Alene med vidda av Peder W Cappelen

 

«Etter to—tre dager er jeg kommet helt iorden. Jeg har riktignok ikke satt ut båten, flommen er for stri. Først igår begynte vannet å synke, men da sto også den øverste målepinnen tett ved gamlebua. — Linerlen og fjellmusen er vel fornøyd, de lever av havregryn; røyskatten har ikke vist seg mer.

Og nå må jeg ha matfisk. Fersk fisk i fjellet, det går liksom ikke rett til uten det. Noe av det som dro meg inn hit, var også historiene om junifisket på Vidda; de kaller det vårbeita — en usannsynlig fiskefest.

Vårbeita skal komme den dagen dvergbjerken og vieren spretter, og når gresset grønnes på setervollene. Kanskje først om en uke, for idag er bare brisken grønn; men vierkjerrene har knopper som lodne, store mandler. Jeg går høyt i hallet, der bærer breene best og bekkene har minst vannføring. Alle vannsig og småstryk har lokk av sne og is, det bobler og syder i vårvann som glor på en gjennom svarte ylehull.»

 

 

Sitatet over er fra Alene med vidda av Peder W. Cappelen, som ble utgitt første gang i 1964. Utgaven jeg har kjøpt og lest er fra 2018.

 

Jeg husker ikke om den ble omtalt i dette radioprogrammet Les Walden og gå ut i skogen! Men den ble trukket frem i Einar Duenger Bøhns filosofipod: Henry Thoreau: Walden Livet i skogene.

 

Jeg har lest og omtalt Thoreaus bok her:

 

Henry D. Thoreau: Walden Livet i Skogene

 

Derfor var det interessant å høre boken til Walden bli omtalt. Jeg har også vært på fjelltur i det området der steinbua til Cappelen var (er?), i området Lågaros på Hardangervidda. Boken til Cappelen er en klassiker som det var verdt å lese.

 

Forlaget omtaler Alene med vidda slik:

 

 

«Alene med vidda har inspirert og begeistret forfattere og lesere i over femti år. Peder W. Cappelen tilbringer noen måneder i en liten steinbu langt inne på Hardangervidda. Her jakter og fisker han, mens vinteren går over til vår og alt i naturen fødes på ny. Bokas storhet kommer til uttrykk gjennom en særegen sensibilitet overfor naturen. Cappelen har en egen evne til nærmest å lytte frem naturen rundt seg.»

Kransen av Sigrid Undset – første bind i romantrilogien om Kristin Lavransdatter

 

«Hun er 37 år og har utgitt elleve bøker. Hun er regnet som én av flere betydelige norske forfattere, men er fremdeles katalogisert som damen med hverdagsromanene fra Kristiania, litt trist og grå, og en stridende motstander av alt «fremskritt» og meget annet. Reaksjonær, mener mange, og sier hun selv.

Nå er hun ved et vendepunkt. Hun vet det når hun denne høsten 1919 setter seg til skrivebordet i stuen i første etasje i Nordseterveien og starter på sin nye roman.

«Denne boken som jeg ville hat bedst,» skriver hun til Nini Roll Anker, «men jeg er træt - det glinser og gløder og render stilt og pent når jeg sitter og strikker og tenker på den - men naar jeg setter mig til om kvelden og tager penden i haanden!»

For det er om natten hun skriver. Når alt er falt til ro i huset og Asta Solheim har kommet inn med en stor kjele svart kaffe, sitter hun og skriver til klokken 2 og 3 hver morgen. Klokken 7 vekker ungene henne. Så blir hun liggende i sengen til klokken 12. Hun studerer gamle lover, rettergangssaker, klosterregnskaper. Og så skal livet i hjemmet gå sin jevne daglige gang; barna skal ha tilsyn og oppmerksomhet, gjester tas hånd om, aviser og bøker leses. Inntil alt er falt til ro igjen i huset, og hun med svart kaffe og sigaretter som oppmuntring setter seg til å skrive natten igjennom.

Det er «Kristin Lavransdatter»s første bind «Kransen» hun er begynt på.»

Sitatet over er fra biografien jeg skrev om i innlegget: Biografi: Sigrid Undset, et liv av Gidske Anderson

Romanen Kransen er første bind i trilogien om Kristin Lavransdatter. Den ble gitt ut i 1920. Jeg har lest trilogien minst en gang tidligere. Jeg husket hovedtrekkene i romanen før jeg begynte på å lese Kransen. Men det var allikevel som å lese den første gang. Det kommer nok av at da jeg leste den første gang var jeg svært ung. Men aller mest at jeg ikke hadde lest biografier om Sigrid Undset den gang. Jeg kjente ikke til hennes kompetanse på den tiden hun har lagt handlingen inn i.

Når trilogien omtales, er det ofte kjærlighetsforholdet mellom Kristin og Erlend Nikulaussøn av Huseby som trekkes frem spesielt. For meg er det så mye, mye mer. Det er fint å bli påminnet om hvilken fantastisk og særegen forfatter Sigrid Undset var.

Sigrid Undset tar oss tilbake til begynnelsen av 1300 tallet der Kristin bor på Jørundgård i Gudbrandsdalen. En av de sterkeste hendelsene for meg å lese om, er når søsteren til Kristin, Ulvhild, blir skadet.

 

«Inne i vinterstuen var Ulvhild blitt lagt i foreldrenes seng; alle putene var slengt ut på gulvet, så barnet lå flatt. Det så ut som skulde hun allerede være strakt på strå. Men hun klaget høit og ustanselig, og moren lå bøid fremover henne, tagg og klappet, vill av sorg fordi hun ikke kunde hjelpe.»

 Sigrid Undset skriver slik at en er der, ser hvor lite menneskene den gang hadde å hjelpe seg med når en slik grusom ulykke rammer.   

 Når Kristin er 15 år, blir det avtalt at hun skal gifte seg med Simon Andressøn: 

 

«Kristin blev litt nedslått det første hun så Simon Andressøn, for hun hadde hørt så store ord om hans fagerhet og høviske vesen, så der var ikke måte på hvad hun hadde ventet sig til brudgom.

 

Vel så Simon godt ut, men han var noget fetladen til å være bare tyve år gammel, hadde kort hals og et åsyn så rundt og blankt som månen. Håret hans var meget vakkert, brunt og kruset, og øinene var grå og klare, men de lå likesom litt innklemt, fordi lokkene var fete, nesen var for liten og munnen var også liten og trutet, men ikke stygg. Og tross sin førhet var han lett og rask og smidig i alle rørsler, var flink idrettsmann. Han var noget munnkåt og rask i talen sin, men Lavrans mente at han viste dog både forstand og lærdom, når han snakket med eldre menn.»

 

Det er lett å forstå Kristins skuffelse. Etter hvert vokser Simon frem for meg et godt og uselvisk menneske. Ikke minst når han trer tilbake for Erlend. Jeg er spent på om mitt syn på Simon endres etter jeg har lest de to andre bøkene i trilogien. 

 En annen hendelse som gjorde sterkt inntrykk å lese om, er når det blir kjent at Arne er drept. Og spesielt når Kristin møter moren til Arne:

«Da presten lukket boken og folk reiste sig op — der var allerede mange samlet i likstuen — gikk Lavrans frem til Inga. Hun stirret på Kristin og syntes neppe å høre mannens ord; gavene han hadde rakt hepne stod hun og holdt i som hun ikke sanset hun hadde noget i hånden.

 

«Er du kommet, du og, Kristin,» sier hun med en rar, tvungen røst. «Kan hende du gjerne vil se sønnen min, slik han er kommet tilbake til mig?»

 

Hun flyttet et par lys tilside, grep Kristin om armen med en dirrende hånd og rykket med den annen svededuken fra den dødes åsyn.

 

Det var grågult som lere og Iebene blyfarvede, de var glidd fra hinannen litt så de jevne og smale, benhvite tenner syntes som et spotsk smil. Under de lange øienvipper glimtet litt av de brustne øine, og der var nogen blåsvarte flekker øverst oppe på kinnene, enten det nu var merker efter slag eller likpletter.

 

«Kanhende du vil kysse ham?» spurte Inga som før, og Kristin lutet sig lydig frem og trykket sin munn mot den dødes kinn. Den var klam som av dugg, og hun syntes hun kjente såvidt likteven; han var saktens begynt å tine i heten fra alle kjertene. Kristin blev liggende med hendene på kistefjelen, for hun orket ikke reise sig. Inga drog likklærne mere tilside, så det store knivstikket over nøklebenet blev synlig. Da vendte hun sig utover mot folket og sa med rystende stemme:

«Det er nok løgn, ser jeg, det som folk sier, at død manns sår blør når den rører ham som har voldt hans bane. Han er koldere nu, og mindre vakker enn da du møtte ham sist her nede i veien. Du liker ikke å kysse ham nu, ser jeg — men jeg har hørt at du forsmådde ikke munnen hans da. »

«Inga,» sier Lavrans og går frem, «har du mistet vettet — snakker du over dig —»

«Ja dere er så gjæve dere borte på Jørundgård — du var altfor rik en mann, du Lavrans Bjørgulfssøn, til at sønnen min torde tenke på å beile til datter din med æren — hun syntes nok selv hun var for god til det, Kristin og. Men hun var ikke for god til å renne efter ham på landeveien om natt og leke med ham i riskjerrene den kvelden han før — spør henne selv, så får vi se om hun tør nekte det her Arne ligger død — og hun har voldt det med løsaktigheten sin —»

Morens sorg over sønnen, og den kjennskap jeg som leser har til historien bak hennes beskyldninger mot Kristin, det er hjerteskjærende å lese denne scenen.

Forholdet mellom Kristin og Erlend er fint å lese om. Men kjærligheten som er mellom Kristin og Lavrans er for meg det vakreste:

«Fremme ved Tomasalteret så hun faren lå på kne med hodet ned mot de foldede hender som krystet luen inn til barmen.

Sky og bedrøvet listet Kristin ut og stod i swalen. Rammet inn av buen mellem de to småsøiler hun stod og holdt om, så hun Jørundgård ligge, og bak hjemmet den blekgrå dis over dalen. I solen blinket elven hvit av vann og is utigjennem bygden. Men orekrattet langs dens løp var gulbrunt av blomme, granskogen var vårlig grønn allikevel heroppe ved kirken, og det pjutret og kvitret og fløitet av småfugl i lunden like ved. Åja, der hadde været slik fuglesang hver kveld efter solnedgang.

Og hun kjente den lengselen hun hadde trodd måtte være pint ut av henne nu, lengselen i blodet og i kroppen, den rørte sig nu, spedt og svakt som den var ved å våkne av vinterdvale.

Lavrans Bjørgulfssøn kom ut og låste kirkedøren bak sig. Han gikk bort og stod nær datteren, så utover ved den næste bue. Hun så hvor denne vinteren hadde herjet faren. Hun skjønte ikke selv at hun kunde røre ved dette nu, men det for ut av henne allikevel.

«Er det sant som mor sa forleden dag, at du har sagt til henne — hadde det været Arne Gyrdssøn, da Vilde du føiet mig?»

«Ja,» sa Lavrans og så ikke på henne.

«Det sa du ikke mens Arne levde,» svarte Kristin.

«Det kom aldri på tale. Jeg skjønte nok at gutten holdt av dig — men han sa intet — og han var ung — og jeg merket aldri at du tenkte slik på ham. Du kunde vel ikke vente jeg skulde by frem datteren min til en mann som intet eide.»

Han smilte flyktig. «Men jeg holdt av gutten,» sa han sakte. «Og hadde jeg sett dig pines ut av kjærlighet til ham —»

De blev stående og se ut. Kristin følte at faren så på henne — hun strevet for å være rolig i ansiktet, men hun kjente hvor hvit hun blev. Da gikk faren bort til henne, la begge armene om henne og knuget henne i favn. Han bøide hennes hode bakover, så ned i datterens ansikt, og gjemte det igjen ved sin skulder.

«Jesus Kristus, Kristin liten, er du da så ulykkelig —» «Jeg tror jeg dør av det, far,» sa hun inn til ham.

Hun brast i gråt. Men hun gråt fordi hun hadde følt i hans kjærtegn og sett i hans øine, at nu var han så pint ut, så han orket ikke holde fast ved sin motstand lenger. Hun hadde vunnet på ham.

Utpå natten våknet hun ved at faren rørte ved hennes skulder i mørket:

«Stå op,» sa han sakte, «hører du —?»

Da hørte hun det sang om husnovene — den dype, fulle tone av vætemettet sønnenvind. Det strirant av taket, det hvisket av regn som falt i bløt, tinende sne.

Kristin kastet kjolen på sig og gikk efter faren til ytterdøren. Sammen stod de og så ut i den lyse mainatt — varm vind og regn slo imot dem — himmelen var et velte av flokede, drivende regnskyer, det bruste fra skogen, det fløitet mellem husene — og oppe fra fjellet hørte de dumpe drønn av sneen som skridde utover.

Kristin søkte farens hånd og holdt den. Han hadde kalt på henne og villet vise henne dette. Slik hadde det været mellem dem før, at han Vilde ha gjort det. Og nu var det slik igjen.»

 

Jeg ser frem til å lese bok nummer to i trilogien: Husfrue. Og, heldigvis husker jeg lite om hva som skjer videre.

Forlagets omtale av Kransen; 

"Kransen" skildrer Kristins oppvekst og ungdom og hennes nære forhold til faren, storbonden Lavrans. Hun er lovet bort til Simon, sønnen på nabogården, men Kristin forelsker seg i den staselige adelsmannen Erlend av Husaby. Hun setter seg opp mot familie, slekt og kirke og trasser seg til ekteskap med Erlend. Da bærer hun allerede hans barn."

Kristin må vekk av Vigdis Hjorth & Line Norman Hjorth

 

NRK programmet Åpen bok fra litteraturfestivalen på Lillehammer innledet med en samtale med forfatterne Vigdis Hjorth & Live Norman Hjorth om boken Kristin må vekk. Hva Kristin må vekk omhandler, se forlagets omtale nedenfor.

 

Jeg leste første kapittel i Kransen av Sigrid Undset før jeg leste Kristin må vekk, kapitlet som er gjenfortalt i boken og som de samtaler om. Greit å ha lest boken. Om den vil ha så mye å si for meg i videre lesing av trilogien om Kristin Lavransdatter, det er jeg mer tvilende til.  

 

 

Forlagets omtale:

«Kristin må vekk er en bok om den unge Kristin Lavransdatter i Kransen, det første bindet av Sigrid Undsets trilogi Kristin Lavransdatter som ga henne Nobelprisen i litteratur i 1928.

 

Trilogien henter handling fra 1300-tallet og forteller om Kristins stormfulle og livslange kjærlighetshistorie med Erlend, en mann hun møter da hun som femtenåring har valgt å gå i nonnekloster. Men hvorfor valgte hun det?

 

Kristin må vekk handler om tiden før dette valget, om Kristins oppvekst på hennes elskede Jørundgård i Gudbrandsdalen, om livet der, vennene, familien, søsteren, om turer til seteren på høyfjellet, og til Oslo, og om de hendelsene som får Kristin til å dra fra alt sammen. For hvorfor velger den livsglade og vakre jenta som er så glad i familien sin, særlig i faren, å reise fra alt kjent og kjært, inkludert sin forlovede Simon Darre, for å leve et helt år i et nonnekloster i Oslo? Gjør man slikt frivillig? Hva har skjedd?

 

I denne boka spør Vigdis Hjorth og Line Norman Hjorth om vi kan forstå Kristins valg bedre hvis vi betrakter situasjonen hennes med samtidens metoo-blikk.»

Biografi: Sigrid Undset, et liv av Gidske Anderson

 

Jeg har minst lest like mange bøker om Sigrid Undset som bøker hun har skrevet. Tidligere har jeg blant annet kjøpt og lest biografiene til Tordis Ørjasæter og Sigrun Slapgard om Undset.

 

Biografien jeg nå har lest, Gidske Andersons Sigrid Undset et liv, ble utgitt i 1989 før biografiene til Ørjasæter og Slapgard.  Det er en bok som har stått ulest i bokhylla siden jeg kjøpte den på et loppemarked. Jeg har tenkt å lese bøkene om Kristin Lavransdatter om igjen. Inspirert av boken til Vigdis Hjorth & Line Normann Hjorth Kristin må vekk – om Kristin Lavransdatter som ung. Da passet det å lese den uleste biografien som Gidske Anderson har skrevet for å få repetert livshistorien til Sigrid Undset. For den slutter ikke å fascinere meg.

 

I forordet skriver Gidske Anderson blant annet dette:

 

«Når jeg etter 1982 leste «Olav Audunssøn» om igjen, kom jeg til å få en helt annen oppfatning. Nå foretrekker jeg kanskje den av alle Undsets bøker. Det har vel noe med alder å gjøre. Men da ble spørsmålet enda mer påtrengende: Hvem var hun egentlig? Så påtrengende at jeg begynte å lete.

 

Denne boken er da skrevet akkurat slik. Jeg ville forsøke å forstå litt av hvem hun var. Det har ført meg langt tilbake, til et Norge i forrige århundre, til hennes far og mor, til det Kristiania de kom til, og det Kristiania Sigrid Undset vokste opp i. Slik har hun vokst frem for meg som «et norsk menneske». Et usedvanlig menneske, uten tvil. Men til de grader rotfestet i min egen kultur, og samtidig rotfestet i en videre europeisk kultur.

 

Jeg har gått fra oppdagelse til oppdagelse. Jeg er ikke forsker og ikke litteraturkritiker, og jeg har naturligvis ikke «oppdaget» noe nytt. Det er allikevel mitt håp at vanlige lesere som like lite som meg selv nærmer seg litteraturen og en dikters verden fra et forskerstandpunkt eller et kritikerståsted, - vil kunne ha glede av å følge meg på en ferd gjennom hundre år av Norges liv, slik det kan fremstå gjennom noen få usedvanlige mennesker.»

 

Biografien til Anderson er på 338 sider linkl. bilder, store og mange bilder, og register. Til sammenligning er Slapgards biografi på 584 sider med små bilder i teksten. Skal man lese en mer rikholdig biografi, vil jeg anbefale Slapgards biografi. Her hos Bokklubben omtales biografien slik:

 

«Et personlig portrett av vår store dikters liv, med vekt på barndoms- og ungdomsårene i Kristiania. Med intensitet og innlevelse tegner Gidske Anderson sitt bilde av mennesket Sigrid Undset - søkende etter de ytre omstendigheter og indre krefter som formet henne.»

 

Biografien til Gidske Anderson er oppdelt i 7 deler og første del omhandler Sigrid Undsets far, vitenskapsmannen Ingvald Martin Undset. At han hadde stor betydning for Sigrid Undset som menneske og forfatter, er det vel ingen tvil om. Sigrid Undset ble født i 1882.

Dessverre døde faren da han var 40 år og Sigrid Undset bare var 11 år. Mest sannsynlig ville Sigrid hatt et enklere liv og rikere liv under oppveksten dersom han ikke hadde blitt syk og fått leve flere år.

 

Selv om økonomien til familien ble dårligere etter hvert som faren ble sykere og etter hvert døde, var familien privilegert stilt sammenlignet med nordmenn flest på den tiden. Allerede da Sigrid var fem år begynte foreldrene å tenke på skolegang for henne. Hun leste med foreldrene til hun var åtte år:

 

 

«Den viktigste hendelsen for Sigrid var at hun begynte på skole.

Hun var åtte og et halvt år gammel. Det var vel sent etter tidens mønster, men siden hun hadde lest med sine foreldre, gikk hun rett inn i 3. klasse på Ragna Nielsens skole. Det viltvoksende liv var over.

Hun kom til et fritt, men strengt system.

Sigrids reaksjon på skolen er interessant. Her ser vi et mønster og hører en tone som vil prege henne resten av livet. Fra første øyeblikk var hun i opposisjon. Siden dette var en moderne, frilynt og radikal skole, stusser man uvilkårlig. Vi har så mange ganger i norsk litteratur hørt opposisjon mot en forbenet, konservativ og fordummende skole. I Sigrids tilfelle gjelder opposisjonen en motsatt type skole.

Det moderne og frilynte var årsaken til at Charlotte og Ingvald Undset sendte sine tre døtre til denne skolen, en privat betalings skole som medførte betydelige økonomiske utgifter for dem. Sigrid skulle komme til å tilbringe syv år der, frem til middelskoleeksamen. Søstrene Ragnhild og Signe gikk der frem til eksamen artium.»

 

Sigrid fikk gode karakterer, men hun kjedet seg:

 

 

«I dag sies det gjerne om den slags unger at skolen ikke gir dem noen utfordringer. I dette tilfellet var det noe mer. Foreldrenes verden og skolens verden var så forskjellige. I sammenstøtet mellom dem trakk Sigrid seg inn i seg selv, eller «rullet seg opp som et piggsvin » som hun sier. Dette er en legning hun viser tidlig, og er kanskje medfødt. Nå var hun kommet ut i verden, og det er som om hun utvikler forakt for det meste omkring seg.

 

La oss se på noen av de områder hvor foreldrenes og skolens verden tørner sammen. Norges-historie og verdenshistorie ble fremstilt for elevene som kjensgjerninger. Men hele sitt korte liv hadde Sigrid hørt om, og lyttet med grådig interesse til farens «hypoteser». Han sa at det meste av historien var gjetninger. Det sikre kunne etter hele slektsledds arbeide vise seg bare å være en liten smule. På skolen derimot var ingen usikre. Når det stod i skolebøkene, så var det slik. Dette skulle Sigrid lære utenat. Det gikk fort og greit. Men hva var hensikten? Når faren sa det var uholdbart, romantikk, dikteres fantasi . . . Mistroen til all skolelærdom slo rot i henne.

 

Slik ble det en intellektuell kløft. Men også følelsesmessig følte Sigrid en avstand. Leseboken syntes hun var «avskyelig». Den bestod av «fabler og søte små fortellinger» som hun mente hun var vokst fra for lenge siden. Det hadde da også moren hjulpet henne til, hjemmets sensur av barnebøker var drastisk, det eneste som slapp igjennom var Inger-Johanne-bøkene og Per Sivles «Soger».»

 

I 1891 reiste familien på besøk til Trondheim. Da opplever hun noe som hun selv mente var et vendepunkt i livet:

 

«De islandske sagaer var hun kjent med fra hun var liten. Faren hadde lest dem for henne. Etterhvert som hun lærte å lese og han ble sykere, hadde hun lest dem for ham. Da han ikke lenger kunne lese, var Sigrids lesning den viktigste kontakten mellom en far som ville skjerme sitt barn mot sin egen død og en datter som instinktivt vendte seg bort fra tragedien. Sigrid hadde lett for språk og hadde «studert» de islandske originalutgaver sammen med faren, og lært seg ikke så få oldnorske ord og vendinger.

 

Den første dagen på Vollan begynte hun å lete i bestefarens bibliotek etter noe å lese. Alle hans bøker var i sort skinn med sort marmorert papiromslag: prekensamlinger, misjonsskrifter og søte moralske småfortellinger. Ingenting for henne. Kontorist herr Mørk på Vollans tvangsarbeideranstalt trakk så en dag en bok frem fra under sine protokoller. Sigrid skulle prøve seg på den, så fikk man se «om hun var stor nok». Det egget henne.

Boken var «Njåls saga».

Det var litt stridt for henne til å begynne med, men det varte ikke lenge. «Njåls saga» gikk til hodet på henne aldeles, hun glemte høying og bestemorens fristende byturer og alt annet.

 

Dette var noe annet enn pensum på Ragna Nielsens skole, med paradis og fryd og Norge, hurra! Dette var en ny og vidunderlig «virkelig» verden. Sigrid Undset har kalt «Njåls saga» «En bok som ble et vendepunkt i mitt liv.»

  

Sigrid takket nei til friplassen hun fikk til å studere til artium.

 

«1 1947, i serien «Hvorfor jeg skrev» i NRK, sier hun om Ragna Nielsen at hun var uenig med henne «nesten om alt mellom himmel og jord», derfor var det ikke hederlig å ta imot hennes tilbud. Hun legger til at «det var nødvendig at jeg fikk noe å gjøre så fort som mulig, så jeg kunne betale for meg hjemme».

 

Sigrid Undset hadde altså forskjellige forklaringer på det som opptok hennes intervjuere: hvorfor hun forlot skolen og hvordan hun ble forfatter. Årsaken er vel at det var mange forklaringer. Men at den viktigste forklaringen ville hun ikke utdype. Og den tror jeg var at friplass var en skam som hun ikke kunne bære i den økonomiske nød hjemme. Derfor ville hun ha et arbeide så fort som mulig, for å kunne hjelpe moren og de to yngre søstrene. Pliktfølelsen er det som slår meg mest hos den unge Sigrid.

Hva var det så som virkelig skjedde?

 

Våren 1897 tok hun middelskoleeksamen med karakter «Utmerket godt». Moren meldte henne den høsten inn på et ettårig sekretærkurs på Handelsakademiet i Munchsgate i Kristiania. I et av sine første brev til den svenske pennevenn Dea sier hun på denne tiden at hun «ble putted derind» fordi hun ikke ville studere.»

 

Etter å ha gjennomført Handelsakademiet, ble hun i 1899 kontordame hos et elektrofirma, representant for tyske AEG. Der jobbet hun i 10 år, fra hun var 17 til 27. I 1907 ble Fru Martha Oulie utgitt.

 

«Allerede året etter hadde hun ferdig neste bok. Den var mer omfattende, en samling historier på litt over 200 sider.

Med «Den lykkelige alder» slo Undset igjennom som forfatter. En av tidens kritikere, Just Bing, mente at hun var en tolk for sin egen tids ungdom. Og hennes jevnaldrende kollega, Kristian Elster d.y., var med en gang sterkt grepet. Han kjente seg igjen: «Dette var ikke alene vor egen tids ungdom, det var Kristianiaungdommen fra vore dager, de som befolket hjemmene, pensjonatene og kontorene, de alminnelige unge kvinder og mænd som vi alle møtte.»

Boken ble en suksess. Om den ikke solgte så meget, så ble den anmeldt av betydelige kritikere som Einar Skavlan i Verdens Gang og Fernanda Nissen i Socialdemokraten. Sigrid selv syntes hun hadde vært svært heldig. Hun hadde begynt å skrive om det som «Iaa lige for nesen af mig,» og da hadde hun funnet noe aldeles nytt: «Kristiania har jo enda ikke vært skildret omtrent af andet end udenbys folk, som har udøst sin vredes bitre skaaler over vor stakkars provinsby,» sier hun og legger til at «al den ungdom, som slider og kjæmper alene herinde» - aldri er blitt skildret av noen som var vært med i slitet selv.

«Den lykkelige alder» er virkelig om Sigrids egen by. De fire historiene, to korte og to lange, foregår alle dypt nede i Kristiania, i de grå gater, på de triste pensjonater for kontordamer, i Nordmarka, utover Drammensveien, langs Akerselva. Det er de helt alminnelige mennesker Undset bekriver. Men det er også de for tidens literatur ikke så alminnelige følelser og tanker de tumler med. Eller: ingen før henne hadde så realistisk og nesten nådeløst fortalt hva disse små kontordamer bedrev utenfor kontortiden. Det føltes som noe helt nytt, og det var det da også.»

I 1908 sa hun opp sin stilling i Wisbeth- AEG og la i 1909 ut på en reise til Europa. Med 1000 kroner i oppsparte penger og 1800 kroner i reisestipend.

Det var noe smakebiter fra biografien. Det meste om henne har jeg lest før. Men noe er ukjent, eller jeg har glemt at jeg har lest om det tidligere. Jeg undrer på hvilken forfatter Sigrid Undset hadde blitt om hun hadde takket ja til friplassen og tatt artium. Uansett, en helt grei biografi å lese synes jeg boken til Gidske Anderson var.

 

Den siste komle av Arild Rossebø – god debutroman

 

«Hvem var kvinnene? Hvem var du, mamma? Hvem er foreldrene våre? Hvorfor de er som de er, og hva gjør det med oss? En altomfattende kunnskap har vi ikke engang om oss selv. Vi strever den stunden vi er her, og våre motiver er bare delvis klare. Vi prøver å finne noe fornuftig å holde på med, vi forsøker oss på relasjoner og alt er midlertidig. Døden kan ikke lære oss noe nytt, men én ting er døden som begrep, noe annet er når døden blir konkret. Den dødsbevisstheten som etablerer seg da er kroppslig. Skjelettet bærer vi hele livet, men ansikt til ansikt med et lik er det ikke til å unngå å kjenne på dagen man selv skal ligge der. Da jeg satt og så på liket ditt, mamma, lå du med en slags gjennomsiktig plastgreie på halsen, den skulle hindre haken fra å falle ned slik at munnen åpnet seg. Dette hadde sykehuset fått på plass før Kjetil og jeg gikk inn for å se deg. Din åpne munn redigert vekk. Dødsgapet spart oss.»

 Jeg noterte meg debutromanen til Arild Rossebø Den siste komle da den ble omtalt her i sendingen Åpen bok i februar. Nå er den lest. Den fortjener de positive anmeldelsene som en kan lese utdrag av her.

 

På bokomslaget omtales romanen slik:

 

«Den siste kumle er en mat og tradisjoner, om å være en liten gutt og en voksen mann, om en familie som gikk i oppløsning.»

 

Fortellerstemmen er Harald:

 

«Det tok lang tid før mamma avslørte hva som faktisk hadde skjedd. Jeg var i midten av trettiårene da historien endelig kom. Mamma skulle på et møte i kirken. Hun bega seg bort dit, men møtet ble avlyst på grunn av sykdom. Da hun kom hjem, fant hun pappa og tante Kjersti i sengen.

 Hun sa ikke noe om hvor Kjetil og jeg var da det skjedde, og jeg glemte å spørre. Var                    vi sammen med henne?»

 I det kristne samfunnet familien tilhører, er skilsmissen en katastrofe. I tillegg kommer morens psykiske problemer som ikke blir bedre av det som har skjedd. Faren har sønnene ingen kontakt med. Det er så vidt de blir kjent med at faren dør et år etter at moren dør av kreft når de er voksne.

Navnet på boken kommer av at noe av det siste moren gjør før hun dør av kreft, er å lære Harald å lage komle:

 

«Jeg har ikke barn, ingen å lære videre til, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å få barn, vet  ikke om den lykken er forbeholdt andre, men jeg vil sørge for at tradisjonen lever så lenge jeg lever og jeg elsker deg, mamma, mens du lager komle, uten å si det, for vi sier ikke mye, men det  en kjærlighetserklæring og hendene som former komlene, dine og mine, lager runde, klissete klumper av kjærlighet og vi  legger dem i vannet hvor kjøttstykkene har kokt på svak varme i en time med kjærlighet, vi har i gulrøttene og kålrabibitene som vi har kuttet og skrelt med kjærlighet og jeg gleder meg til gulrøttene, komlegrytens gull, hvor alle smaker trekkes inn og liksom konsentreres i kjærlighet, og jeg angrer på at jeg ikke sa det oftere, hvor glad jeg var i deg, for en del av meg var det,  du var vanskelig å elske, mamma, for meg var du vanskelig å elske, for meg er kjærlighet vanskelig og jeg tror det har mest med deg å gjøre, mamma, og det gjør vondt å si det, men det er kanskje sant, slik alle sannheter kommer med forbehold og inneholder sin motsetning i åpenbar eller skjult form.»

 Tor Åge Bringsværd siteres med at romanen på knappe 100 sider utgitt i 2022, er klok, morsom, sår og sterk. Jeg er enig. Og glad for at den ble omtalt i Åpen bok slik at jeg fikk denne leseopplevelsen.

 

Bruddet - byen som ville ha brexit - Yohan Shanmugaratnam og fotograf Line Ørnes Søndergaard

 

Det var her på NRK Åpen bok, fra Litteraturfestivalen på Lillehammer, at jeg hørte forfatteren Yohan Shanmugaratnam ble intervjuet om boken som jeg har lånt og lest: Bruddet - byen som ville ha brexit. Da jeg hentet den på biblioteket, ble jeg overrasket over hvor stor den var. Men det var stor skrift og mange bilder. Viktigst for at jeg slukte boken, er at jeg som leser kommer tett på mennesker som er direkte påvirket av EU og etter hvert brexit. Bildene beskrev stemningen. En bok jeg kommer til å huske fremover når EU og brexit er tema.

 

Forlaget omtaler boken slik;

«Litauiske Aleksandra jobber på fabrikk i England, er alenemor og nyforelsket. Albert er gammel fisker, enkemann og klar for et opprør. De bor i samme lille by, men lever i ulike verdener.

 

Bruddet starter idet Storbritannia går til urnene i en folkeavstemning som vil ryste landet, Europa og verden. Og i ingen annen by stemte flere av innbyggerne for brexit enn i Boston, Lincolnshire.

 

Forfatter Yohan Shanmugaratnam og fotograf Line Ørnes Søndergaard har fulgt Aleksandra, Albert og Boston fra opptakten til folkeavstemningen i 2016 og fram til utmeldingen var fullbyrdet 1. januar 2021.

 

Dette er en historie om grenser som åpnes og sinn som lukkes, makt og avmakt, skepsis og samhold – og et kjærlighetsforhold i oppbruddstid.»

 

 

I Hamsuns kalosjer, Et økodrama med mor, fire høner og én rev – av Dag Hoel – rett og slett en herlig bok

 

«Jeg motvirker Albert Engströms forvirring ved å gå på ski mens kun restene av vår er tilbake. Sommeren lyser bak trestammene lenger framme, og jeg går denne siste turen med maur i klisteret. Aldri tenker jeg klarere enn i avslappet diagonalgang. Jeg tar min del av ansvaret for å motvirke at dette kunstuttrykket skal ende opp som kulturminne. Mens jeg skrider inn over snødekte furumoer, kommer setningene til meg — fulle av vidd, ferdige til ä skrives rett ned, men jeg har skistaver i hendene. Når jeg kommer hjem, er de kloke tankene umulig å drive fram, innestengt i underbevisstheten, men jeg vet at de er der.»

 

Det var på siden til Nordnorsk Debatt at jeg leste en rikholdig anmeldelse av boken I Hamsuns kalosjer, Et økodrama med mor, fire høner og én rev, som sitatet over er hentet fra og som inneholder 42 kåserier skrevet av Dag Hoel : «Om balsfjordingan har mat og tørre klea, då døyr de nesten aldri!»

 

«Burde vi alle, for mange år siden, ha skaffet oss litt familie i Balsfjorden? Burde vi dessuten ha skaffet oss en hageflekk med plass til noen mandelpoteter og et lite hønsehus? Dette er spørsmål som melder seg straks man har lest noen kapitler av den herlige boka som Dag Hoel ga ut i høst, «I Hamsuns kalosjer».

 

Det var ikke tvil i min sjel etter å ha lest anmeldelsen - jeg måtte lese I Hamsuns kalosjer. Jeg lånte den først på biblioteket. Men etter å ha lest noen kåserier, var jeg så sjarmert at jeg leverte boka tilbake, og deretter gikk ferden til bokhandelen. Så nå er jeg eier av den herlige boka. Jeg blir i godt humør av å lese i den. Jeg har også tenkt meg ut hvem som skal få I Hamsuns kalosjer i presang. For dette er en bok som må deles og lese på nytt.

Ikke la deg lure av tittelen til å tro at boka er nesegrus beundring av Knut Hamsuns liv og bøker. Tittelen er fra et av kåseriene med samme tittel som boka, der han kort er innom Hamsuns bok Paa gjengrodde Stier og Hamsuns gamle kalosjer. Ellers har Hamsun ingen rolle i kåseriene. For Dag Hoel er innom så mange områder og har spennende tanker om så mangt. At forfatteren er et tenkende kreativt menneske, og har en god porsjon humoristisk sans er det ingen tvil om. Her beskriver han seg selv:

 

«Mangelen på karakter til å stå imot innfall ble en trofast følgesvenn. Det er som om jeg ikke lar meg kultivere til noe forstandig. Jeg gir etter for det som presser på innenfra, følelser eller hva det nå er, og tenker mer med hjertet enn med hodet. Når jeg legger fram planer, blir Solrunn stille. Taushet er et fryktelig argument. Ingenting styrker autoriteten som taushet. «Ideer er ikke din sterkeste side», kan hun si, etter en stund.

 

Når jeg følger hjertet og ikke hodet, er jeg i takt med tida. Hva hjertet forteller oss, veier tungt i en kultur som dyrker frihet. Og følelser angår ikke ene og alene oss selv lenger, de er blitt retningsgivende for hva som er rett og galt i samfunnet. Hva jeg føler, gir meg rettigheter.

 

Tidligere var følelser vurdert som irrasjonelle og måtte vike for både fornuften og intellektet om en skulle klare seg i livet. Nå er følelser blitt til argumenter. Den enkeltes opplevde virkelighet er autentisk og dermed ukritiserbar. Den er natur.

 

Det er klokt å ha kontakt med egne følelser, men de kan få vel stor plass. Like viktig som å kjenne etter, innover, er det å se seg selv i sammenheng. Ta inn utenfra og anerkjenne at vi har skapt kultur i naturen — og at det er en grunn til det. Alle har følelser, det er en demokratisk størrelse, jevnt fordelt. Kunnskaper om verden, om hvordan mennesker, dyr og insekter skaffer seg liv og får alt til å virke, det må vi vise interesse for andre enn oss selv for å oppnå.»

 I kåseriene tar Dag Hoel oss med til huset der han bor sammen med Solrunn, moren på 96, barnebarnet Louisa som er 6 og foreldrene til Louisa:

«Solrunn og jeg bor i et hus øverst i Dickaunsvingen i Trondheim. Her er ingen golfbaneplen, og det foregår ingen prydklipping av hekker. Langt ifra. Folk som går forbi, tar oss for feilplasserte hillbillyer, for strøket er sobert, men inne hos oss er det <<picnic med døden». Et gammelt badekar står ved et hushjørne, jeg har planer for det, og utover eiendommen er plankestabler, avglemt redskap og et rikholdig utvalg av påbegynte prosjekter spredd uten videre symmetri. Vi mangler bare en fyr med banjo og uheldig tannstilling.»

Jeg kjente ikke samme uhyggefølelse noen gang under lesingen som jeg gjorde da jeg så filmen Picnic med døden. Skrekk og gru for en film! Men jeg var jo spent hvordan det skulle gå med hønene som etter hvert blir mål for en innpåsliten rev.

Forfatteren er født og vokste opp på Raufoss, og det er moren som er forbindelseslinjen til Balsfjorden. Og så det er sagt, boken er heller ingen nesegrus beundring av Nord Norge. Men det er ingen tvil om at sommeroppholdene har gitt forfatteren mye å skrive om.

«Far hogg sin egen ved, men praktiker var han ikke. Det var onkel Guttemann i Storbukta som lærte meg å gjøre ting. Besøkene hos familien i Balsfjorden er tydelige minner fra barndommen i 60- og 70-årene. Der er liene mot fjellet steile. Ett og ett bruk er ordnet langsetter fjæra, i motsetning til på Toten, hvor jeg vokste opp, og hvor gårdene lå strødd vilkårlig på potetvidder.

 

Fredagen før fellesferien arbeidet alltid far halv dag. Kvelden før hadde vi pakket den røde Bobla og spent strikker over takgrinda med det oransje seksmannsteltet, soveposer og gummimadrasser. Når han kom hjem, hadde mor allerede smurt brødskiver og fylt den blå matboksen, så vi kunne gå rett i bilen og reise nordover fra Raufoss. Målet var å komme oss lengst mulig opp i Gudbrandsdalen den første dagen. Vi hadde fordelen av å bo nord for Oslo, og ved å starte tidlig på fredag fikk vi forsprang på oslofolk som også skulle nordover. E6 var mye grusvei på den tida, overstrødd med ferger når en kom lenger nord. En reise til Balsfjorden kunne ta fire dager.»

 For faren var bilkjøringen forståelig nok en belastning. Resten av familien gledet seg. Selv om alt var arbeid. En sommer bestemte faren at han ikke ville på arbeidsleir, men at familien skulle på ferietur til Bergen. Men ferien ble ingen suksess og ferden gikk tilbake til Østlandet.

 

«Dette var sommeren med avveksling. Alle øvrige somre var vi i Balsfjorden, på et gårdsbruk klemt mellom fjorden og fjellet og hvor arbeidet ga livet mening. Turisme hadde vist seg å være for spesielt interesserte, og det var ikke vi. Vi ville nordover for å delta i vår egen historie — og høre noen fortelle om det vi gjorde i fjor.

 

Mor er født i 1925. Hun vokste opp med foreldre, besteforeldre, fem søsken, én ugift gammelonkel og to tanter som hadde begitt seg inn på godsnakking i skumringa og var havnet i ulykka med lausunger. Det var en fargerik klan med forgreininger til nabobruk og slekter videre innover og utover fjorden. Reproduksjon var en øvelse det ikke lå karrierestrategier bak.»

Til slutt en smakebit fra livet med hønene:

 

«I fjor vår snekret jeg et hønsehus som står ved siden av vedstabelen. Jeg skrudde det sammen med skruer jeg har samlet fra diverse forehavender i tredve år. Det må ha vært tjue ulike dimensjoner for flatjern, stjerne og torx, og det var en lettelse endelig å få bruk for dem.

 

Så skaffet jeg til veie fire høner, som jeg kalte opp etter tantene mine, Inger, Else, Karin og Tulla. Jeg fortalte alle som spurte, at fjærkreet var for Louisa, at hun skulle ha noe å more seg med, men det var løgn. Jeg gjorde det for min egen del. Jeg mente noen høner kanskje ville friske opp i hverdagene, og det gjorde de. De la ett hvitt, ett brunt, ett blått og ett grønt egg hver dag, og de hadde hvert sitt temperament og forskjellige tilbøyeligheter, forsto vi etter hvert. Louisa lekte med hønene hele sommeren. Hun sprang rundt i hagen og gjette som en border collie skjøtter en saueflokk. Hønene, på sin side, hadde stor frihetstrang og stakk seg stadig unna for å legge egg på de hemmeligste steder.

 

Når det er godt vær, liker oldemor å sitte ute i skyggen. Vi oppdaget at hønene, som holdt småredd avstand til oss andre, gikk til oldemor når hun satt ute i stolen sin med solhatten på snei. Der la de seg ned rundt beina hennes og gjorde det behagelig for seg selv mens oldemor holdt på med strikketøyet og småpratet med dem. De ble hverandres fortrolige.»

Slike beskriver forlaget I Hamsuns kalosjer og forfatteren: 

«I Hamsuns kalosjer» er et muntert drama fra hagen – om nøysomhet i vekstideologiens tid. Med utgangspunkt i samtaler med sin 96 år gamle mor og arbeid i hagen forsøker Dag Hoel å nøste i hva det meningsfulle og gode liv består i. 

Knut Hamsun lappet sine utslitte kalosjer med ulltråd. Han satt med stoppenål i kveldstimene og bearbeidet minner som ga sting til livet. «Jeg akter ikke at bruge de nye Galosjer!», utbrøt han da familien til slutt tok affære og kjøpte nye til ham.

Nøysomhet er en livsinnstilling som gjør oss rike, mener Hoel. Den forutsetter allsidige ferdigheter i utøvelsen av livet. Vi må kunne safte rips og skifte girwire på sykkelen. Vi må bruke symaskin og kunne filetere fisk. 

Alt var ikke bedre før. Veldig mye er bedre i dag. Men med vår moderne livsstil utrydder vi planter og dyr i en rasende fart. Vi må slutte med det! Selv er han opptatt av å dyrke poteter og purreløk. Straks potetene er i jorda, begynner han å undres over når spiren kommer opp – en undring som holder ham travel i flere uker.

Boka er en beretning om fellesskap, dårskap og høners plass mellom alt som puster.»

Dag Hoel (f. 1962) er filmprodusent, forfatter og foredragsholder. Han har bakgrunn som fotoreporter og har arbeidet med fattigdomsspørsmål i MellomAmerika og tverrkulturelle møter i Midtøsten. Hoel har tidligere utgitt en rekke sakprosabøker.»