Hundenetter av Mirja Unge – til tider mørk, men ikke dyster

 

«Hva skal du der oppe å gjøre, sa fattern da jeg var innom og skulle hente nøkkelen. Forresten henger nøkkelen i jordkjelleren som vanlig. Han hadde måkt ferdig han hadde levd sitt bygdeliv og balet med jorda og røttene kjempet med trærne hogd ved og slått med ljå enda naboene sto og lo når han bannet på sin spisse bydialekt.

 

La dem stå og glo, sa fattern de har vel ikke annet å gjøre. Muttern og fatterns utenforskap hadde fortsatt å vokse i søstera mi og meg.» 

Romanen Hundenetter av den svenske forfatteren Mirja Ung, som sitatet over er fra, ble utgitt i 2024 og på norsk i 2025.

 Jeg har lest mange bøker som Per Petterson har skrevet om i Månen over porten og Mitt Abruzzo. Men det er første gang jeg har lest at han har uttalt seg om en bok på sosiale medier. Når han først har en mening om en bok, blir jeg nysgjerrig. Som jeg ble da jeg 9 mars 2025 leste på Facebook siden til Oktober Forlag at han hadde lest Mirja Unges roman Hundenetter:  

"Jeg har fulgt Mirja Unge helt fra hun debuterte i 1998 med romanen 'Det var ur munnarne orden kom'. Jeg har alltid lest mye svensk litteratur, men så glapp det litt faktisk, og vi glei fra hverandre, Sverige og jeg. Jeg trur det var Mirja Unge som fikk meg til å ta opp tråden. Jeg visste hvem hun skreiv om. Prosaen hennes var så original, setningene så usedvanlige og samtidig så naturlige, som åndedrett, hvis du ikke tenker for hardt på at du faktisk puster. Og den nye romanen hennes 'Hundenetter' overgår det meste.

'Hundenetter' er den kuleste leseopplevelsen jeg har hatt på veldig lenge. Den starter liksom i hundre, og så går den videre derfra. Det fins en slags tilbakeholdenhet i prosaen, men så buldrer og banker det under der, det er steintøft og helt levende. Det er ikke mange som skriver så gode bøker."

Nå er Hundenetter lånt og lest. Romanen er virkelig god. Den er, som det fremgår på bokomslaget, til tider mørk og opprørende. Det ligger en spenning i handlingen som gjør at jeg sjelden kan slappe av. Dessuten ligger det en spenning i å hva som er årsaken til at Nadja har valgt å flytte tilbake til dette gudsforlatte stedet. Det som for meg gjør en roman god, er at forfatteren uanstrengt beveger seg mellom nåtid og fortid. Og det synes jeg Mirja Unge klarer så fint.

Bildene jeg fikk av å lese om landskapet, persongalleriet og oppveksten til hovedpersonen Nadja, fikk meg til tide å tenke på filmatiseringen av Kjerstin Ekmanns roman Hendelser ved vann som ble sendt på NRK forrige år. Den svenske landsbygda med mye natur og gamle hippier:  

«Minusgradene hadde sunkete og stakk nålene sine i nesa da jeg kom ut om morgenen og det glitret av tørre spon i lufta.

Dusjen var i fjøset i det gamle melkerommet. Jeg kvidde meg for å prøve å få i gang vannet der nede jeg husket ikke hvilke kraner man skulle skru på og det var jo den eneste dusjen som fantes glassvattdusjen som fattern kalte den. Ikke hadde jeg noe god vinterjakke heller gikk opp på loftet og bladde gjennom gamle kåper og kjoler som hang på klesstanga der oppe. Det fikk bli mutterns gamle afghanpels jeg gled rett inn i det blanke brune fåret. Jeg hadde dratt ledningen til motorvarmeren fra låven. Volvoen våknet med en gang og vi skrenset ut på hovedveien. Minusgradene knuget alt med sitt stive glitter og veistikkene for forbi.»

Forlagets omtale av romanen:

«Etter mange år i byen vender Nadja tilbake til det forlatte huset på landet. I bygda virker alt som før, de uuttalte maktforholdene og volden har gått i arv. Snart oppdager hun mer enn hun har godt av, og merkelige ting begynner å skje. Noen har spikret opp et gjeddehode på husveggen hennes, en av jentene i bygda blir funnet død - og hvem er det som kjører etter henne i natten?»

Landet som ble for rikt av Martin Bech Holte - en interessant og viktig bok

 

«Jeg har forsøkt å skrive boken for et bredt publikum. Målgruppen inkluderer alle samfunnsinteresserte mennesker. Studenten som har livet foran seg. Pensjonisten som har store deler av det bak seg. Folk i næringslivet, hvis skjebne er knyttet til det norske samfunnets utvikling. Ansatte i stat og kommune. Og den evig leseglade akademikeren.

En del lesere kan nok oppleve at boken gir dem et lite slag i mellomgulvet. Minnet om en økonomi i rask utvikling kombinert med Norges statlige rikdom har gitt mange en falsk trygghet. Var vi ikke egentlig i mål med å bygge et evigvarende godt samfunn?

Dessverre var heller ikke Norge ved regnbuens ende. Velstand og velferd krever kontinuerlig klokskap og innsats. For ungdom er utfallsrommet stort: fra et samfunn de søker seg bort fra, til et samfunn de ønsker å bygge. Derfor håper jeg boken vekker særlig interesse blant, og på vegne av, ungdommen. 

Boken er også skrevet for å øke interessen for samfunn og samfunnsøkonomi. Samfunnet er vanskelig å forstå. Det gjør det desto mer interessant. Den i stor grad egeninteresserte adferden til millioner av mennesker kobles sammen og tar Ofte samfunnet i uventede retninger. Derfor har jeg tatt med en del beskrivelser av de grunnleggende økonomiske kreftene som gjør seg gjeldende i dag, og jeg forteller om noen av menneskene som først identifiserte disse generelle kreftene.»

Sitatet over er fra forordet til Martin Bech Holtes bok Landet som ble for rikt. Jeg kjøpte boken like etter at den var gitt ut i 2024. Etter hvert som enkelte «eksperter» kom med sin negative kritikk av boken, kom tanken på at jeg hadde vært for ivrig med å kjøpe den, kanskje den ikke var så interessant. Men disse får motbør av forfatteren;

«Noen har brukt mye tid på å forsøke å finne svakheter i bokens tallgrunnlag. Det er helt rimelig, og jeg vil derfor komme inn på noen av valgene jeg har tatt av datasett og analysemetoder for å skrive boken. 

Dessverre, og til min overraskelse, har ikke en eneste av mine kritikere tatt kontakt med meg for å avklare hvilke valg jeg faktisk har tatt. Likevel ytrer de seg, på sviktende grunnlag, om hvordan analysene i boken er fremkommet.

Jeg synes boken er interessant og viktig på mange måter. Å lese boken er som å se Norges samfunnsutvikling i fugleperspektiv. De store linjene. Fri for den daglige støyen som kommer gjennom media. Jeg kjente innimellom at det var ubehagelig å lese den fordi tankene på årsakene til Trumps USA dukket opp. Kan Norge havne i den situasjonen. Det hjelper lite med demokrati dersom store deler av befolkningen ikke opplever at de blir tatt hensyn til av landets politiske ledelse. At mange ikke har god nok økonomi til å leve et anstendig liv som er en grunnpilar i livet. 

 

Fra bokens innledning:

«1 2013 var Norge på toppen av verden. Etter to tiår med sterk økonomisk fremgang hadde Norges fastland, uten inntektene fra olje og gass, blitt rikere enn USA. Det var en utopi noen tiår tidligere, men nå var vi rikest, lykkeligst og sunnest i verden. Med Oslos Barcode som ny silhuett tok vi imot nysgjerrige utlendinger. Og med en sterk krone tok nordmenn flytoget den andre veien for å reise ut i verden. Der ute, i India, ble Magnus Carlsen til og med verdensmester i sjakk.

Ikke mange samfunn har lyktes med å skape høy velstandsvekst for hele befolkningen, så vi hadde skapt et økonomisk mirakel. De fleste samfunn fanges av motsetninger mellom interessegrupper og får dermed aldri puslespillbitene på plass, men i Norge hadde vi fått det til. Som forklaring på det norske mirakelet ble en av det norske embetsverkets oppfinnelser fremhevet: Med oljefondet og handlingsregelen hadde vi knekket koden på den såkalte ressursforbannelsen, forbannelsen som har det med å skape problemer for land som er rike på naturressurser.

Vi visste ikke da at 2013 skulle bli toppen, men så begynte det å snu. Umerkelig først. Klart merkbart etter hvert. Ti år senere er kommunene i økonomiske problemer. Produktivitetsveksten er forsvunnet. Dermed har også lønningene, etter at de er justert for inflasjon, stått på stedet hvil et helt tiår. En valuta i fritt fall har redusert folkets kjøpekraft. Og den norske kapitalen som ligger til grunn for private arbeidsplasser, rømmer landet. Med andre ord: Mirakelet glipper ut av hendene på oss.

Hvordan kunne lykken snu slik? Hva skjedde egentlig med Norge? ¨

           Det er viktig å finne svar på dette spørsmålet.»

 Forlagets omtale

"Hvorfor peker de økonomiske pilene nedover i Norge? I 2013 hadde vi den beste kombinasjonen av velstand, helse og lykke i verden. Så ble vekst erstattet av stagnasjon.

Staten er rik, men oljefondet brukes på en måte som gir en rekke følgefeil: Offentlige utgifter eser ut. Både norsk og utenlandsk kapital flyttes ut av landet. Nordmenn tror staten sparer for dem, og har skyhøy gjeld med stor risiko. Uten rakettmotoren økonomien trenger blir resultatet i stedet seiglivet nedtur.

Det finnes en vei tilbake til sunn velstandsvekst. Men finnes det lederskap til å finne den i tide? Landet som ble for rikt er økonomen Martin Bech Holtes varsku til norske politikere og velgere.

Hvorfor peker de økonomiske pilene nedover i Norge? I 2013 hadde vi den beste kombinasjonen av velstand, helse og lykke i verden. Så ble vekst erstattet av stagnasjon.Staten er rik, men oljefondet brukes på en måte som gir en rekke følgefeil: Offentlige utgifter eser ut. Både norsk og utenlandsk kapital flyttes ut av landet. Nordmenn tror staten sparer for dem, og har skyhøy gjeld med stor risiko. Uten rakettmotoren økonomien trenger blir resultatet i stedet seiglivet nedtur.Det finnes en vei tilbake til sunn velstandsvekst. Men finnes det lederskap til å finne den i tide? Landet som ble for rikt er økonomen Martin Bech Holtes varsku til norske politikere og velgere."

Studie i menneskelig atferd – en roman av Lena Andersson der innholdet matcher tittelen

 

«At Matilda Ström nekter å erkjenne at livet hennes er mindre vellykket, provoserer dem begge voldsomt. Dette pleier de å snakke om, og om en psyke som opprettholder et fordreid selvbilde av å ha for stor integritet til å ønske seg noe så banalt som å dele livet med et annet menneske. Så når de med god sikkerhetsmargin har styrt unna grunner og skjær i en skjærgård der det aldri er havblikk, når de har forhandlet med påbudene for god tone og lovene for vennskap, står det klart for dem begge at de i dag deler iveren etter å bebreide Matilda for alt hun er og ikke er.»

 Da jeg leste kapittel 3 i Lena Anderssons roman Studie i menneskelig atferd, utgitt i 2023 og på norsk i 2024, kom jeg til å tenke på hva jeg fascineres av kvinner som er venner med andre kvinner, såkalte venninner. Jeg bor ved en vei der gangstien ligger tett inntil vår hage. Om sommeren må man være døv dersom man ikke hører hva som ofte er samtaleemnet til enkelte «venninner» der de traver forbi: andre kvinner. Hva andre kvinner har sagt, hva de har gjort. Sikker en annen kvinne i venninneflokken som blir analysert. Her hadde Lena Andersson virkelig fått påfyll til sine bøker.

I kapittel 3 med underkapitler møter vi tre kvinner: Mathilda, Ellinor og Liselotte. Mathilda er enslig: 

«Matilda hadde flere venninner og gjorde ulike ting med hver av dem, gikk på kino med én, diskuterte med en annen, snakket om relasjoner med en tredje, mest arbeidsrelaterte og venninneproblemer. Det var et område der Matilda kunne se klart, siden hun evnet å tre ut av seg selv og betrakte ting fra ulike perspektiver, med lidenskap, men uten indignasjon. Den utstrakte tittingen på gamle Hollywood-filmer hadde skjerpet evnen hennes til upartisk observasjon av den typen dynamikk. Men om kjærligheten kunne hun ikke snakke. Det var ikke mulig å vise noe menneske den tilliten det innebar å vite at hun aldri var blitt ønsket av en mann. Hvor mye venninnene enn likte henne, så gikk ikke det, for alle hadde et lite rom inni seg der tvilen lå på lur og kritikken vokste. Hun visste at det i hvert menneske finnes en avstand til det neste, av og til så liten at den bare så vidt rommer tenkte tanker, men det var nok til at hun ikke kunne betro seg til noen med noe slikt.»

Ellinor og Liselotte møtes konditor med hver sin barnevogn;

«Like etter at det første barnet ble født, begynte Liselotte å kalle seg småbarnsforelder. Under svangerskapet inngikk hun på samme selvsagte vis i gruppen gravide. Hun finner glede og trygghet i det å tilhøre, hun lengter etter en stamme. For Ellinor er det annerledes. Hun vil ikke reduseres til bare forelder og yter indre motstand mot Liselottes hang til å se dem, Liselotte og Ellinor, som en enhet. 

«Hvem snakker hun om nå?» rekker Ellinor å tenke når Liselotte sier «vi». Hun får lyst til å markere avstand, men det er ikke bra for fellesskapet. Det forsterkes ytterligere og blir til et skjebnefellesskap av at de har fått barn med bare to dagers mellomrom, Ellinors første, Liselottes tredje.»

Etter hvert kommer de inn på tema Mathilde:

«I ordrike vendinger erklærer de overfor hverandre at omsorgen deres bunner i felles kjærlighet til Mathilda, et ønske om at det skal gå henne vel, at hun skal bli like lykkelig som de selv er så heldige å være. For å hjelpe henne må de jo kunne diskutere hindringene på hennes vei.»

 I siste del av kapittel 3 er det gått et år og det som skjer her er til å le seg fillete av.  

 Lena Andersson skriver i innledningen noe jeg kan si meg enig i: 

«Studiet av mennesket er en kunstart, ikke en vitenskap i ordets betydning. Kun bevisste og tenkende subjekter kan utøve den, og da ikke gjennom innhenting av data, men ved selviakttakelse, tolkning, gjenkjennelse, forståelse. Litteraturen egner seg spesielt godt til det.»

Forlaget skriver om romanen:

«En samling fortellinger om kvinner som lengter og drømmer mens de forsøker å holde ut i kroppene sine. De betrakter hverandre og blir betraktet, og de lytter nøye til det som ikke sies samtidig som de forsøker å forstå det som blir sagt. Alle har de et intenst ønske om å opprette kontakt med andre , men når kontakten først er opprettet, orker de knapt å opprettholde den.  

Studie i menneskelig atferd er en fornøyelig og skarp betraktning om kvinneliv, skrevet av en av Sveriges viktigste forfattere og samfunnsdebattanter.»

Alle tok feil. Om EU-landet Norge av Kjetil B. Alstadheim – anbefales uansett standpunkt til EU og EØS-avtalen

 «Når man mener noe sterkt, kan det være verdt å tenke gjennom hva som kan få en til å skifte syn. Det kan tenkes at Kjetil (26) ville spurt om nettopp det: Når jeg sist var så sikker på at Norge ikke burde bli med i EU, og nå er like sikker på at Norge bør bli det, hva skal til for at jeg skifter mening igjen som Kjetil (66) eller (76)?

Jeg tror det vil kunne skje om EU skulle gå i illiberal retning. Om unionen svikter sin oppgave og sitt eget verdigrunnlag, kan det bli nødvendig å gå ut. En union der grunnleggende demokratiske og liberale verdier settes på spill, vil ikke være et blivende sted, selv om en slik utvikling i vårt nabolag vil være en trussel mot Norge også som utenforland. Så er da også en del av min begrunnelse for at Norge nå bør gå inn, at det gir en mulighet til å være med på å sikre at unionen nettopp forblir et forsvar for de verdiene det er så maktpåliggende å hegne om.»

 Som ung miljøaktivist stemte Kjetil B. Alstadheim nei til EU i 1994. I dag, 30 år senere, sier han i dag ja til EU. Boken sitatet over er fra, er Alstadheims bok Alle tok feil. Om EU landet Norge. Boken ble utgitt i 2024 og kan anbefales uansett hvilket standpunkt man har til EU og EØS-avtalen.

Senest i går 4.3.25 var det en artikkel i Aftenposten der tidligere Sp-nestleder Ola Borten Moe har gitt en beskjed til partiledelsen i Senterpartiet om at Norge heller søke om å bli den 51. staten i USA før Norge går inn i EU. Men at selv om han ikke er noen tilhenger av EØS-avtalen, innser han at avtalen er kommet for å bli.

Under lesingen av boken til Alstadheim har jeg tenkt mye på hvorfor jeg stemte ja i 1994. Jeg var ikke så politisk bevisst som Alstadheim var i 1994. Det jeg husker, var at jeg ikke trodde på Nei-dronninga Anne Enger (Lahnstein) skrekkscenarier dersom Norge gikk inn i EU i 1994.  

Oppvokst som jeg var i samfunn med neste stopp Nordpolen, begynte jeg i tenårene å undre meg over hvorfor ikke politikerne valgte å legge til rette for at tre tettsteder på øya jeg bodde på ble sammenslått til et sted. Jeg ønsket meg et et mer levedyktig samfunn for unge mennesker. Men "Nessekonge mentaliteten" hersket. Jeg lengtet bort. Fremtidsutsiktene var ikke lyse ved å bli boende. Det var krise i fiskeriene pga "svart hav". Jeg flyttet, som de fleste andre på min alder, bort for å gå på skole og finne meg en jobb. Selv om jeg har mange gode minner fra oppveksten, har jeg aldri vurdert å flytte tilbake. Jeg kan aldri stemme på Senterpartiet selv om jeg ikke er uenig med alt partiet står for.

Jeg ville ha stemt ja dersom EU-avstemmingen var i dag. Men om jeg vil stemme ja neste år, om 5 år; det avhenger av hvor dagens omskiftinger fører oss. Det eneste som er sikkert, er at alt er usikkert.

Forlagets omtale

«For nøyaktig tre tiår siden opplevde Norge et av de heftigste politiske oppgjørene i moderne tid. Skulle Norge bli medlem av EU? For andre gang sa et flertall nei i en folkeavstemning. Som ung miljøaktivist var Kjetil B. Alstadheim selv på nei-siden. 30 år senere har han for lengst snudd og sier i dag ja til EU. Nå graver han i argumentene som ble brukt den gang, og i hvordan de står seg i ettertid. Hva sa nei-siden og ja-siden i den intense EU-debatten i 1994? Hvorfor sa de det? Og hvordan kunne både de - og han selv - ta så feil?

Fra begge sider ble EU-avstemningen fremstilt som et skjebnevalg. I dag er debatten som raste, en påminnelse om at skråsikkerhet i politikken sjelden gir deg rett i det lange løp. Samtidig oppstår spørsmålet om hva det er med denne saken som pisker opp så sterke følelser - og om det fortsatt er slik i dag.

Underveis søker Alstadheim svar på hvorfor han selv skiftet syn. Kjetil (56) møter Kjetil (26) for å finne ut hva som skjedde - og argumenterer for hvorfor Norge nå trenger en ny EU-debatt.»

.

Amy og Isabelle – igjen en god roman av Elizabeth Strout

 

«Det som fulgte, var noe Isabelle bare kom til å snakke om én gang siden, mange år senere, da livet hennes var blitt veldig annerledes. Amy, derimot, kom til å, i voksenlivet sitt, fortelle en rekke mennesker om det, til hun til slutt skjønte at denne historien gikk det tretten av på dusinet, og at den, når alt kom til alt, ikke spilte noen rolle for andre.

Men den spilte stor rolle for dem, for Amy og Isabelle, og selv om de med tiden glemte noe og husket noe forskjellig, husker begge to, og enkelte aspekter ved det som utspilte seg, kom de aldri til å glemme.»

Det er til å undres over at romanen jeg nettopp har lest, Amy og Isabelle av Isabelle Strout utgitt i 1998, først ble utgitt på norsk i 2024. Selv om det er vanskelig å rangere bøker, er Amy og Isabelle en av de beste jeg har lest av Elizabeth Strout.

Det ble ikke innertier med en gang. Som den første romanen om Olive Kitteridge ble. Men det bygde seg opp, og når dramaet tiltok, da ble jeg helt satt ut.  Selv om mitt liv ikke kan sammenlignes :Hun får meg til å huske hvordan det var å være barn, tenåring, og voksen med barn og etter hvert tenåring. 

Elizabeth Strout klarer, som andre gode forfattere, å bevege seg uanstrengt mellom ulike tidsperioder og synsvinkler. Ved å legge inn informasjon om en forsvinningssak klarer hun til og med få meg småredd. Og humor: Kvinnene på fabrikken og deres samtaler og uoverensstemmelser, men også omsorg, det er god nummer to av Fredrikssons fabrikk. I boken med en tilbaktrukket "Fredrikson". 

Forlagets omtale:

«I den kritikerroste debutromanen Amy og Isabelle (1998) følger vi alenemoren Isabelle og hennes seksten år gamle datter Amy gjennom en kvelende varm sommer på 1970-tallet hvor alt kommer for en dag. Hvert blikk de sender hverandre dirrer av en blanding av kjærlighet og avsky og etter at Amy blir oppdaget bak nedduggede ruter i mattelærerens bil så blir den enorme, iskalde avstanden mellom mor og datter helt uoverkommelig.

Når skandalen når alles ører så er det Isabelle som lider under den harde dommen fra innbyggerne i den lille industribyen Shirley Falls, og får forsterket skammen over sin egen hemmelige fortid. Amy og Isabelle skildrer ikke bare en tenåringsjente som opplever kjærlighet og svik for første gang, men også en kvinne som i jakten på et respektabelt liv har fornektet sine dypeste følelser og lengsler.»

Sjøfareren – enda en imponerende bok av Erika Fatland

 

Jeg ble fan av Erika Fatland etter å ha kjøpt og lest Grensen, en reise rundt Russland i 2021. Tenker av og til på at jeg har lyst til å lese den om igjen.  Deretter kjøpte og leste jeg Høyt, en reise i Himalaya i 2023, som jeg syntes kunne vært strammet inn.

 Nå har jeg kjøpt og lest Sjøfareren, en reise gjennom Portugals tapte imperium utgitt i 2024. Jeg var begeistret til jeg var kommet halvveis i kapittelet om Angola da jeg mistet lysten til å lese videre. Heldigvis kom leselysten tilbake.

 Jeg avsluttet boken med en form for tristhet. Over at reisa var over. Og med takknemmelighet for at Erika Fatland med sin bok har gitt meg innsikt i en del av verdenshistorien som i all hovedsak var ukjent for meg.

 Tilbake til Angola: Selv om jeg selvsagt kjenner til slavehandelen, er det like fælt hver gang jeg leser om den delen av historien. Innbyggertall 37 millioner i dag, og det virker et land som, for de fleste er lite håp. Det er rett og slett ikke til å tro at Angola er Afrikas nest største oljeeksportør, etter Nigeria, og tillegg er landet en av verdens største diamantprodusenter. Deprimerende lesning.

 Til slutt skriver Erika Fatland i kapitlet om Angola:

«Angola ble plyndret for menneskelige ressurser under portugiserne, som ikke var interessert i annet enn å berike den portugisiske statskassen. Å utvikle landet, eller utdanne befolkningen, sto aldri på agendaen. Da portugiserne rømte landet i 1975, forsvant store deker av den utdannede eliten. 

Under borgerkrigen ble landet revet i stykker av to konkurrerende hærer som sloss innbitt mot hverandre, støttet av ulike eliter og med base i forskjellige etnolingvistiske grupper, supplert med våpen og soldater fra hver sin supermakt. Da jernteppet falt, fortsatte kampene og ødeleggelsene, finansiert av olje og bloddiamanter. Hovedstatsdominerte MPLA gikk til slutt av med dyrekjøpt seier, men byttet raskt ut marxist-leninistisk kameratskap med kompiskapitalisme, Plyndringen fortsatte, og den fortsetter. «

 Forlagets omtale av boken:

Erika Fatland er tilbake! Med seg i skipssekken har hun hele det portugisiske imperiet, fra 1400-tallets oppdagere, via koloniveldets fall i 1970-årene og til i dag: En reiseskildring med uforglemmelige menneskemøter, skjebner og historier. 
 
På 1400-tallet seilte dristige portugisiske sjømenn stadig lenger sørover, drevet frem av Henrik Sjøfareren. I 1498 fant Vasco da Gama sjøveien til India, og verden ble aldri mer den samme.  
I karavellenes kjølvann tar Erika Fatland oss med på en eventyrlig ferd jorden rundt. Det portugisiske imperiet var det første globale koloniriket – og det siste. Det strakte seg fra Kapp Verde til Goa, fra Nagasaki til Amazonas. Hvilke spor har portugiserne etterlatt seg? 
Den prisbelønte forfatteren av Høyt, Grensen og Sovjetistan leverer en storslått og underholdende reiseskildring i nåtid og fortid. 

Platons klassiske verk: Sokrates’ forsvarstale med etterord av Einar Duenger Bøhn

 

«Jeg blir ofte spurt om hvilken filosofibok jeg ville anbefale folk å lese, hvis jeg måtte velge én og bare én bok. Svarer mitt er uten tvil Sokrates ' forsvarstale, eller bare Forsvarstalen, som den ofte kalles. Den blir også av og til kalt Apologien. Det er uansett en bok alle tenkende mennesker bør lese, uavhengig av bakgrunn. Forsvarstalen er innholdsmessig spiren til det beste av det beste innen vestlig tenkning, nemlig humanisme, opplysning og dannelse. Og da mener jeg, som vi skal se. ikke noe utvannet tull, men ekte humanisme, opplysning og dannelse."

Det skriver professor i filosofi Einar Duenger Bøhn i innledningen til sitt essay i Platons klassiske verk Sokrates’ forsvarstale. Utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 2024 inspirert av denne samtalen med Einar Duenger Bøhn her i programmet Verdibørsen 6.9.24;

Anbefales!

Forlaget omtale av boken slik;

«Platons klassiske verk Sokrates’ forsvarstale møter vi den aldrende Sokrates på tiltalebenken i Athen i 399 f.Kr. Han er blant annet beskyldt for ugudelighet og for å korrumpere ungdommen med vranglære. Han får muligheten til å forsvare seg, men til ingen nytte. Han blir til slutt dømt til døden ved å tømme et giftbeger.

 Teksten består av Sokrates’ eget forsvar og er skrevet ned av hans mest kjente etterfølger, Platon, som selv var til stede under rettsaken. Spørsmålet vi lesere sitter igjen med, er hvorfor han egentlig ble dømt til døden. Et annet spørsmål vi bør sitte igjen med, er hvem vår tids Sokrates er. For hva gjorde egentlig Sokrates galt? Kunne vi dømt noen på et lignende grunnlag i dag?»