Biografi: Liv Glaser Toner i lys og mørke av Marion Hestholm

 

«Historien strekker seg over mange år; den involverer dramatiske og opprørende hendelser og mange mennesker — også noen som ikke har bedt om å involveres i et bokmanus. Vi har tatt hensyn til dette og tilbudt gjennomlesning til de det gjelder. Takket være Livs egen åpenhet og flere andre gode kilder har det vært mulig å gjøre rede for de viktigste hendelsesforløpene og årsakssammenhengene. Når jeg har skrevet ut denne fortellingen om Liv, har det likevel vært vel vitende om at det ikke kan bli noen fullstendig overlapp mellom tankene og følelsene til den «den litterære Liv» og mennesket Liv — som har levd og følt og gjort sine erfaringer, og som stadig lever der i huset i Lupinveien. Sistnevnte har likevel «gått god for» førstnevnte.»

Jeg hørte jeg om biografien om Liv Glaser i programmet Drivkraft 3.desember 2025;

«Liv Glaser har i mer enn 65 år vært en av Norges viktigste pianister. Nylig fylte hun 90 år, og hun markerte det med en ny plateutgivelse og en biografi om sitt eget liv. Et liv som inneholder internasjonal anerkjennelse og suksess, men også en dramatisk flukt fra nazistene under 2 verdenskrig.»

Samtalen var interessant, men enda mer interessant var det å lese biografien Liv Glaser Toner i lys og mørke av Marion Hestholm. Selv for meg som kan lite om klassisk musikk. Den er godt skrevet, og som en biografi bør være er den er rikt illustrert med bilder der de passer inn i teksten.

 Forlagets omtale av biografien:

«Gjennom det siste århundret har Liv Glaser markert seg som en av Norges mest anerkjente og folkekjære pianister. Ved siden av sin lysende pianistkarriere har hun også satt dype spor som musikkpedagog og formidler.

I denne biografien tegner Marion Hestholm et nært og nyansert portrett av pianisten og mennesket Liv Glaser – en historie om en usedvanlig karriere, om sårbarhet og styrke i møte med en krevende bransje, og om musikken som et sted å høre til.

Liv Glaser ble født inn i et toneangivende musikkmiljø på 1930-tallet, som datter av fiolinisten Ernst Glaser og pianisten Kari Aarvold Glaser. Hennes oppvekst, fylt av kreativitet og musikk, var like fullt dramatisk – preget av krig, flukt og omveltning. I en tid der menn satt med definisjonsmakten, bygget Glaser en enestående karriere som pianist. Hun ble kjent for sitt klare og stilsikre spill, sin varme tilstedeværelse og en rekke kritikerroste Grieg-innspillinger. Allerede som 29-åring mottok hun Kongens fortjenstmedalje i gull og fulgte kong Olav på statsbesøk. Men midt i karrierens høydepunkt stilnet musikken. Konserter ble avlyst, og Glaser forsvant fra rampelyset. Hun måtte kjempe seg tilbake - til klaveret, og til seg selv.»

Christian Ringnes – Hemmeligheten bak et rikt liv

 

«Mor fortalte meg på dødsleiet at jeg som barn var en sart liten blomst som hun var redd ville knekke hvis det ble lagt press på den. Heldigvis overbeviste hun far om det samme, så de lot meg i fred. Jeg tror at det, samt følelsen av å være ubetinget elsket, var det som gjorde at båten bar.

Og fortsatt bærer.

I dag er jeg forbløffet over hvor bra det er gått med meg. Jeg kunne forblitt en innadvendt, ensom einstøing som sullet med mitt. Det er kanskje derfor jeg ofte tenker at jeg er et av de mest fornøyde mennesker jeg kjenner. Med lave forventninger er det lettere å bli fornøyd, selv for den som vil mye.»

Det er mange bøker jeg leser som er blitt omtalt på radio, dette gjelder også boken til Christian Ringnes: Hemmeligheten bak et rikt liv. Om oppvekst, ungdomsliv, livet som forretningsmann og privatliv.

Boken ble utgitt i 2025.  I en anmeldelse i DN leser jeg at «Christian Ringnes fremstår som litt for selvforelsket i egen suksesshistorie.» Det er jeg enig i. Det ble litt kjedelig innimellom. Men selv om boken er ikke noe mesterverk er den grei nok å lese for meg som liker å lese biografiske bøker. En smakebit til:

«Bortsett fra gener og egen innsats kan jeg takke blant annet rentefall og dyktige kolleger for selskapets vellykkethet. Eiendomsspar har nemlig hatt en aksjonæravkastning på vanvittige 16 prosent per år i over 40 år, noe som betyr at 1 krone som ble investert i 1984, har blitt til 378 kroner i dag. Jeg har jobbet hardt og mye for at vi skulle komme hit, noe jeg ikke klarer å slutte med. De gangene jeg prøver å trappe ned, føler jeg meg ganske enkelt ikke vel. Jeg spør meg stadig om hva og hvem som har skylden eller kan ta æren, for det, og kommer tilbake til det samme svaret: far.

Selv om han døde for mange år siden, søker jeg fortsatt etter hans usynlige bifall. På den måten lever jeg fortsatt i hans bilde. «

Forlaget omtaler boken slik:

«Hva skal egentlig til for å lykkes? Og hvordan når man toppen av norsk næringsliv uten selv å gå til grunne?

I Hemmeligheten bak et rikt liv avslører forretningsmann Christian Ringnes hvordan han omsatte sjenanse og dårlig selvtillit i oppveksten til eventyrlig suksess innen business. Boka tar oss med på innsiden, til forhandlingsbordet, spillet om de gode avtalene og kunsten å lykkes med eiendom. Det er fortellingen om hva alt har kostet, men også om hva alt har gitt – om evnen til å se muligheter, finne mening og til å lære av sine feil.»

Lyset de døde ser av Levi Henriksen – oppfølger til romanen Snø vil falle over snø som er falt

 

                                                                   

                                                                Solsnu 2025

«Mona døde en tirsdag. På den andre sida av senga begynte Sebastian å gråte stille mens han holdt morens hånd mellom begge sine. Jakobine sto med ryggen til og ansiktet vendt ut mot parkeringsplassen, mot det store åpne, mot snøen som falt. Inne i seg hadde Daniel Kaspersen samme følelse som når du står i en heis og det i hele kroppen kjennes som om den går nedover, selv om pila viser det motsatte. Det var ett bilde som dukket opp i hodet hans. Ikke av henne og ham, ikke av henne og ham og barna deres, men et han hadde sett på TV, fra Oklahoma, etter at en tornado hadde rasert en småby. På den ene sida av hovedgata hadde flere av husene mistet frontpartiet, men ellers var de intakte. Det var et slikt hus han var blitt nå, mens alt han hadde vært, alt han noen gang hadde følt, håpet og trodd på, revnet i en brennende lengsel etter heller å kunne være et av husene på den andre sida av gata som var blitt fullstendig jevnet med jorda.»

Julepynten er pakket ned. Fortsatt er det rester i kroppen etter en 14 dagers forkjølelse. Ute er det kaldt, og jeg hørte nettopp saltebilen kjøre forbi på veien. Vinteren er ikke min årstid. Selv om julen har sine positive sider er den beste dagen for meg når jeg vet at sola har «snudd».

Jeg var på et tidspunkt i tvil om jeg skulle fortsette å lese romanen Lyset de døde ser av Levi Henriksen. Men heldigvis valgte jeg å lese den ferdig. Den ble ikke så trist som begynnelsen på romanen tilsier.

Lyset de døde ser er en oppfølger av romanen Snø vil falle over snø som er falt som ble utgitt i 2004. Den første romanen leste jeg sommeren 2013. 20 år er gått også i romanen. Daniel Kaspersen har hatt et godt liv i disse årene og spørsmålet for meg som leser er om Daniel Kaspersen kommer seg over tapet av Mona. Et lavere spenningsnivå enn Snø vil falle over snø som er falt, men absolutt lesverdig.

Jeg ble inspirert til å låne og lese romanen av dette intervjuet med Levi Henriksen i NRK Radio programmet Åpen bok:

«Jula setter alt på spissen. Ikke minst når kampen står mellom det gode og det onde. Nyeste roman: «Lyset de døde ser».»

Forlagets omtale av romanen:

«Snøen har falt, smeltet og falt igjen. For Daniel Kaspersen har livet tatt en uventet og brutal vending. Mona Steinmyra, kvinnen han endelig fant lykken med for over tjue år siden, har gått bort. Mens Daniel kjemper med sorgen og prøver å finne mening i en verden uten Mona, forsøker han å forstå hvordan han kan være en god far for sønnen hennes, Sebastian, og deres felles datter, Jakobine. De er femte generasjon Kaspersen i huset oldefaren bygget ved foten av Brattberget.

Samtidig er Daniel på stadig hyppigere besøk hos sin gamle mentor Markus Grude, den pensjonerte lensmannen på Skogli som ikke lenger er så åndsfrisk som han var. Gammellensmannen forsøker å få ham interessert i en sak han aldri fikk løst, og etter hvert skjønner Daniel at saken også kan komme til å få konsekvenser for hans eget familieliv.»

Madame de Pompadour – enda en god bok av Herman Lindquist

 

Dette skrev jeg i november 2013.

«Det er sjelden jeg leser en bok som jeg sitter igjen med et så opplevd stort netto utbytte som etter å ha lest boken til Herman Lindquist: Karl Johan – Jean Bernadotte – soldaten som ble konge. Det inspirerer også til å lese andre bøker han har skrevet.»

Det skulle gå lang tid før neste bok av forfatteren i bokhylla ble lest: Madame de Pompadour. Boken ble utgitt i 2008 og er nå lest. En utrolig livshistorie å lese om. Karl Johan (Jean Bernadotte) levde i perioden 1763 til 1844. Madame de Pompadour i perioden 1721 til 1764. Det vil si at hun døde året etter at Karl Johan ble født.

«Nå var Jeanne blitt sytten år, og tiden var inne for å tenke på ekteskap. Utgangspunktet var ikke det aller beste. Riktignok var hun mer begavet og vakrere enn de fleste unge kvinnene i selskapslivet i Paris, men hun hadde ingen «bakgrunn». Hun het frøken Poisson (fisk), og det klang ikke bra. En kvinne uten «familie», det vil si uten adelige forfedre og uten en større arv i vente, hadde ingen muligheter for å bli fint gift. Jeanne, som ikke hadde noen adelstittel, men en røff far som hadde vært innblandet i lyssky affærer, og en mor som ikke hadde det beste rykte, slapp absolutt ikke inn i de fineste og mest interessante salongene for å møte mennesker hun lengtet etter å snakke med.»

Le Normant de Tournehem, en av morens elskere som er utpekt til en av flere mulige fedre til Jeanne, hadde en løsning:

«Han var rik og familien hadde tilhørt adelen i to generasjoner etter at faren hadde kjøpt Étiolles, en stor eiendom sør for Paris. Med på kjøpet fulgte retten til å kalle seg Seigneur de Étiolles var en slags adelstittel. Han hadde en yngre bror med en sønn som var fem år eldre enn Jeanne og ville bli en passende ektemann for henne.»

Jeanne giftet seg i 1941 og i 1945 møtte hun kongen, Ludvig XV:

«I februar 1745 ble Jeanne invitert til århundrets maskeradeball i Versailles. Til allmenn begeistring dukket kongen opp i Speilsalen som et av de åtte formklipte barlindtrær, like velfrisert som bartrærne i slottsparken. Den kvelden kunne hoffet for første gang se at Ludvig var forelsket i kvinnen fra den pariske borgerklassen. Hun var utkledd som Diana, jaktens gudinne.»

Året etter maskeradeballet malte Jean-Marc Nattier dette bildet av Jeanne som henger i Versailles. 

Det tar ikke lang tid før Jeanne er installert på slottet som kongens elskerinne og skandalen er et faktum.

«Jeanne var nå blitt tjuetre år. Ludvig trettifem. Allerede den samme kvelden besøkte han henne, og de spiste middag alene. Denne sensommeren 1745 må vært den mest turbulente og berusende perioden i Jeannes unge liv. Frankrikes eneveldige konge elsket henne men hva dette skulle føre til og hvilke muligheter som skulle åpne seg for henne, ante hun ikke. Derimot visste hun at hun hadde mange fiender i Versailles, de fleste så på henne som en uvitende oppkomling som var født frøken «Fisk» og var skilt fra en borgerlig skatteforpakter. Hun hadde kjøpt seg en adelstittel, attpåtil så frekk at hun brukte den utdødde familiens våpenskjold, de tre sølvtårnene. Det var ikke minst det siste som hoffolkene følte seg opprørt over. Grev Etienne Franqois de Stainville, den fremtidige hertugen av Choiseul, som skulle bli en av hennes nærmeste venner, skrev i dagboken: «Å slippe inn hustruen til en forpakter og la henne bytte navn for å gjøre henne presentabel, synes å bryte med alle regler for korrekt oppførsel, rettskaffenhet og etikette.»

En regnværsdag i 2014 var jeg i Versailles. Først stod vi i kø i borggården sammen med en horde andre turister og ventet for å få komme inn. Det tok sin tid selv om vi var der tidlig. Etter hvert kom vi inn våte som kråker. Det var tjåkafullt av andre våte turister. Det ble ingen god opplevelse.  Med boken til Herman Lindquist «innabords» tror jeg det ville blitt en bedre opplevelse.  

Forlaget omtaler boken slik: 

«Jeanne Poisson var tjuetre år da hun bergtok Frankrikes konge Ludvik XV med sin intelligens, skjønnhet og ambisjoner. Hun ble hans elskerinne — hans offsielle kongelige elskerinne! — til tross for at hun var en vanlig kvinne av borgerskapet uten adelige aner eller annen tilknytning til hoffet.

Dette var oppsiktsvekkende, men enda mer spesielt var det at hun helt til sin død beholdt og forsterket sin maktstilling i Versailles. I mange år var det i praksis hun som styrte Frankrike, både politisk og kulturelt. Da hun døde, bare førtito år gammel, var hun kjent som Madame de Pompadour over hele Europa.

Herman Lindqvist skildrer med sine store fortellerevner livet og samtiden til Madame de Pompadour, en bemerkelsesverdig og dannet kinne. I tillegg gir han et fengslende bilde av det overdådige livet i Versailles på 1700-tallet.»

Koke bjørn av Mikael Niemi - imponerende - frister veldig å se filmatiseringen etter å ha lest romanen.

 

«De fleste mennesker oppfører seg som reinen. Man vil gå sammen med andre, bevege seg fremover i flokk. Hvis en simle grynter, begynner alle å grynte. Hvis en bukk ropet et varsko, løper alle som én, selv om de ikke selv ser faren. Reinen er styrt av sin redsel. Dens fiender er jerven, ulven, bjørnen og gaupa. Mennesket er også redd, slik ble det en gang skapt av Vårherre. Vi skulle frykte og elske Gud, lærte Luther. Men like intenst frykter og elsker vi hverandre. Og mest av alt frykter vi å miste hverandre. Å bli ensomme, å komme bort fra vår beskyttende flokk.»

Romanen Koke bjørn av Mikael Niemi ble utgitt i 2017 og på norsk i 2019. Jeg har fått med meg at romanen har fått gode anmeldelser, men tittelen har fortalt meg at dette blir for sært for meg. Men så feil har jeg tatt for jeg ble overrasket over hvor god denne romanen er. 

Det er til tider brutal lesning. Men det skjer noe hele tiden, den slutter aldri å overraske. Innimellom kommer Agatha Christies Poirot, kaptein og Hastings og Chief Inspector Japp i tankene når jeg leser om møter mellom prosten, Jussi og lensmannen. Men i og med at handlingen ikke foregår på den idylliske engelske landsbygda, men i langt dystrere omgivelser, er det bare et blaff.

Jeg kjøpte boken på bokloppis forrige sommer sammen med Mikael Niemis roman Populærmusikk fra Vittula som er det den neste boken jeg skal lese. Koke bjørn er filmatisert, og etter å ha sett traileren frister det veldig å tegne abonnement på Disney +for å se serien.

Forlagets omtale av romanen

Det er sommeren 1852 i bygda Kengis langt nord i Sverige. Prosten Lars Levi Læstadius' åndelige vekkelse treffer samer og tornedalinger med uant kraft. Truffet blir også Jussi - en fortapt samegutt som prosten finner i grøftekanten, tar til seg og gir et navn. Samtidig forsvinner en tjenestejente, så en til, i de dype skogene. Folk drar ut for å jakte på den slagbjørnen som de antar herjer i sognet, men prosten frykter at det er en langt mer skremmende morder som er på ferde. Sammen med Jussi finner han spor av en ondskap som trenger seg stadig nærmere.

Koke bjørn er en voldsom og sanselig roman om hvordan store begivenheter rammer en liten verden. Den er en drivende detektivfortelling om kulturkonflikter, undertrykkelse og en revolusjonær vekkelsesprest.

Kvinne i Polarnatten av Christiane Ritter - kan leses digitalt på Nasjonalbibliotet

 DS Lyngen

«Da tuter det tre ganger der ute. Det er «Lyngen» som for siste gang hilser oss farvel. Så setter den seg i bevegelse, og langsomt forsvinner den i tåken.

Nå er vi alene for et helt år.»

«Lyngen» er DS Lyngen, dampskipet som fra 1934 gikk i Svalbardruten om sommeren.  «Vi» er Christiane Ritter som har skrevet boken jeg nå har lest, Kvinne i Polarnatten, og ektemannen Hermann Ritter. Det er sommeren 1934. De har reist med Lyngen fra Kingsbay der Herman ventet på Christiane som ble satt i land fra en navnløs «oceandamper» som hadde 1 400 passasjerer. Et skip som vi i dag kaller for cruiseskip som hun reiste med fra Hamburg. Skipet gikk langs kysten av Norge og var innom Tromsø før ferden gikk til Svalbard.  Det var ikke få advarsler hun møtte på vei mot Spitsbergen der mørketida er fra oktober til februar.

Kvinne i polarnatten ble utgitt i 1938 og ble oversatt fra tysk til mange språk. Men det var først i 2002 den ble utgitt på norsk: Bokdrøm ble virkelighet. Forfattere og ektefellen foran hytta på Gråhuken: 

Boken innledes slik:

«Det har alltid vært min manns høyeste ønske å få bo og leve i en hytte i Arktis. Når noe ikke var som det skulle i vårt hjem, kortslutning, rørbrudd, eller hvis ganske enkelt husleien hadde steget, sa han alltid at noe sånt kunne aldri skje i en hytte i Arktis.

Etter en vitenskapelig ekspedisjon ble min mann igjen på Spitsbergen der han drev ishavsfangst med en kutter, og om vinteren når alt var tilfrosset, drev han pelsdyrjakt på land. Brev og telegrammer kom fra det høye nord: «Forlat alt der hjemme, og kom til meg i Arktis!»

Men for meg som for alle andre mellomeuropeere, var Arktis ensbetydende med kulde og ensomhet. Jeg bestemte meg ikke med en gang. Men langsomt begynte dagbøkene hans å fascinere meg. De fortalte om reiser til vanns og over is, om dyrene og om villmarkens sjarm, om den selsomme belysning over landskapet og om den forunderlige forandringen som skjer med ens eget jeg i den verdensfjerne polarnatten. Det var nesten aldri snakk om kulde, mørke, storm og strabaser.

Jeg så for meg den lille vinterhytten i et stadig vennligere lys. Som kvinne og husmor trengte man jo ikke å være med på de farlige turene om vinteren. Man kunne bli igjen ved den varme ovnen i hytta, strikke strømper, male det man så gjennom vinduet, lese tykke bøker i ro og mak langt fra verden og - ikke minst - sove av hjertens lyst.»

På vei med Lyngen fra Kingsbay til Gråhuken:

«Ferden går en dag og en natt gjennom tåke. Innimellom ser vi igjen de bleke isflakene på vannet. Så bærer det mot Gråhuk-kysten hvor hytta vår ligger. Jeg har ingen anelse om i hvilken retning vi farer eller hvor vi er.

Min mann betror meg at han har fått med seg en mann for denne vinteren.

«Jeg vet jo ikke hvordan du vil trives i Arktis. I alle fall vil jeg ikke la deg bli altfor lenge alene i hytta, og jaktterrenget mitt er stort i år. Karl, som blir med oss, har jeg kjent lenge. Han var stasjonert på Bangenhuk i fjor og er en kjekk og ordentlig kar, hjemmehørende i Tromsø. Han er egentlig ishavsskipper og harpunér av yrke. Egentlig hadde han tenkt å reise hjem denne sommeren, men da jeg spurte om han ville være «oppe» et år til, svarte han ja uten å betenke seg et øyeblikk. Karl er en ekte spitsbergennarr.»

«Hallo, Karl!» roper min mann tvers over båten. Karl kommer. En pen, blond gutt med lystige blå øyne, omkring tjue år gammel, etter min vurdering. Vi håndhilser og ler mot hverandre. Noe videre kan vi ikke si da Karl ikke snakker tysk og jeg ikke norsk. Vi er alle tre i god stemning, men av forskjellige grunner. Min mann gleder seg til en ordnet husholdning, jeg gleder meg til å oppleve den lovpriste villmarkens sjarm, og Karl (noe han meget senere tilstod for meg) gledet seg til en helt bestemt sensasjon. Han trodde for visst at «dama fra Sentral-Europa» skulle bli gal i vinterstormene og ensomheten i mørketiden.»

Men Christiane overlevde til tross for alle strabasene hun møtte dette året. Hun døde i 2000 og da var hun 103 år.

Jeg har lest papirutgaven. Boken kan også leses digitalt her på Nasjonalbiblioteket. Historien er omtalt på nettsidene til Norsk Polarhistorie:  Christiane Ritter.

Forlagets omtale:

«I 1934 overvintret forfatteren sammen med sin mann, den kjente Svalbard-vennen Hermann Ritter og Tromsø-mannen Karl Nicolaisen på Gråhuken, helt nord på Svalbard. Det ble en veldig overgang for henne å komme fra det sentrale Europa og til de ugjestmilde forholdene i Arktis. Men hun sterkt grepet og fascinert av den arktiske naturen. Beretningen om denne overvintringen skiller seg fra den typiske fangstmannshelts beretning. Christiane Ritter var maler, og med kunstnerens blikk 

Demokratiets langsomme død. Den nye intoleransen av Hanne Haaland Matlary

 

«JEG ER IHUGA EUROPEER, gift med en utlending og har fire barn som er norsk-ungarske og som har gått på fransk skole. De er hjemme i tre land, minst - Norge, Ungarn og Frankrike. Vi er en multikulturell familie som er innom Gardermoen oftere enn de fleste. Mitt fagfelt er internasjonal politikk. Jeg har jobbet med dette i alle år, både som statssekretær i UD og akademisk, med sikkerhetspolitikk og Europa.

Jeg skriver vanligvis om sikkerhets- og utenrikspolitikk, det jeg kan best - men denne boken handler om vårt vestlige demokrati. Jeg er bekymret over utviklingen. I et nøtteskall handler det om intoleransen overfor motsatte synspunker og innskrenket ytringsfrihet. Denne er størst når identitetspolitikken, også kalt wokeisme, slår til mot dem som mener noe annet enn den om kjønn, rase og etnisitet. Men også mindre ekstreme trender minsker demokratisk frihet. Her skal jeg nevne tre eksempler jeg kommer til å vende tilbake til: den politiske korrektheten om migrasjon, Brexit og familiepolitikk.»

Hanne Haaland Matlarys bok Demokratiets langsomme død med tilleggstittelen Den nye intoleransen ble utgitt i 2022. Det er lenge siden i den tida vi lever i. Det har skjedd mye rundt temaene hun skriver om i boken. På mange områder heldigvis. Som at wokeismen nå imøtegås i langt større grad. I motsatt retning de negative konsekvensene for Europa at Trump ble valgt til president i USA for andre gang.

Man behøver ikke å være enig med Matlary i alt hun skriver om for å ha utbytte av boken. Sitatet over er starten på første kapittel Polarisering: når uenighet blir krig. Det er seks kapitler i boken. Kapittel fem har tittelen Arroganse: Øst Europa som Prügelkneipe.

«I Sentral-Europa er det en enorm opptatthet av nasjonens overlevelse, noe vi overhodet ikke tenker på i vest. Dette er en helt fjern problemstilling i Norge. Men for polakker og ungarere er dette helt reelt. Deres nasjoner har ofte vært invadert, presset og utslettet, som da Polen ble delt. For ungarerne er det også språket: et finsk-ugrisk språk som er omringet av slaviske språk. Har det noen fremtid uten nok ungarere i verden?

Ungarn har flere millioner av sine landsmenn utenfor sine grenser, og myndighetene er intenst opptatt av at disse skal kunne forbli ungarske, lære ungarsk, nyte minoritetsrettigheter. Polen er ekstremt opptatt av sin kristne nasjon. Da landet ble delt, besto nasjonen gjennom språket og ikke minst kristendommen. Jomfru Maria er polens vernehelgen; pave Johannes Paulus II var den store polske frihetskjemper som fikk den polske marionettregjeringen i kne. Dette skjedde for bare 30 år siden. Det katolske kirke er uløselig knyttet til den polske nasjon, som den 1000-årige kristne historie utgjør mye av den ungarske nasjonale identitet.»

Jeg jobbet for år tilbake sammen med Maria som hadde flyktet fra Ungarn da landet ble okkupert av Sovjetunionen. Det jeg forstod var at livet hennes ikke var enkelt. At hun savnet familien i Ungarn. Selv om vi etter hvert ble gode kollegaer ble vi ikke så nære at jeg spurte om det som skjedde før hun kom til Norge. Jeg hadde heller ikke kompetanse nok om Ungarn til å stille spørsmål eller helt forstå hvor vanskelig hun hadde det. Jeg kan ikke huske at Sovjetunionens invasjon av Ungarn var et stort tema under historietimene på grunnskole og videregående skole. Det jeg har lært om Ungarns historie har jeg lest meg til. Ikke minst etter at datteren min startet med studier i Ungarn og jeg kjente behov for påfyll. Det er vel ingen tvil om at det blir en kulturkollisjon når en ungdom fra liberale Norge møter det ungarske samfunnet. For om jeg ikke lærte mye som skjedde i Ungarn i sovjet-tiden, er det vel neppe noe stort tema i norsk skole i dag.  Undervisningsinstitusjonene er svært forskjellig fra de norske. Og dessverre, så «indoktrineres» vi at det norske er fasiten. Dette er med å påvirke hvordan man møter de ungarske studieinstitusjonene. 

Forlagets omtale:

«Med sin unike erfaringsbakgrunn fra norsk og internasjonal politikk, har professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary spesielle forutsetninger på å forklare et av vår tids aller viktigste politiske spørsmål: Polariseringen mellom folk og elite. Med eksempler fra både Norge og utlandet viser hun hvordan sunn uenighet ødelegges av offermentalitet og moralisme. Vestlige politikere har fjernet seg fra velgerne i spørsmål som innvandring, familiepolitikk og overnasjonale løsninger uten demokratisk forankring.»