19. feb. 2023

Fyrstene av Finntjern av Lars Elling – fantastisk debutroman

 

«Det fins et tjern som er så kaldt og dypt at klekking foregår nesten en måned etter skjema. På folkemunne har det vært sagt at det er bunnløst. Eller at det har dobbel bunn. Det som i hvert fall er sikkert, er at nymfene lever lenger nede i dypet. De blir feitere og større før de klekker, fordi vanntemperaturen forsinker nymfenes modning og ferd mot overflaten. Det ryktes at det ble satt ut fisk der så tidlig som på Bernhard Herres tid. Det sies også at man skal holde seg vekk fra tjernet på torsdagskvelder — uvisst av hvilken grunn.»

Lars Ellings roman Fyrstene av Finntjern er nominert til denne prisen:

P2 lytternes romanpris 2022, de seks nominerte

Fyrstene av Finntjern er den andre romanen av de nominerte jeg har lest. Jeg synes den er fantastisk.  Det gjorde et veldig inntrykk å lese den. Ikke minst fordi den bygger på en sann historie. Det vil overraske meg om den ikke kommer til finalen.

Her kan du lese et intervju av forfatteren i NRK P2

Lars Elling er billedkunstner og har gitt ut bøker og vært illustratør av bøker tidligere. Fyrstene av Finntjern er hans debutroman. I dette intervjuet med Aftenposten:

«Det lå en slags tristesse i å vokse opp i vår familie. Kunstneren romandebuterer med en fortelling som utforsker både bestefarens historie og sin egen oppvekst i generasjonsbolig på Bekkelaget.»

Det er 1985 og vi møter Filip som går på gymnaset.

«Jeg går rett hjem fra skolen. Slik jeg har gjort hver dag, uten unntak, siden mamma ble syk for over ti år siden. Det vil si, «rett hjem» blir bare en talemåte i mitt tilfelle. Om det er noe jeg er helt ute av stand til, så er det å gå en rett linje. Da jeg skulle ut av min spurvespede mor, ble jeg sittende fast i bekkenet. Helt sikkert fordi den andre halvparten av genmaterialet kom fra min ulenkelig lange og knoklete far. I naturen ville det neppe bli noe avkom av en spurv og en elg, men hos Homo sapiens er det inkompatible tydeligvis ikke til hinder for befruktning. Konsekvensen kan være at man blir sittende bom fast, altfor trangt, altfor lenge, og da kan det hende man får en liten nerveskade, eller hva det nå er, som gjør at man tar litt lengre skritt med venstre enn med høyre bein Det kan være forklaringen på mitt lyte. Det er i hvert fall min teori.»

Hjem er Kvartsveien 8 A. Her bor Filip sammen med moren og faren og søsteren Turid. I huset bor også besteforeldrene og deres leieboer Guy.

«Den gamle hersker i første etasje. Bestefar, sier de andre. Kall ham bestefar. Bestefar. Der har du et passe ubrukelig ord. Umulig å bruke for meg, i hvert fall, sammensatt som det er av to ledd som ikke passer sammen. Den Gamle har, så vidt jeg vet, aldri vært best i noe, og slett ikke som familieoverhode. Og dette «far», hva betyr egentlig det? Min egen ble oppgradert fra barndommens troskyldige pappa til det mer praktiske fattern for flere år siden. Jeg husker han syntes det var litt trist, som om det var en degradering. Han skriver «fra pappa» på bursdagspresanger fortsatt. Men jeg biter ikke på.»

Faren, som er psykiater og nevrolog spør om ikke Filip kan stikke innom bestefaren:

«Gjør det, da. Det hjelper ikke om jeg går ned, skjønner du. Han prater ikke med meg. Snakker vel egentlig ikke med noen. Kunne du ikke holde ham litt med selskap?»

«Jeg orker ikke den gamlingen», sier Filip brått. «Han har aldri sagt én ålreit ting til meg. Bare sitter der og langdauer i byggeslimet sitt!»

Faren blir profesjonelt objektiv og lar seg ikke trekke opp. Han går over i samtaleterapimodus og er på trygg grunn.

«Det er så mye du ikke vet om ham. Det er så mye ingen vet, kanskje bortsett fra onkel Truls. Og der er det full stopp i kommunikasjonen. Sånt kan skje mellom brødre. Fedre og sønner går også inn i en periode hvor de er i konflikt — den ene er i ferd med å finne sin kraft som mann, mens den andre kan kjenne tegn på at kraften ikke varer evig, og at sønnen puster ham i nakken. Bestefar er så redusert nå at han ikke tar seg råd til å snakke med meg lenger. Han er for ydmyket av sin egen helse. Og ironisk nok fikk han en terapeut til sønn, en som lever av å prate med folk om skjelettene de har i skapet. Det liker han heller ikke.»

«Og nå vil du at jeg skal prate med det skjelettet du har i første etasje?» provoserer Filip.

Men faren bare smiler med sørgmodige øyne under mønet av mørke bryn.

«Bestefaren din hadde et liv før han ble den lungepasienten du kjenner.

Filip stikker innom bestefaren. Etter hvert forteller han om barndommen sin. Om det tette båndet som var mellom bestefar Arnstein og broren Truls som bor i Kvartsveien 8 B. Om deres opplevelser etter at deres far, Keiseren, sendte dem ut i Nordmarka om somrene for å herdes. Første sommer var guttene 7 og 11 år.

Forlaget omtaler romanen slik:

«I 1985 går Filip siste året på videregående, men først og fremst tegner han, på evig jakt etter en strek som kjennes sann. Bestefar Arnstein holder til i første etasje i generasjonsboligen på Bekkelaget; over gjerdet bor onkel Truls, Arnsteins lillebror. Brødrene har ikke snakket sammen på en mannsalder.

Filip oppsøker den gretne bestefaren, først av plikt, siden stadig mer fascinert av Den Gamles fortelling fra guttedagene. Det er uroligheter i Europa, den store krigen nærmer seg, og Keiseren, som Truls og Arnstein kaller sin dansk-tyske far, vil herde sønnene sine. Utstyrt med fiskestang og dobbel sovepose blir guttene sendt ut i Nordmarka for å tilbringe somrene der. Sulten gnager og nattekulda svir, men de to små fyrstene av Finntjern står opp med sola, jakter og sanker og sveises tett sammen. Samtidig går en eldre, storvokst bror i sin egen verden hjemme på Bekkelaget, til Keiserens store bekymring.

"Fyrstene av Finntjern" er en eventyrlig roman basert på like deler virkelige hendelser, løse antakelser og rent oppspinn. Det handler om å være brødre i tykt og tynt, om å finne lykken under åpen himmel, og om å holde sin ulykke i hevd.»


2 kommentarer:

  1. Ja, var ikke den fantastisk bra? en terningkast sekser fra meg. :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Helt fantastisk. Tenker på den ennå. Ser ikke borti ifra at det blir årets bok for meg.

      Slett