«Edvard Munch fant aldri ro, heller ikke da
blodet trakk seg tilbake fra netthinnen. Stormen i øyet oppsto ikke med
lesjonen, den hadde fulgt ham fra barndommen og kom aldri til å stilne så lenge
han levde. I brevene kommer han gang på gang tilbake til at han trengte å reise
bort og finne et sted som kunne gi ham den absolutte og fullkomne hvile. Et
slikt sted fant han aldri, av den enkle grunn at han alltid tok uroen med seg
dit han dro. Livet gjennom levde han i et rastløst jag, hastende fra land til land,
mellom byer, fra rom til rom, trapper opp og ned i sitt eget hus. Når han
snakket, raste han av sted, tvunget av tankenes krappe sprang, det samme når
han lot radernålen danse over kobberplaten, penselen over lerretet. I Munchs
bilder finnes ingen ro, i kunstnerens øye er det alltid storm.»
Selv om
jeg har lest bøker om Edvard Munch tidligere, er det mye av det Ivo
de Figueiredo skriver om i biografien Stormen som var ukjent
for meg. Edvard Munch ble født i 1863 og døde i 1944. Bind 1 tar for seg tiden
frem til 1902 og ble utgitt i 2023. Bind 2 forventes utgitt i oktober. Jeg har
lest bøker som Ivo de Figueiredo har utgitt før, og jeg hadde derfor forventninger
til biografien.
Biografien
er oppdelt i 8 kapitler og siste del av boken består av noter mv. Det er
positivt at det i boken både er tatt med bilder av personer som det fortelles
om og Edvar Munchs kunst, og at disse er plassert der de naturlig hører hjemme
ift teksten.
Oppveksten
og Edvard Muchs familie leste jeg senest om i boken til Torill Stokkan: Tante
Karen. Kvinnen bak Edvard Munch. Det
jeg kjente minst til var det ville bohemlivet han levde i Kristiania, Berlin og
Paris.
«Landet Edvard Munch ville bli kunstner i, var
en provins i Europa, en nasjon som etter frigjøringen i 1814 måtte bygge sine
institusjoner fra grunnen. Utfordringen for den ferske nasjonen var å finne en
identitet i spenningen mellom det antatt norske og en europeisk kulturarv man
på samme tid ville tilhøre og avgrense seg fra. I Munchs barndom var Norge
blitt en moderne nasjon på de fleste områder. Unntaket var i kunstformer som
teater og bildekunst, der en institusjonell fattigdom fortsatt gjorde seg gjeldende
etter århundrene med dansk styre. Så sent som i 1870-årene var Norge et land
med kunstnere, men uten noe kunstliv å snakke om. Her fantes ikke noe akademi
med tunge tradisjoner, ikke noe kunstmuseum verdt navnet. Markedet var magert,
mesenene få. Kritikerne manglet tyngde og publikum dannelse. «
På
Høstutstillingen 1884, som var tredje i rekken, bidro Munch med maleriet Morgen.
Bidraget var et av to skandaler på utstillingen:
«For oss som er født og formet lenge etter
bruddet med de gamle skjønnhetsnormene, er det ikke lett å forstå forargelsen
Morgen vakte i samtiden. Hvordan kan man unngå å se følsomheten i måten Munch
utforsker morgenlyset i veggens blåtoner på, hvordan det gror i bomullsstoffene
i gardinene, duken og jentas klær. Roen i bildet, den sakrale stemningen i det
hverdagslige motivet av tjenestejenta som tar imot morgenen, hånden som berører
armen, den nakne foten; det er som om hun trenger å stadfeste sitt nærvær i
verden, et øyeblikk, før hun reiser seg og tar fatt på en ny arbeidsdag.
Omtrent som Munch. «
På
slutten av livet var Edvard Munch berømt og formuende. Han er relativt berømt
når vi forlater han i første bind, men formuende var han ikke. Han fikk solgt
lite av kunsten han laget og var stadig på tiggerstien etter penger. Det var
ikke gratis å reise mellom Kristiania, Tyskland og Paris og transportere med
seg kunst til utstillinger. Til slutt en smakebit fra om boken om hans forhold
til alkohol på dette tidspunktet:
«På nyåret 1900 gjorde han et par forsøk på å
reise til Lillehammer og Kristiania for å teste formen. Det falt ikke heldig ut
— «jeg tåler ikke Iænger cafeer og byer». Han kunne like godt ha skrevet at han
ikke lenger tålte å drikke. Alt tyder på at han gjennom årene hadde utviklet et
alvorlig alkoholproblem, og det er åpent i hvilken grad nerveproblemene etter
hvert var blitt et spørsmål om ren og skjær alkoholisme. Ifølge ham selv
begynte han ikke å drikke noe videre før etter fylte 28 år, det vil si under
stipendreisene til kontinentet. Deretter fulgte Ferkel-årene, kafélivet i Paris
og vennskapet med dedikerte alkoholister som Przybyszewski. Munch drakk for å
roe nervene og føle seg sterk, som andre folk. Etter hvert ser han ut til å ha
tydd til drikkingen som en del av det kunstneriske arbeidet, som et middel til
å oppnå den samme sanseoverskridende tilstanden som sykdommen og
spillegalskapen hadde gitt ham. Hva som enn drev ham, måtte han snart tømme en
flaske vin for overhodet å klare å ta fatt på dagen. Det var et farlig spill,
men problemet var ikke bare mengden, men hvordan rusen kom til å arte seg. Mens
alkoholen i unge år gjorde ham avslappet, i høyden rørete og uvøren, kom den
med årene til å hisse ham opp: «Der fulgte ingen normal træthed — men det gik
over til ubeherskethed», bekjente han senere, «og min hjerne var febrilsk
virksom — der hændte meget — jeg senere ikke forstod.»
Forlagets
omtale:
«Edvard Munch er ikke bare Norges største
kunstner, men også den eneste som har erobret en plass i den globale kulturen.
Stormen forteller historien om en bråmoden kunstner som etter å ha satt
Kristiania på hodet med grensesprengende malerier, inntar det europeiske
kontinentet som en provinsiell kraft fra nord. Første bind følger Munch fram
til 1902. Etter en oppvekst preget av sykdom og farsopprør fikk han sitt
gjennombrudd med Det syke barn i 1886. De neste årene fartet han rastløst
mellom Norge, Tyskland og Frankrike. Fra han tok opp penselen, levde Munch
livet som i en storm der kunsten gikk foran alt. Det fikk kvinnene som elsket
ham merke. Det samme gjorde familien han hele livet flyktet fra, men uten at
han noen gang brøt nervebåndene som bandt dem sammen. I Stormen. En biografi om
Edvard Munch har Ivo de Figueiredo gjennomgått kjente og nye kilder og skrevet
et nært og storslagent portrett av den gåtefulle kunstneren og hans tid.»
