«For en kveld det var blitt! En
sånn som etterlot en bitter smak i munnen, der skammen sved i brystet på deg
morgenen etter. En kveld med kakerlakken som naturlig avslutning, en kakerlakk
og en erkjennelse av at hun og Benedict ikke var ett, men to. Hun klarte ikke
engang å mobilisere noe ordentlig sinne; hun hadde drukket for mye, og skammen
sved i brystet. Bitterheten lå som bly i årene på henne. Hun hadde angivelig
tedd seg lett ufordragelig. Det var Benedict som sa det på veien hjem. Hun,
Juliet Randall, seksogtredve år og mor til to, lærer ved Arlington High School
for Girls — en dame som i sin ungdom gikk for å være, ja, eksepsjonell, som
fikk stipendier og ble valgt til elevrådsleder — hun hadde altså tedd seg lett
ufordragelig overfor vertskapet, en viss Matthew Milford, svinerik innehaver av
et firma i Cheltenham som drev med kontorrekvisita, og hans underkuede,
oversminkede kone Louisa med hesteansiktet.»
Romanen Regn over Arlington Park er den andre boken
jeg leser av forfatteren Rachel Cusk. I denne romanen utgitt i 2006 møter vi
fem kvinner som bor i en engelsk forstad sammen med familien sin. Vi møter Juliet,
Amanda, Solly. Maisi og Christine i løpet av en regnfull dag og får innblikk i frustrasjonene
de kjenner på i sitt opplevde innestengte, men ellers privilegerte liv. Det første
kapitlet handler om Juliet som sitatet over er hentet fra.
Jeg likte boken selv om ikke alle kapitlene var like
engasjerende. Det beste kapitlet er der Juliet arrangerer lesesirkel på
biblioteket. Knallbra.
Men, for meg var det noe som trakk ned. Her ligger Juliet i
sengen om morgenen etter gårsdagens rangel:
«Og nå lå Juliet helt stille og
betraktet det innrammede Venezia-kartet over sengen. Hun så på mylderet av
kanaler flettet sammen i en floke. Og slik Venezias murer holdt ut det mørke
vannet mellom dem, og vannet holdt ut fangenskapet sitt bak nettverket av
murer, og slik denne evige befatningen var noe som hadde navn og sjel og en
slags skjønnhet, slik klarte Juliet å holde ut tanken på den forestående dagen.»
For meg er slike beskrivelser av Juliets følelsesliv kryptiske og helt
unødvendig. Beskrivelser som det er en del av. Som jeg må lese både en og to
ganger i et forsøk på å forstå hva forfatteren beskriver. Jeg mister flyten i
lesningen og noen irriterer meg slik at jeg innimellom vurderte å ikke å lese romanen ferdig.
«Arlington Park er en moderne
engelsk forstad, dedikert til traurige rutiner og hverdagen i sin
alminnelighet. Innimellom alleer og bak velpolerte fasader lever folk i
materiell velstand, de dyrker sin personlige frihet og sin moralske
likegyldighet. I Arlington Park går mennene på arbeid, kvinnene passer barna og
for øvrig lever de som det forventes.
Men kvinnene i Arlington Park
lever langt fra en drømmetilværelse. Juliet er sint på sin dominerende mann,
Amanda vasker huset for å holde dødsangsten på avstand, Solly konfronterer sin
begravde kvinnelighet i møte med en italiensk leieboer, Maisie fortviler over
skjønnhetens forfengelighet, og Christine dirigerer det hele med sitt komplekse
og humoristiske sinn. Vi møter dem i løpet av en regnfull dag og gjør et
dypdykk ned i deres frustrerte hverdag.»
