Bergeners av Tomas Espedal - fra litt hoderisting til begeistring

«For mange vil «Bergeners» bli en skuffelse. Mens jeg nøt hver eneste side.» 

Det skriver BRYNJULF JUNG TJØNN i sin anmeldelse av romanen Bergeners skrevet av Tomas Espedal utgitt i 2013:

«Espedals bok er ikke like samfunnskritisk som Joyces novellesamling. Derimot er «Bergeners» en miks av ulike stilarter, som noveller, prosatekster, betraktninger, anekdoter og dikt, som tar for seg det litterære miljøet i Bergen, «det bergenske borgerskap» og den sterkt trafikkerte Danmarksplass. Espedal får også plass til en novelle om 22. juli i denne korte boken.»

En av de som ble skuffet var Tine og hun skriver om hva hun synes om boken i et innlegg du kan lese her

Jeg har aldri lest bøker skrevet av Tomas Espedal før jeg leste Bergeners og har ingen bøker å sammenligne med. Men jeg ble veldig nysgjerrig på den, særlig etter at jeg så dette Bokprogrammet på NRK:

«Tomas Espedal er blant våre fremste forfattere av selvbiografiske romaner. I en alder av 50 år må han nå takle ensomhet. Hvordan kan den erfaringen bli til god litteratur? Bokprogrammet tilbringer en dag hos forfatteren i hans nye livssituasjon. «

Jeg nøt ikke hver eneste side. Romanen er til tider veldig spesiell. Hva er dette for noe tenkte jeg i begynnelsen. Som Tjønn skriver er den introvert og intern. Men for et språk. Jeg er enig med Tjønn at det er magisk. Presist. De delene som jeg «fant ut av» syntes jeg var helt fantastiske. Jeg brukte mange dager på den lille romanen på 153 sider og kunne brukt enda flere. Jeg lånte den av biblioteket, men tenker at jeg kjøper den. For det er en bok jeg kan tenke meg å streke under, notere i osv. Jeg har sett programmet på NRK igjen idag før jeg skrev dette innlegget. Men jeg burde gjort det like før jeg startet å lese romanen. Da hadde jeg fått enda mere ut av romanen.

Siss Vik snakker bl a med Tomas Espedal om ensomhet. Han forteller hvor utfordrende det er å være alene etter at kjæresten flyttet ut og datteren har startet et nytt liv i en ny by. 

Fra romanen: 

 "Man blir ikke ensom av å være alene. Det er når man har vent seg til å leve med kjæreste og barn og alt det som omkranser deg av familie og venner, det er når man brått mister alt dette som man har blitt glad i og avhengig av, at man blir ensom. "

Han sier at Bergeners er et forsøk på å beskrive en by, et miljø og de folkene han er glade i. Den er ment som en kjærlighetserklæring til Bergen.

Fra romanen:

«Det er noen som aldri flytter, som blir igjen, og som i mange tilfeller bor nærmest mulig der hvor de vokste opp. Der er de som Dag Haugstvedt kaller «homies»; han sier det med en stolt betoning, som om det er en hedersbetegnelse, eller et spørsmål om ære: Man holder ut, man blir hjemme i sin by, i sin bydel og gate. Kanskje har man overtatt foreldrenes hus. Kanskje bor man, som meg, i sitt barndomsværelse. «

I Bokprogrammet forteller han om hvorfor han gikk over til å skrive selvbiografisk pga språket som han fant i lyrikken. Men han sier at jo mer man forteller om seg selv, jo mer blir utelatt.

Romanen starter med at han er i New York sammen med kjæresten:

«Så, der kom hun, ut av butikken. Hver gang skjedde det samme; jeg ble fylt av en barnslig og umåtelig glede, en berusende lykkefølelse og dyp takknemmelighet; hun var min kjæreste. Og hver gang jeg så henne, etter å ha vært adskilt fra henne, etter å han ventet på henne, var jeg på nippet til å begynne å gråte, men jeg klarte å stanse det, klarte å skjule det; hun kom ut av butikken i en ny hvit skjorte, blå dongeribukser og de gamle slitte sandalene sine. «

På en restaurant sier hun til han:

«Tomas, sa hun. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Jeg vet ikke om det er riktig å si det nå. Jeg har ventet og ventet på den rette anledningen, på det rette tidspunktet, men det rette tidspunktet kommer aldri, virker det sånn, men siden du sa det med laksen, så sier jeg det nå: Når vi kommer hjem, er vi nødt til å gå fra hverandre.»

Det er mange andre ting jeg kan trekke frem. Barndomsopplevelser, bl a der moren sier til han som femtenåring av dersom han ikke tilpasser seg husets regler må han flytte ut. Jeg kjente at det gjorde skikkelig vondt å lese det selv om jeg forstår at han neppe var den enkleste tenåringen å ha i huset. Som han skriver: hvor skal en femtenåring gjøre av seg... I Bokprogrammet forteller han om foreldrenes skepsis til at han ville bli forfatter. Men for han var det å velge skrivingen det samme som å velge et liv. Et annet liv enn det foreldrene og besteforeldrene levde.

Jeg gikk over fra å riste litt overgitt på hodet til begeistring. Tomas Espedal har utgitt 13 bøker inkl Bergeners. Jeg skal helt klart lese flere.

Link til forlaget Gyldendals beskrivelse av romanen der også dette bildet er hentet.