRK programmet Folk – fremført av 8 år gamle Isak på en midnattsolkonsert.


I romanen, som jeg skrev om i januar 2014, i innlegget
kan vi lese om Galeasen Funtus som har vært i Bergen med tørrfisk.

«OM NATTEN GIK galeasen Funtus under ute i fjorden. Det
var så mærkelig, ja som et ondt under; det lidde endda
på morgensiden og det skete under en halvtimes strid sne-
tykke; men efterpå var det atter klart og det lysnet fort væk.
Men det lå en stor storm på. Fyrvogteren hadde set fra sit
tårn slutten av katastrofen: nogen av folkene hadde berget
sig i de to små biter; men både skipper Ole Menneske og
hans kone kom bort. Fyrvogteren endte kynisk sin beretning
således: Jaja, Bramaputra hun har været livlig og godagtig i
sine dager, nu gik hun under med mand og mus!
Det var næsten ikke til å forstå. Undervandsskjær? Javel,
en lang grund, en kam. Men hvad skulde galeasen så langt
vest for? Leien gik øst for fyret. Og Funtus, den store sjøkjæmpe
- i nogen minutter stod den dirrende på skjæret, så
gled den tilbake, fyldtes med vand og forsvandt i dypet.
Da den var ved målet, ja næsten i havn!
Hartvigsen blev til å begynde med stærkt rystet: det var
kommet to mennesker bort som var i hans brød og han tapte
skib og last! Var det nu ikke også som en særskilt ødelæggelsens
hævn og skade på hans forretningskløkt? Tvi vorde det!
Og hvad i helvete skulde galeasen vestenom fyret for? Snetykke?
Javel, men bare i ilinger: fyret var jo synlig en hel
time før forliset og det var mange blanke ophold i denne
time!
Hartvigsen grubliserer over dette og sætter mig ind i det
og bander svært. Nei han Ole Menneske har ikke været nok
opsalveret, sa han. Og hvad i fan skulde han ha kvindfolk
ombord? Hartvigsen skiftet med å skylde på skipperen selv
og på Bramaputra.»

Det går bedre i Rødbrune seil – en lykkelig slutt:

Bygdas beste va med,
våkne og vante menn.
Va de forlist eller satt i arrest?
Storbåra bryt og brenn.
Ei mor går i uro og vente
på sin kjære sønn.
En far hytte handa mot en hard horisont,
og folket går sammen i bønn.

Men jekta va borte...

Håpet minka dag for dag,
ansiktan mista glød.
Det som kom te bygda nu
va den bare og bitre nød.
Bleik som et lite barnekinn,
blå som en dødsmerka munn.
Svart som selve djupe jorda
under en kistebunn.

Jekta va borte...

Et år får passere.
To år hangle av sted.
Da ser ei kone i vindusruta
et syn ho kan kjennes ved:
En båt der ute på fjorden!
Det kan ikkje være feil.
Hjertet hamre, pusten hiv:
Ser dokker, rødbrune seil!

Jekta e hjemme.
Herre min Gud.
Jesus Maria:
La det gå bud!

Så ringte de kirkeklokka.
Ringte og ropte takk.
Takka førr livet og gutan og gleden,
ringte te klokka sprakk!
Sprakk av lutter glede,
sparte sin siste lyd
te dagen da alt ble nytt igjen
og alt bare jubel og fryd

Og jekta va hjemme,
berga og heil.
Tebake fra Bergen
med rødbrune seil.


En video – tillagt der Ola Bremnes selv fremfører sangen: 

2. jan. 2016

Bok- og bloggåret 2015 - en kort oppsummering - Bea Uusmas bok på topp


Privat foto - skal symbolisere at lyset er på vei tilbake. 

Kim Larsen synger i Parpirsklip:

Livet er langt

Lykken er kort
Salig er den der tør give den bort


Det er bare når man er veldig ung og ikke tenker tilbake, kun fremover, at man tenker at livet er langt. Livet er i realiteten kort. Om lykken er kort skal jeg ikke ha sagt noe om, lykke er et ord jeg verken bruker eller har sansen for. Glede derimot er gjenkjennbar.

Privat foto: Sikori


Ola Bremnes snakker om glede her i  adventsprogrammet Tenn lys. Som han sier; det er stor forskjell mellom lykke og glede. At mange tror at lykken, som kommer helt tilfeldig, er det viktigste. Men gleden ligger rundt oss hele tiden. Bare det å stå opp om morgenen, f eks den første kaffekoppen. Det kan jeg si meg enig i. En av mine gleder er bøker.

Vaselina Bilopphøggers synger her - Det beste i livet er gratis - det er jeg også enig i. 





Leseglede er årsaken til at jeg har lest 101 bøker i 2015 med smått og stort. Og x-antall sider av x-antall bøker jeg har avbrutt. I tillegg bruker timevis til å skrive innlegg om bøker og bokrelatert stoff. Men på samme måte som jeg prioriterer hvilke bøker jeg leser, er det ikke alle innlegg jeg gidder å bruke mye tid på.

Jeg har lest mange bøker jeg har likt godt i 2015. Romanene Søstrene Makioka og Olive Kitteridge. Biografiene om Hjalmar Johansen, Lady Barbara Arbuthnott  og Franz Kafka. Oppdaget ny krim som Mo Hayder. Bøkene om skogfinnene av Britt Karin Larsen. Det er bare noen – det er så mange jeg kunne nevne.

Boken som gjorde størst inntrykk i 2015 og som jeg ofte tenker på, er boken jeg skrev om i innlegget:

Jeg lånte boken av biblioteket. Men av og til berører bøker meg så sterkt, at de må kjøpes etterpå. Jeg må vite at de står i bokhylla. Derfor har jeg kjøpt boken til Bea Uusma. Jeg vil avslutte med sitatet fra boken begynte blogginnlegget med – det gir meg fortsatt frysninger:

«JEG SATT i EN LENESTOL på en kjedelig fest i midten av 1990-årene. Jeg trakk en bok ut av bokhyllen. Med Örnen mot polen. Andrées polarexpedition 1897. Jeg begynte å lese. Så reiste jeg meg fra stolen og gikk hjem. Boken tok jeg med meg. Siden har den stått i bokhyllen min. I mer enn femten år har jeg ikke kunnet slippe taket i Andree-ekspedisjonen: tre menn fra Stockholm som forsvant på vei til Nordpolen i en hydrogenballong. 33 år senere fant man restene av den siste leiren deres, innefrosset på en øde øy, midt i ishavet. Tre skjeletter, et lite telt i filler. Jo mer jeg får vite om historien, desto mer virkelig blir den, som et fotografi i svart-hvitt som langsomt forvandles til farger.»


Kilde for bildet er Wikipedia: S. A. Andrée and Knut Frænkel with the crashed balloon on the pack ice, photographed by the third expedition member, Nils Strindberg.”


1. jan. 2016

Anne Havåg Holter-Hovind: Fuglefryd. Hvordan skape kvitrende hager og balkonger

Like lenge som denne bloggen har eksistert har hagearbeid blitt utført på en minimumsnivå. Det startet med at mange av plantene, herunder alle rosene, døde pga barfrost våren 2013. Sommeren 2014 var veldig tørr, og sommeren 2015 var lite sommer. I tillegg er det et faktum at brunsneglene gjør at det jeg tidligere år hadde suksess med, å plante frø på voksestedet, ikke er noen vits i. Sneglene spiser opp plantene.

Men jeg har planer for sommeren 2016 – og jeg ble oppmuntret av en artikkel i Aftenposten 17. september 2015: Slik får du en nydelig høsthage. Her er det mange tips på planter som blomstrer sent. 

Jeg er evig optimist at 2016 skal bli det store hageåret. Jeg må bl a være tidlig ute med å klippe ned denne skråningen ved trappa – klatrehortensiaen ble ikke klippet våren 2015 og det er ikke bra. Det er leirjord i en del av denne delen av hagen, og da har vi valgt vintergrønne planter – de klarer seg stort seg uten stell – kun klipping. Bilde tatt sommeren 2015. 



Jeg har også kjøpt boken til Anne Havåg Holter-Hovind: Fuglefryd. Hvordan skape kvitrende hager og balkonger utgitt i 2015. Veldig inspirerende, og boken er illustrert med mange flotte bilder.  




Anne Havåg Holter-Hovind har hagebloggen Moseplassen

Vi har en del fugler i hagen, og de mates gjennom vinteren. Men etter å ha lest boken har jeg fått mange gode tips. Både å utvide sortimentet hva angår mat for å tiltrekke flere typer fugler. Men også hvilke planter en skal velge for å tiltrekke seg fugler. Og mye mer. Vanligvis mater jeg med solsikkefrø og meiseboller. Men jeg leser i boken at vil jeg f eks ha gråtrost til å komme i hagen, må jeg fore med frukt og bær. Billige epler er herved kjøpt på Rema 1000 og hengt ut. Svarttrosten er altetende skriver hun, men rosiner er yndlingsmaten. Enkelte fugler er også glad i brød. Billig kneip er kjøpt og hengt ut.

I boken er det også tips om hvordan en skal tiltrekke seg ekorn. Ekorn ser jeg av og til, men mindre de siste årene. Mulig hundene har skremt dem bort. I tillegg fjernet naboene mange trær som de helt sikkert trivdes i. Pinnsvinet som bodde under verandaen da vi flyttet inn i huset forsvant som dugg for solen. Sikkert fordi vi hadde med oss to katter. Håpet er at pinnsvinet skal komme tilbake.


Her er bilder som jeg har tatt på foringplassen i januar 2015 av stillits, spettmeis og flaggspett. Bildene av fasanen tok jeg i desember 2012 – det siste året vi hadde snø i jula. Det har vært lite fasan på tomta de siste årene – det har nok med å gjøre at de ikke har behov å besøke foringplassen siden det har vært lite snø de siste vintrene. 







Levende begravd (Bill Bryson - Edgar Allan Poe - Helge Ingstad)


Kilde: horrorpedia.com – det står her at historien til Edgar Allan Poe er filmatisert flere ganger

Det er ikke alt man opplever i løpet av et år er like hyggelig å tenke tilbake på. I juni måtte jeg ta den tunge veien til dyrlegen for å få den gamle hunden min med alskens plager avlivet. Å avlive dyr er aldri noe som blir en vanesak. Jeg var selvsagt både stresset og utafor, dyrlegen som var nyutdannet, virket usikker. Hun lyttet og lyttet på han. Jeg spurte flere ganger om hun var sikker på at han var død. 

Jeg kom til å tenke på opplevelsen hos dyrlegen da jeg leste boken jeg skrev om i innlegget:

Bill Bryson skriver at frykten for å bli levende begravet grep om seg – en frykt som Edgar Allan Poe i 1844 utnyttet med stort hell i historien The Premature Buriel. I dag som mange hungrer etter skummelt lesestoff, burde det vært mulighet for relansering av historien.

«Katalepsi, en lammelsestilstand der offeret bare synes å være død, men i virkeligheten er ved bevissthet, ble datidens mest fryktede sykdom. Aviser og populære magasiner var fulle av historier om folk som led av lammelser. Et velkjent tilfelle var Eleanol Markham fra staten New York som skulle begraves i juli 1894 da del plutselig kunne høres engstelige lyder inne fra kisten. Lokket ble løftet av, og Markham ropte: «Herregud, dere begraver meg levende
Til sine redningsmenn fortalte hun: «Jeg var ved bevissthet hele tiden mens dere forberedte begravelsen. Det var så redselsfullt at det ikke lar seg beskrive. Jeg kunne høre alt som foregikk, selv da noen hvisket utenfor døren.» Men uansett hvor mye hun prøvde å gjøre anskrik, var hun helt hjelpeløs. Av 1200 døde som av ulike årsaker ble gravd opp igjen i New York mellom 1860 og 1880, var det det seks som viste tegn til hardhendt behandling eller annen uro etter gravlegging...
...Så mange ble nesten sykelig besatt av frykten for å bli gravlagt før tiden at det ble laget et eget ord for det: tafefobi. Forfatteren Wilkie Collins la hver kveld et brev på nattbordet som inneholdt en stående instruks for testene han ønsket utført hvis han skulle bli funnet i tilsynelatende død tilstand. Andre ga beskjed om at hodet måtte kappes av eller at hjertet måtte fjernes for gravlegging for å avlive (om vi kan bruke det ordet) all tvil. En forfatter foreslo å etablere «vente-likhus» der de døde kunne oppbevares noen dager for å se om de virkelig var døde og ikke bare uvanlig stille. En mer oppfinnsom mann konstruerte en innretning til bruk for den som lå i kisten. Hvis den døde skulle våkne, kunne han trekke i en snor, og det åpnet seg en lufteventil og ringte i en klokke og ble viftet med et flagg over jorden. Det ble stiftet en Forening til forhindring av tidlig gravlegging i Storbritannia i 1899, og en tilsvarende amerikansk forening året etter. Begge foreningene foreslo at det måtte foretas en rekke krevende undersøkelser attestert av lege før en person kunne erklæres ugjenkallelig død. Det skulle blant annet holdes et varmt strykejern mot den dødes hud for å se om det dannet seg blemmer. Flere av disse testene inngikk faktisk i pensum på legestudiet en periode.»

En annen bok jeg leste om tema var:

I kapitlet Glimt av gammelt og nytt skriver han:


«Apachene har en redsel for sykdom og død. Når sykdommen kommer gir de op. Utover det å tilkalle medisinmannen gjør de praktisk talt intet for den syke, som de nærmest skyr; i de færreste tilfeller søkes det hjelp ved reservatets sykehus. Er det åpenbart at sykdommen er alvorlig, kan de ikke få patienten i jorden fort nok, stundom skjer det for fort. Pastor Guenther, som stundimellem budsendes når indianere skal begraves, forteller: En gang var han tilkalt for å foreta en begravelse. Han kom til stedet hvor hull var gravd i jorden og kisten stod rede med liket i. Han forrettet, og lokket blev løftet av kisten for at slekten skulde få kaste et siste blikk på liket. Da reiste den «døde» sig i kisten og protesterte.Han levde syv år efter. En annen gang skjedde noe lignende med et lite barn som begynte å gråte da kisten skulde senkes i jorden. Kanskje ikke alle har vært så heldige å våkne op i tide.»

Makabert å lese. Som mye av det som var i apasjenes kultur jf. boken til Ingstad.  

Jeg har heldigvis en hund til. Men selv om det er samme rase, har den helt ulik personlighet enn Rufus hadde - her er bilde av han et av de første årene han bodde hos oss: 



31. des. 2015

Oppsummering desember 2015

Jeg kan like gjerne skrive den symbolske oppsummeringen for desember – det blir ingen flere bøker jeg avslutter dette året. Har ikke engang bestemt meg 100% for hvilken bok jeg starter med etter at jeg avsluttet boken til Bryson.
På samme måte som alle «lyster» forsvant etter at jeg hadde noen dager i senga med feber og etterfølgende forkjølelse, forsvant også leselysten. Til og med matlysten forsvant. Men det har hatt sine fordeler, en glede å frekventere vekta. 
Når jeg har problemer med å velge neste bok, er det ikke av mangel på bøker: det kom mange nye bøker inn i bokhylla i forbindelse med julen. Flest bøker av norske forfattere. I tillegg venter nr. 3 i serien til Britt Karin Larsen på meg på biblioteket. Men biblioteket har stengt i dag.

Link til innlegg om bøker jeg avsluttet i desember





30. des. 2015

Bill Bryson: Hjemme. En kort historie om de nære ting (At Home. A Short History of Private Life)




Boken til Bill Bryson, Hjemme – En kort historie om de nære ting, lånte jeg først av biblioteket. Men etter å ha lest noen sider kjøpte jeg den. Den er på 570 sider inkl register og ble utgitt i 2010 og på norsk i 2012.
Det er den første boken jeg har lest av den amerikanske forfatteren Bill Bryson som har bodd mesteparten av livet i England. Det blir ikke den siste – jeg ble veldig begeistret av denne innholdsrike boken. Men ikke minst at han har humoren som jeg synes for mange forfattere som skriver faktabøker mangler. Som gjør at temaene de skriver om blir unødvendig kjedelige og oppramsende fakta
Det er sitt eget hus, en tidligere prestegård i England, nærmere bestemt i Nordfolk, som er utgangspunkt for denne boken. Han tar oss gjennom historien ved å bevege seg fra rom til rom i huset. Men først skriver han om året prestegården ble bygd, 1851, det året verdensutstillingen i London ble arrangert, og byggingen av Crystal Palace i Hyde Park. Det var sjefsgartneren ved Chatsworth House, Joseph Paxton, som var arkitekten bak det usedvanlige byggverket. Og det er det som er gjennomgående og begeistrer meg, hvor iderike mange mennesker var på denne tiden. Kjenner at jeg får energi av å lese om alt de utviklet og fant opp. Idag virker det som om de fleste mennesker trives best i stadiet at de skal nyte. Jakten på lykken. Som er en kortvarig affære. Men kanskje det er fordi det er det media skriver om – det har ikke nyhetens interesse at man skriver f.eks om forskning og utvikling. Om oppfinnsomme mennesker med fremdrift.
I samme kapittel skriver han om prestene som i denne perioden var rike og drev mest alt annet enn å være prester. Inntektene de hadde kom ikke fra Kirken, men fra leieinntekter og tiende. Det var ikke krav at man var ordinert til prest for å få en stilling i kirken.

«For landsens prester var pliktene svært løst definert. Fromhet var ikke noe absolutt krav, det var ikke engang forventet. For å bli ordinert som prest i den anglikanske kirken krevdes universitetsutdannelse, men de fleste prester hadde studert klassisk språk og litteratur, ikke teologi, og hadde dermed heller ingen opplæring i å holde prekener, gi åndelig veiledning og trøst eller på annen måte opptre som gode kristne. Mange gadd ikke engang skrive prekener, de kjøpte bare en stor bok med ferdigskrevne prekener og leste opp en hver uke.
Selv om det ikke var tenkt sånn, ble resultatet at det oppsto en klasse med velutdannede, velstående mennesker som hadde massevis av tid til overs. Følgelig begynte mange av dem å sysle med underlige ting. Aldri før hadde en gruppe mennesker drevet med et så variert utvalg fortjenestefulle sysler, som de på ingen måte var ansatt å drive med.«

Forfatteren gir oss eksempler. En prest hadde dårlig fremmøte til gudstjenestene og bygde om halve kirken til hønsehus. Han ble også en selvlært autoritet innen språkvitenskap og utga verdens første ordbok i islandsk. En annen prest oppfant vevemaskinen som la grunnlaget for den industrielle revolusjonen.

I neste kapittel, Stedet, skriver han om den dyktige, men noe underlige professoren Vere Gordon Childe som ble ekspert på tidligere folkegruppers liv og levnet. Her gir han plass til en humoristisk faktaopplysning:

«Han var langt fra den fødte praktiske arkeolog, for å si det mildt. En kollega, Stuart Piggott, noterte seg nesten himmelfallen Childes «manglende evne til å forstå arkeologiske funn i felten, og metodene for å ta vare på, gjenkjenne og tolke dem». Nesten alle de mange bøkene han skrev, var basert på lesning mer enn på praktisk erfaring. Og de mange språkene han behersket, kunne han bare delvis. Han kunne lese dem uten problemer, men hadde sin helt egen uttale, som ingen som faktisk snakket språket, forsto. En gang han var i Norge og ville gjøre inntrykk på kolleger, skulle han bestille bringebær, men fikk servert tolv øl.»
'
I kapitlet Hallen skriver han om alle de enorme husene, herregårdene og slottene som ble bygd. Et av husene han er innom er Lanhydrock House i Cornwall som jeg besøkte i 2010 - helt utrolig fint sted både utvendig og innvendig - privat foto: 




En av dem som bygde i stor stil var Henrik VIII. Hans datter Elizabeth I fant at det var billigere å reise på besøk til andre, og la dem ta regningene ved reisene sine.
«Kongeferder ble nesten alltid hilst med en blanding av begeistring og nervøsitet av dem monarken ville besøke. På den ene siden bød de på en glimrende anledning til begunstigelse og sosialt avansement, men på den andre siden var de forferdelig kostbare. Den kongelige husholdningen talte opptil 1500 mennesker, og en god del av dem - 150 eller så i Elizabeth Is tilfelle - deltok i det kongelige reisefølget under hennes årlige ferder. Vertskapet der hun kom, måtte ikke bare bruke uhyrlige summer på å bespise, innlosjere og underholde en hær av bortskjemte og privilegerte mennesker, de måtte også regne med en god del nasking og skader på hus og eiendom, foruten enkelte mindre helsebringende overraskelser. Da hoffet til kong Charles II forlot Oxford omtrent i 1660, klaget en av dem, som var igjen med forståelig sjokk og vantro over de kongelige gjestene hadde etterlatt «sine ekskrementer i alle kroker, i skorsteiner, arbeidsværelser, kullhus og kjellere.»»

I kapitlet Kjøkkenet skriver han om den populære kokeboken til Elizabeth Beeton:

«Beeton gjorde det klart fra første side at det å drive en husholdning var en alvorlig og humørløs affære. «Som med hærens øverstkommanderende eller en bedriftsleder, slik er det også med husets frue,» erklærte hun. Bare noen linjer før hadde hun hyllet sitt eget uselviske heltemot: «Jeg må åpenhjertig innrømme at hvis jeg hadde visst på forhånd at denne boken ville koste meg så mye arbeid, hadde jeg ikke vært så modig å gå i gang med den,» skrev hun, og ga leseren en følelse av mismot og skyld.

Tittelen til tross feier Book of Household Management gjennom sitt angivelige emne på bare 23 sider. De øvrige nesten 900 sidene er viet matlaging. Men enda så mye hun skriver om det som foregikk i kjøkkenet, var ikke Beeton så veldig begeistret for matlaging, og hun holdt seg så vidt mulig unna sitt eget kjøkken. Man behøver ikke lese mye av oppskriftene for man aner at det er slik – for eksempel når hun påstår at pasta skal kokes i en time og tre kvarter. I likhet med så mange av sine landsmenn og sin generasjon var hun dypt mistenksom overfor alt eksotisk. Det er bare «de som ikke har fordommer mot terpentin» som liker mango, skrev hun. Hummer syntes hun var «heller ufordøyelig» og «ikke så næringsrik som den antas å være». Hvitløk var «motbydelig». Poteter var «mistenkelige; mange av dem er narkotiske, og mange er skadelige». Ost mente hun bare egnet seg for stillesittende personer - hun sier ikke hvorfor - og da bare «i meget små mengder». Særlig måtte man unngå skimmelost, siden dette var soppvekst. «Generelt», tilføyde hun en smule tvetydig, «er ting i forråtnelse ikke sunt å spise, ett sted må grensen gå». Verst av alt var tomat: «Hele planten har en ubehagelig lukt, og når saften varmes opp, gir den fra seg en damp så mektig at den kan forårsake svimmelhet og oppkast.»

Vel, vel – verden er gått videre kan man si. Ihvertfall på kostholdsområdet.

Slik beveger Bill Bryson seg fra rom til rom og ulike temaer. Imponerende hvor mange temaer han er innom. Hvor mange interessante mennesker han er innom. Mange glemt for ettertiden selv om de har bidratt til velstanden vi kan meske oss med i dag. Som var få forunt i 1851, det året prestegården ble ferdigbygd. En av de beste faktabøkene jeg har lest. Lærerik, interessant og krydret med lun humor. En bok som har fått gode kritikker. Noe hadde jeg lest om før, men det meste var ukjent. Jeg leser gjerne flere slike bøker – skrevet av Bill Bryson eller andre.


De jeg ikke var klar over at den som har bygd det indre skjelettet til Frihetsstatuen, var samme mann som tilskriver Eiffeltårnet: Alexandre Gustave Boenichausen-Eiffel. Private bilder fra sommeren 2013 og 2014:




26. des. 2015

Solsnu (winter solstice) 2015 - lyset er på vei tilbake



Alle bildene er private

Det går i litt sakte fart med lesingen om dagen. Bl a fordi jeg leser i flere ulike bøker samtidig. Men også at energinivået falt etter at jeg hadde en hard forkjølelse der jeg bl a var tre dager sengeliggende med feber før jul. Det var som om det snek seg inn noe i tillegg – en liten tsunami med negative tanker som fikk meg inn i en tilstand av moll. Derfor er det positivt å vite at sola har snudd – om morgenen den 22. desember skjedde det som for meg er magisk.  

I dag var en av de sjeldne med så og si ingen vind. Godt å være ute og vite at lyset er på vei tilbake.