«At
Matilda Ström nekter å erkjenne at livet hennes er mindre vellykket, provoserer
dem begge voldsomt. Dette pleier de å snakke om, og om en psyke som
opprettholder et fordreid selvbilde av å ha for stor integritet til å ønske seg
noe så banalt som å dele livet med et annet menneske. Så når de med god
sikkerhetsmargin har styrt unna grunner og skjær i en skjærgård der det aldri
er havblikk, når de har forhandlet med påbudene for god tone og lovene for
vennskap, står det klart for dem begge at de i dag deler iveren etter å
bebreide Matilda for alt hun er og ikke er.»
I kapittel 3 med underkapitler møter vi tre kvinner: Mathilda, Ellinor og Liselotte. Mathilda er enslig:
«Matilda hadde flere venninner og gjorde ulike ting med hver av dem, gikk på kino med én, diskuterte med en annen, snakket om relasjoner med en tredje, mest arbeidsrelaterte og venninneproblemer. Det var et område der Matilda kunne se klart, siden hun evnet å tre ut av seg selv og betrakte ting fra ulike perspektiver, med lidenskap, men uten indignasjon. Den utstrakte tittingen på gamle Hollywood-filmer hadde skjerpet evnen hennes til upartisk observasjon av den typen dynamikk. Men om kjærligheten kunne hun ikke snakke. Det var ikke mulig å vise noe menneske den tilliten det innebar å vite at hun aldri var blitt ønsket av en mann. Hvor mye venninnene enn likte henne, så gikk ikke det, for alle hadde et lite rom inni seg der tvilen lå på lur og kritikken vokste. Hun visste at det i hvert menneske finnes en avstand til det neste, av og til så liten at den bare så vidt rommer tenkte tanker, men det var nok til at hun ikke kunne betro seg til noen med noe slikt.»
Ellinor og Liselotte møtes konditor med hver sin barnevogn;
«Like etter at det første barnet ble født, begynte Liselotte å kalle seg småbarnsforelder. Under svangerskapet inngikk hun på samme selvsagte vis i gruppen gravide. Hun finner glede og trygghet i det å tilhøre, hun lengter etter en stamme. For Ellinor er det annerledes. Hun vil ikke reduseres til bare forelder og yter indre motstand mot Liselottes hang til å se dem, Liselotte og Ellinor, som en enhet.
«Hvem snakker hun om nå?» rekker Ellinor å tenke når Liselotte sier «vi». Hun får lyst til å markere avstand, men det er ikke bra for fellesskapet. Det forsterkes ytterligere og blir til et skjebnefellesskap av at de har fått barn med bare to dagers mellomrom, Ellinors første, Liselottes tredje.»
Etter hvert kommer de inn på tema Mathilde:
«I ordrike vendinger erklærer de
overfor hverandre at omsorgen deres bunner i felles kjærlighet til Mathilda, et
ønske om at det skal gå henne vel, at hun skal bli like lykkelig som de selv er
så heldige å være. For å hjelpe henne må de jo kunne diskutere hindringene på
hennes vei.»
I siste del av kapittel 3 er det gått et år og det som skjer her er til å le seg fillete av.
«Studiet av mennesket er en kunstart, ikke en vitenskap i ordets betydning. Kun bevisste og tenkende subjekter kan utøve den, og da ikke gjennom innhenting av data, men ved selviakttakelse, tolkning, gjenkjennelse, forståelse. Litteraturen egner seg spesielt godt til det.»
Forlaget skriver om romanen:
«En samling fortellinger om kvinner som lengter og drømmer mens de forsøker å holde ut i kroppene sine. De betrakter hverandre og blir betraktet, og de lytter nøye til det som ikke sies samtidig som de forsøker å forstå det som blir sagt. Alle har de et intenst ønske om å opprette kontakt med andre , men når kontakten først er opprettet, orker de knapt å opprettholde den.
Studie i
menneskelig atferd er en fornøyelig og skarp betraktning om kvinneliv,
skrevet av en av Sveriges viktigste forfattere og samfunnsdebattanter.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar