Mørke: stjerner, redsel og fem netter på Finse av Sigri Sandberg

 

«Toget dunkar ut frå byen no, tidleg måndag morgon. Byen blinkar og blunkar og badar framleis i kunstig nattlys. Eg har ein stor, blå sekk som eg plasserer i lag med koffertar og bagar i enden av vogn 4, og finn plassen min, nummer 36.

Som oftast bur eg i denne byen, i ei høg blokk med utsikt ut overalt. Eg ser heilt til fjorden og fleire tusen hustak, eg ser litt skog. Men om natta blir alt forvandla til sprakande og lysande bråk. Ei sterk summing avbroten av bråare lydar. Det kunstige lyset ligg over alle dei store byane om natta. Lyset frå Oslo rekk 15—20 mil ut av byen i alle retningar. Det er vanskeleg å sjå stjernehimmelen ordentleg her. Det er umogleg å sjå Mjølkevegen.»

Vi er over på vintertid og klokka var bare 5.30 da jeg stod opp i dag. Skulle vært 6.30. Hørte fuglene kvitre i hagen. De slipper å bli forvirra av endringen. Mitt søvnmønster ødelegges. I tillegg til at jeg at det passer meg dårlig at det blir tidligere mørkt om ettermiddagen. Denne artikkelen, Snart skal klokka stilles tilbake - men hvorfor har vi fortsatt sommertid? forteller meg at det fortsatt kan ta tid før mitt ønske om samme tid hele året oppfylles. 

Sigri Sandberg bok Mørke: stjerner, redsel og fem netter på Finse ble utgitt i 2019 og i boken er mange temaer rundt mørke omtalt. Men ikke temaet sommer- og vintertid. I tillegg forteller hun om oppholdet på Finse og litt fra den tiden hun bodde på Svalbard. Noen dikt er også med. Historien om Christiane Ritter som oppholdt seg på Svalbard og skrev bok om oppholdet, Eine Frau erlebt die Polarnacht, som har fått den norske tittelen Kvinne i Polarnatten. Noe av det hun skriver om Christiane.

«Christiane var overklassefrue frå Böhmen, som på denne tida høyrde til staten Tsjekkoslovakia. Mannen hennar, Hermann Ritter, var fangstmann på Svalbard, øygruppa som ligg midt mellom Nordpolen og Fastlands-Noreg. Han prøvde å lokke ho nordover til Gråhuken nord på Spitsbergen, som er den største øya. Eigentleg ville ho ikkje, ho hadde det fint med kunstmålinga si, med dottera på fire år og venene sine, men mannen skreiv eitt og to og tre brev, han skreiv: «Forlat alt der hjemme og kom til meg i Arktis!»

Han skreiv at det var umogleg for han å klare å skildre alt. Det evige lyset om sommaren. Det lange mørket om vinteren. Ho måtte kome for å sjå alt dette sjølv. Til slutt lét ho seg overtale, pakka sekken og drog av stad sommaren 1934. Ho hadde med seg bibel, kamelhårsundertøy, tørka persille og målarsaker. Ho steig om bord i ein båt som tok ho stadig lenger nordover og oppover kysten av Noreg. Til eit landskap som vart stadig meir nakent, einsamt.”

 Jeg har notert meg boken til Christiane Ritter.

For øvrig vet jeg ikke helt hva jeg synes om prosjektet med denne boken til Sigri Sandberg. Jeg likte boken Ro - om Sognefjorden og ein lang rotur heim, og hadde muligens for høy forventning til boken som jeg nå har lest. Derfor ble det en liten nedtur selv om temaene i boken er interessante nok. 

Forlagets omtale av Mørke: stjerner, redsel og fem netter på Finse

«Har mørket blitt ein avgrensa ressurs? Vinteren i Noreg er lang og svart. Eller er han eigentleg det? To tredelar av nordmenn bur no slik at dei ikkje kan sjå Mjølkevegen. Det blir stadig fleire gatelykter, utelys og skjermar. Kva gjer alt dette kunstige lyset med oss menneske, med dyra og alt som lever? ' Sigri Sandberg har alltid vore mørkredd. Ho dreg aleine til fjells vinterstid for å finne ut meir om mørket og eigen redsel. Vi møter også ei anna kvinne, Christiane Ritter, som overvintra i ei fangsthytte på Svalbard i 1934. Sandberg skriv om kva som skjer i kroppen når det blir natt. Ho fortel om søvn, stjerner, svarte hol, nordlys og mørketid, men også om himmellover og den globale kampen for nattehimmelen. Kanskje er det slik at dette mørket Sandberg er så redd for, er mykje viktigare enn vi trur?»

Kanseller meg hvis du kan, mitt oppgjør med woke av Danby Choi – viktig bok

 

 

«Få andre har kanselleringsaktivistenes selvtillit: I egne øyne representerer de jo godheten selv, så hvorfor skal de legge bånd på seg? Noe av det som ofte kjennetegner dem — særlig som kilder i redaksjonell omtale av konfliktene de er involvert i — er en så sterk overbevisning om saken de brenner for, at de uten å nøle ofrer offentlighetens og demokratiets spilleregler.

Det finnes etter hvert mange eksempler på dette, som vi i Subjekt har vært opptatt av å dokumentere. For pressens del er det blitt klart at den må stille forberedt når den jobber med kanselleringsaktivister som kilder. Ikke minst må den være seg bevisst de manipulative taktikkene de gjerne tyr til når de forsøker å opptre som redaktører for journalistikken de deltar i. Hvis ikke vil redaksjonene bli hindret i å gjøre jobben sin, og enda verre: Samfunnet vil gå glipp av viktige stemmer. Attpåtil vil samfunnet få informasjon kun fra aktører som selv ønsker kontroll over informasjonsformidlingen. Det rammer publikums mulighet til selv å gjøre seg opp en mening.»

Jeg har lenge tenkt å lese boken til Danby Choi Kanseller meg hvis du kan, mitt oppgjør med woke. Jeg ble påminnet om boken som ble utgitt i 2023 da jeg leste at han nettopp hadde utgitt boken Du skal tro at du er noe, mitt oppgjør med Janteloven.

En kan mene mye om Danby Choi. Men at han har ordet i sin makt er det ingen tvil om. Både muntlig i debatter og skriftlig som i denne boken. Han er modig. Selv om det har sin pris er det viktig at det er noen som tør å ta støyten:

«Ingen av disse historiene er kjent for offentligheten fra før, og kanskje trengte de heller ikke å bli det nå. Samtidig er det verdt å spørre hvor store mørketallene er når det gjelder kanselleringskultur. Det er nemlig all grunn til å tro at vi bare hører om et fåtall av sakene.

Jeg har landet på at dette er problematisk av minst tre grunner. Kanselleringskultur har for det første en nedkjølende effekt på ytringsfriheten, men vi vet hverken omfanget eller hvem som unnlater å uttale seg som følge av det innskrenkede ytringsrommet, hvis ikke sakene blir kjent.

Det nærmeste vi kommer et samlet bilde, er rapporten Ung 2022 fra markedsanalysebyrået Opinion, som viser at hele 52 prosent av unge unnlater å ytre seg i frykt for å bli frosset ut. Det er med andre ord god grunn til å tro at kanselleringskultur rammer unges ytringsfrihet hardt. Flere som ble intervjuet i forbindelse med undersøkelsen, nevnte nettopp politisk korrekthet og frykt for å bli kansellert som avgjørende for at de holdt seg tause.

Det neste poenget er at vi sjelden får innblikk i hvorfor noen er valgt som kilder fremfor andre i saker hvor en part krever at visse debattanter ikke skal få delta. Når jeg ikke blir booket til å spille på et utested, aner jeg vanligvis ikke hva som er grunnen til det. Som regel skyldes det nok at det finnes mange alternativer å velge blant, men det er rimelig å anta at det i flere situasjoner enn vi får greie på, også bunner i skjult kanselleringskultur. Skal vi få en slutt på det, må offentligheten få vite hva som har skjedd.

Det tredje problemet er at mange kansellerte forfattere, kunstnere, forskere, journalister og andre av forståelige grunner helst vil unngå å havne i en skyttergravskrig hvor de blir omtalt som «rasister», «transfober» eller lignende. Det krever stort mot og mye tid å stå i en slik konflikt, og det er forståelig at kansellerte parter ofte viker — slik jeg gjorde overfor arrangøren i Everysome — og at de også holder kjeft om det etterpå. Igjen blir resultatet at vi undervurderer omfanget, og at det blir vanskeligere å svare effektivt. I tillegg vil nok mange legge bånd på seg i fremtiden, istedenfor å havne i flere ubehagelige situasjoner. Dermed vinner aktivistene frem om de ikke avsløres.»

Jeg ser frem til å lese hans neste bok.

 Forlagets omtale av Kanseller meg hvis du kan, mitt oppgjør med woke

«Mer enn halvparten av landets unge tør ikke si hva de mener. De frykter å bli kansellert av aktivister som hevder at de kjemper for utsatte minoriteter. I realiteten mobber de enkeltmennesker til taushet og frarøver fellesskapet viktige debatter.

Danby Choi peker ut dette som den autoritære kjernen i woke. Han mener den nye årvåkenheten truer viktige liberale prinsipper, særlig ytringsfriheten og rettssikkerheten, og viser hvordan veien til helvete dermed brolegges med gode intensjoner.

Choi har også selv merket aktivistenes vrede. I Kanseller meg hvis du kan forteller han om den personlige bakgrunnen for sitt engasjement og om sin rolle i en rekke høyprofilerte saker, fra debatten etter Pride-terroren, via rettssaken mot den voldektsanklagde kulturprofilen til hans eget møte med rasisme i politiet.

I dag kan Choi kalles landets mest «anti-woke» redaktør. Han har etablert seg som en profilert kritiker av kanselleringskultur og identitetspolitikk, er den suksessrike medieentreprenøren bak Subjekt og et stilikon for mange. Med denne boken ønsker han å gi unge voksne en språklig og idéhistorisk verktøykasse til bruk i kampen mot en skadelig samfunnsutvikling.»