Studie i menneskelig atferd – en roman av Lena Andersson der innholdet matcher tittelen

 

«At Matilda Ström nekter å erkjenne at livet hennes er mindre vellykket, provoserer dem begge voldsomt. Dette pleier de å snakke om, og om en psyke som opprettholder et fordreid selvbilde av å ha for stor integritet til å ønske seg noe så banalt som å dele livet med et annet menneske. Så når de med god sikkerhetsmargin har styrt unna grunner og skjær i en skjærgård der det aldri er havblikk, når de har forhandlet med påbudene for god tone og lovene for vennskap, står det klart for dem begge at de i dag deler iveren etter å bebreide Matilda for alt hun er og ikke er.»

 Da jeg leste kapittel 3 i Lena Anderssons roman Studie i menneskelig atferd, utgitt i 2023 og på norsk i 2024, kom jeg til å tenke på hva jeg fascineres av kvinner som er venner med andre kvinner, såkalte venninner. Jeg bor ved en vei der gangstien ligger tett inntil vår hage. Om sommeren må man være døv dersom man ikke hører hva som ofte er samtaleemnet til enkelte «venninner» der de traver forbi: andre kvinner. Hva andre kvinner har sagt, hva de har gjort. Sikker en annen kvinne i venninneflokken som blir analysert. Her hadde Lena Andersson virkelig fått påfyll til sine bøker.

I kapittel 3 med underkapitler møter vi tre kvinner: Mathilda, Ellinor og Liselotte. Mathilda er enslig: 

«Matilda hadde flere venninner og gjorde ulike ting med hver av dem, gikk på kino med én, diskuterte med en annen, snakket om relasjoner med en tredje, mest arbeidsrelaterte og venninneproblemer. Det var et område der Matilda kunne se klart, siden hun evnet å tre ut av seg selv og betrakte ting fra ulike perspektiver, med lidenskap, men uten indignasjon. Den utstrakte tittingen på gamle Hollywood-filmer hadde skjerpet evnen hennes til upartisk observasjon av den typen dynamikk. Men om kjærligheten kunne hun ikke snakke. Det var ikke mulig å vise noe menneske den tilliten det innebar å vite at hun aldri var blitt ønsket av en mann. Hvor mye venninnene enn likte henne, så gikk ikke det, for alle hadde et lite rom inni seg der tvilen lå på lur og kritikken vokste. Hun visste at det i hvert menneske finnes en avstand til det neste, av og til så liten at den bare så vidt rommer tenkte tanker, men det var nok til at hun ikke kunne betro seg til noen med noe slikt.»

Ellinor og Liselotte møtes konditor med hver sin barnevogn;

«Like etter at det første barnet ble født, begynte Liselotte å kalle seg småbarnsforelder. Under svangerskapet inngikk hun på samme selvsagte vis i gruppen gravide. Hun finner glede og trygghet i det å tilhøre, hun lengter etter en stamme. For Ellinor er det annerledes. Hun vil ikke reduseres til bare forelder og yter indre motstand mot Liselottes hang til å se dem, Liselotte og Ellinor, som en enhet. 

«Hvem snakker hun om nå?» rekker Ellinor å tenke når Liselotte sier «vi». Hun får lyst til å markere avstand, men det er ikke bra for fellesskapet. Det forsterkes ytterligere og blir til et skjebnefellesskap av at de har fått barn med bare to dagers mellomrom, Ellinors første, Liselottes tredje.»

Etter hvert kommer de inn på tema Mathilde:

«I ordrike vendinger erklærer de overfor hverandre at omsorgen deres bunner i felles kjærlighet til Mathilda, et ønske om at det skal gå henne vel, at hun skal bli like lykkelig som de selv er så heldige å være. For å hjelpe henne må de jo kunne diskutere hindringene på hennes vei.»

 I siste del av kapittel 3 er det gått et år og det som skjer her er til å le seg fillete av.  

 Lena Andersson skriver i innledningen noe jeg kan si meg enig i: 

«Studiet av mennesket er en kunstart, ikke en vitenskap i ordets betydning. Kun bevisste og tenkende subjekter kan utøve den, og da ikke gjennom innhenting av data, men ved selviakttakelse, tolkning, gjenkjennelse, forståelse. Litteraturen egner seg spesielt godt til det.»

Forlaget skriver om romanen:

«En samling fortellinger om kvinner som lengter og drømmer mens de forsøker å holde ut i kroppene sine. De betrakter hverandre og blir betraktet, og de lytter nøye til det som ikke sies samtidig som de forsøker å forstå det som blir sagt. Alle har de et intenst ønske om å opprette kontakt med andre , men når kontakten først er opprettet, orker de knapt å opprettholde den.  

Studie i menneskelig atferd er en fornøyelig og skarp betraktning om kvinneliv, skrevet av en av Sveriges viktigste forfattere og samfunnsdebattanter.»

Alle tok feil. Om EU-landet Norge av Kjetil B. Alstadheim – anbefales uansett standpunkt til EU og EØS-avtalen

 «Når man mener noe sterkt, kan det være verdt å tenke gjennom hva som kan få en til å skifte syn. Det kan tenkes at Kjetil (26) ville spurt om nettopp det: Når jeg sist var så sikker på at Norge ikke burde bli med i EU, og nå er like sikker på at Norge bør bli det, hva skal til for at jeg skifter mening igjen som Kjetil (66) eller (76)?

Jeg tror det vil kunne skje om EU skulle gå i illiberal retning. Om unionen svikter sin oppgave og sitt eget verdigrunnlag, kan det bli nødvendig å gå ut. En union der grunnleggende demokratiske og liberale verdier settes på spill, vil ikke være et blivende sted, selv om en slik utvikling i vårt nabolag vil være en trussel mot Norge også som utenforland. Så er da også en del av min begrunnelse for at Norge nå bør gå inn, at det gir en mulighet til å være med på å sikre at unionen nettopp forblir et forsvar for de verdiene det er så maktpåliggende å hegne om.»

 Som ung miljøaktivist stemte Kjetil B. Alstadheim nei til EU i 1994. I dag, 30 år senere, sier han i dag ja til EU. Boken sitatet over er fra, er Alstadheims bok Alle tok feil. Om EU landet Norge. Boken ble utgitt i 2024 og kan anbefales uansett hvilket standpunkt man har til EU og EØS-avtalen.

Senest i går 4.3.25 var det en artikkel i Aftenposten der tidligere Sp-nestleder Ola Borten Moe har gitt en beskjed til partiledelsen i Senterpartiet om at Norge heller søke om å bli den 51. staten i USA før Norge går inn i EU. Men at selv om han ikke er noen tilhenger av EØS-avtalen, innser han at avtalen er kommet for å bli.

Under lesingen av boken til Alstadheim har jeg tenkt mye på hvorfor jeg stemte ja i 1994. Jeg var ikke så politisk bevisst som Alstadheim var i 1994. Det jeg husker, var at jeg ikke trodde på Nei-dronninga Anne Enger (Lahnstein) skrekkscenarier dersom Norge gikk inn i EU i 1994.  

Oppvokst som jeg var i samfunn med neste stopp Nordpolen, begynte jeg i tenårene å undre meg over hvorfor ikke politikerne valgte å legge til rette for at tre tettsteder på øya jeg bodde på ble sammenslått til et sted. Jeg ønsket meg et et mer levedyktig samfunn for unge mennesker. Men "Nessekonge mentaliteten" hersket. Jeg lengtet bort. Fremtidsutsiktene var ikke lyse ved å bli boende. Det var krise i fiskeriene pga "svart hav". Jeg flyttet, som de fleste andre på min alder, bort for å gå på skole og finne meg en jobb. Selv om jeg har mange gode minner fra oppveksten, har jeg aldri vurdert å flytte tilbake. Jeg kan aldri stemme på Senterpartiet selv om jeg ikke er uenig med alt partiet står for.

Jeg ville ha stemt ja dersom EU-avstemmingen var i dag. Men om jeg vil stemme ja neste år, om 5 år; det avhenger av hvor dagens omskiftinger fører oss. Det eneste som er sikkert, er at alt er usikkert.

Forlagets omtale

«For nøyaktig tre tiår siden opplevde Norge et av de heftigste politiske oppgjørene i moderne tid. Skulle Norge bli medlem av EU? For andre gang sa et flertall nei i en folkeavstemning. Som ung miljøaktivist var Kjetil B. Alstadheim selv på nei-siden. 30 år senere har han for lengst snudd og sier i dag ja til EU. Nå graver han i argumentene som ble brukt den gang, og i hvordan de står seg i ettertid. Hva sa nei-siden og ja-siden i den intense EU-debatten i 1994? Hvorfor sa de det? Og hvordan kunne både de - og han selv - ta så feil?

Fra begge sider ble EU-avstemningen fremstilt som et skjebnevalg. I dag er debatten som raste, en påminnelse om at skråsikkerhet i politikken sjelden gir deg rett i det lange løp. Samtidig oppstår spørsmålet om hva det er med denne saken som pisker opp så sterke følelser - og om det fortsatt er slik i dag.

Underveis søker Alstadheim svar på hvorfor han selv skiftet syn. Kjetil (56) møter Kjetil (26) for å finne ut hva som skjedde - og argumenterer for hvorfor Norge nå trenger en ny EU-debatt.»

.

Amy og Isabelle – igjen en god roman av Elizabeth Strout

 

«Det som fulgte, var noe Isabelle bare kom til å snakke om én gang siden, mange år senere, da livet hennes var blitt veldig annerledes. Amy, derimot, kom til å, i voksenlivet sitt, fortelle en rekke mennesker om det, til hun til slutt skjønte at denne historien gikk det tretten av på dusinet, og at den, når alt kom til alt, ikke spilte noen rolle for andre.

Men den spilte stor rolle for dem, for Amy og Isabelle, og selv om de med tiden glemte noe og husket noe forskjellig, husker begge to, og enkelte aspekter ved det som utspilte seg, kom de aldri til å glemme.»

Det er til å undres over at romanen jeg nettopp har lest, Amy og Isabelle av Isabelle Strout utgitt i 1998, først ble utgitt på norsk i 2024. Selv om det er vanskelig å rangere bøker, er Amy og Isabelle en av de beste jeg har lest av Elizabeth Strout.

Det ble ikke innertier med en gang. Som den første romanen om Olive Kitteridge ble. Men det bygde seg opp, og når dramaet tiltok, da ble jeg helt satt ut.  Selv om mitt liv ikke kan sammenlignes :Hun får meg til å huske hvordan det var å være barn, tenåring, og voksen med barn og etter hvert tenåring. 

Elizabeth Strout klarer, som andre gode forfattere, å bevege seg uanstrengt mellom ulike tidsperioder og synsvinkler. Ved å legge inn informasjon om en forsvinningssak klarer hun til og med få meg småredd. Og humor: Kvinnene på fabrikken og deres samtaler og uoverensstemmelser, men også omsorg, det er god nummer to av Fredrikssons fabrikk. I boken med en tilbaktrukket "Fredrikson". 

Forlagets omtale:

«I den kritikerroste debutromanen Amy og Isabelle (1998) følger vi alenemoren Isabelle og hennes seksten år gamle datter Amy gjennom en kvelende varm sommer på 1970-tallet hvor alt kommer for en dag. Hvert blikk de sender hverandre dirrer av en blanding av kjærlighet og avsky og etter at Amy blir oppdaget bak nedduggede ruter i mattelærerens bil så blir den enorme, iskalde avstanden mellom mor og datter helt uoverkommelig.

Når skandalen når alles ører så er det Isabelle som lider under den harde dommen fra innbyggerne i den lille industribyen Shirley Falls, og får forsterket skammen over sin egen hemmelige fortid. Amy og Isabelle skildrer ikke bare en tenåringsjente som opplever kjærlighet og svik for første gang, men også en kvinne som i jakten på et respektabelt liv har fornektet sine dypeste følelser og lengsler.»

Sjøfareren – enda en imponerende bok av Erika Fatland

 

Jeg ble fan av Erika Fatland etter å ha kjøpt og lest Grensen, en reise rundt Russland i 2021. Tenker av og til på at jeg har lyst til å lese den om igjen.  Deretter kjøpte og leste jeg Høyt, en reise i Himalaya i 2023, som jeg syntes kunne vært strammet inn.

 Nå har jeg kjøpt og lest Sjøfareren, en reise gjennom Portugals tapte imperium utgitt i 2024. Jeg var begeistret til jeg var kommet halvveis i kapittelet om Angola da jeg mistet lysten til å lese videre. Heldigvis kom leselysten tilbake.

 Jeg avsluttet boken med en form for tristhet. Over at reisa var over. Og med takknemmelighet for at Erika Fatland med sin bok har gitt meg innsikt i en del av verdenshistorien som i all hovedsak var ukjent for meg.

 Tilbake til Angola: Selv om jeg selvsagt kjenner til slavehandelen, er det like fælt hver gang jeg leser om den delen av historien. Innbyggertall 37 millioner i dag, og det virker et land som, for de fleste er lite håp. Det er rett og slett ikke til å tro at Angola er Afrikas nest største oljeeksportør, etter Nigeria, og tillegg er landet en av verdens største diamantprodusenter. Deprimerende lesning.

 Til slutt skriver Erika Fatland i kapitlet om Angola:

«Angola ble plyndret for menneskelige ressurser under portugiserne, som ikke var interessert i annet enn å berike den portugisiske statskassen. Å utvikle landet, eller utdanne befolkningen, sto aldri på agendaen. Da portugiserne rømte landet i 1975, forsvant store deker av den utdannede eliten. 

Under borgerkrigen ble landet revet i stykker av to konkurrerende hærer som sloss innbitt mot hverandre, støttet av ulike eliter og med base i forskjellige etnolingvistiske grupper, supplert med våpen og soldater fra hver sin supermakt. Da jernteppet falt, fortsatte kampene og ødeleggelsene, finansiert av olje og bloddiamanter. Hovedstatsdominerte MPLA gikk til slutt av med dyrekjøpt seier, men byttet raskt ut marxist-leninistisk kameratskap med kompiskapitalisme, Plyndringen fortsatte, og den fortsetter. «

 Forlagets omtale av boken:

Erika Fatland er tilbake! Med seg i skipssekken har hun hele det portugisiske imperiet, fra 1400-tallets oppdagere, via koloniveldets fall i 1970-årene og til i dag: En reiseskildring med uforglemmelige menneskemøter, skjebner og historier. 
 
På 1400-tallet seilte dristige portugisiske sjømenn stadig lenger sørover, drevet frem av Henrik Sjøfareren. I 1498 fant Vasco da Gama sjøveien til India, og verden ble aldri mer den samme.  
I karavellenes kjølvann tar Erika Fatland oss med på en eventyrlig ferd jorden rundt. Det portugisiske imperiet var det første globale koloniriket – og det siste. Det strakte seg fra Kapp Verde til Goa, fra Nagasaki til Amazonas. Hvilke spor har portugiserne etterlatt seg? 
Den prisbelønte forfatteren av Høyt, Grensen og Sovjetistan leverer en storslått og underholdende reiseskildring i nåtid og fortid. 

Platons klassiske verk: Sokrates’ forsvarstale med etterord av Einar Duenger Bøhn

 

«Jeg blir ofte spurt om hvilken filosofibok jeg ville anbefale folk å lese, hvis jeg måtte velge én og bare én bok. Svarer mitt er uten tvil Sokrates ' forsvarstale, eller bare Forsvarstalen, som den ofte kalles. Den blir også av og til kalt Apologien. Det er uansett en bok alle tenkende mennesker bør lese, uavhengig av bakgrunn. Forsvarstalen er innholdsmessig spiren til det beste av det beste innen vestlig tenkning, nemlig humanisme, opplysning og dannelse. Og da mener jeg, som vi skal se. ikke noe utvannet tull, men ekte humanisme, opplysning og dannelse."

Det skriver professor i filosofi Einar Duenger Bøhn i innledningen til sitt essay i Platons klassiske verk Sokrates’ forsvarstale. Utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 2024 inspirert av denne samtalen med Einar Duenger Bøhn her i programmet Verdibørsen 6.9.24;

Anbefales!

Forlaget omtale av boken slik;

«Platons klassiske verk Sokrates’ forsvarstale møter vi den aldrende Sokrates på tiltalebenken i Athen i 399 f.Kr. Han er blant annet beskyldt for ugudelighet og for å korrumpere ungdommen med vranglære. Han får muligheten til å forsvare seg, men til ingen nytte. Han blir til slutt dømt til døden ved å tømme et giftbeger.

 Teksten består av Sokrates’ eget forsvar og er skrevet ned av hans mest kjente etterfølger, Platon, som selv var til stede under rettsaken. Spørsmålet vi lesere sitter igjen med, er hvorfor han egentlig ble dømt til døden. Et annet spørsmål vi bør sitte igjen med, er hvem vår tids Sokrates er. For hva gjorde egentlig Sokrates galt? Kunne vi dømt noen på et lignende grunnlag i dag?»

 

Jævla menn av Andrev Walden – fantastisk bok

 «DET ER SOM om han blir smuglet inn del for del, som et byggesett av en pappa. Han er ei jakke i gangen, et par jeans i skittentøyskurven, en stemme i kjøkkenet om natta. Han er noe hun sakte setter sammen i ly av mørket og vil vise oss så fort hun har fått ham til å virke. Jeg vet fremdeles ikke hvordan pappaer begynner og slutter, men hvis dette er en pappa, har han nok begynt nå. Og i så fall kan de tydeligvis begynne før man har sett ansiktene deres.»

Uvisst av hvilken årsak; jeg hadde ikke tenkt å lese Andrev Waldens prisbelønte og kritikerroste bok: Jævla menn. Men så stod boken i hylla for bøker på hurtiglån på biblioteket. Nå er den lest. Det tok noen sider før jeg kunne istemme jubelkoret. Men så ble jeg nærmest hekta på å lese videre. Fantastisk bok. Kan ikke fri meg fra tanken at forfatteren må ha hatt en mor som kommer under kategorien «hodeløs høne».

Aftenpostens anmelder skriver her bl a dette:

«Ordet stefar er forlengst byttet ut med bonuspappa på norsk. Barn skal helst føle det som en tilvekst når mor får ny partner.

Enkelte av de syv farsfigurene som dukker opp i «Jävla karlar» har da også noe å bidra med. Men denne svenske romanen er fremfor alt en heftig historie om menn som kommer og går, som forstyrrer med sin sjalusi og ignorerer barnet etter den første innsmigrende fasen.»

Kan anbefale samtalen med Andrev Walden her i NRK radioprogrammet Drivkraft.

Forlagets omtale

«Julen 1983, i en tomannsbolig i skogene utenfor Norrköping, røper en mor en hemmelighet. En syv år gammel gutt ved navn Andrev får vite at hans far ikke er hans far. Den egentlige faren bor i et land langt borte og har hår ned til skuldrene. Som en indianer, sier moren, og peker mot albuen så gutten skal forstå. Det bruser i gutten. Det føles som om han er i en bok om en som får vite at faren hans er konge i et magisk land, og at en ånd skal ta ham med dit. Men det kommer ingen magiske ånder, bare nye fedre som ikke er hans.»

 

 

 

Biografi: Roald Dahl Grensesprengeren av Øivind Bratberg

 

«Å lese en forfatters liv gjennom bøkene han har skrevet, er en farlig øvelse. Først og fremst står man utsatt til for overivrige tolkninger: Han tenkte åpenbart slik, for han skrev det jo. Det er så mye man kan få til å passe til et prisme som er ferdig innstilt, et bestemt perspektiv på et liv som i realiteten — uten unntak — er mer komplekst. Alle biografier over skjønnlitterære forfattere balanserer mot denne risikoen. Hva de har skrevet i ulike livsfaser, antas å speile en livsverden og dens karakteridealer. For forfattere av fantasifulle barnebøker åpner muligheten seg for allegorier og fabelfigurer som forsterker bestemte karaktertrekk som forfatteren åpenbart har ønsket løftet frem. Men å sette likhetstegn med ham er åpenbart for enkelt. For Roald Dahl var verken Willy Wonka, den fantastiske Mikkel eller Dannys far i fasanjakten. Alle tre skikkelser avslører imidlertid sentrale trekk ved utsynet over livet han hadde da bøkene ble skrevet.»

Hvorfor leste jeg aldri bøker av Roald Dahl da jeg vokste opp har jeg tenkt mye på underveis i lesingen av den interessante biografien som Øivind Bratberg har skrevet og som ble utgitt i 2016: Roald Dahl Grensesprengeren.

Var det barnelitteraturens portvoktere, bibliotekarer og lærere, som de beskrives i boken og som var negativt innstilt til hans barnebøker, som er årsak til at jeg ikke kan huske Roald Dahls bøker fra skolebiblioteket og det lokale biblioteket.  Det blir bare spekulasjon fra min side. Samtidig er det mer enn merkelig at jeg, som leste som så mye at jeg etter hvert måtte lese voksenlitteratur for å stille min «hunger» etter bøker, ikke kan huske bøker av Roald Dahl.

 Novellesamlingen Et hode kortere og andre hårreisende historier (Someone Like You), som ble utgitt i 1953 og på norsk første gang i 1955, har jeg notert meg for lesing.  

Forlagets omtale:

«I 2016 var det hundre år siden Roald Dahl ble født. Denne forfatteren med norske foreldre er kjent for alle som har vært gjennom barnelitteraturens klassikere, og andre vil kjenne ham som grøssernovellenes mester fra etterkrigstiden. Men mennesket Dahl er lite kjent for norsk offentlighet. Det var et liv fylt av motsetninger.

Outsiderstatusen var en rolle Roald Dahl dyrket bevisst og som han brukte til å utvikle en barnelitteratur med uvanlig bitt - ofte bisarr og brutal, alltid på barnets side. Han var sterkt preget av opplevelsene i skole og flyvåpen og næret den skepsis overfor autoriteter som bare britisk kostskoleliv kan skape. I løpet av sitt eget voksenliv ble han gang på gang truffet av personlige tragedier som formet både livssyn og litteratur. Men han beholdt også et sentimentalt syn på verdisettet han selv gjenkjente hos barn: det ærlige, rene og barnlige. Roald Dahl - grensesprengeren går opp stiene i Roald Dahls liv og spør hvilke ideer han målbar og hvordan hans liv og forfatterskap kan forstås i dag.»