Mørk og makaber er romanen Hjelp fra fremmede av Ian McEwan beskrevet som. Utgitt i 1981 og på
119 sider. Jeg synes ikke den var makaber før helt på slutten. Og igjen; makaber
med dagens spenningsbøker der det virker som om forfatterne konkurrerer om å overgå
hverandre i grusomheter? Jeg vet ikke helt...
Romanen minnet meg litt om oppbyggingen til romanene jeg har lest av Patrick
Modiano: spenningen sniker seg sakte, men sikkert inn i handlingen. En bok jeg
burde lest på nytt for å finne detaljer jeg ikke fikk med meg første gang
jeg leste den. Det gjelder å være årvåken når man leser. Ikke la seg lure av at
romanen er på få sider.
Romanen som er filmatisert begynner slik:
«Hver eftermiddag når byen utenfor
hotellvinduets dypgrønne skodder livnet til, ble Colin og Mary vekket av den
taktfaste klinkende lyden av stål mot jernlekterne som lå fortøyd ved
hotellkafeens brygge. Om morgenen var disse rustne, arrete holker som hverken
lot til å ha last eller drivkraft, borte. Mot slutten av dagen kom de igjen, og
mannskapet ville på uforklarlig vis ta fatt der de slapp med sine hammere og
meisler. Det var på denne tid, i den disige, sene eftermiddagsheten at kundene
pleide å samle seg på kafebryggen for å spise iskrem ved metallbordene. Også
deres stemmer fylte det mørke hotellværelset; steg og sank i bølger av latter
eller splid, overstrømmet den kortvarige stillheten mellom hvert
gjennomtrengende hammerslag.»
På hotellrommet sover de, elsker, drikker, røyker en
marihuanasigarett før de om kvelden drar ut for å lete etter en restaurant. På
dagtid er Colin og Mary turister. Hvor de befinner seg nevnes ikke annet enn på
bokomslaget. Litt etter litt får vi vite litt mer om dem.
En kveld de er sent ute går de seg bort og møter
Robert i de mørke gatene de befinner seg. Han ber dem bli med til et fint sted
han kjenner til:
«Han var kortere enn Colin, men
armene var eksepsjonelt lange og muskuløse. Også hendene var store og sterkt
håret på oversiden. Han var iført en tettsittende sort skjorte av et halvgjennomsiktig
kunststoff, som var åpen i V-form nesten til livet. Rundt halsen bar han et
kjede med et imitert barberblad av gull som la på skrå over den hårete
brystkassen. Over skulderen hang et fotoapparat. En søt eim av
efterbarberingsvann fylte den trange gaten.
«Hør her,» sa Colin og forsøkte å
gjøre seg fri uten å virke voldsom, «vi vet at det finnes et sted her borte.» Grepet
om håndleddet var løst men gav ikke efter: kun en finger og tommel fattet om
Colins håndledd.»
Robert tar dem med på en bar og forteller dem en
historie fra barndommen. Senere får de møte ektefellen Caroline. Det er med
Robert at mørket og uroen sniker seg inn i romanen. Sakte, men sikkert. Hva er
det ekteparet vil med Colin og Mary? Er de tilfeldig utplukket, eller?
Har ikke lest noe av denne forfatteren ennå, men jeg vet jeg vil få boka Barneloven i posten etter hvert og jeg har en annen ulest bok av ham i en av hyllene og skal også prøve å ta fatt på den.
SvarSlettPs: Har lest og anmeldt boka Lukk øynene av Josh Malerman og selv om skrekk er min greie så ble jeg også skuffet over den. Den ble dessverre for tam, selv for en srekkfan:)
Jeg har bestilt den neste, men avbestilte den igjen i morges. Det er fjernlån, og da bruker ikke disse avbestillingene å fungere. Tror ikke jeg kan lese hans bøker for tett. Jeg går lett lei selv om denne boken var helt forskjellig i handling enn den første. Så får jeg se hvordan det går med meg og bøkene hans. Det er vel lenge til jeg kommer til den siste som du nevner.
SvarSlett