James Rebanks: Sauebondens liv (The Shepherd’s Life)

Å skrive at jeg er datter av en sauebonde, er like feil som å skrive at jeg er bokanmelder. Jeg omtaler bøker jeg leser og jeg vokste opp med litt sauedrift. Uansett; begge deler gjorde at jeg fattet interesse for Sauebondens liv av James Rebanks da jeg leste om boken i DN magasinet lørdag 20. august 2016. Nå har jeg lest den, og det var en annerledes god bok for meg å lese. En bok det gir mening å lese. En liten omtale kommer her:

Memoarene til sauebonden James Rebanks (41 år) ble en litterær sensasjon da den ble utgitt i England i 2015, og boken er oversatt til 13 språk. Det er forlaget Press som har utgitt boken på norsk i 2016, og boken jeg har lest er et lesereksemplar.

James Rebanks er saubonde, og eier en liten fjellgård i Lake District. En av trehundre bondefamilier som livnærer seg av landskapet og det eldgamle levesettet som har røtter femtusen år tilbake i tid. Han la ut bilder fra livet på gården på Twitter, og fikk tusenvis av følgere. Et essay i magasinet The Atlantic, gjorde mange forlag interessert. Rebanks har bachelor og mastergrad i moderne historie, og har jobbet frilans som rådgiver for Unesco innen bærekraftig turisme.

Det var sauebonde Rebanks ville bli. Jobbe på gården til faren for etterhvert å overta gårdsdriften. Men det å slutte tidlig på skolen for å begynne å jobbe med sau var en idiotisk tanke for læreren:

«At vi, våre fedre og våre mødre kanskje kunne være stolte, hardtarbeidende og intelligente mennesker som drev med noe verdifullt, eller til og med noe beundringsverdig, var for henne en helt fremmed tanke. For en som betraktet suksess som noe man kunne vise til i form av utdannelse, ambisjoner, eventyrlyst og strålende yrkesprestasjoner, må vi ha fremstått som noen svært dårlige eksemplarer. Ingen nevnte noen gang «universitet» på denne skolen. Ingen hadde uansett tenkt å begynne å studere - folk som reiste sin vei, hørte ikke lenger til her; de forandret seg, kunne egentlig aldri komme tilbake. Det visste vi i ryggmargen. Utdannelse var en vei vekk, men vi ønsket oss ikke vekk. Vi hadde tatt vårt valg. I ettertid har jeg forstått at det moderne menneske over hele verden er helt besatt av hvor viktig det er «å komme seg ut» og «utrette noe» i livet. Det ligger en underforstått tanke bak dette, en jeg etter hvert misliker sterkt - at det å bli i hjembygda og gjøre fysisk arbeid ikke egentlig har noen verdi.»

Rebanks sluttet på skolen da han var femten år, men begynte å studere senere i livet. Boken er en fortelling om tradisjoner, familie, arv, men eller mest om sauer. Alle de gjøremål som det å drive med sauer krever. Sauene er livsgrunnlaget, og det får han frem i denne boken. 

«Det som følger på disse sidene, er dels en redegjørelse for arbeidet vi gjør gjennom årets gang, dels en slags memoarer om min egen oppvekst i 1970-, 1980- og 1990-årene og menneskene rundt meg pa den tiden, som min far og farfar, og dels er det en beretning fra et annet perspektiv om Lake Districts historie - fra ståstedet til menneskene som lever her, og som har gjort det i mange hundre år.

Det er historien om en familie og en gård, men er også en mer omfattende beretning om mennesker som blir glemt i den moderne verden. Den handler om at vi er nødt til å åpne øynene og se de glemte menneskene som lever midt blant oss, i en tilværelse som ofte er rotfestet i tradisjoner og en fjern fortid. Hvis vi ønsker å forstå folk innunder fjellene i Afghanistan, må vi kanskje først prøve å forstå folk innunder fjellene i England.»

Vi får være med på livet å gården gjennom alle årstider. Sauerasen Rebanks har satset på er Herdwick-sauer som er naturlig hjemmehørende i Lake District.

«Den første gangen jeg så Herdwick-sauer på gården var, var da jeg var liten. De hadde mer personlighet enn mer moderne sauer. De halvt år gamle lammene sto der og så innsiktsfullt på meg. Med den mørkebrune ulla og de kraftige, hvite beina minnet de litt om teddybjørner der de sto i den tidlige vinterulla. Farfar hadde kjøpt hundre stykker av en nabobonde for å feite dem opp. Han ble temmelig paff da de (i motsetning til de andre sauerasene våre) så ut som om de syntes den beskjedne gården hans var det rene paradiset. De ble feite fort, og han kunne selge dem med fortjeneste.»

Det er ikke bare sauebøndene som elsker Lake District. Turister er det mange av, men de kjenner en annen type kjærlighet til området:

«Det er en merkelig følelse når man langsomt blir oppmerksom på at hjembygda og omgivelsene dine er høyt elsket av andre mennesker. Det er enda merkeligere og en smule urovekkende når man gradvis oppdager at man som innfødt ikke egentlig er en del av den historien og betydningen de tillegger stedet. Det er aldri noen turister her når det regner i bøtter og spann, eller når det snør om vinteren, så det er fristende å tenke på det som en godværskjærlighet. Det forholdet vi har til landskapet handler om å være der i tykt og tynt.»

Rebanks får virkelig frem all slitet og at vinteren kan være et helvete. Og lettelsen når våren kommer, både for mennesker og dyr.

«De dagene da vi fører flokken tilbake opp på fjellbeitet, er de beste øyeblikkene i livet for meg. Ingenting er som den følelsen av frihet og plass du får når du jobber med flokken og hundene oppe i fjellene. Der slipper jeg unna alt det meningsløse som prøver å fortære meg der nede. Livet mitt får en mening, en jordnær, sanselig mening.»

Erika Flatland anmelder boken i Aftenposten:

«Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Sauebondens liv er blitt en bestselger i den engelskspråklige verden: Rebanks treffer tidsånden nettopp ved å gjøre sitt beste for å unngå den.»

På NRK.no anmelder Anne Cathrine Straume boken:

Blir du ikke fascinert av det engelske fjell-landskapet etter å ha lest James Rebanks' fortelling fra en sauebondes liv, blir du det aldri.