18. des. 2016

Oddgeir Bruaset: Jul der ingen skulle tru at nokon kunne bu - julehefte 2016


Dersom du som meg har behov en fristund fra alt juleståk, kan historiene i Jul der ingen skulle tru at nokon kunne bu – julehefte 2016 ha en stor verdi å lese. Heftet kan også være en fin julepresang.  

Juleheftet er signert Oddgeir Bruaset. Med unntak av en historie, handler ikke historiene om dagens mennesker som flytter til et sted «der ingen skulle tro at nokon kunne bu». Derfor må en ikke være superfan av NRK serien med samme navn for å like historiene i juleheftet. 
  

«Her kan du lese rørende og hjertevarme historier om juleforberedelser og julefeiring på de mest avsidesliggende steder rundt om i landet vårt. Den tidligere programlederen i NRK tar oss i velkjent stil med på julefeiring høyt til fjells, ytterst i havgapet og innerst i trange fjordarmer.

Hva slags skikker har folk holdt i hevd på disse stedene og hvordan har de taklet dramatiske hendelser i julehøytiden? Har de store avstandene gjort tradisjoner enda viktigere for folk der ingen skulle tru at nokon kunne bu? Mange av historiene tar oss med langt tilbake i tid og er både underholdende og tankevekkende lesning. «

Etter å ha lest juleheftet sier jeg meg helt enig i forlagets beskrivelse av innholdet.  I tillegg er historiene illustrert med flotte naturbilder og bilder av steder og mennesker historiene omhandler.

En av historiene som rørte meg mest var historien Borna som vart morlause julekvelden og den starter slik:

«Kilen er ei lita, fraflytt grend inst inne i Dalsdalen i Luster, ei mils veg frå fjorden. Fram til 1950-åra hadde mellom 30 og 40 menneske heimen sin der inne, dei hadde endatil eigen skule. Det skuldast ikkje berre dei lange avstandane, men også den rasfarlege vegen. Tre større skredfar gjorde jamt vegen utrygg vintersdag, det eine kunne jamvel vere eit par hundre meter breitt. Det var slett ikkje uvanleg at grenda var isolert frå omverda, med mindre folk gjekk over fjellet til Vigdal og vidare ned i Jostedal.

I det eine huset levde ein familie på åtte, Anna og Anders Kilen og seks gutar. Krigen var over, jula i 1946 stod for døra, og borna gledde seg. Men mora var ikkje i form. Ho hadde kjent seg så sliten i det siste. Men det var vel ikkje så rart. Ungane hadde komme tett, den eldste var tolv og den yngste to, og buskapen talde 5-6 mjølkekyr, nokre ungdyr og eit hundretal geiter. Elektrisiteten var ikkje kommen til grenda, kyrne og geitene måtte mjølkast for hand, husmora skulle kinne og yste, ho skulle stelle huset, og i dette riket av vatn og stein var hjelpemidla få. Men jula kom med glede, lutefisken hadde smaka, Anna hadde lese juleevangeliet, og gutane hadde vorte glade for gavene dei fekk. Men no når borna hadde lagt seg, måtte foreldra i fjøset, det hadde ikkje vorte tid til det tidlegare.»

Jul der ingen skulle tru at nokon kunne bu – julehefte 2016  var virkelig verdt å lese og er verdt å eie.  Bakerst i heftet er det et stort kryssord der premien er en bokpremie fra forlaget Vigmostad & Bjørke.  Heftet jeg har lest er et leseeksemplar jeg har fått av forlaget. 

Privat foto


17. des. 2016

Cathrine Evelid: Drømmer fra Texaco


Det var i et bokprogram på NRK radio at jeg hørte om den nye romanen til Cathrine Evelid: Drømmer fra Texaco. Jeg har lest og tidligere skrevet om debutromanen i innlegget:


Drømmer fra Texaco ble utgitt i 2016 og er på 254 sider, og jeg har lånt romanen av biblioteket.


Fortelleren i romanen er Rita. Rita er ti år når hun og den ett år yngre søsteren Linda sammen med moren Aud kommer kjørende for å flytte inn hos Finn. Romanen starter slik:

«Mora vår drev bilen framover med brystet pressa mot rattet. Mørket la som et lokk over sletta. Fjellene lå bak oss, svarte og glisne som tenner på gamle folk. Vi var på vei til han som mor hadde brevveksla med. Han het Finn og eide en bensinstasjon. Han skulle bli den nye faren til meg og søstera mi.

Vi hadde kjørt hele dagen og kvelden.
— Følg med, sa mor. - Se etter Texaco.

Jeg glodde ut på min side, og Linda på den andre. Jeg så ikke at det var mørkt, at vi ikke kunne se noe. Mor stirra oppmerksomt mot horisonten, holdt seg standhaftig midt i veien, bet bare tennene sammen når trailersjåførene tuta og pressa seg forbi. Noen ganger tuta hun tilbake, men da måtte hun slå hardt mot rattet for å få lyd. Bilen var ei folkevogn kjøpt på avbetaling. Med lange  mellomrom brøyt hun stillheten.

- Dere får eget rom med køyeseng!
Alt kom til å bli bedre nå.
— Vi er snart framme hos Fjærpennen, sa jeg lavt.
- Skal du kalle ham det? sa Linda.
- Hva skal du kalle ham? spurte jeg.

Hun tenkte voldsomt, jeg kunne se det, for hun bevega leppene mens hun prøvde ut ordene. Så lente hun seg over setet og sa til mor: - Må vi kalle ham far?»

At jentene ikke har hatt de mest optimale oppvekstsvilkårene  før de flytter inn hos Finn, får leseren kjennskap til etterhvert. De trenger en far sier moren, og ikke bare den første og beste heller:

«For vi hadde allerede møtt noen som ikke dugde. Det var ikke så lett å vite på forhånd. Du må kysse en del frosker, sa jeg, for det hadde jeg hørt. Men da så mor på meg og sa at det var ikke sånn en fant ut av det. Så sa hun: - De fleste er nemlig padder, og det ser du på lang avstand. Det var forskjell på ei padde og en frosk. Men nå hadde hun kanskje funnet seg et fint eksemplar. Han eide hele denne bensinstasjonen med skilt som lyste i natta, og inne la det nok sjokolader og sukkertøy på rad og rekke i hyllene.»

Hvordan det skal gå med dem hos Finn avhenger ikke bare av han, men familien til Finn. Det ligger et mørke over familien på grunn av den eldre broren Alf som ligger i koma på grunn av en ulykke. Ikke minst er det et mørke over moren Sølvia. Det var Alf som skulle overta bensinstasjonen etter faren. Søsteren Evy er en dame med mye livskraft, selv om hun er gift med «skadedyret» Ernst som Finn kaller han. 

Drømmer fra Texaco er aller mest en usentimental roman om to jenter med stor livskraft og overlevelsesevne. Som har lært seg å gjøre det beste ut av situasjonen de er i til enhver tid. Den livskraften har de etter moren. Selv om Rita og Linda er forskjellige, har de hverandre. Som leser kunne jeg ikke gjøre annet enn å krysse fingrene for dem; og håpet er at de endelig kommet et sted der de kan slå seg til ro. En god roman synes denne leser.


Ikke helt enkelt å plassere handlingen tidsmessig, men Baccara er nevnt og da tenker jeg at det må være på 1970-tallet – her er gruppen med sin kjente Yes Sir, I Can Boogie




14. des. 2016

Nina Lykke: Nei og atter nei


«Ingrid agerte som sitt gamle jeg, hun snakket i telefonen og svarte med den vanlige entusiasmen på invitasjoner og forslag, siden hun ikke visste hva annet hun skulle gjøre, og dessuten befant hun seg midt inne i det samme nettverket som før, det hadde ikke forandret seg: Det var Jan og de to sønnene, det var Ulla og Jørgen i nabohuset, det var vennekretsen og det var skolen, der alle korridorer og klasserom til enhver tid var mer eller mindre fylt med mennesker, og der man var forventet å være oppmerksom, hilse, holde opp dører, snakke, lytte, forklare, forstå, gjøre seg forstått.

På skolen var det bare på handikaptoalettet hun var alene. Og det var begrenset hvor mange ganger hun kunne gå inn på handikaptoalettet og la ansiktet henge, begrenset hvor lenge hun kunne sitte der inne og finne trøst i det faktum at det var fire vegger og en låst dør mellom henne og noe annet levende vesen. Det var som om hun hadde mistet noe som tidligere hadde fått henne gjennom dagene, et slags stoff, noe som hadde forsynt gjøremålene med mening, noe hun ikke hadde lagt merke til før det ikke var der lenger.

Ja ja, tenkte Ingrid. Hadde hun levd for hundre år siden eller på en annen kant av kloden, ville hun vært død for lenge siden.»

Sitatet over er fra Nina Lykkes siste roman Nei og atter nei, som ble utgitt i 2016. Det var noen tankesekvenser som ble litt lange for meg. De kunne gjerne vært brutt opp med mere handling. Men utover det synes jeg romanen var rasende god, og derfor lest jeg den i en rasende fart. Den frembrakte mange følelser hos denne leser: oppgitthet, irritasjon, fly forbannelse, og ikke minst innimellom en god latter. 

Ingrid er femti år og er kommet inn i et modus der alt er et ork. Men lite vet hun om det som kommer: ektefellen Jan er blitt avdelingsdirektør i departementet, og der jobber den femten år yngre luremusa Hanne som rådgiver. Jan blir hekta på Hanne. Det er bare en ting å si:  les, les les!!!

Jeg har lånt romanen på 268 sider av biblioteket.


11. des. 2016

Erling Kagge: Stillhet i støyens tid. Gleden ved å stenge verden ute.




Erling Kagge skriver i sin bok Stillhet i støyens tid – Gleden ved å stenge verden ute at stillhet er den nye luksus; at stillhet innehar en kvalitet som er mer eksklusiv og varig enn annen luksus. En bok til ettertanke og som jeg tror kan være interessant for mange å lese. Å lese den var både gjenkjennelse og den har gitt meg nye tanker. Jeg har blant annet fått en bedre forståelse for hvorfor jeg liker å lese bøker og drive på med foto; at det er med på å gi meg en indre ro som jeg har behov for. 

Boken ble utgitt i 2016 på Kagge forlag og forlaget beskriver boken slik her:

Du må skape din egen stillhet.
Hva er stillhet?
Hvor er den?
Hvorfor er den viktigere enn noen gang?
Tre spørsmål – trettitre forsøk på svar.

Det var studenter ved St. Andrews-universitetet i Skottland som stilte spørsmålene etter en forelesning han hadde der. Etterpå klarte han ikke å la være å tenke videre på spørsmålene, og det er grunnlaget for boken Stillhet i støyens tid – Gleden ved å stenge verden ute. Den er på 142 sider inkl. register og noen bilder, og er i et lite format. Men den er innholdsrik i den forstand at den setter i gang tankeprosesser som leseren kan tenke videre på, og som kan være grunnlag for samtaler og diskusjon.  Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar. 

Ingen kan vel være uenig med Kagge at vi lever i støyens tid, og at stillheten er under press. Innledningsvis skriver Erling Kagge at det har tatt han tid å lære å stenge verden ute:

«Det tok tid å lære. Først da jeg skjønte at jeg har et dypt behov for stillhet, kunne jeg begynne å jakte på den – og der, langt nede under en kakafoni av trafikkstøy og tanker, musikk og maskinlyd, iPhoner og snøfresere, lå den og ventet på meg.»

Han skriver at for han er den mest interessante stillheten den han har inne i seg, og stillheten han leter etter er en personlig opplevelse. Den finner han ikke bare ute i naturen. Og stillheten må skapes, og er forskjellig fra person til person.

«Å stenge verden ute handler ikke om å snu ryggen til omgivelsene, men det motsatte: Se verden litt tydeligere, holde en retning og forsøke å elske livet.
Stillheten virker berikende i seg selv. Det er en kvalitet, noe eksklusivt og luksuriøst. En nøkkel som kan låse opp nye måter å tenke på. Jeg tenker ikke på det som en forsakelse eller noe spirituelt, men et praktisk grep for å få et rikere liv. Eller litt sleivete sagt: En dypere form for opplevelser enn enda en gang  å skru på tv-en og se på nyhetene.»

I boken skriver han bl a om hvor avhengighetsskapende  forventninger til skjerm og tastatur er, og hvordan man kommer inn i en dopamin loop. Han er inne på 33 ulike temaer, og jeg skal avslutte innlegget med en smakebit om stillheten mellom mennesker.

«Det som tilsynelatende skjer mellom to mennesker, er naturlig nok bare en liten del av historien. Under overflaten foregår det et spill. Hadde vibrasjonene blitt lydsatt, ville det vært nok støy til et serbisk hornorkester. Jeg aner ofte at det foregår noe, men forstår det sjelden godt.

Når jeg reiser i Japan, føler jeg at det kommer bedre til overflaten. Jeg kan ikke språket, men har da glede av å være sammen med mennesker som behersker det. For mens vi nordmenn gjerne opplever stillhet i en samtale som noe som skal brytes - en god journalist vet at de beste poengene i et intervju ofte kommer like etter at hun har klappet sammen pc-en og takket for intervjuet – er stillheten en vesentlig del av en konversasjon på japansk. Når jeg over tid kan se og høre to som snakker japansk med hverandre, slår det meg at de korte og lengre pausene virker like vanskelig å uttrykke som det å få uttalen av ordene riktig. Stillheten fremstår like innholdsrik som ordene.


På meg virker pausene som en bro, hvor samtalepartnerne tenker at de er på den ene siden av elven, og når de snakker igjen, beflnner de seg på den andre siden.

Privat foto

9. des. 2016

Dikt av Hans Børli: Stillhet - fra diktsamlingen Dagene går mot vest (1982)



«Vi lever i støyens tid. Stillheten er under press. « Det er et sitat fra boken til Erling Kagge: Stillheten i støyens tid. En bok jeg leser i for tiden, og som burde ligge under juletreet i mange hjem denne julen. Mer om boken i et senere innlegg.

Hans Børli, skogens dikter, har flere dikt om stillhet. Et av dem er fra diktsamlingen Dagene går mot vest (1982):

Stillhet

Skogens levende stillhet, skapt
av smålåten lyd. En gave
av aftenrøde på Jorden, et lys
å leve i for ømhet
og skogstjerner. Tankene
risler svalt gjennom deg
som sommerstrømmen under ei forlatt
bekkekvenn  i skogen
der strandsnipa
sitter låg på den tørre kvennkallen

og fløyter sorgsame låt. 


7. des. 2016

Jon Fosse: Trilogien - Andvake, Olavs Draumar, Kveldsvævd


Jon Fosse fikk Nordisk råds litteraturpris for 2015 Trilogien som forlaget Samlaget omtaler slik:

«Endeleg er Jon Fosses kritikarroste og lysande kjærleikstrilogi om Asle og Alida samla i ei bok. Andvake (2007) er ei vakker og urovekkjande forteljing om spelemannen Asle og kjærasten Alida. Huslause og søvnlause vandrar dei i regnet i Bjørgvin. Dei drep for å skapa eit liv for seg sjølv og barnet dei ventar. I Olavs draumar (2012) møter vi Asle på veg for å skaffe ringar. Asle og Alida skal bli ektefolk. I staden endar Asle med å bøte med livet for gjerningane sine. I det siste bandet, Kveldsvævd (2014), får vi vite korleis det gjekk med paret som ofra samvitet for kjærleiken gjennom gamle Ales, dotter til Alida. Vi følgjer Alida og den vesle sonen Sigvald tilbake til Dylgja, staden Asle og Alida ein gong rømte frå.

Trilogien er eit meisterverk om to elskande som prøver å finne sin stad i verd.»

Det var tilfeldig at jeg lånte boken av biblioteket, og en av de som har lånt den tidligere har goffet i seg sjokolade – fy flate for et griseri!  Rene svinestien! Om dette påvirket min leseopplevelse er ikke lett å si. Uansett, min begeistring er ikke like stor som forlaget beskriver boken kan jeg konkludere med etter å ha lest den.

Tok en kikk på Wikipedias oversikt over bøker som har fått Nordisk Råds litteraturpris her og av bøkene har jeg tidligere lest:

Juloratoriet
Hudløs himmel
Händelser vid vatten
Jeg forbanner tidens elv
Puhdistus (Utrenskning)
Dager i stillhetens historie
Hägring 38 (Svik 1938)

Pettersons bok er helt klart den jeg likte best med Westös bok som nummer to. Tunströms bok husker jeg lite av, og mener å huske at den ikke falt helt i smak. Jon Fosses bok vil jeg nok sette i samme kategori leseopplevelse. Ikke på grunn av innholdet, men formen. Og da spesielt bok nr. 2: I Olavs draumar. Med form mener jeg gjentakelsene. Jeg klarer ikke å se god poesi i alle gjentakelsene. Det er ikke en gjentakelse, men i ett kjør i enkelte partier. Noen ser lyrikken i den - jeg det litt barnebokaktige. Eller teatralske. 

En periode ble jeg lattermild, og kom til å tenke på eventyret Kjerringa og grisen. Om kjerringa som hadde vært på torvet og kjøpt en stabukk av en gris som ikke ville hoppe over gjerdet, og hun måtte derfor involvere den en og den andre, og til slutt er regla så lang som et vondt år. Vel, vel; kanskje uanstendig å tenke slike tanker og skrive om dem opp mot en bok skrevet av en forfatter som bor i Grotten; Statens æresbolig for fortjente kunstnere. Men så var det den ytringsfriheten...

Over til det mer saklige; første og andre bok, Advake og Kveldsvævd, reddet min leseopplevelse.  Det er en fin fortelling som det ikke er vanskelig å bli berørt av. Men formen blir i sum for høytsvevende for meg som er uten litteraturfaglig kompetanse og derfor ikke har de rette vibbene og innarbeidet de rette frasene.

Jeg trekker meg nå inn i min egen grotte for å lese Erling Kagges Stillhet i Støyens tid og etter det er Nei og atter Nei av Nina Lykke. Men først skal jeg spise middagsrester fra i går, og det er faktisk røkt svineskinke...


Angående griseri og griser - her er et svin jeg og datteren min møtte utenfor hotellet The Boar’s Head i Charlottesville , Virginia – sommeren 2012.  Har lest en gang at skal man få til at det vokser mose på blomsterpotter skal man smøre dem inn med kefir – kanskje det er denne metoden de har brukt her. 



 

3. des. 2016

Krim: Død manns grep (Dead Man's Grip) av Peter James


Krimforfatteren Peter James og hans bøker var ukjent for meg før jeg fikk tilbud om å lese Død manns grep av forlaget Vigmostad & Bjørke som har utgitt romanen på norsk i 2016. Romanen ble utgitt på engelsk i 2011 med tittelen Dead Man’s Grip. En god leseopplevelse var denne boken for meg.

Peter James er ingen ukjent forfatter, og det norske forlaget beskriver han slik her:

«Peter James (født 1948) har hatt stor suksess i nærmere 40 land med bøkene om politimannen Roy Grace. Forfatteren skapte seg et navn som filmprodusent i USA før han flyttet tilbake til England og slo gjennom som spenningsforfatter. «

Jeg leser ikke mange krimbøker i løpet av et år. Men når jeg først leser krim, foretrekker jeg bøker av engelske forfattere. Jeg hadde derfor forventninger til boken, og den skuffet ikke.  Jeg forventer at krim skal være spennende, og jeg forventer at boken ikke skal være full av bestialiteter. Død manns grep er spennende helt til siste slutt.  Drap er en grusom handling, og det kommer man ikke unna her heller. Men forfatteren har heldigvis tonet bestialitene ned.

Handlingen foregår i Brighton og starter med at en amerikansk student blir påkjørt og drept. De som er involvert i påkjørselen er føreren av en semitrailer og føreren av en privatbil. Privatbilen er kjørt av advokaten Carly Chase, og hun blir arrestert for å ha kjørt med promille. Føreren av semitraileren blir tatt for å ha brutt kjøre- og hviletidsbestemmelsene. Føreren av den tredje bilen, en hvit varebil, stikker av fra stedet.

Politiets oppgave er først og fremst å finne føreren av varebilen. Den som leder etterforskningen er Roy Grace. Studenten som ble påkjørt og drept er medlem av en voldelig amerikansk mafia-familie. Når moren til den drepte utlover en dusør for de som kan identifisere føreren av varebilen, er dramaet i gang. I tillegg er det et drama i livet til Roy Grace som ikke avsluttes i denne romanen.

Jeg skal ikke avsløre mer av handlingen. Men liker man god tradisjonell engelsk krim, som jeg gjør, er dette en bok som jeg kan anbefale. Jeg leser gjerne flere bøker av Peter James. Samboeren min, som fikk lov til å lese den før meg, likte den også veldig godt.