30. juni 2014

Dikt: Vær utålmodig menneske av Inger Hagerup


Privat foto av månen - tatt 14. juni 2014

Er akkurat ferdig med å lese Sofies Verden av Jostein Gaarder. 20 år etter at jeg kjøpte boken. Diktet til Inger Hagerup, Vær utålmodig menneske, passer fint til boken synes jeg.

Langsomt blir allting til.

Skapelsen varer evig.
Mørket ble lys og lyset ild,

og mennesket våknet en dag og sa:
Jeg vil.
Langsomt blir allting til.
Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn.
Ingen kan måle vår fremtid, og ingen kan gi den navn.
Men dette vet vi, at vi er med på å skape
det evige livet, skape det ondt eller godt.
Vi vil ikke tape.
Vi vil ikke miste den ilden vi engang har fått.
Mange var veiene. Det bar galt avsted.
Styrken ble makt og makten vold. Og mennesker
trampet hverandre ned.
Men alltid var drømmene den ytterste virkelighet.
Langsomt blir allting til.
Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen.
Hva er det vi vil?
Drømmer og utopier sier de kloke menn,
de som er kalde av hjertet. Hør ikke på dem lenger!
Livet er ikke bare hus og mat og penger.
Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger,
alltid på vei mot menneskehetens seir eller nederlag.
Det haster, det haster idag!
Vær utålmodig, menneske! Sett dine egne spor!
Det gjelder vårt evige, korte liv. Det gjelder vår jord.

28. juni 2014

Oslo Lufthavn (Gardermoen) - ikke bare en flyplass...


Gardermoen er en travel flyplass i disse ferietider. Men det få av de reisende tenker på, og det mange ikke vet, er at et helt samfunn ble utradert da flyplassen ble bygget.

Jeg tenker på det fordi jeg engang bodde i et av de 322 husene som ble revet. 142 hus ble solgt eller flyttet. Nesten 1 000 mennesker måtte flytte. Over på kartet er huset, den gamle porten til Gardermoen Flystasjon og veien markert. Trykk på bildet og det forstørres. 

Her er et gammelt bilde av et av nabohusene - det eneste jeg fant: 


Vi eide en leilighet i en av de mange firemanns-boligene som var i området. Etter at dette bildet ble tatt, 1983 eller 1984, ble boligene pusset opp, det ble satt inn nye vinduer og ny stor veranda. Skikkelig fint ble det.

Jeg bodde der litt under tre år, og solgte i 1986. Flyplassvedtaket kom ikke før i 1992 og påvirket ikke prisen negativt da vi solgte. Man så store muligheter og derav prisstigningen. Det var stor rift etter leilighetene. Vi fikk en eventyrlig gevinst, fortjenesten var mye over 100 %, og et stort innskudd i en enebolig.

Men selv om jeg ikke bodde der så lenge, er det minner knyttet til området.  Det var der jeg bodde da jeg fikk førerkort – husker veldig godt første gangen jeg kjørte bil til jobben i Oslo. Dagen etter at jeg fikk førerkortet. En iskald dag i januar på glatte veier. Jeg var ikke høy i hatten for å si det mildt. E 6 var nedslitt, og da jeg kom til Kløfta lå det en bil utenfor veien - på taket. Det var på Gardermoen jeg bodde da jeg første gang reiste til «syden». Samme dag som Olof Palme ble drept. Slik kan jeg fortsette. 

Da kan en bare tenke hvordan det var for de som hadde levd hele livet sitt i området og måtte flytte fordi boligen de bodde i skulle rives. En kan ikke komme tilbake og se hvor en bodde før. Området ligger under asfaltdekket på veien til Gardermoen...


Her er annonsen da vi solgte leiligheten. Dengang var det ikke glitrende boligannonser med masse skryt – det var enkle greier. Men samma det – pengene rant inn og ingenting gikk til grådige eiendomsmeglere. 


26. juni 2014

Apache-indianerne - jakten på den tapte stamme av Helge Ingstad - så fjern fra vår tid at det er som å lese et eventyr


Det var da Helge Ingstad var i Canada, og som han forteller om i boken jeg har skrevet om i innlegget: Pelsjegerliv av Helge Ingstad, at han bestemte seg for ekspedisjonen som har gitt grunnlag for boken Apache- indianerne – jakten på den tapte stamme utgitt i 1939.

Det var på en sledetur med «Villreineter-indianerne» i Canada at han ble fortalt at for lenge siden hadde indianere i området vandret mot syd. Åtte år etter var han i et reservat i White Mountains i Arizona og fikk høre samme historie fra en gammel apacheindianer, at hans folk kom fra et kaldt land langt mot nord.  Det er et faktum at indianske stammer i Nord-Canada og Alaska og apacheindianerne tilhører den atabaskiske språkgruppen.

Den som tror at Helge Ingstads bok skal bekrefte myten om at indianerne var de snille og de hvite inntrengerne var slemme, blir sørgelig skuffet dersom de leser boken. Både historien fra de hvite kom til apachenes-område med de spanske erobrerne ledet av Francisco Vasquez de Coronado i 1540, og det Helge Ingstad opplever under sin ekspedisjon i 1936-1938, vil få lese om brutale drapsmaskiner i indianernes rekker.

At indianerne drepte for å forsvare seg mot soldatene som jaget dem kan veldig godt forklares. Men de drepte uskyldige nybyggere, og de tok fanger; menn, kvinner og barn. Meksikanere var hatobjekt nr 1. Indianerne torturerte og voldtok menn og kvinner, og «adopterte» barna. En kan bare tenke hvilke redsler det skapte. Ikke minst hos barna som først opplevde å få foreldrene drept for deretter å bli tvunget til å bo sammen med indianerne. Mennene var ikke av veien å drepe sine kvinner dersom de var misfornøyd. Heller ikke barn ble spart. En straffemetode som menn brukte på sine kvinner var å skjære av dem nesen dersom de var utro.  

Men det at indianerne ble utsatt for en stor urett er et faktum og som hadde mye å si for omfanget av brutaliteten. De ble sviktet om og om igjen. Det var ikke alltid mennesker med edle hensikter blant de hvite som etterhvert overtok indianernes områder. Det var også mange hendelser der indianerne ble rått og brutalt myrdet. En av de som opplevde dette var den siste høvding Geronimo. Han opplevde å komme tilbake til leiren og finne familien drept av de hvite. Geronimo var den siste store høvding, en flinthard og bitter mann, som søkte tilflukt i de ville Sierre Madre-fjellene i New-Mexico og det ble apachenes siste tilfluktssted før den endelige overgivelsen.

Det var i et reservat i White Mountain i Arizona at Helge Ingstad ble fortalt at noen av apachene kom unna og at deres slekt levde i Sierra Madre. Den siste delen av boken handler om Helge Ingstads leting etter de som klarte å unnslippe og deres etterkommere i Sierre Madre-fjellene.  

Boken er illustrert med bilder og den er innholdsrik, lettlest og spennende. Helge Ingstads beskriver områdene han reiser gjennom, til hest, med stor entusiasme og hans glede over å møte mennesker og å være i naturen er en rød tråd i boken. Han var kunnskapsrik, nysgjerrig og modig. Det var ikke uten risiko for eget liv han foretok reisen. En reise som dokumenterer en rå og brutal tid, der et frihetselskende folk ble plassert i reservat uten at de hadde noen l beskyttelse mot overmakten. Ettervirkningene har satt spor hos de som var midt i dramaet og etterkommerne. Historien er så fjern fra den tid vi lever i at det blir som å lese et eventyr. Et eventyr fra en tid der et menneskeliv ikke hadde stor verdi. 

Boken som jeg har lest er kjøpt. 319 sider inkl bilder.

En annen bok jeg har lest skrevet av Helge Ingstad og Anne Stine Ingstad er: 




Her er et bilde av Geronimo som også er i boka.  


25. juni 2014

Dikt: Sommerfugl av Inger Hagerup/ Grand Canyon


Det er ikke enkelt å beskrive leseopplevelsen etter å ha lest siste side i boken til Helge Ingstad om apache- indianerne. Den kommer når jeg har fått summet meg litt. 

Det er heller ikke enkelt å beskrive opplevelsen det var å være i Grand Canyon sommeren 2013. Eller å la være å fortelle om opplevelsen. Ingen over, ingen ved siden av... jeg drar gjerne tilbake. 

En av tankene jeg hadde når jeg så utover landskapet var: her har det vandret indianere 3 000 år før den første europeer oppdaget kløften i 1540. Det var nesten så en forventet at det skulle dukke opp en indianer...Vi fikk også se en fantastisk film som var filmet fra et helikopter som fløy gjennom området. En kjenner at en er et støvkorn i den store sammenheng. 

Et støvkorn var det også jeg fant på en parkeringsplass ved Grand Canyon; en sommerfugl. Her kan du lese at det er 175 000 sommerfuglarter på jordkloden og over 2 000 arter i Norge. Jeg ikke hvilken art jeg tok bilde av, men den var mye større enn sommerfuglene vi har i Norge. Den virket like overveldet som vi mennesker var. 

Inger Hagerup har skrevet et dikt om sommerfuglen:

Så rart det er å tenke på
at jeg var larve, stygg og grå,
men se hva tiden bringer!
Nå er jeg lett og nydelig
og jeg kan føle tydelig:
Jeg er blitt blomst med vinger!


Private bilder fra Grand Canyon sommeren 2013





22. juni 2014

"Apache-indianerne - Jakten på den tapte stamme " av Helge Ingstad - en smakebit på søndag


Jeg har hele arbeidslivet vært fagorganisert under YS. I den nye jobben havnet jeg inn i rollen som tillitsvalgt. Det var ikke planlagt for å gjøre en lang historie kort. Men det er ingen kø for å ta på seg slike roller. 

Denne uka har jeg vært på et tredagers fagforeningskurs i medbestemmelse der tema bl a var «spillereglene» nedfelt i Hovedavtalen. Jeg blir neppe en som brenner voldsomt for fagforeningsarbeid, men det jeg lærte på kurset gjør rollen jeg har tatt på meg mer interessant.

En av bøkene jeg leser i for tiden omhandler parter der det som et utgangspunkt ikke fantes spilleregler, og når de ble laget, ble de brutt hele tiden. Det er Helge Ingstads faktabok: Apache- indianerne – Jakten på den tapte stamme utgitt i 1939.

Det er den tredje boken jeg leser skrevet av Helge Ingstad (1899 – 2001). Han skrev lettleste og interessante bøker om sine ekspedisjoner mv. I første del av skriver han om apachenes historie. Andre del er hans ekspedisjon (1936-1938) for å lære mer om apachene ved bl a å snakke med deres etterkommere.

De som brøt spillereglene var den hvite mann og det skjedde gang på gang. Det skapte et hat hos indianerne.  Apachenes første møte med den hvite mann var spanjolene som var på jakt etter mer rikdommer etter at de, med Hernando Cortez i spissen, hadde plyndret Mexico for rikdommer. Det var ryktet om gull også i apachens land, dvs Arizona, New Mexico og vestre Texas, som var grunnlaget for at ekspedisjon ledet av Francisco Vasquez de Coronado i 1540.  

Ekspedisjonen skulle finne Cibolas syv byer der gatene skulle være belagt med sølv. Den ble en fiasko, men skapte uro hos indianerne som holdt til i området, og medførte også til at andre ekspedisjoner fulgte i Coronados kjølevann.

Min smakebit:
«For de tusener av indianere som holdt til i det nye landet, innvarslet Coronados eksposisjon en voldsom brytningstid. Her hadde de ville gjennom uminnelige tider levd sitt eget liv som hadde preget deres tankeverden, og så plutselig kommer disse fremmede inn over deres land, sittende på skrevs over merkelige dyr, taler om gåtefulle ting og krever, med våpen i hånd, at folket skal trampe på forfedrenes tro.«


Flere smakebiter finner du på bloggen til Mari: Flukten fra virkeligheten


20. juni 2014

Ekkoland (1989) av Per Petterson - hans første roman



For en del år siden hørte jeg en rådgiver i økonomiske spørsmål i et radioprogram sa at for å spare penger, kunne man reise på familiebesøk i ferien. Kjente at blodtrykket steg da jeg hørte rådet som selvsagt kom fra en mann. Det samme var på spisested forleden. Ved sidebordet satt to eldre vennepar og temaet at det ene paret skulle komme på hyttebesøk til det andre paret. Den ene av hytteeieren, mannen selvsagt, snakket entusiastisk om hytta og hørtes ut som om han gledet seg til besøket. Kona var taus...

Det kunne sikkert vært skrevet mange bøker om temaet familie-/vennebesøk om sommeren. Per Petterson har skrevet romanen Ekkoland (1989) om Arvid som nå er 12 år, fattern, muttern og storesøster Gry som reiser på sommerferie fra Veitvet til Danmark med båten Vistula. På kaia møtes de av morfar på kaia:

«Den blå knallerten sto parkert ved havneskuret og da bestefar fikk øye på dem løfta han armen og vrikka forsiktig med håndleddet. Arvid hadde aldri sett han gjøre en brå bevegelse».

I melkebutikkens boligdel skal de oppholde seg i en trangbodd tilværelse sammen med besteforeldrene denne sommeren også:

«Hver gang de kom med båten flytta bestemor inn på divanen i stua og bestemor i kammerset bak melkebutikken som var så lite at de kalte det Akvariet. Der var nesten alt hvitt, det var hvite blondegardiner og hvit rullegardin i vinduet, hvitt hekla overtrekk med rysjer på divanen og ei ramme på veggen stod JESUS LEVER med hvitbroderte bokstaver.»

Den strengt religiøse bestemor griner bak lukkede dører, moren er stram i maska mot henne; bestefar og fattern trekker seg unna. Det er uløste konflikter i familien, og hendelser i familien som har formet menneskene:

«Bestefar kom fra en gård. Den var ikke liten, men de var så mange at de sleit døgnet rundt for å berge seg. Oldefar dreiv unga sine som dyr, spente dem for plogen som han måtte og han sleit hardt sjøl også, og da han blei så skrøpelig at han ikke orka mer, gikk han ut på loven og hengte seg i bjelkene. Det var da bestefar fant ut at han ville bli snekker og dro til byen enda det var han som skulle arve gården, og når Arvid spørte om gamle dager var det sjelden han fikk høre noe.»

Bestemor svek muttern en gang – her er et telegram Arvid finner i ei bok:

«Tar båten hjem i kveld. Trenger hjelp. Lene. Oslo 16. mars 1949

Lene det var muttern. Han la telegrammet tilbake i boka og satte boka på plass.»

Det er ekkoet av forfedrenes synder som Arvid får glimt av denne sommeren og som skaper en amper stemning mellom de voksne. Men Ekkoland er på ingen måte en dyster roman. Familien ønsker å være sammen, men får det ikke helt til pga konfliktene som det aldri tas et skikkelig oppgjør med. Det er også en oppvekstskildring – en gutt som finner ut at han har krefter og til stadighet skriker ut: «Du rører meg ikke». Det handler også om at Arvids kamerat Mogens fatter interesse for Gry, og det gjør at Arvid må stå på egne ben denne sommeren.


En roman på 140 sider med et tema som sikkert ikke er ukjent for mange lesere. Det er sikkert mange slik drama som skal utspille seg denne sommeren også...

18. juni 2014

Min kamp 2 (My Struggle: Book 2: A Man in Love) av Karl Ove Knausgård



«Min kamp. Andre bok er en studie i ekstremrealisme, en rasende nedsenkning i det daglige, i det hverdagslige, i ydmykhet og selvydmykelser og sterke fascinasjoner.

Min kamp. Andre bok er en roman om kjærlighet og vennskap, foreldre og svigerforeldre, om livet med små barn i en svensk by, om skrivingen som et forsøk på forløsning, en overskridelse av egne begrensninger.»

Min kamp 2 er 563 tettskrevne sider med tekst. Derfor tar det tid å lese den. Men det er ikke den eneste årsaken at den ble tidkrevende å lese. Min Kamp- bøkene til Knausgård er ulikt alt annet jeg har lest. Selv om jeg synes boken er god og han skriver godt, er den krevende. Jeg opplever at jeg kommer veldig tett på forfatteren. Noen ganger er det han skriver gjenkjennende, og da er det ekstra krevende.  

Knausgårds «ærlighetsprosjekt» har skapt splid og såre konflikter i familien hans. At det å lese om seg selv i denne serien kan være ekstremt vanskelig, har jeg full forståelse for. Men ryktet romanene har fått er nok verre enn innholdet. Det som er merkelig er at de som har de sterkeste meningene, er de som ikke har lest dem. Uansett, Knausgård er nådeløs ærlig om seg selv, ikke minst egen personlighet. At han har lav selvfølelse, er selvkritisk og konfliktsky er et gjennomgående tema. Knausgård sa i et intervju med Time Magazine at å skrive denne romanserien har vært frigjørende. Og om de temaene han skriver om; alkoholisme, psykisk sykdom mv:  

«Hvorfor skam og hemmeligholdelse over det som dypest sett kanskje er det menneskeligste av alt. Hva er det som er så farlig at vi ikke kan si det høyt?»

En fordel ved ikke kaste seg over bøkene da de ble utgitt, er at det nå finnes flere intervju med forfatteren der han snakker om dem. Det har gitt meg en større forståelse mv for hans prosjekt. I et intervju med NRK (Hans Olav Brenner) før han utga Min Kamp 1, Stille før stormen, sier Knausgård bl a at det han skriver både er sant og ikke sant fordi han har gjort dramaturgiske grep i bøkene.

Det jeg husker best fra Min Kamp 1 som jeg leste i 2011 eller 2012, er det Knausgårds forteller om sitt forhold til faren. Min Kamp 2 kjøpte jeg pga boken jeg skrev om i innlegget:  


Boken inspirerte meg til å lese en bok av hver av forfatterne Brenner har intervjuet. Uansett om jeg hadde lest bøker av forfatterne tidligere.

På spørsmål fra Hans Olav Brenner om hva som er Knausgårds metode svarer forfatteren:

«Jeg prøver å skrive så mye som mulig, så fort som mulig, så lenge som mulig, så kritisk som mulig – for å komme så langt vekk fra meg selv som mulig.»

Knausgård jobber på det tidspunktet med Min Kamp 6 som skulle handle om å bli kjent:

«Jeg har skrevet den sjette like lett, like mye og like fort, men det var plutselig så mye som endret seg underveis. De fem første bøkene skrev jeg i et jafs, så hadde jeg et opphold på et par måneder, men da jeg satte jeg meg ned igjen så alt plutselig helt annerledes ut. Så jeg brukte veldig lang tid på å prøve å finne tilbake til det sentrale. Dette er jo et prosjekt som handler om å være så oppriktig som mulig, men plutselig har det blitt en hel offentlighet rundt det, og dermed har det også blitt mye vanskeligere for meg å vite hva som er sant. Dessuten er det veldig vanskelig å skrive om det å bli kjent. Det virker på en bestemt måte. Alt det har jeg måttet forholde meg til under arbeidet med den siste boka, men selve skriveprosessen har ikke vært den samme. Jeg har skrevet like mye og like fort. Det har bare ikke vært ved kjernen.»

Min Kamp- bøkene til Knausgård er ikke kronologisk oppbygd. Han beveger seg frem og tilbake i tid. Det opplever jeg ikke problematisk fordi dette er så elegant gjort. Jeg synes det er en styrke ved bøkene. Allikevel er det slik at Min Kamp 2 i all hovedsak handler om samlivet med Linda (Bostrøm Knausgård). Boken begynner og slutter med at de har tre barn sammen og bor i Malmø. Men han beveger seg frem og tilbake og forteller bl a om hvordan de møttes.

Her er familien som er blitt fem invitert på hytta til en venninne av Linda:

«Mennesker som ikke har barn, forstår sjelden hva det går ut på, uansett hvor modne og intelligente de ellers måtte være, i alle fall var det slik med meg før jeg fikk barn. Mikaela og Erik er karrieremennesker... Erik lot som om han ikke var redd for noen av tingene der inne, ville gjerne fremstå som generøs og barnevennlig, men ble kontinuerlig motsagt av kroppsspråket, disse armene tett inntil kroppen, denne måten han hele tiden gikk og la saker på plass, og den store avstanden i blikket hans...»

Om barnas karaktertrekk:

«Karakterdragene deres, som forsiktig begynte å vise seg allerede etter noen uker, har på lignende måte vært uforandret, og så forskjellig er de hos hver enkelt, at det er vanskelig å forestille seg de betingelser vi gir dem, gjennom vår oppførsel og væremåte, skulle ha noen avgjørende betydning. John har et mildt og vennlig temperament... Heidi er utadvendt, og tar kontakt med hvem det skulle være... Vanja..., hun har et voldsomt temperament, er viljesterk, følsom og relasjonelt anlagt...»

Familien er i en barne-bursdag:

«Så gled samtalen over på kjøp av miljøkvoter, og deretter til chartertog-feriene som nettopp hadde blitt introdusert. Jeg kunne sikkert si noe om det, men det gjorde jeg ikke, småprat tilhører et av de uendelig mange felt jeg ikke behersker, så jeg ble som vanlig sittende og nikke til det som ble sagt, smile når de andre smilte, men jeg med hele meg lengtet bort derfra.»

Et av mange temaer i boken er det å få nok tid til å skrive:

«Folk skulle bare visst hvordan du holder på, sa Geir.
  
Hva mener du?

Den alminnelige oppfatningen av forfatteryrket er jo at det er spennende og ettertraktelsesverdig. Men du bruker jo stort sett tiden din til å vaske og lage mat.
Sant nok, sa jeg. – Men se hvor fint det blir!

Om Knausgård kamp knyttet til de daglige rutiner:

«Dagliglivet med sine plikter og rutiner, var noe jeg utholdt, ingenting jeg gledet meg over, ingenting som ga meg mening eller gjorde meg lykkelig. Dette handler ikke om lysten til å vaske gulv og skifte bleier, men om noe mer grunnleggende, at jeg ikke opplevde verdien i det nære livet, men alltid lengtet bort derfra, og alltid hadde gjort det. Så livet jeg levde var ikke mitt eget. Jeg forsøkte å gjøre det til mitt, det var den kampen jeg førte, for jeg ville jo det, men jeg mislyktes, lengselen etter noe annet hulte fullstendig ut alt jeg gjorde.»


Jeg har kjøpt Min Kamp 3, 4 og 5, og håper at det å lese dem også gjør at jeg kjøper mursteinen Min Kamp 6...

15. juni 2014

En smakebit på søndag: Vestens store tenkere (2002) - redaktør Trond Berg Eriksen



Vil du lese flere smakebiter fra bøker - får du tilgang til dem ved å gå inn på bloggen til Mari: Flukten fra virkeligheten.

Denne uken leser jeg Min Kamp 2 av Karl Ove Knausgård. Det tar sin tid, gitt! Jeg ble ikke bitt av «Knausgård-basillen» da den første kom i 2009. Min kamp 1 leste jeg ikke før 2011 eller 2012. Jeg synes at det er imponerende at han klarer å få dagligdagse hendelser interessante å lese om. Her dukker ingen lik opp. Bare en liten krangel i ny og ne - "liten" fordi han er selverklært konfliktsky... Forhåpentligvis blir jeg ferdig  i løpet av kort tid og får skrevet et innlegg fra den ordrike boken. Knausgård selger bra i USA for tiden som sikkert flere har fått med seg.

Det er ikke fra Knausgårds bok min smakebit kommer fra. Ofte er det slik at bøker leder til at en oppdager andre bøker. Det Knausgård skriver om er meste fra eget liv – hverdagslige temaer.  Men av og til er han filosofisk. Det var da jeg kom til å tenke på om jeg hadde en bok om filosofer.

Det hadde jeg gitt! En bok som har stått ulest i bokhylla siden jeg kjøpte den da den ble utgitt i 2002: Vestens store tenkere (redaktør Trond Berg Eriksen).


Selv om litt over 500 sider virker overkommelig er dette en bok jeg må lese over tid. Jeg er ikke så filosofisk av meg at jeg kan sette meg ned og lese den fra perm til perm f eks i løpet av en uke. Realisme er et stikkord for min tankeverden... Men litt hjernetrim har ingen vondt av...

Boken er et samleverk på litt over 500 sider med flere bidragsytere. Det er ikke bare innlegg om filosofer, men også om diktere, naturvitenskapsmenn, teologer, sosiologer og politiske teoretikere. Noen som kan nevnes er Aristoteles, William Shakespeare, Charles Darwin, Lenin og Sigmund Freud.

Min smakebit er fra forordet til redaktøren for boken:

«Bare en sjelden gang kan fortiden gi svar på våre spørsmål. Men Vestens store tenkere kan gi oss et språk å gripe mer uklare fornemmelser med og fortelle hvilke løsninger man tidligere har forsøkt å formulere. Vestens idéhistoriske arv er fremdeles en vesentlig kapital, men hver enkelt må gjennom egne erfaringer og anstrengelser veksle kapitalen inn i gyldig valuta for å få glede av den. Vi lever i en langt mer komplisert og uoversiktlig verden enn de fleste av de tenkere som presenteres i dette verket. Derfor kan de sjelden veilede oss direkte. Historien må huskes blant annet for at vi skal komme videre. Fortiden er nemlig ikke bare en sum av forbilder, men også en lang liste med advarsler. Det gjelder både den politiske historie og tenkningens. Ingen kultur kan leve på sin historie alene. Men på en annen side er ikke noe samfunn blir mer livsdugelig av et totalt og alminnelig hukommelsestap.»


Foto: bilder fra gårsdagen – noen partier fra «Blomsterveien»  i Rygge







9. juni 2014

Kvinnen i buret (Kvinden i buret) av Jussi Adler-Olsen - 400 sider med prima underholdning!

Det er ikke alltid at en bok treffer en selv om «alle» har snakket positivt om den, som f eks krimbøkene om Avdeling Q skrevet av den danske forfatteren Jussi Adler Olsen. Derfor var det litt vågalt at jeg kjøpte de tre første på en gang og ikke bare nr 1: Kvinnen i buret (2007).

Nå er Kvinnen i buret lest og det ble innertier – prima underholdning fra side 1 til siste side. Nå må jeg rett og slett holde igjen for ikke å kaste meg over nr 2. Men det er aldri smart er min erfaring – da går jeg ofte lei uansett hvor gode bøker jeg leser.

Hva var det da som traff meg – jeg leser lite krim sammenlignet med den gjennomsnittlige norske leser: Det var alt. Karakterene, miljø, handling, spenning, komposisjon osv osv. Prikken over i-en for meg er at det er humor rundt karakterene.

Allerede i først kapittel fremkommer det at det er en kvinne som er tatt til fange. Det at vi raskt gjøres kjent med politikeren Merete Lyngaard og hvordan romanen er oppbygd, tilsier at kvinnen i buret jf tittelen på romanen, er henne.  At det vil være Avdeling Q på Politihuset som skal etterforske saken får vi også tidlig vite.

Avdeling Q er en enhet som er opprettet etter et ønske fra politikeren Piv Vestergård. De skal jobbe med henlagte saker som anses som viktige og med denne opprettelsen følger det penger. Sjefen for drapsavdelingen Marcus Jacobsen har bestemt at Avdeling Q skal bestå av en mann, etterforskeren Carl Mørck. Carl har vært tilbake på jobb en uke etter at han har vært sykemeldt. Carl og to av hans kolleger ble brutalt skutt på under etterforskningen av et drap:

«Men hvem hadde forutsett hvor skjebnesvanger denne saken skulle bli? At det bare skulle gå fem minutter fra de trengte inn i likstanken til Anker lå i en blodpøl på gulvet og Hardy hadde gått sine siste skritt og Carl fikk slukket den gløden i seg som var absolutt nødvendig for å være etterforsker i Københavnpolitiets drapsavdeling.»

Nå er Carl tilbake og skaper hodebry for lederen av drapsavdelingen. Carl har alltid blitt ansett som en pest og en plage for de fleste ved avdelingen, og det det er ikke blitt bedre etter han kom tilbake.  Men lederen vil gi Carl, som han mener er en fantastisk etterforsker, en sjanse. Ved å sette han som eneste etterforsker på Avdeling Q vil han få dempet med gemyttene samtidig som overskytende av budsjettmidlene kan pumpes inn i egen avdeling.

Carl forstår at plasseringen i Avdeling Q i kjellerlokalene er for å få han bort fra de andre. Etter å ha sittet og sløvet noen dager finner han også ut at midlene som er tiltenkt Avdeling Q er større enn det avdelingen koster. Han krever en egen tjenestebil og flere ansatte. Det siste; her må han nøye seg med en altmuligmann. Altmuligmannen Hafez el-Assad og Carls første møte:

«Du er Carl Mørck, som det står på døren. Jeg skal komme og hjelpe deg, sier de. Stemmer det?
Carl knep øynene sammen og smakte på setningens fasetter. Hjelpe han?
Det får vi da endelig håpe.»

Assad blir fort ferdig med oppgavene han er tiltenkt. Han ønsker å sysselsettes med noe annet enn å løse sudoku og spør om å få lov til å lese saksdokumentene i de sakene Carl vurderer som aktuelle for etterforskning. Etter at litt frem og tilbake der Carl har fått Assad til å love at han ikke skal fortelle at han har hatt tilgang til dem, får han lov til det. Det skal vise seg at Assad blir en pådriver for at det er henleggelsen av Merete Lyngaards forsvinning for fem år siden som blir saken Avdeling Q jobber med. Assad har mange talenter og kan bidra på mange felt. Noen ganger gir han entusiasme hodebry for Carl, men først og fremst blir han en ressurs. Men han vil ikke snakke så mye om sin bakgrunn annet enn at han kom til Danmark som asylsøker fra Syria.

Vekslingen mellom Merete Lyngaards historie og etterforskningen gir en ulidelig spenning. Handlingen er ikke forutsigbar. Selv om det gis ledetråder, blir de gitt slik at historien aldri mistet min interesse. Jeg opplevde den aldri som heseblesende der mitt eneste formål var å komme til siste side og få løsningen på saken. Tvert imot blir jeg svært opptatt med å få med meg alle detaljer underveis. Livet på Avdeling Q og drapsavdelingen ble også interessant å følge med på. Ikke minst forholdet mellom Carl og Assad der det til stadighet oppstår episoder som fikk meg til å humre.  Forfatteren har gitt disse to herlige karaktertrekk som det skal bli gøy å følge med på videre.


Jeg gleder meg til å lese neste bok om Avdeling Q: Fasandreperne. 

8. juni 2014

En smakebit på søndag: Det suser i sivet (The Wind in the Willows) av Kenneth Grahame

Privat foto
Smakebiten er fra boken jeg leste i mai og skrev om i innlegget:



«Dette var bare den første dagen, siden kom det mange av samme sorten, bare enda lengre og enda mer spennende etter som sommeren ble varmere. Mold lærte å svømme og å ro, og han hadde det herlig. Han la øret inn til det raslende sivet og stundom forstod han litt av det som vinden hvisket om, men ikke alt.»

Flere smakebiter fra bøker, finner du på Mari's blogg.


7. juni 2014

Film: Lost In Translation (2003)


Det er over ti år siden filmen Lost In Translation ble utgitt, nærmere bestemt 2003. En film som fikk Oscar for beste originalmanus (Academy Award for Writing Original Screenplay). Den vant også tre Golden Globe; beste komedie, beste manus og Bill Murray fikk prisen som beste mannlige skuespiller. Det er en av mine favorittfilmer og hvor mange ganger jeg har sett den vet jeg ikke. I går så jeg filmen igjen.


Handlingen foregår i Tokyo der den amerikanske filmstjernen Bob Harris (Bill Murray) er for å medvirke i en reklamefilm for whisky. På luksushotellet der han bor møter han Charlotte (Scarlett Johansson), en ung filosofistudent som er sammen med den arbeidsnarkomanene mannen sin som er fotograf.
Bill og Charlotte kjeder seg og får ikke sove. De stiller spørsmål ved eget liv og etterhvert ved hverandres liv. Etterhvert oppstår det et vennskap mellom dem.



Charlotte sier til Bill at hun sitter fast i tilværelsen og spør han om han tror det blir bedre og det sier han at det gjør:

«Jo bedre du kjenner deg selv og hva du vil, jo mindre lar du ting gå inn på deg.»

Bill snakker om det å få barn:

«Livet ditt som du kjenner, det er borte. For aldri å komme tilbake. Men de lærer å gå og de lærer å snakke og du vil være sammen med dem. Og de blir etterhvert de deiligste menneskene du noen gang vil møte.»

Jeg synes filmen er like god hver gang jeg ser den. Morsom, men det er roen – det lavmælte rundt handlingen jeg liker. Kjedsomheten som kan oppstå når man bor alene på hotell f eks ved en jobbreise er gjenkjennbar. I en slik tilværelse dukker ofte mange tanker opp. Som det ofte gjør når man har ro rundt seg. Filmen får frem kontrasten mellom en rolig hotelltilværelse og en hektisk storby utenfor hotellveggene. Jeg veldig lyst til å reise når jeg ser filmen. Det er tryggere å bo landlig til. Men jeg opplever en større frihet ved å være i en storby. Kanskje jeg hadde opplevd det annerledes om jeg hadde bodd i en by...


Her er filmens offisielle trailer:


5. juni 2014

Noveller: Aske i munnen, sand i skoa (Ashes in My Mouth, Sand in My Shoes) av Per Petterson

Novellesamlingen Aske i munnen, sand i skoa (1987) var Per Pettersons debut som forfatter – da var han 34 år. 

I et intervju med Hans Olav Brenner, Om å skrive av Hans Olav Brenner – jeg håper det kommet et bind 2!!, forteller Per Petterson om Thomas Hylland Eriksens anmeldelse av boken og sin egen reaksjon på anmeldelsen som han beskriver som kjip, nedlatende og ironisk.

Jeg fant anmeldelsen i Forfatterhefte Per Petterson (Biblioteksentralen 2004) som jeg lånte av biblioteket – Morgenbladet 21.oktober 1987 med overskriften:

«Tynn suppe på drabantbyspiker – Per Pettersons noveller er små i enhver forstand, og bare unntaksvis har man følelsen av at de er befolket med levende mennesker.»

Nå har jeg lest novellesamlingen, og jeg forstår forfatterens reaksjon. Er det noe novellene beskriver, så er det for meg levende mennesker. Heldigvis fikk Per Petterson god anmeldelser av andre kritikere. En anmelder skriver at novellene varmer, og det er også min leseopplevelse. Det er ikke mange bøker som får frem de store følelsene i meg. Per Petterson er en av de få. Det klarte han også med novellene.

Novellesamlingen er på 126 sider og inneholder ti noveller. Det er ingen hemmelighet at Per Petterson bruker fragmenter av eget liv i sine bøker, og at Arvid Jansen, som ofte er å finne i hans bøker, ligner forfatteren.

I novellesamlingen er det livet til Arvid Jansen fra han er seks år og noen år fremover i tid. Han bor på Veitvet i Oslo sammen med moren, faren og søsteren Gry. En annen som har innvirkning på Arvid Jansens liv er den til tider nådeløse Onkel Rolf.

I den første novellen En mann uten sko møter vi familien en kveld faren Frank, som har svennebrev som skoarbeider, uventet kommer hjem fra Danmark. Der har han vært i et halvt år og jobbet ved en skofabrikk etter at alle norske skofabrikker er nedlagt:

«De blei så forvirra alle sammen at de greide ikke å spørre om annet enn hva han hadde i veska. Da det viste seg at den var full av marsipanbrød og whisky og toblerone og elefantøl fra tollfrisjappa på danskebåten, trengte de seg inn på kjøkkenet som en flokk sultne valper. Det var et lite kjøkken så unga måtte stå mens de voksne benka seg rundt bordet og tok seg en pinne for å vurdere situasjonen i rolige former. Og sjølsagt måtte onkel Rolf si noe, Arvid kunne ikke fatte hvorfor han var så ofte på besøk, han hadde da leilighet sjøl?

-Det det gjelder Frank er at du ikke eier sosial oppdrift og det veit du! sa onkel Rolf og det blei så stille på kjøkkenet at de kunne høre regnet mot vindusruta...»

Den gode stemningen på kjøkkenet er som blåst bort, og etter å ha smelt tilbake går faren og legger seg.

«Onkel Rolf blei sittende og tvinne glass ei stund, men det var ingen som ville snakke med han og muttern begynte å tørke av bordet med sånne forte bevegelser, så han drakk opp og dro hjem til leiligheten på Vålerenga. Det var en leilighet full av rot og støvballer i krokene, Allers og Det Beste og Norsk Ukeblad strødd utover salongbordet og hver gang Arvid var på besøk måtte han hjelpe til med oppvasken enda han aldri gjorde det hjemme. Noen kone hadde Onkel Rolf ikke, og hvem ville vel ha en sånn type, tenkte Arvid for seg selv.»

Novellesamlingen er bl a et barns observasjon av voksenverden. Rammene er en vanlig trygg familie. Men av og til kommer det usagte, uoppgjorte, konfliktene og misnøyen som ligger og ulmer mellom de voksne til overflaten, og skaper utrygghet for Arvid.  


Den siste novellen Før krigen der Arvid reiser til hytta i Bunnefjorden sammen med faren og Onkel Rolf ble en verdig avslutning. Det som skjer mellom faren og onkelen, og hvordan en liten gutt reagerer på de voksnes fyllerøre der oppgjørets time er kommet mellom de voksne og sannheten skal frem, er vondt å lese. Særlig fra guttens perspektiv, men også fordi den viser menneskets svakheter. Samtidig er det fint å lese at noen klarer å sette ord på det slik Per Petterson kan. Livet er ikke alltid like enkelt og strømlinjeformet som vi ønsker det skal være. Noen ganger tryner man skikkelig og det er det som skjer her.

2. juni 2014

Tabu av Ferdinand von Schirach



«Sebastian von Eschburg vokser opp i en gammel adelsfamilie der barn verken skal ses eller høres. Han er åtte år da han første gang får spise middag sammen med foreldrene, og ti da han blir plassert på kostskolen hvor både faren og bestefaren gikk. En kveld mens han er hjemme på sommerferie, våkner Sebastian av et smell. Faren har skutt seg.

De neste årene begraver Sebastian seg i kostskolens bibliotek. Som voksen prøver han å finne et fotfeste i kunsten. Med fotografier og videoinstallasjoner vil han vise at virkelighet og sannhet er to ulike ting. Alt handler om skjønnhet, sex og menneskets ensomhet.

Da Sebastian von Eschburg blir tiltalt for å ha drept en ung kvinne, tar den hjertesyke, sigarillodampende advokaten Konrad Biegler på seg forsvaret. Ved å hjelpe kunstneren ser Biegler en mulighet til å redde seg selv. Men hvordan forsvarer man en mann som mener det er likegyldig om han har slått ihjel eller ikke?»
Gyldendal viser til anmelderne som ga romanen gode kritikker. Jeg har klippet ut fra Aftenposten (19. januar 2014) en mer lunken kritikk skrevet av Atle Christiansen; han synes ikke at romanen henger helt sammen. Han skriver bl a at «romanens siste halvpart nærmest dementerer romanens første halvdel uten at den tilfører noen a-ha opplevelse, er det von Schirach som ikke har fått lykkes med å få sin roman til å henge sammen.»
Jeg har lest alle de foregående tre bøkene  Ferdinand von Schirach har utgitt, to novellesamlinger og en roman, og skrevet om alle tre. Jeg finner ingen forfatter å sammenligne med Ferdinand von Schirachs bøker, verken språk, komposisjon eller handling. Den eneste romanen jeg tenkte på når jeg leste Tabu er romanen: Bølle på døra (A Visit From the Goon Squad) av Jennifer Egan
Uten sammenligning forøvrig er det fordi i Egans roman blir hovedpersonen fra det ene kapitlet biperson i det andre. Det er slik jeg tenker det er med Tabu; når advokat Biegler kommer inn i handlingen går Sebastian von Eschburg over fra å være hovedperson til å være biperson.
Uansett; jeg har igjen lest en god bok og kommer til å lese eventuelle etterfølgende bøker skrevet av Ferdinand von Schirach. Måten han skriver på, kort og presist, viser at han har tillit til meg som leser. 
Et sitat der Sebastian som ti-åring forlater hjemmet for å reise på kostskole – i dette avsnittet er alt som er nødvendig for meg som leser til å skape meg et bilde av situasjonen. Det er sikkert ulikt fra leser til leser, men for meg var det hjerterått å lese:
«Da Sebastian ble kjørt til internatskolen av faren, skulle han gjerne ha tatt med seg de hvite liljene som fløt på vannet, og linerlene og platanene utenfor huset. Hunden hans lå i solen, pelsen var varm og Sebastian visste ikke hva han skulle si til den. Hunden døde et halvt år senere.»
Det samme gjelder denne scenen. Sebastian er hjemme på ferie og har akkurat gitt moren en nøtteknekker han har laget:

«Moren takket. To ganger åpnet hun munnen på nøtteknekkeren. Så fortsatte hun å lese bekjentgjøringene i «Rytterrevyen». På bordet lå påmeldingsskjemaene til turneringene. Sebastian fortalte nytt fra internatet. Av og til stilte hun et spørsmål, uten å se opp fra papirene. Etter en stund sa hun at hun måtte avsted. Hun brettet sammen servietten, omhyggelig, helt til endene lå nøyaktig over hverandre. Hun kysset han på pannen. Hundene sprang opp og svinset ved siden av henne nedover alleen til stallen.»