Nora Webster av Colm Tóibín - les romanen på engelsk eller kryss fingrene for at den oversettes til norsk

«Nora Webster is recently widowed. Unmoored by her sudden loss and the needs of her children whom she now must raise alone, she faces a future that was never meant to be. But within Nora is a strength - a quiet resolve not to succumb to others' expectations - and through the discovery of music and the gift of friendship, she may just find a way to live again.»

Da jeg leste om Colm Tóibíns nye roman Nora Webster tenkte jeg på hans roman som jeg skrev om her: Brooklyn av Colm Tóibín  En roman jeg likte veldig godt og som det nå blir film av – den skal være ferdig senhøsten 2015.

I og med at Nora Webster ble utgitt i 2014 er det en stund til at jeg forventer at den oversettes til norsk. Om den oversettes da. Derfor kom ideen om at jeg kunne lese den på engelsk. Først var jeg innom Amazon her og leste og hørte på deler av det første kapitlet. Romanen virket akkurat like god som den er beskrevet i ulike aviser mv. 

Nora Webster er god er også min konklusjon etter å ha kjøpt og lest den. Minst like god som Brooklyn som jeg leste på norsk. Jeg tror også at Nora Webster har potensialet i seg til at filmprodusenter kan fatte interesse for den. Men det er ikke å komme forbi at jeg har brukt tid på å lese de 300 sidene, minst dobbelt så lang tid som å lese romaner på norsk av samme lengde. Ikke minst for å sikre meg at jeg får med meg detaljer.

Pga at jeg ikke kjenner betydningen av alle engelske ord og denne gangen ikke slo opp ord i ordlista, er det en fare for at jeg ikke har fått med meg alt. Men jeg tenker slik at risikoen for at noe skal forsvinne i oversettelsen også er til stede. 

Min leseopplevelse er selvsagt ingen fasit, men en personlig opplevelse. Andre vil ha andre oppfatninger om innhold mv. Men en god roman for meg er der forfatteren kan antydningens kunst. Det usagte mer enn det sagte. Slike romaner skaper veldig lett bilder og følelser, det blir like mye en film som en bok for meg. Når jeg avsluttet romanen er der mye ved Nora Webster jeg ikke kjenner til. Ikke minst fortsettelsen. Som jeg kan tenke på lenge etter at jeg har avsluttet romanen. Noe annet er at forfatteren skriver i nåtid og når vi får kjennskap til fortiden, er det flettet inn i historien på en naturlig måte. Som det er med oss mennesker. Lengre vi har levd, mer fortid har vi og mer tenker vi på den. Alt dette finner jeg i romanene Brooklyn og i Nora Webster.

Handlingen i romanen er delvis selvopplevd forteller Colm Tóibín i et intervju publisert i The Wall Street Journal her. Som Nora Webster ble hans mor alene med fire barn etter farens død og måtte gå tilbake til jobb av økonomiske årsaker.

 “I’ve been mining material that’s very personal and I’ve also been adding material that’s invented,” Mr. Tóibín says. “Nora Webster” isn’t autobiographical, but rather a combination of fiction and “other things that are absolutely down to the smallest detail what happened.”

Handlingen foregår i Enniscorthy i Irland på slutten av 1960-tallet. Vi følger Nora Webster, en enke i slutten av 40 årene og familien i ca tre år og vi møter dem første gang noen måneder etter at hennes ektefelle Maurice er død. Maurice har vært en respektert lærer og mange vil fortelle henne hvor trist de synes det er at han er borte.

"You must be fed up of them," he says. "Will they never stop coming?Tom O’ Connor, her neighbour stood at his front door and looked at her, waiting for a response." 

Allerede her får vi vite at Nora slett ikke liker at andre blander ser inn i livet hennes liv og vet hva som er best for henne i den situasjonen hun er i.

“She wondered if she could get back into the house without having to answer him again. He was using a new tone with her, a tone he would never have tried before. He was speaking as though he had some authority over her.”

Nora svarer han at folk gjør dette i beste mening. Men alle besøk kveld etter kveld det er en belastning for henne. Også denne kvelden banker det på døren, og heldigvis kommer det kun en person denne kvelden – May Lacey:  

“It was clear now that no one else would call. Nora was relieved that she would not have to entertain people who did not know each other, or people who did not like each other.”

May Lacey prater på innpust og utpust. Av og til stopper hun for å vente  på svar og kommentarer fra Nora. En del av Noras personlighet er at hun er ingen storskravler og velger ofte ikke å svare og kommentere. Det var Maurice som var midtpunktet da han levde. 

“Looking into the fire, Nora tried to think back, wondering if May Lacey had ever been in this house before. She thought not. She had known her all her life, like so many in the town, to greet and exchange pleasantries with, or to stop and talk to if there was news. She knew die story of her life down to her maiden name and the plot in the graveyard where she would be buried. “

Til slutt kommer May Lacey frem med en egentlige årsaken til besøket: Nora og familiens feriehus Cush. May Laceys sønn ønsker å kjøpe dette.

Når Nora senere denne høsten på en vindfull dag kjører til sommerhuset tar hun en bestemmelse idet hun kommer frem til huset:  

“And then an even fiercer whistling wind blew up and seemed as though it would lift the car. Something she had not allowed herself to think before but had known for some days now came into her mind and she made a promise to herself. She would not come here again. This was the last time she would visit this house. She would go in now and walk through these few rooms. She would take with here whatever was personal and could not be left behind, and then she would close this door and drive back to the town, and, in future, she would never take that turn at the handball alley on the road between Blackwater and Ballyconnigar.

What surprised her was the hardness of her resolve, how easy it seemed to turn her back on what she had loved, leave this house on the lane to the cliff for others to know, for others to come to in the summer with different noises. As she sat looking out at the bruised sky over the sea, she sighed. Finally, she let herself feel how much she had lost, how much she would miss. She got out of the car steadying herself against the wind.”

Men det at hun selger huset kommer brått på barna. Hun har to døtre som studerer og bor hjemmefra: Aine og Fiona. Og sønnene som bor hjemme: Donal og Conor. Hun må fortelle dem at enkepensjonen ikke vil dekke utgiftene og å selge huset er bl a nødvendig for at hun skal kunne beholde bilen. Hun innser også at hun må ut i arbeidslivet igjen.

Nora er intelligent og hadde evner til å fortsette videre med studier. Men kunne ikke studere fordi moren ikke hadde økonomi. Nora måtte ut i arbeid som femtenåring for å bidra til familiens økonomi. Familien som var moren og to yngre søstre. Nå får hun et tilbud om kontorjobb hos samme arbeidsgiver, familien Gibney: «the mill, but also the largest wholesale business in the town.»

«For eleven years, then, Nora had worked five and a half days a week in Gibney's, barely tolerating her mother at home and at work operating with an efficiency that was still remembered. In the years when she was married and had children she had never dreamed that she would have to go back; the job there seemed like the distant past. She had only one friend from that time, and she, too, had married well; she and her husband had moved away. Both Nora and her friend viewed the office in Gibney's as a place where they had spent years working merely because the right chances did not come to match their intelligence, an intelligence that, as married women,they had cultivated with care.

She thought of the freedom that marriage to Maurice had given her, the freedom, once the children were in school, or a young child was sleeping, to walk into this room at any time of the day and take down a book and read; the freedom to go into the front room at any time and look out of the window at the street and Vinegar Hill across the valley or the clouds in the sky, letting her mind be idle, going back to the kitchen, or to attend to the children when they came home from school, but as part of a life of ease that included duty. The day belonged to her, even if others could call on her, take up her time, distract her. Never once, in the twenty-one years she had run this household, had she felt a moment of boredom or frustration. Now her day was to be taken from her. Her only hope was that the Gibneys, when they met her, would not, in fact, have a job for her. Returning to work in that office belonged to a memory of being caged. She knew, though, that she would not be able to turn the Gibneys down if they offered her something. Her years of freedom had come to an end; it was as simple as that.»

Men etterhvert endrer livet seg sakte og sikkert. Selv om ikke ting går på skinner gir det livet etter Maurices død henne en annen type frihet. Blant annet til å ta egne avgjørelser.  Nye bekjentskaper som tilfører henne nye ting i livet. 

Mange anmeldere mener at dette er en bok om sorg. Hmm..., de kan ikke ha lest bøker av norske forfattere om sorg. Beklager men jeg synes for mange norske forfattere velter seg i sorg når de først skal ha dette som tema i bøker. Gravalvor gjennom hele boken. Noen ganger lurer jeg på om målet med boken er at leserne skal gå rett inn i en depresjon...Slik er det ikke med romanen jeg nå har lest.

Inntrykket er at Nora og Maurice hadde et godt ekteskap og trivdes i hverandres selskap. Hun savner han og hans støtte. To måneder var hun sammen med han på sykehuset før han døde. Hun måtte se ektefellen sakte, men sikkert svinne hen med store smerter. Smerter pga en elendig lege som ikke ville gi han smertelindring. Maurice var helt avhengig av henne og hennes støtte og tilstedeværelse. 

De månedene hun var på sykehuset plasserte Nora sønnene hos en tante. Hun forstår i ettertid at hennes valg denne perioden ga sønnene negative opplevelser.  Nå må Nora takle sin egen og barnas sorg og savn etter faren, og ta vanskelige avgjørelser. Forholdet til barna endrer seg og hun oppdager at de ikke har samme fortrolighet mot henne som andre i familien. Selv om hun opplever andres innblanding av andre mennesker som tungt, er de også en støtte for henne. Men sorgen er kun element i fortellingen, forfatteren dypdykker ikke i den. 

Jeg håper at romanen Nora Webster, en roman om livet, oversettes til norsk slik at flere kan få den samme gode leseopplevelsen som meg. Men jeg kan også anbefale at den leses på engelsk.

«Enniscorthy er den tredje største byen i Wexford i Irland. Den ligger ved elven Slaney, omkring 24 km nord for Wexford. Det irske navnet Inis Córthaidh består av ordet for «øy»,inis, og det man antar er et gammelt personnavn.» Kilde Wikipedia

Bildet – kilde er  enniscorthytourism.com