Romanen Gustav av Marte Magnusdotter Solem engasjerer leseren

 

Det er sjelden jeg leser en bok på 300 sider så raskt som romanen Gustav av Marte Magnusdotter Solem. 

Romanen som ble utgitt i 2025 starter i juni med at Frida ankommer skoleavslutningen der ektefellen Jakob allerede er kommet. Datteren Anna har hatt sitt siste år på barneskolen. Gustav er ferdig med tredje klasse. Avslutningen foregår i skolegården. Frida trekker først et lettelsens sukk når hun observerer at Gustav har noen å være sammen med. Men det tar ikke lang tid før det skjer noe som hun reagerer på:

«Gustav har begynt å bevege seg som en robot borte på banen. Han løfter armene stivt opp og ned, gjør samme bevegelse om og om igjen som om han har gått i stå. Han beveger seg fortere og fortere til han spinner rundt seg selv. De andre guttene står i en halvsirkel rundt ham og ler. Jeg klarer ikke å lese om de ler med eller av ham.»

Deretter skjer dette som får henne i «kode rød»:

«Gustav har løfta opp Lukas. Han er så liten i forhold til Gustav, det er tydelig at han ikke vil bli løfta, han spreller for å komme løs. Sett ham ned, sier jeg inni meg, ikke overdriv, sett ham ned, men Gustav begynner å småløpe rundt på banen med Lukas mens han ler. Lukas ler ikke.»

Ting eskalerer rundt Gustav:

«To av guttene løper etter Gustav og prøver å stoppe ham.

«Unnskyld meg», sier jeg til moren til Iben og begynner å gå mot banen.

Jeg kaster et blikk mot gruppa av foreldre i tredje klasse, men ingen av dem har fått med seg det som skjer, heldigvis.

«Hei!» sier jeg høyt og prøver å være munter i tonen. «Går det bra her, eller?»

Gustav stanser og slipper taket rundt Lukas, som tar noen snublende skritt bakover, hiver etter pusten.

«Hva er det med deg?» roper Lukas.

Jeg hadde også blitt sint hvis noen hadde løfta meg uten at jeg ville det.

De andre guttene trekker seg nærmere ham, liksom beskyttende.

Gustav blir stående alene, virker forvirret, som om han ikke selv skjønner hva han har stelt i stand.

«Han vil bare tulle, ikke sant, Gustav?» sier jeg, føler meg som en av de hundeeierne med store hunder som hopper på folk, og påstår at hunden bare vil leke.

Han nikker, presser haka mot brystet.

«Men så ble det litt voldsomt», fortsetter jeg.

«Han er alltid sånn», sier Lukas.

«Ja», sier Elias. «Han skal alltid overdrive.»

«Det skal jeg ikke», sier Gustav, og jeg ser at han konsentrerer seg for ikke å begynne å gråte. «Jeg bare tulla, jo.»

Jeg kaster et blikk bakover, foreldrene til Lukas følger med på oss nå.»

Frida bruker mye energi for å tilrettelegge for at Gustav skal ha et sosialt liv med barn på sin egen alder. På Gustavs oppfordring spør hun foreldrene til Lukas om Lukas kan være med Gustav hjem. Selvsagt «passer det ikke» for dem.  Det at hun spør så kort tid etter episoden alle har vært vitne til, viser at kanskje det er en sosial antenne som er løsnet. Er det bare Gustav hun strever så mye for. Eller ligger det også et stort ønske at hun selv skal få innpass i foreldregruppa der moren til Lukas, Malin, regjerer:

«Da vi går derfra, overhører jeg Malin spørre de andre foreldrene i sirkelen om de er klare for sommerfest. Men hvorfor skal jeg bry meg jeg har egne venner.»

I juli flytter det inn en ny familie inn i bygården der Frida og familien bor. Familien har en sønn på samme alder som Gustav: Isak. Gustav får en kamerat i Isak og Frida en venn i moren Synne. I august begynner gutten i samme klasse. Den første Frida treffer i skolegården er Malin:

«Malin står med Lukas innenfor porten, sammen ned en gruppe foreldre og barn fra klassen. Hun er gyllenbrun i mørkegrønn buksedress og høy hestehale, hilser inderlig til øst og vest. Når fikk hun så mange venner i foreldregruppa?»

Vi følger familien gjennom et år. Romanen er tidsaktuell på flere måter. Ikke minst i et samfunn der et hvert avvik fra normalen gir grunnlag for å mistenke en diagnose. Der den som takler det sosiale spillet har en fordel. Romanen er godt skrevet der mye av innholdet er dialoger. Det er et driv i handlingen som gjorde til at jeg ikke kunne legge den fra meg før den var lest ferdig.

Romanen Gustav ble nominert til Lytternes romanpris 2025 og jeg anbefaler intervjuet med Marte Magnusdotter Solem:

«Det skal gjøre vondt hos leseren, sier Solem. Hun skriver om en mors smerte og frykt når barnet tar for stor plass. «

Forlaget beskriver romanen slik:

«Frida er moren til Gustav, en fantasifull og kreativ gutt som sliter med å få seg venner. Hun bærer med seg alle hans forventinger og nederlag, og bruker mye av sin tid på å legge til rette for hans sosiale liv.

Da jevngamle Isak flytter inn i naboleiligheten, og ikke bare guttene, men også foreldrene finner tonen, gjør Frida det hun kan for at vennskapet skal bestå.

Gustav er en roman som handler om hvor sammenvevd foreldre og barns følelsesliv kan bli, om en kvinne som lever mer i sitt barns kropp enn sin egen.»

Det gode mennesket i Sandvika av Vigdis Hjorth - får "godkjent" av meg, men slutten kunne vært bedre

 

«For noen år siden besøkte jeg hyppig en brun pub i Sandvika, det varte et par års tid. I begynnelsen var det fordi den lå i stasjonskvartalet. Når jeg kom med toget fra Oslo og det var lenge til bussen min gikk, fristet det å gå inn og vente der, særlig om høsten og vinteren når det var hustrig og regn eller snø i lufta. Etter hvert gjorde jeg det også om våren og sommeren, det ble en vane, puben kjentes hjemlig, at det var dypere, vet jeg nå. Et intenst kjærlighetsforhold var slutt og barna ute av redet, huset tomt og kaldt, det var dessuten november, den harde måneden."

I et intervju med VG i august 2025 sier Vigdis Hjorth at hun skrev romanen Det gode mennesket i Sandvika i rekordfart:

«Hun tror at boken lot seg skrive i løpet av noen konsentrerte sommeruker fordi grunnlaget var lagt:

– Jeg hadde stedet, den brune puben, jeg hadde persongalleriet, jeg visste til en viss grad hva som skulle hende. Men hvordan skulle det ende?»

Hvordan romanen som ble utgitt i 2025 skulle ende, var jeg svært spent på. Det er en roman med få sider (147) og de fleste kapitlene er korte. Hovedpersonen (fortelleren) har mange likheter med Vigdis Hjorth: forfatter, bor alene, hunden er en boxer og kvinnen er ikke en som «spytter i glasset».

«Jeg snakket ikke med noen, satt over maskinen eller kladdeboka, hilste ikke på noen. Vi som var der jevnlig, snakket ikke sammen, hilste ikke på hverandre, blottla avhengigheten vår for hverandre, øl eller vin eller Larsens konjakk, dag etter dag. Signaliserte om enn på ulike måter at vi ville være i fred, særlig jeg med kladdeboka, og likevel gikk jeg dit. Det hendte vi sendte hverandre blikk som sa hei, blikk som ga uttrykk for gjenkjennelse, kanskje også en slags anerkjennelse, sånn kunne det se ut, når det hendte jeg satt og så framfor meg fordi jeg ikke kom videre, og en av de kjente (men ikke kjære, sånn var det ikke) kom inn. Arbeidsfolk var bortreist, vi var på puben, Sandvika sov, de fleste av Sandvikas innbyggere hadde hytte eller penger til å være i Syden, vi var på puben, det var søvnig og fint, stille og fint, på samme bar på en måte i samme båt, sånn kunne det føles, av og til.»

Men etter hvert skjer det en endring. Forfatteren fatter interesse for en av personene som besøker puben. Etter hvert får hun vite navnet til kvinnen, Ada, og hvor Ada bor.

«Lørdag kveld, seint i mars, men fremdeles snø i grøftene, is på deler av vannet, kom hun først nærmere sju. Dro den slitte, matte skianorakken over hodet og bustet til det lyse lange håret som alltid hang løst, satte seg der hun pleide, åpna sekken og tok telefonen og lottokupongene ut, satte fjernsynet på og satte seg igjen. På en måte syntes hun godt når det var få der, og var likevel en slags usynlig, blikket falt ugjerne på henne, også jeg måtte konsentrere meg. Hun kjeda seg foran nyhetene, ordna kupongene foran seg, gikk til hunden med en godbit, var tilbake og vant ikke.»

Kritikeren i NRK er ikke fornøyd med romanen til Vigdis Hjorth:

«Tynt om godhet og øl

Romanens problem er ikke at den ikke fikser landingen, men at den aldri tar helt av.»

Jeg synes at slutten var for enkel. Men for øvrig synes jeg romanen var god. Som det meste av det jeg har lest skrevet av Vigdis Hjorth fikk romanen. meg til å tenke over mangt og mye. Blant annet hvor lett det er å kritisere andres valg hva angår bruk av penger. Sjelden med ord direkte, mest med tanker over hvor idiotisk vedkommende bruker pengene sine.

Forlagets omtale:

«Det gode mennesket i Sandvika er en tragisk og komisk roman om økonomi, spill, øl, skjebne, klasse.

Hun begynner å gå til den brune puben. Tar med maskina og arbeider der, en øl på bordet, hunden hennes ligger rolig under bordet. En annen kvinne har fast bord ved tv-en, hver lørdag sitter hun med lottokupongen. Puben er livligst den dagen da pengene kommer fra Nav. Er de i samme båt, selv om hun har penger hele måneden? Hva slags spillerom har de som går på puben, egentlig? En kveld skjer det noe som snur opp-ned på alt.»

Regn over Arlington Park av Rachel Cusk – god roman selv om det var noe som trakk ned

 

«For en kveld det var blitt! En sånn som etterlot en bitter smak i munnen, der skammen sved i brystet på deg morgenen etter. En kveld med kakerlakken som naturlig avslutning, en kakerlakk og en erkjennelse av at hun og Benedict ikke var ett, men to. Hun klarte ikke engang å mobilisere noe ordentlig sinne; hun hadde drukket for mye, og skammen sved i brystet. Bitterheten lå som bly i årene på henne. Hun hadde angivelig tedd seg lett ufordragelig. Det var Benedict som sa det på veien hjem. Hun, Juliet Randall, seksogtredve år og mor til to, lærer ved Arlington High School for Girls — en dame som i sin ungdom gikk for å være, ja, eksepsjonell, som fikk stipendier og ble valgt til elevrådsleder — hun hadde altså tedd seg lett ufordragelig overfor vertskapet, en viss Matthew Milford, svinerik innehaver av et firma i Cheltenham som drev med kontorrekvisita, og hans underkuede, oversminkede kone Louisa med hesteansiktet.»

Romanen Regn over Arlington Park er den andre boken jeg leser av forfatteren Rachel Cusk. I denne romanen utgitt i 2006 møter vi fem kvinner som bor i en engelsk forstad sammen med familien sin. Vi møter Juliet, Amanda, Solly. Maisi og Christine i løpet av en regnfull dag og får innblikk i frustrasjonene de kjenner på i sitt opplevde innestengte, men ellers privilegerte liv. Det første kapitlet handler om Juliet som sitatet over er hentet fra.

Jeg likte boken selv om ikke alle kapitlene var like engasjerende. Det beste kapitlet er der Juliet arrangerer lesesirkel på biblioteket. Knallbra.

Men, for meg var det noe som trakk ned. Her ligger Juliet i sengen om morgenen etter gårsdagens rangel:

«Og nå lå Juliet helt stille og betraktet det innrammede Venezia-kartet over sengen. Hun så på mylderet av kanaler flettet sammen i en floke. Og slik Venezias murer holdt ut det mørke vannet mellom dem, og vannet holdt ut fangenskapet sitt bak nettverket av murer, og slik denne evige befatningen var noe som hadde navn og sjel og en slags skjønnhet, slik klarte Juliet å holde ut tanken på den forestående dagen.»

For meg er slike beskrivelser av Juliets følelsesliv kryptiske og helt unødvendig. Beskrivelser som det er en del av. Som jeg må lese både en og to ganger i et forsøk på å forstå hva forfatteren beskriver. Jeg mister flyten i lesningen og noen irriterer meg slik at jeg innimellom vurderte å ikke å lese romanen ferdig.

Forlagets omtale

«Arlington Park er en moderne engelsk forstad, dedikert til traurige rutiner og hverdagen i sin alminnelighet. Innimellom alleer og bak velpolerte fasader lever folk i materiell velstand, de dyrker sin personlige frihet og sin moralske likegyldighet. I Arlington Park går mennene på arbeid, kvinnene passer barna og for øvrig lever de som det forventes.

Men kvinnene i Arlington Park lever langt fra en drømmetilværelse. Juliet er sint på sin dominerende mann, Amanda vasker huset for å holde dødsangsten på avstand, Solly konfronterer sin begravde kvinnelighet i møte med en italiensk leieboer, Maisie fortviler over skjønnhetens forfengelighet, og Christine dirigerer det hele med sitt komplekse og humoristiske sinn. Vi møter dem i løpet av en regnfull dag og gjør et dypdykk ned i deres frustrerte hverdag.»