Mørke: stjerner, redsel og fem netter på Finse av Sigri Sandberg

 

«Toget dunkar ut frå byen no, tidleg måndag morgon. Byen blinkar og blunkar og badar framleis i kunstig nattlys. Eg har ein stor, blå sekk som eg plasserer i lag med koffertar og bagar i enden av vogn 4, og finn plassen min, nummer 36.

Som oftast bur eg i denne byen, i ei høg blokk med utsikt ut overalt. Eg ser heilt til fjorden og fleire tusen hustak, eg ser litt skog. Men om natta blir alt forvandla til sprakande og lysande bråk. Ei sterk summing avbroten av bråare lydar. Det kunstige lyset ligg over alle dei store byane om natta. Lyset frå Oslo rekk 15—20 mil ut av byen i alle retningar. Det er vanskeleg å sjå stjernehimmelen ordentleg her. Det er umogleg å sjå Mjølkevegen.»

Vi er over på vintertid og klokka var bare 5.30 da jeg stod opp i dag. Skulle vært 6.30. Hørte fuglene kvitre i hagen. De slipper å bli forvirra av endringen. Mitt søvnmønster ødelegges. I tillegg til at jeg at det passer meg dårlig at det blir tidligere mørkt om ettermiddagen. Denne artikkelen, Snart skal klokka stilles tilbake - men hvorfor har vi fortsatt sommertid? forteller meg at det fortsatt kan ta tid før mitt ønske om samme tid hele året oppfylles. 

Sigri Sandberg bok Mørke: stjerner, redsel og fem netter på Finse ble utgitt i 2019 og i boken er mange temaer rundt mørke omtalt. Men ikke temaet sommer- og vintertid. I tillegg forteller hun om oppholdet på Finse og litt fra den tiden hun bodde på Svalbard. Noen dikt er også med. Historien om Christiane Ritter som oppholdt seg på Svalbard og skrev bok om oppholdet, Eine Frau erlebt die Polarnacht, som har fått den norske tittelen Kvinne i Polarnatten. Noe av det hun skriver om Christiane.

«Christiane var overklassefrue frå Böhmen, som på denne tida høyrde til staten Tsjekkoslovakia. Mannen hennar, Hermann Ritter, var fangstmann på Svalbard, øygruppa som ligg midt mellom Nordpolen og Fastlands-Noreg. Han prøvde å lokke ho nordover til Gråhuken nord på Spitsbergen, som er den største øya. Eigentleg ville ho ikkje, ho hadde det fint med kunstmålinga si, med dottera på fire år og venene sine, men mannen skreiv eitt og to og tre brev, han skreiv: «Forlat alt der hjemme og kom til meg i Arktis!»

Han skreiv at det var umogleg for han å klare å skildre alt. Det evige lyset om sommaren. Det lange mørket om vinteren. Ho måtte kome for å sjå alt dette sjølv. Til slutt lét ho seg overtale, pakka sekken og drog av stad sommaren 1934. Ho hadde med seg bibel, kamelhårsundertøy, tørka persille og målarsaker. Ho steig om bord i ein båt som tok ho stadig lenger nordover og oppover kysten av Noreg. Til eit landskap som vart stadig meir nakent, einsamt.”

 Jeg har notert meg boken til Christiane Ritter.

For øvrig vet jeg ikke helt hva jeg synes om prosjektet med denne boken til Sigri Sandberg. Jeg likte boken Ro - om Sognefjorden og ein lang rotur heim, og hadde muligens for høy forventning til boken som jeg nå har lest. Derfor ble det en liten nedtur selv om temaene i boken er interessante nok. 

Forlagets omtale av Mørke: stjerner, redsel og fem netter på Finse

«Har mørket blitt ein avgrensa ressurs? Vinteren i Noreg er lang og svart. Eller er han eigentleg det? To tredelar av nordmenn bur no slik at dei ikkje kan sjå Mjølkevegen. Det blir stadig fleire gatelykter, utelys og skjermar. Kva gjer alt dette kunstige lyset med oss menneske, med dyra og alt som lever? ' Sigri Sandberg har alltid vore mørkredd. Ho dreg aleine til fjells vinterstid for å finne ut meir om mørket og eigen redsel. Vi møter også ei anna kvinne, Christiane Ritter, som overvintra i ei fangsthytte på Svalbard i 1934. Sandberg skriv om kva som skjer i kroppen når det blir natt. Ho fortel om søvn, stjerner, svarte hol, nordlys og mørketid, men også om himmellover og den globale kampen for nattehimmelen. Kanskje er det slik at dette mørket Sandberg er så redd for, er mykje viktigare enn vi trur?»

Kanseller meg hvis du kan, mitt oppgjør med woke av Danby Choi – viktig bok

 

 

«Få andre har kanselleringsaktivistenes selvtillit: I egne øyne representerer de jo godheten selv, så hvorfor skal de legge bånd på seg? Noe av det som ofte kjennetegner dem — særlig som kilder i redaksjonell omtale av konfliktene de er involvert i — er en så sterk overbevisning om saken de brenner for, at de uten å nøle ofrer offentlighetens og demokratiets spilleregler.

Det finnes etter hvert mange eksempler på dette, som vi i Subjekt har vært opptatt av å dokumentere. For pressens del er det blitt klart at den må stille forberedt når den jobber med kanselleringsaktivister som kilder. Ikke minst må den være seg bevisst de manipulative taktikkene de gjerne tyr til når de forsøker å opptre som redaktører for journalistikken de deltar i. Hvis ikke vil redaksjonene bli hindret i å gjøre jobben sin, og enda verre: Samfunnet vil gå glipp av viktige stemmer. Attpåtil vil samfunnet få informasjon kun fra aktører som selv ønsker kontroll over informasjonsformidlingen. Det rammer publikums mulighet til selv å gjøre seg opp en mening.»

Jeg har lenge tenkt å lese boken til Danby Choi Kanseller meg hvis du kan, mitt oppgjør med woke. Jeg ble påminnet om boken som ble utgitt i 2023 da jeg leste at han nettopp hadde utgitt boken Du skal tro at du er noe, mitt oppgjør med Janteloven.

En kan mene mye om Danby Choi. Men at han har ordet i sin makt er det ingen tvil om. Både muntlig i debatter og skriftlig som i denne boken. Han er modig. Selv om det har sin pris er det viktig at det er noen som tør å ta støyten:

«Ingen av disse historiene er kjent for offentligheten fra før, og kanskje trengte de heller ikke å bli det nå. Samtidig er det verdt å spørre hvor store mørketallene er når det gjelder kanselleringskultur. Det er nemlig all grunn til å tro at vi bare hører om et fåtall av sakene.

Jeg har landet på at dette er problematisk av minst tre grunner. Kanselleringskultur har for det første en nedkjølende effekt på ytringsfriheten, men vi vet hverken omfanget eller hvem som unnlater å uttale seg som følge av det innskrenkede ytringsrommet, hvis ikke sakene blir kjent.

Det nærmeste vi kommer et samlet bilde, er rapporten Ung 2022 fra markedsanalysebyrået Opinion, som viser at hele 52 prosent av unge unnlater å ytre seg i frykt for å bli frosset ut. Det er med andre ord god grunn til å tro at kanselleringskultur rammer unges ytringsfrihet hardt. Flere som ble intervjuet i forbindelse med undersøkelsen, nevnte nettopp politisk korrekthet og frykt for å bli kansellert som avgjørende for at de holdt seg tause.

Det neste poenget er at vi sjelden får innblikk i hvorfor noen er valgt som kilder fremfor andre i saker hvor en part krever at visse debattanter ikke skal få delta. Når jeg ikke blir booket til å spille på et utested, aner jeg vanligvis ikke hva som er grunnen til det. Som regel skyldes det nok at det finnes mange alternativer å velge blant, men det er rimelig å anta at det i flere situasjoner enn vi får greie på, også bunner i skjult kanselleringskultur. Skal vi få en slutt på det, må offentligheten få vite hva som har skjedd.

Det tredje problemet er at mange kansellerte forfattere, kunstnere, forskere, journalister og andre av forståelige grunner helst vil unngå å havne i en skyttergravskrig hvor de blir omtalt som «rasister», «transfober» eller lignende. Det krever stort mot og mye tid å stå i en slik konflikt, og det er forståelig at kansellerte parter ofte viker — slik jeg gjorde overfor arrangøren i Everysome — og at de også holder kjeft om det etterpå. Igjen blir resultatet at vi undervurderer omfanget, og at det blir vanskeligere å svare effektivt. I tillegg vil nok mange legge bånd på seg i fremtiden, istedenfor å havne i flere ubehagelige situasjoner. Dermed vinner aktivistene frem om de ikke avsløres.»

Jeg ser frem til å lese hans neste bok.

 Forlagets omtale av Kanseller meg hvis du kan, mitt oppgjør med woke

«Mer enn halvparten av landets unge tør ikke si hva de mener. De frykter å bli kansellert av aktivister som hevder at de kjemper for utsatte minoriteter. I realiteten mobber de enkeltmennesker til taushet og frarøver fellesskapet viktige debatter.

Danby Choi peker ut dette som den autoritære kjernen i woke. Han mener den nye årvåkenheten truer viktige liberale prinsipper, særlig ytringsfriheten og rettssikkerheten, og viser hvordan veien til helvete dermed brolegges med gode intensjoner.

Choi har også selv merket aktivistenes vrede. I Kanseller meg hvis du kan forteller han om den personlige bakgrunnen for sitt engasjement og om sin rolle i en rekke høyprofilerte saker, fra debatten etter Pride-terroren, via rettssaken mot den voldektsanklagde kulturprofilen til hans eget møte med rasisme i politiet.

I dag kan Choi kalles landets mest «anti-woke» redaktør. Han har etablert seg som en profilert kritiker av kanselleringskultur og identitetspolitikk, er den suksessrike medieentreprenøren bak Subjekt og et stilikon for mange. Med denne boken ønsker han å gi unge voksne en språklig og idéhistorisk verktøykasse til bruk i kampen mot en skadelig samfunnsutvikling.»

Kunsten å tenke sammen av Einar Duenger Bøhn – liten bok med et viktig tema

 

«Noen filosofer, for eksempel Ludwig Wittgenstein (1889—1951), har faktisk gått så langt som å hevde at det å tenke helt alene, i et sosialt vakuum, er umulig. Jeg tror han har helt rett. Å tenke er i bunn og grunn et sosialt fenomen, som krever initiering og korrigering av hverandre. For å si det på en litt annen måte tenker vi mennesker gjennom språk, og språk er sosiale fenomener som krever samspill og gjensidig korrigering for å fungere.

Jeg hopper selvfølgelig bukk over mange nyanser her, men poenget er at hvis du søker sannheten om noe, som jeg tror vi alle gjør i bunn og grunn, så lønner det seg å snakke med andre om hva du tenker om saken. Det er litt som å gå rundt i et mørkt rom med en lommelykt. Du kan peke den i forskjellige retninger og lyse opp mange forskjellige ting, men hvis dere er mange, med mange lommelykter, så ser alle enda litt bedre. Flere ting blir belyst fra flere sider. Det optimale er hvis det i tillegg finnes noen enkle kjøreregler for hvor og hvordan alle skal bruke lommelykten. Da kan man mer systematisk få belyst de fleste sider i rommet, og slik bedre se hvordan tingene i rommet egentlig er.

Det er det denne boken skal handle om, en del elementære emner innen kunsten å tenke. Hva er en god diskusjon? En god diskusjon inneholder gode argumenter, men hva er et godt argument? En god diskusjon inneholder også god kritikk, men hva er god kritikk? Med andre ord, hvordan kan vi mer systematisk få belyst de fleste sider i det mørke rommet vi kaller virkeligheten, og slik bedre se hvordan tingene i dette rommet egentlig er?»

Det er alltid interessant å høre professor i filosofi Einar Duenger Bøhn uttale seg om forskjellige temaer. Jeg synes han er en god formidler. Sist jeg hørte han uttale seg, var temaet KI her i Abels Tårn på NRK P2.  Boken Kunsten å tenke sammen av Einar Duenger Bøhn ble utgitt i 2024. Boken er på 94 sider og har tilleggstittelen Elementær logisk tenkning. Sitatet over er fra forordet. Det er en bok mange kan ha nytte av å lese.

Jeg tenkte senest på boken da samboeren min og jeg snakket om det ofte tilbakevendende tema monarkiet der han er for at vi skal ha et monarki og jeg er republikaner. Jeg lar meg for ofte drives av følelser når vi har diskutert tema, og slike diskusjoner ender ofte i at jeg blir usaklig. Det er fordi jeg synes at hans argumenter for monarki har vært latterlig dårlige. Derfor er det lenge siden tema har vært diskutert. Men siden det er mye snakk om monarkiet i media for tiden, dukket tema opp ved at han kommenterte noe som ble sagt på radio. Han hadde skaffet seg et godt argument for monarkiet som jeg faktisk var enig i selv om det ikke overbeviser meg om at monarkiet er riktig styresett. Jeg tenkte på det Einar Duenger Bøhn skriver i boken og forholdt meg til dette argumentet. Diskusjonen endte med at vi er enige om at vi fortsatt er uenige rundt tema monarkiet.

Forlagets omtale av boken:

«Tenk deg at du går alene rundt i et mørkt rom med en lommelykt. Du kan styre lysstrålen i ulike retninger og lyse opp mange forskjellige ting, men det er hele tiden begrenset hva du ser. Hvis du imidlertid har med deg noen venner som også har lommelykt, vil alle se litt mer. Hvis dere i tillegg har en felles fremgangsmåte som gjør at dere samarbeider godt om å lyse opp hele rommet, vil alle se best mulig.

I denne boka skriver professor i filosofi Einar Duenger Bøhn om hva som skjer når vi tenker sammen, litt som når vi sammen lyser opp et mørkt rom. I boka settes søkelyset på spørsmål som:

Hva er en god diskusjon?

Hva er et godt argument?

Hva er god kritikk?»

Toril Moi av Ane Farsethås - I frihetens tegn, en interessant samtalebiografi

Theo har, som Toril Moi hadde, utferdstrang

Ane Farsethås samtalebiografi Toril Moi I frihetens tegn, kjøpte jeg etter å ha hørt at Toril Moi ble intervjuet i NRK radioprogrammet Drifkraft i juni:

«Toril Moi er blant de beste i verden på feministisk litteraturteori. Hun har bodd i USA i snart 40 år og er professor på prestisjetunge Duke University, der hun underviser i litteratur og filosofi. Hva tenker Norges mest internasjonalt kjente litteraturviter og feminist om dagens USA?»

Tidligere har jeg hørt og lest om Toril Moi og Ane Farsethås uten at jeg kunne plassere dem ift bøker de har skrevet. Samtalebiografien har endret på det. Jeg har notert meg flere bøker de har utgitt som virker interessant å lese. Boken er ikke teoritung. Samtidig er det noen temaer de er innom i samtalene som er «høytflyvende» for meg som ikke har den kompetansen som Ane Farsethås og Toril Moi har.  

Samtalebiografien er innholdsrik. De er innom så mange temaer under samtalene at det er vanskelig å trekke ut noen smakebiter fra boken. Jeg velger en fra slutten av bokens innledning:

«Samtalene våre har strukket seg over fire år og like mange land.

Fra det værharde Jæren, der regnet pisker mot rutene, til roen i Oxfords seminarrom og biblioteker. Videre til Paris' kafeer, og til slutt den amerikanske universitetsbyen Durham. Underveis har det også blitt et møte mellom generasjoner: mellom en pioner fra den moderne feminismens første fase på 1970-tallet og en som er oppvokst etter at mange av kampene er vunnet, en som kanskje heller har måttet spørre seg: Hvordan angår dette meg?

Boken er tenkt å fungere både som et møte med Moi selv og som en innføring i hennes tenkning. I den forstand har arbeidet vært som å sette seg tilbake på skolebenken — ikke minst i forsøket på å forstå dagligspråkfilosofien, en tankemåte Moi har vært inspirert av de siste 30 årene, og som, tross sitt tilforlatelige navn, stadig viser seg å skape debatt og kontroverser.

«Hva er den enkleste og minst forvanskende måten å si noe på?» har vært et vedvarende spørsmål for Toril Moi. Der mye akademisk språk fremstår selvrefererende og lukket har hun insistert på klarhet uten å ofre dybde og innsikt. I dag jobber hun aktivt for å ta litteraturforskningen tilbake til dagligspråket og en mer erfaringsnær lesemåte, alltid med det samme målet: å snakke og skrive presist om det vanskelige ved virkeligheten.»

Forlaget om Ane Farsethås:

«Ane Farsethås (f. 1973) er redaksjonssjef i Morgenbladet. Hun har bred erfaring som kritiker, journalist, forfatter og redaktør, og ble i 2004 kåret til årets litteraturkritiker. Samme år ble hun kåret til Nordens beste kritiker av tidsskriftet Nordisk Litteratur. Hun har skrevet bøkene Grenseverdier. Sannhet og litterær metode (2018), Herfra til Virkeligheten. Lesninger i 00-tallets litteratur (2012) og Essensielt, litteraturens og filmens klassikere (2005), sammen med Øyvor Dalan Vik.»

Forlagets omtale av samtalebiografien:

«Siden brakdebuten med Sexual/Textual Politics i 1985, har Toril Moi vært en av sin tids ledende litteraturteoretikere. I tillegg til å være en internasjonalt anerkjent forsker og en innflytelsesrik forfatter, er hun en populær foredragsholder både i og utenfor Norges grenser og en hyppig bidragsyter i den offentlige debatten. Hun er en godt kjent offentlig skikkelse, som ofte blir intervjuet i norsk presse, men som sjelden er verken privat eller mer personlig enn rollen som kjent akademiker tilsier.

I denne boken danner nettopp hennes eget liv materiale for en utforskning av de filosofiske, politiske og eksistensielle spørsmålene hun har undersøkt gjennom sitt forfatterskap og sin forskning. Moi snakker med Ane Farsethås om oppvekst på 1950-tallet, om radikale miljøer i Bergen, Oxford og Paris, om språk og litteratur, om transdebatt og identitetspolitikk, om flørt og filosofi – og om Nietzsches paraply.»

 

Ro: om Sognefjorden og ein lang rotur heim av Sigri Sandberg

 

Boka som jeg nå har lest Ro: om Sognefjorden og ein lang rotur heim av Sigri Sandberg ble så vidt omtalt i NRK TV programmet Der ingen kunne tru at nokon kunne bu i 2022, samme år som boka ble utgitt:

«Ytre Eikjo og Svalbard: Sigri Sandberg og Steinar Rorgemoen treng ein ny start. Dei lengtar etter ro og eit enklare liv nær naturen. Men éin aude, veglaus plass er ikkje nok.»

Jeg ble påminnet om boken i et innlegg her på bloggen Kleppanrova

Jeg blåste støv av Det store Norges atlaset og fulgte roturen fra starten i Eivindvik, ytterst i Sognefjorden til Luster der Sigri Sandberg driver en eplegård. Bokens innhold og det å følge turen på kartet ga meg en fin leseopplevelse. Du kan også høre Sigri Sandberg snakke om boken her i radioprogrammet Drivkraft.

Forlagets omtale:

«RO I VÅR LENGSTE FJORD Sognefjorden er ein lang, bratt dal fylt av havvatn og forma av isbrear gjennom millionar av år. Sigri Sandberg er ei rastlaus tobarnsmor som bur fleire stader. Uroa veks med ei hanglande verd og sjukdom og død i nær krets. Ho lengtar etter ro. Sandberg bestemmer seg for å ro Sognefjorden, dei over tjue milene i verdas lengste farbare fjord, i ein gammal trebåt. Ho startar ytst i havet der ho budde som lita, og ror innover mot garden der ho delvis bur no. Undervegs fortel ho om korleis fjorden vart til, om kvardagen då fjorden var riksvegen, om vind og straumar og livet over og under vatn. Ho ror med mannen, venninner og mora - på ulike strekk. Det blir bølger og dramatikk, men også blikstilt vatn, song og nakenbading. Men finn ho ro? Ro er ei vakker forteljing om vår lengste fjord - og eit forsøk på å finne heim.»

Eirik Raude av Øystein Morten – interessant og lærerik oppdagelsesferd

 

«Blant de få tingene alle historikere vet, er at historien aldri gjentar seg, annet enn i søknader om penger der fortidens hendelser må gjøres dagsaktuelle.

Likevel er historie viktig i de fleste samfunn fordi fortellingene om fortiden former fremtiden. Eirik Raude hadde antagelig igjen og igjen blitt fortalt om tippoldefaren sin Okse-Tore, og kanskje enda oftere om broren hans, NaddOdd — han som hadde drevet ut av kurs og oppdaget Island.

Jeg ser for meg hvordan de mante frem denne fortellingen til underholdning og nytte rundt ilden inne i langhuset i de lange vintermånedene på Jæren, om høvdingen Nadd-Odd som ikke fikk være i fred i Norge, som pakket sammen husholdet sitt og satte kursen for Færøyene, ble tatt av vinden og drev av gårde til han så den fremmede øya med is og vulkaner stige opp av havet. Nadd-Odd var en av forfedrene som levde videre i Eirik Raude da han satte av gårde med faren mot Island i 960, og ikke minst da han tjue år senere bestemte seg for å utforske et nytt land han hadde hørt fortellinger om enda lenger mot vest. Senere fulgte sønnen Leiv Eiriksson i det samme kjølvannet og var den første som utforsket Vinland.»

Eirik Raude av Øystein Morten har siden utgivelsen i 2022 stått på «huskelista» som jeg har opprettet over bøker jeg planlegge å lese. I sommer var tidspunktet å lese boken. Den skuffet ikke. Boken var langt bedre enn jeg hadde forestilt meg. På den negative siden synes jeg bokomslaget er kjedelig og jeg hadde ønsket meg flere bilder.

«Sagaen om Eirik Raude er kort, ikke mer enn seksten vanlige boksider, og bare én av disse sidene har Eirik som hovedperson; i resten av sagaen er han en biperson som dukker opp innimellom. Det er altså én side, førti setninger, som forteller historien om en av de mest berømte vikingene noensinne. Disse setningene er blant litteraturhistoriens mest innholdsrike: Det begynner med drap og oppbrudd fra Norge, Eirik tar så land helt nord på Island, gifter seg inn i en legendarisk høvdingefamilie, starter en liten krig, blir dømt fredløs og flykter av gårde og finner Grønland, der han grunnlegger et nybyggersamfunn. Alt sammen trykt inn på én side i sagaen.

Den samme fortellingen om livet til Eirik Raude fra han forlater Norge til han etablerer seg på Grønland, står også i Grønlendingenes saga og i Landnåmabåk. 

Én side, fem minutter, så vet du hva sagakildene forteller.»

Men som boken viser, det skal langt mer jobb til for å skrive boken.

Jeg har vært bombastisk på at Grønland skal jeg aldri reise til. Island kanskje. Færøyene ganske sikkert. Etter å ha lest boken om Eirik Raude er Grønland komme opp som et interessant reisemål. I tillegg, hvorfor ikke reise sjøveien fra Danmark til Island og Færøyene med MS Norøna slik Erik Morten og sønnen gjorde:

«Det er i slutten av februar 2020. Senere på dagen skal vi ta skipet M/S Norrøna til Island via Færøyene. Sigurd er interessert i båter og har de siste årene spurt om vi kunne dra på cruise. Antagelig var det mer Middelhavet enn Nordsjøen han hadde tenkt seg, men M/S Norrøna er i hvert fall like stor som en cruisebåt og har svømmebasseng, utendørs fotballbane, kino, treningsrom og restauranter.»

Om Eirik Raudes farkost mv.;

«Det at han og faren reiste til Island for å ta land der, forteller også mye om hva slags ressurser de hadde, og hva slags mennesker de var.

Til overfarten til Island måtte de bruke en stor knarr, av typen som var rundt 20 meter lang og 6 meter bred, beregnet til last og transport av folk og fe i vikingtiden. Skipene emigrantene reiste til Island med, krevde rundt 25 000 arbeidstimer i byggeprosessen. Skipsseilet hadde ull fra flere tusen sauer, og omtrent 300 timer med veving lå bak det ferdige produktet. Båtene hadde materiale fra rundt 100 store eiketrær, 3 tonn med jernmalm trengtes til de 500 kiloene med nagler, og de måtte skaffe over 1000 meter med rep, helst fra sel- eller hvalrosskinn fraktet fra Sibir. De måtte ha 18 kubikk med fururøtter til tjæren skipet skulle behandles med, og så videre.¹⁴

Det var en slik «millionærfarkost» Eirik og faren Torvald gjorde klar til avreisen til Island. Bare de aller mektigste i samfunnet hadde råd til et slikt skip. Et kvad fra 900-tallet forteller at det å leie en knarr til én kort handelstur kostet over en halv kilo med sølv. Både det å bygge og vedlikeholde et skip krevde store ressurser.

Jeg skriver altså ikke om vanlige folk som måtte flykte. Jeg skriver ikke om en mann som mistet temperamentet i affekt og drepte andre. Jeg skriver om samfunnets rikeste og mest respekterte som følte seg truet av noen innenfor den samme overklassen."

Det var noen smakebiter fra en interessant og lærerik bok.

Forlagets omtale:

«Sagaen om Eirik Raude er kort. Den forteller at han flykter fra Norge til Island etter et drap, gifter seg inn i en høvdingfamilie, innleder en liten krig, utforsker et gedigent land mot vest og kaller det Grønland. Så grunnlegger han et nybyggersamfunn på Grønland før landet kristnes mot hans vilje og sønnene utforsker Amerika. 

På et kvarter har du oversikt over alt vi vet om Eirik Raude. 

Eller kanskje ikke. 

For bak sagaenes fortettede formuleringer skjuler det seg et hav av hendelser og sammenhenger som ennå ikke er oppdaget. I denne boken undersøker Øystein Morten hva Eirik Raude egentlig var ute etter på Grønland, og hva som var bakgrunnen for reisene videre vestover til Vinland.

Bli med på en oppdagelsesferd til norrøne bosetninger i polare strøk!»

Å leve med strev av Ole Manus Vik – vi kan ikke forvente å ha det bra hele tiden

 

«Livene våre innrammes av noen eksistensielle grunnvilkår som vi ikke kan endre på. Dersom vi klarer å forsone oss med disse, kan vi forhåpentligvis redusere risikoen for å leve liv der vi kaster bort tid og krefter på å forsøke å få bukt med de tingene som er ment å være der. Ting som uroen for morgendagen, sorgen over alt som har gått tapt, og den dårlige samvittigheten for det vi burde ha gjort annerledes.

Alt dette er naturlige bestanddeler av livene våre, også de livene som er gode. Å leve er så vanskelig at ingen med rimelighet kan forvente å leve helt uten en ubehagelig stor mengde engstelse, sorg og bekymring. Kjenner vi til de eksistensielle grunnvilkårene, blir det dessuten lettere å gjennomskue alle de forenklende og idylliserende forestillingene i samfunnet om hva som utgjør et godt liv, inkludert alle de snusfornuftige og bedrevitende påstandene om «lykken» som til stadighet kastes etter oss.

På mange måter vil denne boken derfor ikke være noe mer enn et forsøk på en utdypende problembeskrivelse av hvorfor det er så vanskelig å leve, for ikke å snakke om hvor vanskelig det er å leve godt. «

Sitatet over er fra boken Å leve med strev med undertittelen Det er ikke meningen at vi skal ha det bra hele tiden. Forfatteren Ole Magnus Vik er filosof og psykolog og praktiserer i eksistensiell terapi, og boken ble utgitt i 2025.

I år fikk jeg endelig sett filmen Manchester by the Sea (2016). Det var Per Petterson som skrev om filmen i en av sine bøker. Filmen gjorde stort inntrykk på meg, og jeg har sett den to ganger. En av scenene som fikk meg til å tenke at det finnes opplevelser i livet man ikke kommer over, og som er årsaken til at valgte å lese boken til Ole Magnus Vik, er der hovedpersonen Lee Chandler (Casey Affleck) svarer nevøen i filmen Patrick Chandler (Lucas Hedges) om årsaken til et valg han tar;  «I can't beat it. I can't beat it. Sorry.»

Jeg har ikke opplevd det Per Petterson har opplevd eller det Lee Chandler i filmen Manchester by the Sea har opplevd. Men som de fleste andre har det vært perioder i livet som har vært vanskelige og som har satt sine negative spor. Som gjør at jeg tidvis opplever livet som strevsomt. Hvordan kan jeg, et privilegert menneske i «lykkelandet» Norge oppleve livet som strevsomt er noe jeg ofte bebreider meg for, uten at det er til noen hjelp.

Det var i Aftenposten i mars at jeg leste om boken:

«– Mange sitter igjen med en følelse av å være helt håpløse. Psykolog advarer mot enkle lykkeråd.

Det finnes ingen enkel oppskrift, mener psykolog og filosof Ole Magnus Vik.»

Boken til Ole Magnus Vik er oppdelt i 18 kapitler. I kapittel 2 Det er ikke meningen at vi skal ha det bra (hel tiden) skriver han:

«Livsforventningen til mange av oss er altså å ha en stabil indre positiv grunnstemning som tidvis avbrytes av forbigående, forutsigbare og forståelige negative fornemmelser. Men det er neimen ikke sikkert at dette er en spesielt god forståelse av konseptet lykke, snarere tvert imot. Faktisk tror jeg denne forståelsen sannsynligvis bidrar til mer livsstrev enn nødvendig. Og det har jo virkelig ingen hensikt. Å leve er tross alt ganske vanskelig i utgangspunktet. Livet er som et dataspill som er mer enn krevende nok på normal vanskelighetsgrad. Så det er virkelig ingen grunn til å skru vanskelighetsgraden opp.»

Det er ingen pessimistisk bok, men en bok som bekrefter at det finnes ingen mirakelkur når livet kjennes kjipt. En må bare stå i det. 

Forlaget om boken:

«Livet er faktisk ikke så lett. Kanskje er meningen med livet rett og slett å erkjenne dette, og lære oss hvordan vi skal leve med livets strev. En klok og innsiktsfull bok fra psykolog og filosof Ole Magnus Vik, uten forenklede oppskrifter på lykke.

Hvordan kan vi leve godt? Dette spørsmålet har vi mennesker stilt oss selv gjennom hele historien. Det finnes ingen enkle svar. Utenom dette ene: Livet er et strev.

Denne livsnære, men samtidig filosofiske boka tar for seg strevet i vennskap, ekteskap, livskriser, grubling og trøst – alle de krevende situasjonene og relasjonene vi står i som mennesker. Med utgangspunkt i eksistensfilosofi og erfaringer fra terapirommet har Ole Magnus Vik skrevet en selvhjelpsbok uten enkle svar. Derfor er dette en bok som virkelig er til hjelp når vi skal finne vår egen vei gjennom livsstrevet.»