27. jun. 2022

I Hamsuns kalosjer, Et økodrama med mor, fire høner og én rev – av Dag Hoel – rett og slett en herlig bok

 


«Jeg motvirker Albert Engströms forvirring ved å gå på ski mens kun restene av vår er tilbake. Sommeren lyser bak trestammene lenger framme, og jeg går denne siste turen med maur i klisteret. Aldri tenker jeg klarere enn i avslappet diagonalgang. Jeg tar min del av ansvaret for å motvirke at dette kunstuttrykket skal ende opp som kulturminne. Mens jeg skrider inn over snødekte furumoer, kommer setningene til meg — fulle av vidd, ferdige til ä skrives rett ned, men jeg har skistaver i hendene. Når jeg kommer hjem, er de kloke tankene umulig å drive fram, innestengt i underbevisstheten, men jeg vet at de er der.»

 

Det var på siden til Nordnorsk Debatt at jeg leste en rikholdig anmeldelse av boken I Hamsuns kalosjer, Et økodrama med mor, fire høner og én rev, som sitatet over er hentet fra og som inneholder 42 kåserier skrevet av Dag Hoel : «Om balsfjordingan har mat og tørre klea, då døyr de nesten aldri!»

 

«Burde vi alle, for mange år siden, ha skaffet oss litt familie i Balsfjorden? Burde vi dessuten ha skaffet oss en hageflekk med plass til noen mandelpoteter og et lite hønsehus? Dette er spørsmål som melder seg straks man har lest noen kapitler av den herlige boka som Dag Hoel ga ut i høst, «I Hamsuns kalosjer».

 

Det var ikke tvil i min sjel etter å ha lest anmeldelsen - jeg måtte lese I Hamsuns kalosjer. Jeg lånte den først på biblioteket. Men etter å ha lest noen kåserier, var jeg så sjarmert at jeg leverte boka tilbake, og deretter gikk ferden til bokhandelen. Så nå er jeg eier av den herlige boka. Jeg blir i godt humør av å lese i den. Jeg har også tenkt meg ut hvem som skal få I Hamsuns kalosjer i presang. For dette er en bok som må deles og lese på nytt.

Ikke la deg lure av tittelen til å tro at boka er nesegrus beundring av Knut Hamsuns liv og bøker. Tittelen er fra et av kåseriene med samme tittel som boka, der han kort er innom Hamsuns bok Paa gjengrodde Stier og Hamsuns gamle kalosjer. Ellers har Hamsun ingen rolle i kåseriene. For Dag Hoel er innom så mange områder og har spennende tanker om så mangt. At forfatteren er et tenkende kreativt menneske, og har en god porsjon humoristisk sans er det ingen tvil om. Her beskriver han seg selv:

 

«Mangelen på karakter til å stå imot innfall ble en trofast følgesvenn. Det er som om jeg ikke lar meg kultivere til noe forstandig. Jeg gir etter for det som presser på innenfra, følelser eller hva det nå er, og tenker mer med hjertet enn med hodet. Når jeg legger fram planer, blir Solrunn stille. Taushet er et fryktelig argument. Ingenting styrker autoriteten som taushet. «Ideer er ikke din sterkeste side», kan hun si, etter en stund.

 

Når jeg følger hjertet og ikke hodet, er jeg i takt med tida. Hva hjertet forteller oss, veier tungt i en kultur som dyrker frihet. Og følelser angår ikke ene og alene oss selv lenger, de er blitt retningsgivende for hva som er rett og galt i samfunnet. Hva jeg føler, gir meg rettigheter.

 

Tidligere var følelser vurdert som irrasjonelle og måtte vike for både fornuften og intellektet om en skulle klare seg i livet. Nå er følelser blitt til argumenter. Den enkeltes opplevde virkelighet er autentisk og dermed ukritiserbar. Den er natur.

 

Det er klokt å ha kontakt med egne følelser, men de kan få vel stor plass. Like viktig som å kjenne etter, innover, er det å se seg selv i sammenheng. Ta inn utenfra og anerkjenne at vi har skapt kultur i naturen — og at det er en grunn til det. Alle har følelser, det er en demokratisk størrelse, jevnt fordelt. Kunnskaper om verden, om hvordan mennesker, dyr og insekter skaffer seg liv og får alt til å virke, det må vi vise interesse for andre enn oss selv for å oppnå.»

 I kåseriene tar Dag Hoel oss med til huset der han bor sammen med Solrunn, moren på 96, barnebarnet Louisa som er 6 og foreldrene til Louisa:

«Solrunn og jeg bor i et hus øverst i Dickaunsvingen i Trondheim. Her er ingen golfbaneplen, og det foregår ingen prydklipping av hekker. Langt ifra. Folk som går forbi, tar oss for feilplasserte hillbillyer, for strøket er sobert, men inne hos oss er det <<picnic med døden». Et gammelt badekar står ved et hushjørne, jeg har planer for det, og utover eiendommen er plankestabler, avglemt redskap og et rikholdig utvalg av påbegynte prosjekter spredd uten videre symmetri. Vi mangler bare en fyr med banjo og uheldig tannstilling.»

Jeg kjente ikke samme uhyggefølelse noen gang under lesingen som jeg gjorde da jeg så filmen Picnic med døden. Skrekk og gru for en film! Men jeg var jo spent hvordan det skulle gå med hønene som etter hvert blir mål for en innpåsliten rev.

Forfatteren er født og vokste opp på Raufoss, og det er moren som er forbindelseslinjen til Balsfjorden. Og så det er sagt, boken er heller ingen nesegrus beundring av Nord Norge. Men det er ingen tvil om at sommeroppholdene har gitt forfatteren mye å skrive om.

«Far hogg sin egen ved, men praktiker var han ikke. Det var onkel Guttemann i Storbukta som lærte meg å gjøre ting. Besøkene hos familien i Balsfjorden er tydelige minner fra barndommen i 60- og 70-årene. Der er liene mot fjellet steile. Ett og ett bruk er ordnet langsetter fjæra, i motsetning til på Toten, hvor jeg vokste opp, og hvor gårdene lå strødd vilkårlig på potetvidder.

 

Fredagen før fellesferien arbeidet alltid far halv dag. Kvelden før hadde vi pakket den røde Bobla og spent strikker over takgrinda med det oransje seksmannsteltet, soveposer og gummimadrasser. Når han kom hjem, hadde mor allerede smurt brødskiver og fylt den blå matboksen, så vi kunne gå rett i bilen og reise nordover fra Raufoss. Målet var å komme oss lengst mulig opp i Gudbrandsdalen den første dagen. Vi hadde fordelen av å bo nord for Oslo, og ved å starte tidlig på fredag fikk vi forsprang på oslofolk som også skulle nordover. E6 var mye grusvei på den tida, overstrødd med ferger når en kom lenger nord. En reise til Balsfjorden kunne ta fire dager.»

 For faren var bilkjøringen forståelig nok en belastning. Resten av familien gledet seg. Selv om alt var arbeid. En sommer bestemte faren at han ikke ville på arbeidsleir, men at familien skulle på ferietur til Bergen. Men ferien ble ingen suksess og ferden gikk tilbake til Østlandet.

 

«Dette var sommeren med avveksling. Alle øvrige somre var vi i Balsfjorden, på et gårdsbruk klemt mellom fjorden og fjellet og hvor arbeidet ga livet mening. Turisme hadde vist seg å være for spesielt interesserte, og det var ikke vi. Vi ville nordover for å delta i vår egen historie — og høre noen fortelle om det vi gjorde i fjor.

 

Mor er født i 1925. Hun vokste opp med foreldre, besteforeldre, fem søsken, én ugift gammelonkel og to tanter som hadde begitt seg inn på godsnakking i skumringa og var havnet i ulykka med lausunger. Det var en fargerik klan med forgreininger til nabobruk og slekter videre innover og utover fjorden. Reproduksjon var en øvelse det ikke lå karrierestrategier bak.»

Til slutt en smakebit fra livet med hønene:

 

«I fjor vår snekret jeg et hønsehus som står ved siden av vedstabelen. Jeg skrudde det sammen med skruer jeg har samlet fra diverse forehavender i tredve år. Det må ha vært tjue ulike dimensjoner for flatjern, stjerne og torx, og det var en lettelse endelig å få bruk for dem.

 

Så skaffet jeg til veie fire høner, som jeg kalte opp etter tantene mine, Inger, Else, Karin og Tulla. Jeg fortalte alle som spurte, at fjærkreet var for Louisa, at hun skulle ha noe å more seg med, men det var løgn. Jeg gjorde det for min egen del. Jeg mente noen høner kanskje ville friske opp i hverdagene, og det gjorde de. De la ett hvitt, ett brunt, ett blått og ett grønt egg hver dag, og de hadde hvert sitt temperament og forskjellige tilbøyeligheter, forsto vi etter hvert. Louisa lekte med hønene hele sommeren. Hun sprang rundt i hagen og gjette som en border collie skjøtter en saueflokk. Hønene, på sin side, hadde stor frihetstrang og stakk seg stadig unna for å legge egg på de hemmeligste steder.

 

Når det er godt vær, liker oldemor å sitte ute i skyggen. Vi oppdaget at hønene, som holdt småredd avstand til oss andre, gikk til oldemor når hun satt ute i stolen sin med solhatten på snei. Der la de seg ned rundt beina hennes og gjorde det behagelig for seg selv mens oldemor holdt på med strikketøyet og småpratet med dem. De ble hverandres fortrolige.»

Slike beskriver forlaget I Hamsuns kalosjer og forfatteren: 

«I Hamsuns kalosjer» er et muntert drama fra hagen – om nøysomhet i vekstideologiens tid. Med utgangspunkt i samtaler med sin 96 år gamle mor og arbeid i hagen forsøker Dag Hoel å nøste i hva det meningsfulle og gode liv består i. 

Knut Hamsun lappet sine utslitte kalosjer med ulltråd. Han satt med stoppenål i kveldstimene og bearbeidet minner som ga sting til livet. «Jeg akter ikke at bruge de nye Galosjer!», utbrøt han da familien til slutt tok affære og kjøpte nye til ham.

Nøysomhet er en livsinnstilling som gjør oss rike, mener Hoel. Den forutsetter allsidige ferdigheter i utøvelsen av livet. Vi må kunne safte rips og skifte girwire på sykkelen. Vi må bruke symaskin og kunne filetere fisk. 

Alt var ikke bedre før. Veldig mye er bedre i dag. Men med vår moderne livsstil utrydder vi planter og dyr i en rasende fart. Vi må slutte med det! Selv er han opptatt av å dyrke poteter og purreløk. Straks potetene er i jorda, begynner han å undres over når spiren kommer opp – en undring som holder ham travel i flere uker.

Boka er en beretning om fellesskap, dårskap og høners plass mellom alt som puster.»

Dag Hoel (f. 1962) er filmprodusent, forfatter og foredragsholder. Han har bakgrunn som fotoreporter og har arbeidet med fattigdomsspørsmål i MellomAmerika og tverrkulturelle møter i Midtøsten. Hoel har tidligere utgitt en rekke sakprosabøker.»


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar