30. jul. 2016

Ole O. Moen: USAs presidenter - smakebiter fra portrettene av Frankling D Roosevelt - Barack Obama



Dette innlegget er fortsettelsen av innleggene:


Det som jeg er mest overrasket over etter å ha lest denne boken, er hvor ulik oppvekstvilkår presidentene hadde. For mange var oppveksten ingen «dans på roser». Men dette var mennesker som på en eller annen måte fikk en utdannelse som gjorde at de fikk utnyttet sitt potensiale. Den eneste som for meg er en gåte ble president, er Bush jr.

Som jeg skrev i forrige innlegg, det er merkbart hvor komplisert presidentrollen blir etterhvert med globaliseringen. Forventningene til presidentrollen øker, både innenriks og fra utlandet. Det er enkelt å trå feil. Men tiden jobber for dem, og mange har i ettertid fått oppreisning.

Det er så mange detaljer at jeg på ingen måte er blitt en en ekspert på tema boken inneholder.  Men jeg tør påstå at jeg kan mer enn før jeg startet å lese boken. Det er merkbart mer interessant å følge med på dagens valgkamp og det som skjer i USA. Jeg har lest flere bøker om amerikansk historie tidligere, men det blir noe eget når en knytter den til mennesker som var med på å utforme historien.

Dette innlegget er noen smakebiter om portrettene av Franklin D. Roosevelt – Barack Obama - den 44. president. 

Franklin D. Roosevelt (1882-1945) – president i tidsrommet 1933-1945
Franklin D. Roosevelt ble født inn i en svært velstående familie. Han var en fjern slektning til flere tidligere presidenter. Studerte juss, gjorde det høyst middelmådig, og da han fikk advokatbevilling brød han seg ikke til å ta avsluttende eksamen.  Roosevelt fikk poliomyelitt som 21 åring, og giftet seg med Eleanor da han var 23 år. Eleanor hadde et stort sosialt og politisk engasjement, og er blitt stående som prototypen på en førstedame som ikke bare var vertinne, men politisk partner for presidenten.

Roosevelt er kjent som en reformator og nyskaper. Under den 1. New Deal var fokuset på økonomisk gjenreisning. Den 2. New Deal rettet seg mot de arbeidsledige. En pakke som presidenten la frem i 1935.

«Roosevelt ble hatet av mange, men han var elsket av langt flere. I tillegg til at folk fikk tillit til ham når de så at ting skjedde og at ting ble gjort som gagnet alminnelige mennesker, var han en strålende komunisator. Hans «Fireside Chats» var korte kåserier om dagsaktuelle ting som han ønsket å formidle. Dette var et nytt medium som skapte en ny form for kontakt, og han evnet å vinne folks fortrolighet gjennom disse sendingene, slik at folk følge at de kjente ham og at han brydde seg om hver enkelt. Da presidenten holdt sin første «Fireside Chat» fra Det hvite hus, søndag den 12. mars 1933, satt 60 millioner amerikanere klistret til radioapparatene. Roosevelt var ingen radikaler, og det er blitt sagt at han reddet kapitalismen i USA.»

Roosevelt er også kjent som en internasjonalist, og allerede fra starten lanserte han en «god-nabo» politikk overfor Latin-Amerika. Han er også kjent for sin innsats under 2. verdenskrig. Hans siste internasjonale innsats var under Jalta-konferansen på krimhalvøye der han møtte Stalin og Churchill. Han var svært svekket av sykdom, og det er i ettertid brukt som forklaring for at han skal ha vært for ettergivende overfor Stalin, kritikerne mente sågar at han hadde vært naiv. Han døde i 12. april 1945 etter en massiv hjerneblødning.

Harry S. Truman (1884-1972) – president i perioden 1945 -1953.
Truman hadde ingen høyere utdannelse. Han ville gjerne ta en militær karriere, men på grunn av dårlig syn kom han ikke inn på krigsskolen. Da USA gikk inn i 1. verdenskrig meldte han seg til tjeneste, og kom med etter å ha lært seg syn-test plakaten utenat. Han steg i gradene fra løytnant til major, og mente selv at krigstjenesten la grunnlaget for hans politiske karrigere.

Han fikk 82 dager i rollen som visepresident, og i denne tiden møtte han president Roosevelt kun to ganger. Roosevelt hadde verken informert eller satt Truman inn i de løpene sakene, og årsaken er senere forklart kan ha sin årsak i at presidenten ikke var klar over hvor syk han var. Truman skal ha forklart sin overtakelse av embetet med å få et høylass i hodet.

«Truman ble altså nærmest kastet inn i en av de mest avgjørende epoker i verdenshistorien uten oppvarming, for å si det på idrettsspråket. Verdenskrigen var inne i sin avsluttende fase, grunnleggelsesmøtet for De forente nasjoner i San Francisco sto for døren, og en mengde spørsmål i forholdet mellom de allierte og vedrørende organiseringen av etterkrigssamfunnet måtte finne sin løsning raskt. Naturlig nok beholdt han Roosevelt-administrasjonen omtrent intakt.»

Trumans diplomatiske debut der han møtte den russiske utenriksministeren Molotov skal ha vært med å forsure forholdet mellom supermaktene, og bidro vesentlig til den kalde krigen. Han ble satt på mange store prøver både innenriks og uteriks, og en av hans beslutninger han er blitt kritisert for er bombingen av Japan med atombomber. I presidentperioden hans ble blant annet FN og NATO etablert. Han er kjent for Truman-doktrinen som hadde som hovedprinsipp å demme opp for kommunismen. Kommunistfrykten var stor og fikk enorm drahjelp av senator McCarthys påstander om antall kommunister i utenriksdepartementet. Listen han vist til som i begynnelsen var 205 aktive kommunister ble senket til 57, men han kunne aldri fremskaffe listen. Han fikk herje fritt til han ble stoppet av Senatet i 1954.

«Sjelden har en president overtatt De hvite hus med så små forventninger stilt til seg og forlatt samme stilling så upopulær blant velgerne. Men aldri har heller en ekspresident blitt så vidt klart oppgradert i ettertid. «

Dwight D. Eisenhower (1890-1969) – president i to perioder 1953-1961
Moren til Eisenhower var pasifist og gråt da han dro til militærakademiet West Point. Eisenhower fikk en strålende og variert militær karrière. Etter 2. verdenskrig ble han stabsjef for hæren.

«Han søkte avskjed fra hæren i februar 1948 og utga samme året sine krigsmemoarer, Korstog i Europa, som ble en bestselger og gjorde han velstående. Med begrenset relevant akademisk bakgrunn, men med en kolossal anseelse, ble han president ved det prestisjerike Columbia University i New York det året. Han avslo tilbud om presidentkandidatur fra begge partier.»

Truman utnevnte Eisenhower til øverstkommanderende for NATO i 1950. Han valgte etterhvert å stille som presidentkandidat for de konservative.

«Eisenhower var en moderat konservativ, en pragmatiker og ikke en ideolog. Selv kalte han sin linje «dynamisk konservatisme», og det betydde i praksis at han hadde forlatt mye av det gamle tankegodset om det frie marked og «robust individualisme» og akseptert en stor del av velferds- og reguleringspakkene fra New Deal og Fair Deal. Således etablerte han allerede første året et føderalt departement for helse, velferd og utdanning (HEW) som ikke gjorde han spesielt elsket blant konservative delstatsforkjempere.»

Utenrikspolitikken var dominerende i hans tid som president med virkningen av den Kalde krigen høyt oppe på agendaen.  

«Eisenhower er blitt kritisert for at han ikke tok et realt oppgjør med Joseph McCarthy. Det er ingen tvil om at han mislikte mannen og hans metoder, og i ettertid er det kommet for en dag ting som viser at han bak scenen trakk i tråder for å stoppe ham. Men han ville ikke ta et offentlig oppgjør. Han sa ved en anledning at han ikke ville gi seg inn på «en brytekamp i gjørma med den fyren». Mange har hevdet at han til tider så seg tjent med McCarthys virksomhet — slik han også gjorde bruk av Richard Nixon - og at det var da McCarthy gikk løs på generalens kjære institusjon, Hæren, at Eisenhower hadde fått nok. Men uansett var det Ed Murrows berømte TV-portrett av McCarthy som startet demagogens fall, som til slutt fikk et tragisk, alkoholisert punktum.»

John F. Kennedy (1917 – 1963) – president fra 1961 til han ble drept i Dallas i 1963

John F. Kennedy var nest eldste i en søskenflokk på ni. Faren var styrtrik, en formue han hadde ervervet gjennom tøffe forretningsoperasjoner: bankvirksomhet, spritsmugling i Forbudstiden, skipsbygging og filmindustri. Farens planer om at en av sønnene skulle bli president falt på John etter at eldstebroren Joseph ble skutt ned under krigen. John var mye plaget av sykdom. At han led av Addison’s Disease ble først kjent utenfor den indre krets etter at han var død. Han fikk flere utmerkelser for sine bragder under 2. verdenskrig. Johns yrkesplaner var opprinnelig innenfor journalistikk, men dette ble endret til politikk etter brorens død.

En bok han skrev, Profiles in Courage, og som hjalp Kennedy frem i lyset, mener man i ettertid ble «gost written».  Hans kvinnehistorier, både før og etter at han ble gift med Jacquline Lee Bouvier, er mange. Hun hadde en solid utdannelse, var en skjønnhet og fra første stund uten valgkampen ble hun pressefolkenes favoritt. Hun gjorde en kjempejobb med å restaurere mange rom i Det hvite hus.

Kennedy var med sine 43 år den yngste valgte president. Motstanderen var Richard M. Nixon, og sammenlignet med Nixons sedate stil representerte Kennedy et friskt pust av ungdom, liv og skjønnhet. Det var første gang TV-mediet spilte en sentral rolle under en valgkamp. Kennedy-paret introduserte en helt ny og vital stil i det tradisjonelle miljøet i administrasjonen og i Det hvite hus.

«Kennedys tiltredelsestale var en samling velformulerte, symbolladede metaforer som trygt innenfor den nasjonale tradisjonen utkrystalliserte essensen i amerikansk eksepsjonalisme på en slående måte at mange vendinger lever – og siteres jevnlig – den dag i dag, nesten på linje med Abraham Lincolns mest pregnante formuleringer. «

Kennedy fikk nok å gjøre som president både innenriks og utenriks, og det var utenriks han fikk de største utfordringene.   Invasjonen av Cuba i april 1962 ble en fiasko. Det samme ble toppmøtet i juni med Sovjetunionens leder i Wien.

«Men Kennedy lærte av denne fadesen. Han forstod med ett at han hadde levd en skjermet tilværelse hvor hans personlige sjarm og sosiale posisjon hadde forledet han til å tro at han kunne turnere enhver situasjon til sin fordel. Nå oppdaget han at her ble spilt «hardball», ikke «touch football».

Kennedy kom ut av Cuba-krisen i oktober 1962, en krise som representerte kanskje de farligste øyeblikk i verdenshistorien, som vinneren i vestlige massemedier, og Khrusjtsjov hadde avgjort endret sitt syn på presidenten og fått respekt for han.

Hans store unnlatelsesynd i likhet med flere andre, var at han ikke tok et oppgjør med McCarthys virksomhet. Mange mener at dette skyldes at McCarthy stod faren nær, broren Robert hadde jobbet for McCarthy som sekretær i McCarthys komité, og at i bunn og grunn var Kennedy enig i McCarthys i sak, om ikke hans metoder.

Turen til Dallas 22. november var for å bidra til å løse en indre konflikt i partiet. Drapet på Kennedy er et av de mest kjente og omtalte. Presidenten ble begravd på æreskirkegården der den evige flamme er tent på graven.


Privat foto av graven hans 



Lyndon B. Johnson (1908-1973) – president i perioden 1963-1969

Johnson var utdannet lærer, og i sin første tid i Washington studerte han en kort tid juss. Han ble dekorert for sin innsats under 2. verdenskrig. Han ble kjent som en politiker som hadde voldsom energi og overtalelseskraft, noe som gjorde han til en effektiv «maktmegler» og lobbyist.

«Det er blitt sagt at han var en brutalt praktiserende psykologi-politiker, som kjente så vel menneskets forfengelighet som dets nedrighet og dyder.»

Johnson var en overbevist New Dealer etter å ha sett fattigdom og mangel på utdanningsmuligheter blant meksikanske innvandrere i Texas.  Han var antikommunist og gjorde lite for å stanse McCarthys virksomhet.

Etter å ha overtatt presidentembetet forsøkte han å gjøre det beste ut av den tragiske situasjonen ved å fremstille seg selv som en videreføre arven Kennedy. Han beholdt administrasjonen fra forgjengeren nærmest intakt. Forholdet til utenriksminister Robert Kennedy var annet enn godt.

«Kennedy var nærmest sjalu opptatt av å beskytte brorens minne, og tålte lite som kunne oppfattes som brudd med hans linje. For Johnson, som ikke akkurat var den fødte diplomat, skapte dette vansker...Liberale historikere med en viss hang til psykohistorie har i ettertid langt på vei gjort Johnson til både psykopat og nevrotiker, mens de har tatt lett på Bobby Kennedys til tider puerile atferd.»

Johnson signerte Borgerettsloven 2. juli 1964, og bemerket at dette antakelig ville koste demokratene sørstatene de neste 30 år, en skremmende nøyaktig observasjon. Opptøyene etter at denne loven og Stemmerettsloven var undertegnet, tolket Johnson som utakknemlighet. Han opplevde dette som blodig urettferdighet.

Johnson var en av USAs største presidenter når det gjelder innenrikspolitikk, og det løftet han ga det amerikanske samfunnet generelt, er komme i bakgrunnen.  Det var utenrikspolitikken som skulle gi Johnsons presidentregime banesår. Han var besatt på at han ikke skulle bli den første presidenten som blottla verden for kommunismen. Hans ettermæle er blitt nesten totalt dominert av Vietnamkrigen.

Richard M. Nixon (1913-1994) – president i perioden 1969-1974.
Nixon var utdannet jurist. Han fikk hederlig omtale for sin tid i Marinen under 2. verdenskrig. Som politiker markerte han seg tidlig som kommunistjeger. Han sørget for å bli med i McCarthys komité.

«Nixon tapte valget mot John F. Kennedy med knapt 118 500 stemmer nasjonalt. I ettertid er tapet gjerne blitt tilskrevet den uheldige forestillingen Nixon gjorde på TV sammenlignet med Kennedy i den første debatten, en hendelse som markerte fjernsynets inntreden på den politiske arena for alvor.»

Etter Watergate-skandalen i 1974 ville Kongressen stille Nixon for riksrett. Han valgte å gå av frivillig, og er den eneste presidenten som har gått av frivillig.

«Det positive bidraget som Nixon i dag huskes for – og som lenge ble overskygget av Watergate og alle andre skurkestrekene han drev med – er at den innbitte kommunistjegeren rakte ut en hånd til Kina og Sovjetunionen og fikk etablert den såkalte avspenningspolitikken, «detente», og banet vei for Kina til FNs sikkerhetsråd.»

Gerald R. Ford (1913-2006) – president i perioden 1974-1977

Ford var utdannet jurist. Han var den første president som verken var valgt til president eller visepresident.

«En av hans første handlinger var å utstede en betinget benådning for unge menn i vernepliktig alder som hadde flyktet ut av landet for å unngå krigstjeneste i Vietnam. (Etterfølgeren Carter gjorde denne til ubetinget.) Den 8. September ga han så Nixon en ubetinget benådning.  Det var etter hans syn slik nasjonen best kunne komme over katastrofen som Watergate-skandalen var, men svært mange så det som en korrupt hestehandel, og dette tilføyde Fords rykte for hederlighet en alvorlig skjønnhetsplett. The New York Times skrev at dette var «en høyst uklok, splittende og urettferdig handling» som med et slag ødela den nye presidentens «troverdighet som en mann preget av vurderingsevne, åpenhet og dyktighet». I historiens lys er det derfor på sin plass å nevne at han i 2001 fikk The John F. Kennedy Profiles in Courage Award for denne handlingen.»

Saker hans ektefelle Betty talte for var legalisering av abort, for et likestillingstillegg til Grunnloven og for å utnevne kvinner til Høyesterett. Hun arbeidet også for fysisk og mentalt funksjonshemmede. Betty Ford stod også frem og snakket om sin brystkreftoperasjon, og senere om sine alkohol og narkotikaproblemer som hun hadde fått pga en klemt nerve. Hun opprettet senere Betty Ford-klinikken for alkohollidelser blant kvinner.

James Earl Carter (1924 - ) – president i perioden 1977-1981

Carter ble utdannet i Marinen, men sluttet da han overtok farens virksomhet som bonde og peanøtt-handler.

Som president ble det etterhvert klart at han lyttet mer på sine gamle venner fra Georgia enn til sine fagstatsråder, og dette skapte konflikter. I visse kretser ble hans uskyld tolket som ubehjelpelighet og naivitet og mangel på politisk innsikt og realistisk sans, han var et «gudsord fra landet». En av hans store seier var Camp-David-avtalen.  I motsatt retning er gisselsaken i Teheran.

«Få moderne presidenter, foruten Richard Nixon, har forlatt Det hvite hus med så liten ære. Men det er vel ingen sin i den grad har bygd opp igjen sitt renommé som Jimmy Carter.»

Ronald Reagan (1911-2004) – president i perioden 1981-1989.

Reagan hadde en karriere i radio, fjernsyn og før han ble politiker, bl a som sportsreporter og skuespiller. Hans kone Nancy er kjent for sin ekstravaganse, bl a for å ha pusset opp Det hvite hus for millioner av dollar i en tid Reagan gjorde store kutt i sosiale programmer for de fattige.

«I tiltredelsestalen trakk Reagan opp konturene av sin ideologi. Blant de mange konsise, slagordpregede formuleringene hans var disse: «I denne krisen er ikke offentlig styring løsningen; offentlig styring er problemet.... Vi trenger alle å bli minnet om at den føderale staten ikke skapte delstatene; delstatene skapte den føderale staten....Det er på tide for oss å innse at vi er en for stor nasjon til å begrense oss til små drømmer....» I det hele lovet Reagan mye, og framfor alt inngjøt han optimisme, ikke minst ved å gjøre patriotisme stueren igjen. Det han sa, virket enkelt og tilforlatelig. Folk ble oppstemt av å høre hans glade budskap. «President Feelgood» ble jo også hans navn blant hans kritikere.»

Drapsforsøket på Reagan i 1981 økte hans popularitet enormt. Hans opptreden var som hentet ut av en westernfilm, der hans kommentar til Nancy da hun besøkte han på sykehuset var: «Jeg glemte å dukke, kjære» - lånt fra bokseren Jack Dempsey.

Reagan var sverget til «sildre-ned» teorien om at skattelettelser til de høye inntektene ville stimulere til investeringer som skulle gi økt aktivitet, større avkastning og høyere skatteinntekter. Hans skattelettelser er fortsatt et stridstema blant fagøkonomer og politiske ideologer, men fakta er at da han forlot Det hvite hus hadde skattelettelsene ført til en «boble», hvor middelklassen betalte mest og hvor gevinsten gikk til de mest bemidlede.

«Forholdet til Sovjetunionen hadde vært selve kjernen i Reagans politiske karriere. I en tale til en forsamling av evangelister i Orlando, Florida, 8. mars 1983 kalte han landet «Det onde imperium». Derfor var det nesten mer enn ironisk at han skulle komme til å gjøre mer enn de fleste amerikanske ledere for å oppnå avspenning i forholdet til denne motstanderen. Hovedforklaringen er nok at i kontrast til det abstrakte begrepet som USSR representerte i Reagans ideologiske hode, viste Mikhail Gorbatsjov seg på nært hold å være et menneske som ham selv, som han kunne snakke med. Da Gorbatsjov oppga sin motstand mot Reagans prosjekt for et romplassert rakettforsvar, populært kjent som «Star Wars», og aksepterte gjensidige inspeksjoner, kom de fram til INF-avtalen om fjerning av mellomdistanseraketter, som var en symbolsk viktig avtale, selv om den bare omfattet fire prosent av atomarsenalet.»

George H.W. Bush (1924-) president i perioden 1989 - 1993

«Det er blitt gjort mye vesen av at George Bush sr. – i motsetning til jr. – har gjort mye «for egen maskin», at han ikke overtok farens firma, men startet på egen hånd i Texas, og arbeidet seg opp «fra bunnen». Om det er mye sant i det, er han ikke akkurat noen «self-made man» slik han gjerne fremstilles. Han hadde bra drahjelp, også pengemessig i forretningskarrieren, men mest gjennom forbindelser, særlig i sin politiske karriere.»

Arven fra Reagan var et kjempeunderskudd på budsjettet, i tillegg den såkalte «spare og låne» skandalen som var blitt feid under teppet der et selskap eid av Bush’s sønn Neil.

«Kongressen måtte nå trå til for å redde industrien fra sammenbrudd. Regningen var på 135 milliarder dollar, og beregningene av den totale kostnaden varierte fra 300 til 500 milliarder over 30-40 år. Under valgkampen hadde Bush brukt slagordet «Les mine lepper». Ingen nye skatter!» Åtte år under Reagan hadde lært Bush å akseptere «voodoo-økonomi». Men han hadde et demokratisk flertall i Kongressen å forholde seg til, og de lot ham ikke glemme det voksende budsjettunderskuddet. Reagan hadde gjort et stort nummer av Carters underskudd på 74 milliarder dollar, som var å pantsette framtiden for kommende generasjoner. I 1989 var tallet tredoblet, og som et bidrag til budsjettforliket sommeren 1990 måtte Bush gå med på en flertrinns skatte- og avgiftsøkning. Under valgkampen i 1992 ba han om unnskyldning for dette «feilgrepet».»

Selv om oppslutningen om Bush var stor etter Gulf-krigen, skjønte Clinton at økonomien var Bush sin akilleshæl og spilte på det under valgkampen i 1992.

William J. Clinton (1946- ) – president i perioden 1993 - 2001

Clinton har understreket at årene 1948-1950, da han bodde hos besteforeldrene, da moren videreutdannet seg som sykepleier, var deres tolerante holdning i rasespørsmål med på å forme han. Forfatteren Toni Morrison sa ved en anledning at Clinton var USAs første svarte president.
Det var imens han studerte juss ved Yale han møtte Hillary som kom fra en velstående familie sammenlignet med Clinton. Hun var en ener i klasserommet og aktiviteter utenom.

Clinton kvinnehistorier har primært forhindret han i å bli blant de store presidentene, og de er det mange av i tillegg til den mer kjente Monica Lewinsky-historien som medførte at det ble reist riksrettssak mot han. Hillary har senere kalt de mange granskningene i saken satt i scene av høyresiden, og mye tyder på at det er riktig.

Etter folkefesten i forbindelse med innsettelsen som president møtte hverdagen Clinton ganske raskt. Allerede to dager etter innsettelsen måtte han trekke tilbake kandidaten som var nominert til justisminister fordi hun hadde avlønnet en hushjelp svart.

«Den 25. januar annonserte Clinton at Hillary skulle lede komiteen som skulle utarbeide planer for nasjonal syketrygdordning.  Både hennes rolle her og presidentens avgjørelse om å gi henne kontorplass i Vestfløyen var kontroversielle. Det viser kanskje i hvilken grad presidenten manglet innsikt i og sans for konvensjonelle aspekter. Han gjorde mange ting som var klare brudd på etikette i Washington. Ti år som guvernør med stor autoritet i en liten stat hadde gjort at han hadde lagt seg til et handlingsmønster som han kunne tillate seg der, men som det ikke var klokt å fortsette med i Washington, hvor slingringsmonnet er mindre og vaktbikkjene flere.»

En seier Clinton fortsatt er stolt av, er at han 5. februar 1993 signerte Familie- og sykepermisjonsloven som garanterer betalt permisjon i opptil tolv uker med barnefødsler og alvorlig sykdom i familien.

«Clinton etterlot et sterkt rulleblad som leder av den utøvende gren av statsmakten. Han regjerte over den lengste vekstperioden i etterkrigstiden, med 4 prosent vekstrate i snitt. Da han fratrådte, var arbeidsledigheten den laveste på 30 år, 4 prosent, og inflasjonen var den den laveste siden president Kennedys dager, 2,5 prosent. Underskuddet på det føderale budsjettet var 290 milliarder dollar da han ble innsatt, mens han forlot embetet med et overskudd på 236 milliarder dollar. Han ønsket å bruke det overskuddet til å finansiere pensjonsfondet Social Security fram til 2020.»

George W. Bush ( 1946- ) president i perioden 2001 – 2009

Hva Bush er utdannet som har jeg ikke helt fått taket på. Både hans tid før han ble president og presidentperioden er i all hovedsak tragisk lesning. Kort og greit fra deler av forfatterens oppsummering:

«Det klassiske ordtaket om at det er kort vei fra Capitol til Den tarpeiske klippe synes også å gjelde i dagens amerikanske politiske liv. I meningsmålinger like etter 11. September 2001 hadde president George W. Bush en oppslutning på ca. 93 prosent. Den 16. januar 2009, fire dager før han fratrådte, var hans støtte kun 22 prosent i en meningsmåling foretatt av CBS/New York Times, en av de verste sluttattester for noen president i amerikansk historie.

Plasshensyn forhindrer meg i å gå i detalj når det gjelder grunner til hans dramatiske tap i popularitet. Vi må nok gå tilbake til president Nixon for å finne en administrasjon med en tilsvarende mangel på respekt for lov og rett, selv om Reagans folk også tøyde lov og direktiver til smertepunktet i Iran-Contra-saken. Videre er det blitt hevdet av nådeløse kritikere at vi nok må helt tilbake til Warren Gamaliel Harding på 1920-tallet for å finne maken til udugelig president og notorisk korrupt administrasjon. Et slikt syn er bygd på totaleffekten av Bush-regimet, hvor presidentens internasjonale rolle som sjefsdiplomat i tillegg er tillagt betydelig vekt. Det er imidlertid for tidlig å gi hans presidentskap en endelig dom, men denne presidenten påførte seg selv og sitt ettermæle flere sår enn kanskje noen annen president i nyere tid. Han fikk da også en lengre lame duck»-periode - hvor han var så godt som handlingslammet - enn noen annen president i manns minne. Han brukte opp både goodwill og økonomiske ressurser ved sin krigføring i Irak og sin strinakkede holdning generelt. Siden han var så svakt fundert, faglig og intellektuelt, var han avhengig av å ha folk som er personlig lojale til ham, deriblant noen som syntes mer maktglade enn opptatt av av landets ve og vel.»

Barack Hussein Obama (1961 – ) – president fra 2009 og er det pr nu

Når boken jeg har lest ble revidert og utgitt i 2013, var Obama president, og det er han fortsatt når jeg skriver min oppsummering. Boken har mange sider om Obama, og det er vanskelig å trekke ut noe for en oppsummering om hans virke så langt.

Jeg var bortreist på jobbseminar da han ble innsatt som president i 2009, og sov som vanlig dårlig. Jeg så da mye av hans innsettelse som president fra hotellsengen.  

Som de fleste andre presidenter er Obama utdannet jurist. Han tok sin juristeksamen med utmerkelse , og fikk jobbtilbud i flere prestisjetunge advokatfirma. Obama avslo for å engasjere seg i lokalt sosialt arbeid og for å skrive en selvbiografisk bok med hovedvekt på sin fars historie. Han avslo mange andre tilbud også. En av professorene ved Harvard Law School mente at Obama er den flinkeste studenten han har hatt.

Hvorfor mange som satser på politikk studerer juss i USA finner jeg forklart i kapitlet om Obama. Jusstudiet er regnet som «rekruttskolen» for politikere i USA. Studenter med ambisjoner om en politisk karriere velger skatterett, forretningsrett eller offentlig administrasjon fremfor forfatningsrett.

Det var ingen enkel oppgave Obama hadde ønsket seg både innen- og utenriks. Obama hadde et godt samarbeid med Bush som ble håndtert av admirasjonen. Når presidenter overtar et «synkende skip» skulle en tro at dette var et større tema enn jeg opplever det er for amerikanske presidenter.

«Den nye presidenten var også under sterkt press, særlig fra grupper i sitt eget parti, om å sette i verk granskninger av Bush-administrasjonens mange tvilsomme aksjoner i nasjonal sikkerhetssammenheng: brudd på Geneve-konvensjonene om behandling krigsfanger, i hvilken grad den politiske ledelsen visste om mishandlingene ved Abu Graib-fengselet i Irak og Guantanamo-leiren, bruken av «nasjonale sikkerhetsnoter» til å avlytte lovlydige amerikanske statsborgere, etc. Obama var lite villig til dette, fordi det ville forsure samarbeidsatmosfæren og dermed ha en høy politisk pris og fordi han ønsket å rette blikket framover, ikke bakover, og bruke tid og ressurser på nasjonens problemer, ikke lete etter syndebukker.  Dessuten ville det stride mot den amerikanske grunnholdning å la fortid være fortid -«letting sleeping dogs lie».»

Portrettet av Obama avsluttes slik:


«I sin skjebnetunge tale med tittelen «A More Perfect Union» i Philadelphia fortalte Obama sin livshistorie til nasjonen, en livshistorie som er en strålende illustrasjon av at Den amerikanske drømmen fremdeles kan bli til virkelighet og det på en uovertruffen måte. Han sa: «Jeg har brødre, søstrer, nieser, nevøer, onkler og søskenbarn av enhver rase og enhver hudfarge, spredt utover tre kontinenter, og så lenge jeg lever, vil jeg aldri glemme at ikke i noe annet land på jorden er min historie en gang mulig». Han har sannsynligvis rett i det, og i alle fall har han ved sitt eksempel vist at Den amerikanske drømmen lever og fungerer, i hvert fall i noen tilfeller. Og i en nasjon som kanskje er mer avhengig av myter og metaforer enn noen annen moderne nasjon, er denne optimistiske holdningen hos landets leder en absolutt vital kvalitet. Men samtidig har han en solid forankring i virkeligheten og et realistisk syn på hva som er mulig. Denne blandingen av idealisme og bakkekontakt kombinert med omsorg for dem som ikke er heldig stilt i kampen for tilværelsen, har vi sett hos hans forgjengere Franklin Delano Roosevelt, John F. Kennedy og Bill Clinton. Kravene som stilles til han er ikke mindre og utfordringen ikke lettere, men den 44. presidenten Barack Hussein Obama står på dere skuldre, og derfra kan han kanskje skue enda videre enn sine forgjengere. Og det kan behøves når en vet hvilke krefter han har å kjempe imot og hvilke forventninger som fortsatt stilles til ham av en nasjon som ga ham tillit etter fire år med store prøvelser.»

27. jul. 2016

Steinar Aas: Tragedien Umberto Nobile - Polarhelt eller svikar?


Foto: Happy – for å ære Titina (litt motvillig riktignok), 5 kg og skal heller ikke bli hundekotelett

«Det var kanskje ikkje anna å vente at Nobile blei uglesedd i Noreg. Han hadde jo på sett og vis gjort heltane våre til narr. Han viste dei vintervegen, sjølv om han ikkje kunne gå på ski eller kjøre hundespann. Ved hjelp av kunnskap og ei vitskaplig innstilling klarte han det Amundsen ikkje klarte: å fly over polarområdet for eigen maskin.»

Sitatet over er slutten av boken jeg nå har lest: Tragedien Umberto Nobile Polarhelt eller svikar? av Steinar Aas. Det var tilfeldig at jeg fant boken utgitt i 2002 på loppemarked. At Roald Amundsen kunne være en drittsekk og at det ligger mange lik i hans fotefar, var jeg kjent med etter å ha lest disse bøkene som jeg har skrevet om i innleggene:  

Det overrasker meg heller ikke at man den gang ikke kjente til Roald Amundsens drittsekkfakter. Men at han fortsatt i dag ikke har fått den slagside han burde ha, er mer enn interessant. Samtidig burde det ikke overraske meg. Det er sider ved norsk sjåvinisme som gir meg vond smak i munnen for ofte. 

Historien rundt luftskipet Norge er beskrevet i Tor Bomann-Larsens biografi. Lite om historien om luftskipet Italia. Tidlig i boken til Steinar Aas beskriver han det som skjedde da skipet Città di Milano kom til Narvik med de overlevende fra Italia-ekspedisjonen, herunder Nobile.

«Om bord satt ein nedtrykt mann, installert som om han var fange, med pålegg om ikkje å ha kontakt med nokon av dei frammøtte journalistane som stod og venta inne på land. I ein månad hadde ei heil verd vore opptatt av lagnaden til italienarane som no satt på «Città di Milano», og i malmbyen var det fleire som spurde seg om dei ikkje burde vore skambanka. Andre meinte at dei ikkje burde sette føtene sine på norsk jord, langt mindre få lov til å reise gjennom Noreg.

Italienarane hadde lagt ut på ein ekspedisjon med luftskipet «Italia» i polarområda våren 1928. På den siste av tre turar over polhavet havarerte luftskipet 25. mai. Ti av mannskapet fall ned på isen da gondolen dei satt i, blei slått mot drivisen aust for Nordaustlandet på Svalbard, og seks forsvann sporlaust med restane av luftskipet ut i isøydet. I over ein månad var store internasjonale hjelpeaksjonar i sving med isbrytarar og fly for å finne og berge havaristane. Mellom redningsmennene var Roald Amundsen og eit mannskap på fire i flybåten Latham. 18. juni letta det tunglasta flyet fra Tromsø, og kom aldri tilbake. Den norske polarhelten var borte for alltid.»

Stopp en halv, var det første jeg tenkte, det var vel ingen som trodde at en mann som gjorde alt for å få oppmerksomhet hadde ve og vel til Nobile & co i tankene da han bestemte seg for å bli med på redningsaksjonen. Tor Bomann-Larsen skriver i sin biografi om Amundsen som bruker denne reisen til å rømme fra en kvinne som er på vei for å gifte seg med han:

«Men venter brudgommen på sin brud? Tvert imot. Han setter himmel og jord i bevegelse for å komme vekk. Det kan se ut som Roald Amundsen heller vil omfavne sin verste fiende på et isflak nord for den 80. breddegrad, enn å ta imot den kvinnen som har lagt alt bak seg for å komme ham i møte med amerikabåten. Det er mer enn et tankekors. Det ligner en flukt - en flukt over hals og hode - fra Uranienborg, fra et liv som pensjonist, fra en død bak huset og fra kvinnen som kommer.

Han rømmer tilbake til helterollen, til det gamle eventyret - inn i rampelyset. Der kan han sitte, midt i verdens oppmerksomhet, godt skjult i ridderens rustning. Tydeligere enn noen gang demonstrerer Roald Amundsen at han er en mann med svekket kjerne; han kan bare eksistere i kraft av verdens beundring.»

En mann med svekket kjerne, det var jaggu godt sagt om Amundsen.

Nobile var luftskipsingeniør og tegner, og en kunnskapsrik forsker på sitt område. Han var i utgangspunktet ikke opptatt av polarområdene, og slett ikke noen polfarer.  

«Sett med norske auge var ikkje Nobile nokon eigentlig polarhelt. Han representerte noko heilt anna enn det heltar som til dømes Amundsen og Nansen gjorde. Ikkje var han fysisk sterk. Han var heller ikkje ein representant for den einslige heltens kamp mot isen, eller mannen med stor M. Nobile var familiemannen som følte med kona si, og nærte ei kjærlig omsorg overfor barnet sitt. Han var polarhelten som skreiv eit eige kapittel om hustrua i boka om polarbragdene, og som tok bilde av sine to kjære med seg i gondolen for å døyve saknet.»

Det var Amundsen som kontaktet Nobile.

«Den 15. juli 1925 mottok Umberto Nobile eit telegram frå Oslo. Det kom frå den verdskjende polarforskaren Roald Amundsen som ville møte Nobile til viktige og hemmelige forhandlingar. Telegrammet skulle komme til å prege resten av livet til Nobile.»

Det aspektet burde Amundsen & co hatt med seg da de utsatte Nobile for den voldsomme kritikken i ettertid.

«Thommessen var Nobile sitt faste anker i førebuingane. Han visste  ei heilt anna openheit enn dei to andre hovudaktørene. Mussolini og Amundsen. Mussolini hadde ein eigen agenda for ekspedisjonen. Dersom ferda lukkast, kunne han nytte ho i propagandasamanheng. Han heldt ein relativt låg profil enno, men stilte raust opp med ressursar til forebuingane.

Kva så med Roald Amundsen? Nobile hadde stor respekt for Amundsen, men då han blei spurd om han likte han i eit intervju i Dagbladet i 1953, tenkte Nobile lenge over spørsmålet for han svarte: «Likte og likte. Jeg beundret ham.» I andre samanhengar var ikkje Nobile like diplomatisk. Det er ikkje til å stikke under ein stol at Nobile følte seg liten i Amundsen sitt selskap. Nobile hadde vanskar med å bli akseptert av Amundsen. Han påstod mellom anna at Amundsen rekna luftskipet som ein drosje og Nobile som ein drosjesjåfør, og at han var einspora og eigenrådig alt i planleggingsfasen.

I forebuingane var det lite kontakt mellom Nobile og Amundsen. Roald Amundsen heva seg liksom over alle trivielle diskusjonar. Hjalmar Riiser-Larsen og Lincoln Ellsworth fekk ta seg av det. Dei var blitt ein del av Amundsen sitt hoff etter dei to siste flyoperasjonane til Amundsen i 1925. Riiser-Larsen stod for den flyfaglige kompetansen, medan Ellsworh var den amerikanske rikmannssonen som hadde forbarma seg over Amundsen, di alt såg som mørkast ut for finansane til den gamle polarkjempa. No skulle dei to få betalt for sin lojalitet overfor Amundsen og delta i det store prosjektet.

Amundsen hadde ikkje tenkt å gi ved dørene. Dette var hans ekspedisjon. Nobile skulle raskt oppleve det. I tida som kom, var han ei lita brikke i eit større spel. Både Mussolini og Amundsen kjempa kvar på sin kant for heider og ære, og midt mellom dei stod Nobile.»



Riiser-Larsen, Amundsen, Ellsworh, Nobile og Titina– kilde for bildet: https://www.spitsbergen-svalbard.com/spitsbergen-information/history/the-race-to-the-pole-3.html

Det var ikke så viktig for Amundsen at luftskipet holdt seg i luften som det var for Nobile. Om de landet på polen skulle de alltids komme seg ut på egen hånd; det ville bli en ny stordåd for «Chefen». At Nobile tok med seg sin hund Titina, var ikke noe Amundsen likte. Men, dette skriver Tor Boman-Larsen i sin biografi:

«Når polfareren tenker nærmere etter, kan dyret vise seg å komme godt med. Han ser på Wisting og husker Slakteren. Nobiles nipsdyr anslås til fem kilo. Wisting vet å partere hunder og å få mest mulig ut av dem. Det blir ikke mye på hver mann, men den skal deles likt. I det øyeblikk de går ned på isen, er det ham, Chefen, som bestemmer, over mennesker, dyr og dagsrasjoner.

Hundekoteletter er godt. Altmuligmannen kan sine kokekunster. Retten kalte de bare «bikkje». Polfareren kaster et blikk på det spisse, mørke, lille hodet. Kroppen er glatt og hvit. Er det i det hele tatt noen hund?
Det vil vise seg.»



Kilde: http://barkpost.com/first-dog-to-fly-over-north-pole-titina/After the success of the mission, Nobile refused to be photographed without his precious Titina, and eventually she became more famous than the rest of the crew.

Titina var med på begge ekspedisjonene og ble berømt – fra boken til Steinar Aas:

«Nobile var bymannen som helst såg på hunden som ein venn og turkamerat. Han tok med seg fanghunden Titina, ein liten spisshund, og Titina hadde ingen annan funksjon  på reisa enn å vere ein kjær følgjesvein. Det var alt Nobile trong av venner om bord, skreiv han seinare.

Dermed fekk Titina ein viktig plass både i reiseskildringar og bilde fra ekspedisjonane. Han blei den mest berømte polarhunden i historia, trass i at han trulig passa best trygt heime i Napoli, som turkamerat når familien Nobile gjekk ein kveldstur på den nærmaste piazza. Titina blei ikkje berre gjord udødelig gjennom polarlitteratur, fotomateriale og annan dokumentasjon. Den dag i dag kan ein sjå den høgt elska hunden til Nobile utstoppa på Museo Storico-Aeronautica Militare i Vigna di Valla, like Nord for Roma. Slik behandla ikkje dei norske polarheltane sine hundar. Kjenslene deira for andre heldt dei for det meste for seg sjølv. Nobile fann plass for Titina i bøkene sin om polferda, og forholdet mellom Nobile og hunden hans var nær sagt rørande.»

I et privat brev til Amundsen kalte en god venn av Amundsen, apoteker Zappfe i Troms, italienerne som var med på ekspedisjonen over Nordpolen for svarte tatere. De passet ikke inn blant «Nordmænd». Vel, historien viser at hadde man en venn som Amundsen fikk man en fiende på kjøpet. Umberto Nobile har bare gode skussmål når man trekker fra de som var under hælen til Amundsen. Nobile fikk sin oppreisning i alle andre land enn Norge. Etter å ha lest boken til Steinar Aas mener jeg at Nobile ihvertfall ikke var en sviker. 

Fra slutten av boken til Steinar Aas:

«Den norske behandlinga av Umberto Nobile er eit svart kapittel i nyare norsk historie. Rykte og indisium, klappjakt og lynsjestemning skapte ei felles norsk haldning. Kulturelle og rasemessige fordommar florerte og førte til at anti-italienske haldningar fekk utvikle seg og feste seg blant den jamne nordmann.

Historia om Nobile-tragedien fortel om eit folk som blei lurt opp i stry, og som med sin flokk-mentalitet gjekk rett inn i ein mørk tunnel. Det korkje evna eller ønskte å snu, men ville heller halde fram med å kverne vidare på den betrevitande, nasjonale arrogansen.

Det mest skammelige er likevel at dette skjedde med hjelp fra norske avisfolk og utan at norske politiske eller intellektuelle miljø mukka. Når journalistar kastar seg samstemde inn i hekseprosessen og det elles er taust på alle kantar, er det alvorlig. Like alvorlig er det når representantar for den norske staten får den same kollektive blackouten.


Kva så med norske historikarar og polarforskarar, kunne ikkje dei ha gjort noko? Nobile-saka vitnar om at norske forskarar og vitskapsmenn på det polarhistoriske området ikkje har evna å rive seg laus frå den ishavsimperialistiske og rekordfokuserte polartradisjonen. Enno i 2002 driv ein på og dyrkar dei gamle nasjonale heltane.»

26. jul. 2016

Ole O. Moen: USAs presidenter: smakebiter fra portrettene av Abraham Lincoln til Herbert Hoover


Dette innlegget er fortsettelsen av innlegget:

Det er på en måte en lettelse å ha kommet til president nr. 32 Franklin D. Roosevelt, og dette innlegget er noen smakebiter om det Ole O. Moen skriver om Abraham Lincoln, nr. 16 til Herbert Hoover, nr. 31 i rekken av 44 presidenter.

Det merkes at verden er blitt mer kompleks og det er mere fakta som skal presses inn. Som også gjør at en det er større risiko for at en president mislykkes. Eller; det er vanskelig å være god på alle områder.

Samtidig er det hendelser som er mer kjent for meg fordi jeg har lest om de tidligere, noe som gjør det jeg leser blir mer interessant. Mange av de presidentene jeg har lest om frem til nå kjente jeg ikke navnet til engang. 

Som jeg skriver i først innlegg fra boken, smakebitene er kun en brøkdel av det Ole O. Moen skriver om dem:

Abraham Lincoln (1809-1865) var president i en periode fra 1861 frem til han døde etter  at han ble skutt i 1865.  Han var president nr. 16 i rekken.

«Abraham Lincoln er et amerikansk nasjonalikon og det nærmeste en kommer en amerikansk nasjonalhelgen. Hans liv var langt på vei en illustrasjon av grunnleggende amerikanske idealer: fødselen i en enkel tømmerhytte i fattigdom; noen måneders skolegang i et ettroms skolehus; selvstudier drevet av trangen til læring, med advokatbevilling og egen praksis som endepunkt; praktiske ferdigheter («master railsplitter») - fysisk kraft kombinert med moral (slo bøller i ryggtak); hans folkelige omgangsform og sans for anekdoter og _ evner som forteller; en folkets mann i politikken, drevet av grunnleggende idealer om frihet, likhet og rettferdighet; jordnær og visjonær i kombinasjon; enkel retorikk med fundamental dybde; asketisk og idealistisk; filosofisk prinsippfasthet og pragmatisk realisme; en David mot Goliat. Han rangeres av de fleste historikere og samfunnsvitere som største av de amerikanske presidentene, over selveste George Washington.»

Slik innledes portrettet av Lincoln. Naturlig nok er han viet stor plass i boken. Lincoln døde før borgerkrigen han hadde hånd med var over. Striden som utløste krigen stod mellom fraksjoner:

«Sørstatene mente slaveriet var beskyttet av Grunnloven og at det lå utenfor Kongressens makt å forby slaveriet der og noe annet sted; abolisjonistene så på slaveriet som moralsk uakseptabelt og som noe som måtte utryddes overalt; og de moderate (som Lincoln selv) mente at i henhold til Grunnloven kunne  ikke slaveriet røres i de stater hvor det allerede var etablert, men at slaveriet skulle utbres til  de nyvunne territoriene. I tillegg kom stridsspørsmålene om tollsatser, traseen for en eventuell transkontinental jernbane og teorier angående delstatenes rett til å annullere føderale lover de ikke ville godta.»

Andrew Johnson (1808-1875) - som visepresident ble han president etter Lincoln og frem til 1865.

Som Lincoln ble Andrew Johnson født i en tømmerhytte, og hadde liten tilgang til skolegang. Fordi han kom fra små kår var han sosialt bevisst.

«Han hadde de gjengse fordommene som gjerne ligger i hillbillykulturen mot svarte mennesker, og var hele sitt liv tilhenger av tanken om den hvite rases overlegenhet, men uviljen mot den hvite eliten var sterkere.»

Johnson fikk ansvaret for å samle unionen etter borgerkrigen.  Historien viser at det aldri noen enkel oppgave. Det ble det heller ikke for Johnson.

«Under midlertidige guvernører utnevnt av presidenten ble det holdt valg, opprørslovene ble opphevet, slaveriet formelt avskaffet og statsgjelden avvist (med unntak for South Carolina). Johnson ga imidlertid amnesti til nesten alle som ba om det. Det sies at hans skal ha hatt stor glede av å ha høytstående militære og sivile ledere i Konføderasjonen nærmest liggende på kne foran seg og be om nåde. Samtidig var hans omtanke for de frigitte slavene ikke framtredende. Innen få måneder var de gamle regimene reetablert i mange stater, og de vedtok raskt såkalte «svartelover» «Black Codes», som ga de svarte bare et minimum av borgerrettigheter. Johnson hadde jo frigitt sine personlige slaver først sommeren 1863 og var den samme rasisten nå som han hadde væt før krigen, da han skal ha uttalt: «Jeg ønsker ved Gud at hvert familieoverhode i De forente stater hadde en slave til å ta seg av det ørkesløse slitet og det simple arbeidet for familien.»

Konfliktene hans med Kongressen medførte at det ble reist riksrettssak mot Johnson. Han ble frikjent i Senatet.

Ulysses S. Grant (1822-1885) – president i to perioder: 1869-1877

Grant ble krigsskoleutdannet ved West Point mot sin vilje. Men han gjorde en formidabel innsats i krigen mot Mexico og under Borgerkrigen. Lincoln mente at Grant hadde hovedæren for borgerkrigens resultat og Kongressen var enig. I juli 1866 ble han utnevnt til General of the Army, en tittel ingen hadde hatt siden Washington.

Grant var en stor general, men ble en elendig president. Utgangspunktet var ikke det beste fordi det var så mange spørsmål som ikke var avklart da Grant overtok embetet etter Johnson på grunn av sistnevntes strid med Kongressen.

«Under krigen hadde han vært fornøyd med å la presidenten og Kongressen drive med politikk. Han kikket seg rundt etter de beste folkene til å gjøre en god jobb og lot dem få ganske frie tøyler til å utarbeide detaljene. Han stolte på dem. I det politiske spillet i Washington manglet han innsikt i materien som skulle behandles, og han manglet kjennskap til folk som ville kunne gjøre en god jobb på de ulike felt. Derfor kom han til å stole på personlige kontakter, kjenninger fra det militære miljøet og folk som han mente han kunne stole på. Og så fortsatte han med å delegere myndighet slik han hadde gjort i det militære, men her manglet han kunnskap og teft til å gripe inn i tide når ting gikk på skjeve. Hans egen grunnleggende ærlighet, som gjorde ham godtroende med hensyn til folks motiver, var også en hemsko, idet den forhindret ham i å se farene i tide. Derfor ble hans regjeringstid dominert av at han var i lommene på de radikale, ikke minst fordi de såkalte liberale republikanere følte at han var i lommene på den radikale «Old Guard» i partiet, og disse «liberale» kom i stor grad til å male bildet Grant-administrasjonen og stemplet dens renomme for ettertiden.»

Rutherford B. Hayes (1822-1893) – satt en periode som president: 1877-1891

Rutherford B. Hayes var utdannet jurist fra Harward College. Han ektefelle Lycy var den første førstedamen med collegegrad.

«Hun var sterkt imot slaveriet og overtalte mannen til  å skifte fra whig til Det republikanske partiet da dette ble stiftet. Hun var også en ivrig forkjemper for avholdssaken og forbød servering av alkohol i Det hvite hus, og fikk dermed tilnavnet «Limonade Lucy» blant dem som likte sterkere saker. Hun hadde en sterk personlighet, og til tross for sin strenge drikkekustus sies det at hun var den mest populære førstedamen siden Dolley Madison.»

Hayes deltok i Borgerkrigen, og gikk raskt fra løytnant til generalmajor. Han ble såret og fikk hesten skutt under seg flere ganger.  Han var den president som etter John Qunincy Adams som stilte med det svakeste demokratiske mandatet.

«Rutherford B. Hayes  var en godviljens mann som prøvde å skifte sol og vind i henhold til hva han mente var saklig og riktig. Han overtok presidentvervet i en vanskelig tid for sitt parti, og i forhold til sitt spinkle mandat – om han hadde noe i det hele tatt, hvilket mange syntes å betvile – løste han sin oppgave på en respektabel måte. Hans jobb ble ekstra vanskelig da han fikk en kampvillig Kongress mot seg. Hans ettermæle er slett ikke ille.»

En av programpostene for begge parter var begrensning av innvandring fra Asia, særlig Kina, nå som byggeboomen for jernbaner var over, og kineserne søkte andre jobber.  Hayes var motstander av å gi kvinnene stemmerett, men var progressiv når det gjaldt etniske grupper og indianernes rettigheter.

James A. Garfield (1831-1881) var president nr. 20 og fikk en kort periode:1881

James A. Garfield som mange av de foregående presidentene utdannet jurist med advokatlisens. Som ung var han allsidig med gode evner og vide interesser. Han var også en militærhelt etter å ha deltatt i Borgerkrigen. I politikken var han en republikaner på sin hals og en riktig hauk når det gjelder et oppgjør med slavestatene. Garfield døde etter at han ble skutt 2. juli 1881, og gjerningsmannen var en mental ustabil person.

Chester A. Arthur (1829-1886) overtok etter Garfield i 1881 og var ut perioden til 1885.

Utdannet jurist. Hans ektefelle Ellen («Nell») var en talentfull sopran. De var dårlig til å kle på seg i de tider. Hun frøs på seg lungebetennelse da hun ventet på en drosje etter en konsert, og døde etter to dager. Ektemannen kom aldri over hennes død. Selv var han kjent som en moteløve og skiftet klær flere ganger om dagen. Arhur satte i gang store utbedringer av Det hvite hus før han flyttet inn, og det fortelles at han fikk kjørt bort 24 vognlass med innbo helt tilbake til John Adams som ble solgt på auksjon. Han fikk en hederlig omtale for sin innsats under Borgerkrigen.

Hendelser som hadde forsuret forholdet mellom Grant som visepresident og president Garfield gjorde at forventningen til Grant som president var på et lavmål. Arthur overrasket ved å slå inn på en politisk reformlinje.  

Grover Cleveland (1837-1908) var president i periodene 1885-1889 og 1893-1897.

Utdannet jurist.

«Som ungkar hadde han et eventyr med en vakker enke, som også tidvis underholdt andre herrer. Da hun fødte en gutt, tok Cleveland på seg farskapet – enda han ikke var sikker på ansvarsforholdet - ettersom han var den eneste ugifte i den potensielle «farskapsklubben» og derfor var den som den ville få minst konsekvenser for.»

Cleveland var åpen om dette under valgkampen i 1884, og det ble derfor ikke den skandalen motstandere hadde håpet på.

Han var den eneste av presidentene mellom Lincoln og William McKinley som ikke hadde deltatt i borgerkrigen, men betalte seg ut av det som det var lov til. En polsk immigrant ble hans stedfortreder i krigen. Årsaken var at han hadde ansvaret for moren og søsken etter at faren døde. Cleveland var den første presidenten som giftet seg i Det hvite hus. Frances som var 21 år da de giftet seg. Han var 49 år og var hennes verge, noe som gjorde giftemålet delikat og det skjedde derfor i hemmelighet. Hun var den første førstedame som giftet seg om igjen, det skjedde i 1913.

«Cleveland var en konservativ sparepolitiker med dypt moralistisk innstilling, og han avskydde paternalisme, enten den var privatbasert eller institusjonell. Han hadde en enkel «løft deg selv opp etter støvleskaftene»-ideologi som gjerne overser ytre årsaksfaktorers rolle i formingen av menneskeskjebner. Da han la ned veto mot en bevilgning på 10 000 dollar til innkjøp av såkorn til farmere i Texas som var rammet av ekstrem tørke, uttalte han: «Føderal hjelp i slike tilfelle oppmuntrer til forventning om faderlig omsorg fra regjeringens side og svekker styrken i vår nasjonalkarakter. At dette ble opplevd som ufølsomhet overfor folk som var rammet av ulykke, er rimelig og ga opphav til anekdoter som denne (som er vel sirkulert, men ikke bekreftet av autoritative kilder): Da den velfødde presidenten en dag så en mann kravle rundt på plenen utenfor Det hvite hus og spise gress, åpnet han vinduet og ropte: «Gå på andre siden av huset; der er gresset saftigere.»

Cleveland var hard i klypa med indianerne i vest og han beordret nærmest full krig mot apachehøvdingen Geronimo. Han ønsket å begrense innvandringen, særlig fra Kina, og var totalt negativ til kvinners ønske om stemmerett. I sin andre periode fikk han den fireårige økonomiske krisen å håndtere som var den verste siden 1937. Krisen ble utløst av at en storbank i England kollapset og medførte tusenvis av konkurser i USA.

Benjamin Harrison (1833-1901) – president i perioden 1889 – 1893
Utdannet jurist og deltok i Borgerkrigen med heder. Som politiker er han kjent for å være den første i Kongressen som fattet interesse for naturvern.  Hans forslag om å avsette et område langs Colerado-elven til naturpark ble mange år senere realisert som Grand Canyon National Park. Som president fulgte han opp sin støtte til krigsveteranene ved å innvilge lukrative pensjoner, også etterlatte. Dette ble en stor belastning for det føderale budsjettet. Harrison fikk et blandet ettermæle som president.

William McKinley (1843-1901) – president i perioden 1897 - 1901
William McKinley studerte juss, men sluttet før eksamen.  Allikevel fikk han advokatbevilling. Deltok i Borgerkrigen og tjenestegjorde under Rutherford B. Hayes.  Under hans tid var det flere konflikter, herunder en krig mot Spania fra april til juli i 1898.  Det var ulike syn på han som president i spennet fra aggressiv imperialist til kristen humanist. Han døde etter å ha blitt skutt av en arbeidsledig anarkist.

Theodore Roosevelt (1858-1919) – president i to perioder: 1901-1909
Roosevelt oppvekst var ikke i en tømmerhytte som mange andre presidenter, men kom fra en velstående familie. Faren var en solid samfunnsstøtte og filantrop. Roosevelt hadde planer om utdannelse innen for naturfagene, men ble overtalt til å studere juss med tanke på en politisk løpebane. Han sluttet etter et år for å stille til valg i delstatsforsamlingen i New York, og var med sine 23 år forsamlingens yngste. Som visepresident overtok Roosevelt presidentembetet etter McKinley, og var med sine 43 år den yngste president i landets historie.

«Presidenten som var den første amerikaner som fikk Nobels fredspris, var også ansvarlig for USAs største folkemord utenfor sitt eget kontinent - ved at han implisitt ga sitt samtykke til at så mange som 250 000 filippinere, de fleste ikkestridende, derav mange kvinner og barn, ble massakrert - en ugjerning som bare kan sammenlignes med behandlingen av de innfødte amerikanere, indianerne, i amerikansk historie.  Den 4. juli 1902, USAs nasjonaldag, erklærte han Filippinene for å være «pasifisert». Mange kritikere så da også på Roosevelt som en jingoist og en sjåvinist på hvite rases vegne.»

William Howard Taft (1857-1930) – president i perioden 1909-1913

Den største ( i volum) presidenten i USA’s historie – på det kraftigste var han 160 kilo. Han ble en gang sittende fast i badekaret, og et spesialbadekar måtte anskaffes. Slankekurer hadde ingen varig effekt på han. Utdannet jurist.

«Han var unitarianer av religiøs tilknytning, men bekjentgjorde ikke dette før han ble president. Han trodde på Gud, sa han, og hadde respekt for religionens betydning i sivilisasjonens utvikling, men han trodde ikke på Jesus guddommelighet og lot seg ikke provosere til diskusjon om temaet da han ble beskyldt av religiøse fanatikere for å være ateist. Han er den eneste moderne president som har hatt en slik filosofisk innstilling til religion, men så var han (og er fremdeles?) kanskje også den mest intellektuelle presidenten siden Jeffersons og Madisons dager.»

Taft var lettet over å kunne gå av som president og over til jussen. I 1921 ble hans livs drøm oppfylt da han ble leder av Høyesterett.

Woodrow Wilson (1856-1924) – president i to perioder: 1913-1921
I motsetning til William Howard Taft, var det ikke jussen som var Woodrow Wilsons interessefelt; den kjedet han. Det var politikken han ville satse på. Han er fortsatt den eneste president med akademisk doktorgrad og hans avhandling Kongresstyre: En studie i amerikansk politikk ble kritikerrost som et fremragende verk.

Woodrow Wilson var en reformpresident og opptatt av reformarbeid på mange fronter. Men presidenten måtte bruke mye av tiden på utenrikspolitikk. Særlig opp mot Latin-Amerika. Så kom 1. verdenskrig.

«Da fredsforhandlingene startet i Paris, besluttet Woodrow at han selv skulle delta i disse, en beslutning som skapte mye motbør hjemme i USA, og som ikke ble mer populær da hans fravær fra Det hvite hus, med noen avbrudd, skulle vise seg å strekke seg over sju måneder. Men presidenten så dette som sitt kall og sin misjon.  Fredsforhandlingene startet i Paris 18. januar, og Wilsons idealisme ble umiddelbart utfordret. Georges Clemenceau, Lloyd George og Vittorio Orlando hadde mange krav i bagasjen som ikke akkurat var ideale fordringer. Det var her Clemenceau skal ha uttalt om Wilson: «Han tror han er en ny Jesus Kristus som er kommet til jorden for å reformere menneskeheten.» Resultatet ble preget av et utall kompromisser. Skylden for krigen ble lagt fullt og helt på Tyskland, og landet ble strippet for kolonier, omstridte grensetrakter i Tyskland ble gitt til naboer, og landet ble idømt en krigserstatning på 56 milliarder dollar. Wilson kunne ikke forhindre dette. Tyskerne fikk traktaten i hende 7. mai og underskrev 28. juni.»

Warren G. Harding (1865-1923) president fra 1921 til 1923
Faren til Warren G. Harding ville at sønnen skulle studere juss, men sønnen droppet ut av studiet. Han ble etterhvert aviseier. Mange mente at årsaken til at han ble president var hans utseende, og det var de som mente at han hadde afrikansk blod i årene. Uansett; skandaler rundt damebekjentskaper var det flere av.

Harding har fått et av de dårligste skussmålene av presidentene i USA. Han var klar over at han hadde manglende kapasitet. En av døtrene til Theodore Roosevelt skal ha sagt; «Harding var ingen dårlig mann. Han var bare en slask.» Skandaler som president var det flust av. Ministrene han valgte strakk seg fra de hederlige og dyktige til korrupte mennesker.  Et resultat av skandalene var at to personer i administrasjonen begikk selvmord.

Når det gjaldt Folkeforbundet som han hadde talt sterkt imot i tiltredelsestalen; « I sin tilrådning til Kongressen snakket han ut av begge munnvikene, slik at Kongressen endte i passivitet i dette spørsmålet.» Det endte med nei, og det var langt på vei et banesår for organisasjonen.

«Et av de mer negative tiltak som administrasjonen skal huskes for, etter manges mening, var de to tollovene - The Emergency Tariff Act av 1921 og The Fordney-McCumber Tariff Act av 1922 - som hevet tollen til 38 prosent i gjennomsnitt. Disse lovene var med på å destabilisere verdensøkonomien i den perioden da Tyskland skulle bringes tilbake inn i folden. Mange kritikere hevder at USAs uvilje mot å samarbeide med resten av verden i denne kritiske perioden, med unntak av krigsflåteavtalen - og tendensen til å være seg selv nok - var med på å legge premissene for den negative utviklingen som skjedde i 1930-årene, med depresjonen og framveksten av den militære revansjismen i Tyskland. «

Harding døde 2. august 2023 og ryktene svirret om at han var tatt av dage.

Calvin Coolidge (1872-1923) – president og hadde embetet i perioden 1923-1929

Den eneste av presidentene som er født på nasjonaldagen 4. juli – tre presidenter døde den 4. juli: Adams, Jefferson og Monroe. Utdannet jurist. Et av Coolidges grunndogmer var:

«Fire-femtedeler av alle våre problemer i dette liv ville forsvinne om vi bare ville sitte ned og være stille.»

Coolidge overtok et presidentembete der skandalene stod i kø, og hans primære oppgave var å reise tilliten til sentralregjeringen og embetet. Dette klarte han på sitt vis. Det som har gitt hans regime et negativt stempel, var hans passivitet. Hans ide var «den regjering som styrer minst, styrer best». Ronald Reagan hadde bilde av Coolidge på veggen; og de var begge tilhengere av «sildre-ned» teorien i økonomien: Gi skattelette til de velstående, så vil de investere og skape vekst og velstand, som i sin tur vil komme alle til gode. Begge presidentene etterlot seg en økonomi i uføre.

Herbert Hoover (1874-1933) – president nr. 31 i perioden 1929-1933

Etter farens død da Hoover var to år bodde han hos ymse slektninger for å avlaste moren. Hun døde da han var ni år. Hoover gikk på Stanford University med geologi som fordypningsfag.  Hans virke innenfor sitt fagfelt, også utenlands, direktør for atten gruve- og finansselskap, gjorde han til en styrtrik forretningsmann. Som president fikk han et rykte for både å være kald og kynisk, og ikke bry seg om vanlige menneskers lidelser. I 1932 var en fjerdedel av arbeidstakerne i nasjonen arbeidsløs. Etter Hoovers håndtering av demonstrasjonene sommeren 1932, der Veteraner fra hele landet deltok, ble han en hatet mann i mange kretser.


«Sjelden har en mann blitt møtt med så mange lovord og forventninger som den nyvalgte presidenten i 1929, og sjelden har en president forlatt Det hvite hus som en så enorm skuffelse for nasjonen. At en mann med en slik internasjonal erfaring skulle få en så passiv utenrikspolitisk rolle, forbløffet mange, både hjemme og ute. Han ble beskyldt for å ha forverret den økonomiske verdenskrisen med sin inaktivitet i internasjonale fora og sin nasjonalistiske, proteksjonistiske tollpolitikk. Etter hans tid i Det hvite hus synes det som om hans presidentrolle ble tonet ned i folks omdømme, mens hans evner som administrator ble verdsatt. Symptomatisk nok ble hans prosjekt Boulder-demningen i Coloradoelven i 1947 omdøpt og gitt hans navn, The Hoover Dam.»