Platons klassiske verk: Sokrates’ forsvarstale med etterord av Einar Duenger Bøhn

 

«Jeg blir ofte spurt om hvilken filosofibok jeg ville anbefale folk å lese, hvis jeg måtte velge én og bare én bok. Svarer mitt er uten tvil Sokrates ' forsvarstale, eller bare Forsvarstalen, som den ofte kalles. Den blir også av og til kalt Apologien. Det er uansett en bok alle tenkende mennesker bør lese, uavhengig av bakgrunn. Forsvarstalen er innholdsmessig spiren til det beste av det beste innen vestlig tenkning, nemlig humanisme, opplysning og dannelse. Og da mener jeg, som vi skal se. ikke noe utvannet tull, men ekte humanisme, opplysning og dannelse."

Det skriver professor i filosofi Einar Duenger Bøhn i innledningen til sitt essay i Platons klassiske verk Sokrates’ forsvarstale. Utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 2024 inspirert av denne samtalen med Einar Duenger Bøhn her i programmet Verdibørsen 6.9.24;

Anbefales!

Forlaget omtale av boken slik;

«Platons klassiske verk Sokrates’ forsvarstale møter vi den aldrende Sokrates på tiltalebenken i Athen i 399 f.Kr. Han er blant annet beskyldt for ugudelighet og for å korrumpere ungdommen med vranglære. Han får muligheten til å forsvare seg, men til ingen nytte. Han blir til slutt dømt til døden ved å tømme et giftbeger.

 Teksten består av Sokrates’ eget forsvar og er skrevet ned av hans mest kjente etterfølger, Platon, som selv var til stede under rettsaken. Spørsmålet vi lesere sitter igjen med, er hvorfor han egentlig ble dømt til døden. Et annet spørsmål vi bør sitte igjen med, er hvem vår tids Sokrates er. For hva gjorde egentlig Sokrates galt? Kunne vi dømt noen på et lignende grunnlag i dag?»

 

Jævla menn av Andrev Walden – fantastisk bok

 «DET ER SOM om han blir smuglet inn del for del, som et byggesett av en pappa. Han er ei jakke i gangen, et par jeans i skittentøyskurven, en stemme i kjøkkenet om natta. Han er noe hun sakte setter sammen i ly av mørket og vil vise oss så fort hun har fått ham til å virke. Jeg vet fremdeles ikke hvordan pappaer begynner og slutter, men hvis dette er en pappa, har han nok begynt nå. Og i så fall kan de tydeligvis begynne før man har sett ansiktene deres.»

Uvisst av hvilken årsak; jeg hadde ikke tenkt å lese Andrev Waldens prisbelønte og kritikerroste bok: Jævla menn. Men så stod boken i hylla for bøker på hurtiglån på biblioteket. Nå er den lest. Det tok noen sider før jeg kunne istemme jubelkoret. Men så ble jeg nærmest hekta på å lese videre. Fantastisk bok. Kan ikke fri meg fra tanken at forfatteren må ha hatt en mor som kommer under kategorien «hodeløs høne».

Aftenpostens anmelder skriver her bl a dette:

«Ordet stefar er forlengst byttet ut med bonuspappa på norsk. Barn skal helst føle det som en tilvekst når mor får ny partner.

Enkelte av de syv farsfigurene som dukker opp i «Jävla karlar» har da også noe å bidra med. Men denne svenske romanen er fremfor alt en heftig historie om menn som kommer og går, som forstyrrer med sin sjalusi og ignorerer barnet etter den første innsmigrende fasen.»

Kan anbefale samtalen med Andrev Walden her i NRK radioprogrammet Drivkraft.

Forlagets omtale

«Julen 1983, i en tomannsbolig i skogene utenfor Norrköping, røper en mor en hemmelighet. En syv år gammel gutt ved navn Andrev får vite at hans far ikke er hans far. Den egentlige faren bor i et land langt borte og har hår ned til skuldrene. Som en indianer, sier moren, og peker mot albuen så gutten skal forstå. Det bruser i gutten. Det føles som om han er i en bok om en som får vite at faren hans er konge i et magisk land, og at en ånd skal ta ham med dit. Men det kommer ingen magiske ånder, bare nye fedre som ikke er hans.»

 

 

 

Biografi: Roald Dahl Grensesprengeren av Øivind Bratberg

 

«Å lese en forfatters liv gjennom bøkene han har skrevet, er en farlig øvelse. Først og fremst står man utsatt til for overivrige tolkninger: Han tenkte åpenbart slik, for han skrev det jo. Det er så mye man kan få til å passe til et prisme som er ferdig innstilt, et bestemt perspektiv på et liv som i realiteten — uten unntak — er mer komplekst. Alle biografier over skjønnlitterære forfattere balanserer mot denne risikoen. Hva de har skrevet i ulike livsfaser, antas å speile en livsverden og dens karakteridealer. For forfattere av fantasifulle barnebøker åpner muligheten seg for allegorier og fabelfigurer som forsterker bestemte karaktertrekk som forfatteren åpenbart har ønsket løftet frem. Men å sette likhetstegn med ham er åpenbart for enkelt. For Roald Dahl var verken Willy Wonka, den fantastiske Mikkel eller Dannys far i fasanjakten. Alle tre skikkelser avslører imidlertid sentrale trekk ved utsynet over livet han hadde da bøkene ble skrevet.»

Hvorfor leste jeg aldri bøker av Roald Dahl da jeg vokste opp har jeg tenkt mye på underveis i lesingen av den interessante biografien som Øivind Bratberg har skrevet og som ble utgitt i 2016: Roald Dahl Grensesprengeren.

Var det barnelitteraturens portvoktere, bibliotekarer og lærere, som de beskrives i boken og som var negativt innstilt til hans barnebøker, som er årsak til at jeg ikke kan huske Roald Dahls bøker fra skolebiblioteket og det lokale biblioteket.  Det blir bare spekulasjon fra min side. Samtidig er det mer enn merkelig at jeg, som leste som så mye at jeg etter hvert måtte lese voksenlitteratur for å stille min «hunger» etter bøker, ikke kan huske bøker av Roald Dahl.

 Novellesamlingen Et hode kortere og andre hårreisende historier (Someone Like You), som ble utgitt i 1953 og på norsk første gang i 1955, har jeg notert meg for lesing.  

Forlagets omtale:

«I 2016 var det hundre år siden Roald Dahl ble født. Denne forfatteren med norske foreldre er kjent for alle som har vært gjennom barnelitteraturens klassikere, og andre vil kjenne ham som grøssernovellenes mester fra etterkrigstiden. Men mennesket Dahl er lite kjent for norsk offentlighet. Det var et liv fylt av motsetninger.

Outsiderstatusen var en rolle Roald Dahl dyrket bevisst og som han brukte til å utvikle en barnelitteratur med uvanlig bitt - ofte bisarr og brutal, alltid på barnets side. Han var sterkt preget av opplevelsene i skole og flyvåpen og næret den skepsis overfor autoriteter som bare britisk kostskoleliv kan skape. I løpet av sitt eget voksenliv ble han gang på gang truffet av personlige tragedier som formet både livssyn og litteratur. Men han beholdt også et sentimentalt syn på verdisettet han selv gjenkjente hos barn: det ærlige, rene og barnlige. Roald Dahl - grensesprengeren går opp stiene i Roald Dahls liv og spør hvilke ideer han målbar og hvordan hans liv og forfatterskap kan forstås i dag.»

Evil Grandma av Line Baugstø – blir det film eller teater av romanen…

 

Det vil ikke overraske meg om romanen Evil Grandma av Line Baugstø blir film eller teater (komedie). Romanen er utgitt i år, og jeg leste romanen på 251 sider i løpet av noen timer.

Det er ingen «dødtid» i handlingen, her skjer det mye. Til tider ellevilt. Det er lett å leve seg inn livet til hovedpersonen Mona.  Romanen er lettlest, og jeg synes forfatteren har beskrevet en del av «tidsånden» på en varm og humoristisk måte. Innimellom ble jeg litt trist og oppgitt over Mona.

Forlagets omtale av romanen:

«Mona er i sin beste alder, men det er det ingen andre som skjønner. Hun er litt for tykk, unngår motbakker og foretrekker sofaen framfor helsestudio. En kveld overmannes hun av skyhøyt blodtrykk og et sterkt ubehag. Selv er hun redd hun har fått et hjerteinfarkt, men den unge legen kaller det panikkanfall. Hun har nettopp fått vite at hun skal bli bestemor.

 Da sønnen og den gravide svigerdatteren Alma får vannlekkasje hjemme, flytter de inn hos Mona. Rotet i den lille leiligheten vokser parallelt med Monas irritasjon. For å avreagere oppretter hun en hemmelig instagramkonto: evilgrandma65. Endelig har hun funnet en kanal der hun kan si sin hjertens mening uten å tenke på konsekvensene.

 Evil grandma er en frydefullt infam roman om forventninger til kvinnerollen etter overgangsalderen - og om hva som skal til for at en video går viralt.»

Pabbi en familiesaga om drukkenskap av Mímir Kristjánsson

 

«EN TEORI OM alkoholisme kan være denne: Så lenge man drikker og er lykkelig, har man ikke alkoholproblemer. Hvis man derimot er ulykkelig og drikker, blir det straks verre.

De fleste drikker for å bli glade, for å feire noe. Fordi alkoholen volder så mye skade, er det vanskelig å snakke om gleden ved å drikke. Vi fornekter de lyse sidene ved alkoholen for hverandre, fordi snusfornuften forteller oss at vi ikke må lokke folk lenger ut på skråplanet. Derfor forblir det på overflaten en gåte hvorfor så mange velger å drikke, det er tross alt både dyrt og skadelig. Men de som er glad i å drikke, vet utmerket godt hva svaret på gåten er, og det er at drikking kan være jævlig kjekt - i alle fall til å begynne med.»

Selv om jeg har lite positivt å si om det politiske partiet Mímir Kristjánsson representer, lytter jeg til Mímir. F eks når han uttaler seg i Dagsnytt 18. Han har en ærlighet med seg som jeg synes for mange politikere mangler. Et ekte engasjement for temaet han ytrer seg om.

Boken Pabbi en familiesaga om drukkenskap er den tredje boken Mímir Kristjánsson har skrevet som jeg har lest. Boken ble utgitt i 2024. Jeg har hørt han snakke om temaet i boken på radio. Allikevel ble jeg overrasket over å lese om hvor mye alkohol han inntar når han drikker. Jeg håper at han etter hvert kommer til den konklusjonen at det ikke kan fortsette slik. Vi trenger hans stemme i samfunnsdebatten. 

Forlagets omtale:

“Mímir husker ikke hvor gammel han var da han skjønte han ville få problemer med alkohol, men det var lenge før han drakk for første gang. Dette er historien om en pappa som drakk for mye og en slekt som har vært fulle siden Egil Skallagrimssons tid.

Mímir Kristjánsson hadde en lykkelig barndom. Han vokste opp med en pappa som var verdens beste historieforteller, og kan ikke huske å ha vært redd for ham en eneste gang. Når faren til Mímir dør, spør han seg hvordan han kan elske faren sin så mye samtidig som han vet at faren var alkoholiker. Med varme, humor, men også en god dose alvor skriver Mímir om å ha alkoholismen i blodet, og om frykten for sin egen skjebne.»

Lars Saabye Christensen: Stille lengde – Noveller i utvalg ved Roy Jacobsen

 

Boken ble utgitt i 2006 og det er utvalgte noveller fra samlingene Ingens (1992). Den misunnelige frisøren (1997), Noen som elsker hverandre (1999) og Oscar Wildes heis (2004), med etterord skrevet av Roy Jacobsen. 

Jeg har lest mange bøker Lars Saabye Christens har skrevet, men aldri noveller han har skrevet. Novellene i boken er gode med et bredt spekter av tema. Historiene overrasker, gjør meg trist, og som den første novellen i boken, En gang må være den første, den fikk meg til å gapskratte. En smakebit: 

«Det var i kjelleren hos Jonny vi fant den: vinballongen. Den stod innerst i boden, under hyllene med norgesglass, skismøring, malingbokser, musefeller og hermetikk. Et gummirør stakk opp av tuten. Det kunne man drikke av. Det gjorde vi. Det var lørdag. Verden stod stille. Vi satt med ryggen mot veggen.

— Jeg blir aldri full, sa Jonny.

— Åssen veit du det? spurte jeg.

— Bare veit det.

— Da så.

Jonny ga røret til meg og jeg sugde. Det smakte ikke noe særlig, tvertimot, men dette var heller ingen fornøyelse, det var blodig alvor.

  Kjenner ingenting, sa jeg.

  Det er det jeg sier.

Jeg ga røret til Jonny igjen. Han dro inn, ble helt flat i trynet og øynene bulte liksom ut, han ligna en passe sliten flyndre.»

Alf van der Hagen: Litterære løft – ti nye forfattersamtaler

 

«Jeg er sikker på at mange av oss har fått nok nå, på så mange plan. Fått nok av en gjennomteknologisk hverdag. Nok apper, nok digitale påfunn vi ikke opplever at vi trenger. Det blir alltid risikabelt i et samfunn når for mange mennesker føler seg fremmedgjort. Jeg tror vi er der nå. Ved det punktet hvor det koker over. Det Trumps fremgang var et symbol på, angår oss. Trumps er det lett for mange av oss å avfeie, men jeg tror vi må være klar over at han er den banale og vulgære utgaven av en livsfølelse mange har. Og det er kanskje en litt ugrei erkjennelse. Tollak hører hjemme i dette bildet. Han kan sitte og høre på radioen at en eller annen forbanna idiot fra staten snakker om at nå skal de gamle profitere på den nye digitale hverdagen, på ny sensorteknologi og at alle byer i Norge skal bli smarte. Tollak blir så galen av å høre på dette at han trekker ut støpselet og hiver radioen bak i pickupen. Når han så får høre en fyr på TV som snakker om «kjenslene sine», så gjør han det samme med Tv-apparatet, kaster det på samme lasset. Han kjører ned til byggevareutsalget og slenger driten fra seg der. Så kan du si: «Tollak, for en idiot!» Men du kan òg kjenne at dette har mange av oss lyst å gjøre. Jeg merket da jeg skrev, at dette nok er fiksjon og litteratur, men det er også sant. Svært mange av oss har fått samtiden i halsen. Vi får ikke puste. Vi lever i et uforskammet samfunn. Hensynsløst, ikke sant, og hvor rart er det? Teknologi er ikke en omsorgshandling, uansett hva de som selger deg teknologiske løsninger, ønsker å hevde. Jeg følte at Tollak ga et svar på den livsfornærmelsen vi opplever akkurat nå, ganske mange av oss. Jeg tror jeg fant et språk for det og en karakter for det.”

Sitatet over er fra Alf van der Hagens samtale med forfatter Tore Renberg publisert i boken Litterære løft utgitt i 2024.  Intervjuet er fra 2021, og et av temaene under samtalen er Renbergs bok Tollak til Ingeborg. Alf van der Hagen viser til at Tollak til Ingeborg ble en bestselger og solgte i titusenvis av eksemplarer. Renberg får da spørsmålet om hva han tror det er som boken har truffet i folket. Om det er et slags norsk Trump-segment.

Samtalene i Litterære løft er tidligere publisert i tidsskriftene Plot og Samtiden i perioden 2021 – 2024 og er bearbeidet for utgivelsen. I tillegg til Tore Renberg er det intervju med Per Petterson, Linn Ullmann, Jon Fosse, Tomas Espedal, Cecilie Løveid, Lena Lindgren, Camara Lundestad Joof, Thorvald Steen og Maria Navarro Skaranger.

Forlagets omtale av Litterære løft:

«Alf van der Hagen har utviklet en særegen samtaleform som han kaller «eksistensielle dybdeintervjuer». I hans nye bok Litterære løft snakker han med ti norske forfattere om å skrive og lese. Om klasse og klassehat. Om å fly høyt og falle dypt, og løftes opp igjen. Om å skrive for å huske, om løgn og sannferdighet. Om litteratur som en slags bønn. Om å skrive sin egen selvbiografi. Om kjærligheten til det mellommenneskelige. Om oppmerksomhetstap og virkelighetsutglidning. Om å se sin mor føde. Om eldgamle kirker i Konstantinopel. Og om å kjempe seg fri fra et innvandrerstempel.»