30. apr. 2016

Bøker lest og skrevet om i april 2016


Da er det ikke mange timene igjen av april. Ingen flere bøker blir lest ferdig denne måneden. Jeg leser Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij, og når jeg er ferdig med den er høyst uklart. Jeg er kommet til side 205 (Annen del) i boken som er på litt under 1 000 sider. Vel, det var et sted i begynnelsen jeg tenkte: hva i all verden er det jeg har begitt meg inn på! Jeg er nå kommet over en «kneike», og har pr nå ambisjon om å komme gjennom den.  Noe langt innlegg har jeg ikke planlagt å skrive om Brødrene Karamasov. Men som alltid er det alltid noe å sitere. Her er et eksempel:

"Å føle seg forurettet kan jo være meget behagelig, ikke sant? Og selv om vi vet at det ikke er noen som har fornærmet oss, og at det er vi som har gjort en mygg til en elefant, så blir vi straks fornærmet, fornærmet inntil velbehag, helt til det føles som en sann fornøyelse, og dermed oppstår det ofte et virkelig fiendskap."

Som motvekt leser jeg innimellom i en bok om nordiske ugler: Nattens lydløse jegere av Felix Heintzenberg & Tom Schandy. Den er fantastisk bok, både tekst og bilder.  Selv om april har vært kaldt og våt er det tepper av hvitveis rundt omkring. Et sitat fra boken som beskriver årstiden vi er midt i nå:

«Når øynene ikke er i stand til å utforske skogens oppvåkning, tar de andre sansene over. En søt, fuktig duft av mose og blomstrende hvitveiser trenger inn i luktesansen. Etter den lange vinteren er hvert åndedrag en svært følelsesmessig opplevelse, en bekreftelse på naturens kraft, dens skjønnhet og livets stadige fornyelse. «

Fire av bøkene jeg leste i april var biografiske på en eller annen måte. Jeg liker veldig godt å lese biografier. Det gjorde også Franz Kafka.

Kafka elsket bøker og favorittbøkene var biografier. Sitat fra biografien om Kafka som jeg har skrevet flere innlegg om:

«Men midt i den eklektiske mangfoldigheten som kjennetegner hans interesser, er ett konstant: hans intense nysgjerrighet overfor andre menneskers liv. Det som synes å ha opptatt ham mer enn noe annet, var biografier, enten de handlet om de berømte eller de beryktede, eller om enkle mennesker, med alle intime og uavkortede detaljer, hele potpurrien av høye tanker og banalt miskmask, med alt det rotet og alle de trivialitetene som hogger og hoper seg opp i kolossale mangebinds-biografier eller i selvbiografier, dagbøker og brevsamlinger, som alltid hørte til hans yndlingslektyre. For ham, som trodde mer på ordet enn på virkeligheten, var de beviset på at det fantes folk i verden som var i stand til å sette den ene foten foran den andre og slik bevege seg i sin takt fra vogge og til grav. For en person som gang på gang følte seg lammet av angst og ubesluttsomhet, må det ha ligget en viss trøst i dette. «
Link til innleggene jeg skrev om bøkene jeg leste i april:








26. apr. 2016

Biografi om Bruce Springsteen: Bruce av Peter Ames Carlin


For egen del er det å innrømme at selv om jeg har likt mye av musikken til Bruce Springsteen, har jeg aldri vært noen super-fan. Ikke har jeg anlegg for å bli det, verken overfor musikere eller andre kjendiser. Etter å ha lest biografien er jeg blitt betatt av Bruce Springsteen og musikken hans.  Muligens fordi jeg samtidig har lyttet til musikken hans og sett videoer der han fremfører låter. Bruce Springsteen har en fantastisk utstråling på scenen, og det er forståelig hvordan han er blitt en slik stjerne. Men artisten har også sine mørke sider, og det er noe av det en kan lese om i biografien. 

Tro om Franz Kafka ble betatt av menneskene han leste om. Han leste mange flere biografier enn meg og var et hakk mer følelsestyrt enn denne leser. Men ikke hadde de noen konge av rock,n‘roll da Kafka levde. Hva den mannen gikk glipp av.

Biografien Bruce av Peter James Carlin ble utgitt i 2012 og for første gang i Norge i 2013. Jeg har kjøpt og lest biografien på 500 sider inspirert av Ingalill som har bloggen Moshonista. Hun var ikke like heldig med sitt valg av bok som jeg var. Det kan du lese her: Drunk and happy.


«Denne kritikerroste biografien er den første på 25 år som er skrevet med Springsteens egen medvirkning. Forfatteren har hatt fri tilgang til hovedpersonen, familie og bandmedlemmer og skildrer en tøff arbeiderklasseoppvekst, et kronglete kjærlighetsliv og en mann besatt av å lykkes.

Med tekster som snakker til hjertet og musikk som snakker til kroppen, har Springsteen fylt stadioner verden rundt og solgt 120 millioner album siden 1970-tallet. Han er bunnløst ærlig i sangene sine, men hemmelighetsfull når det gjelder sitt eget liv. Carlin tegner et portrett av en mann som både kjemper med sin egen berømmelse og som ofrer alt for publikum. «

Jeg fikk biografien i posten for over en uke siden. Men da var jeg godt i gang med å lese Kaci – min mamma som jeg måtte lese ferdig. Det er noen likheter mellom Bruce Springsteen og Kaci Kullmann Five. Bruce ble født i 1949 og Kaci i 1951. Begge var fan av Elvis og Beatles. Begge var ungdommer da 1968-generasjonen herjet. Men det meste er ulikt. Der Kaci tok avstand fra det 1968’erne stod for, var Bruce mer delaktig i opprøret:

«Det komiske her var selvsagt at Bruces ville sveis og klær ikke sa noe som helst om hvilke dårlige vaner han hadde. Han var nedknuget av besteforeldrenes merkelige liv og hatet farens røyking og drikking, så Bruce var for glad i følelsen av kontroll til at han ville risikere å destabilisere seg selv med dop, alkohol og psykososialt anarki. Så mens foreldregenerasjonen syntes han så ut som en friker på grunn av håret, gjorde Bruces sta og edruelige vaner at han skilte seg ut fra de sløve hippiene han hang sammen med. Og mens tenåringen Bruce klarte å mønstre energi nok til å bry seg litt om politikk og de antiautoritære strømningene i tiden, var ikke interessen hans spesielt filosofisk eller intellektuelt basert. «Det var veldig virkelig», sier Bruce. «Generasjonsmessig var alt politisert. Jeg kjente ingen som ikke iallfall lot som om de var interessert. Hvis du ikke var det, måtte du finne en eller annen måte å posere på.» Og i Freehold var en utradisjonell sveis og blomstrete skjorte utenpå buksa nok til at du ble en skyteskive.»

Bruce Springsteen vokste opp i Freehold i New Jersey. Faren Doug hadde hatt en tøff oppvekst. Søsteren Virginia på fem år ble påkjørt og drept av en lastebil, og foreldrene til Doug, Fred og Alice, kom seg aldri over tapet av datteren. Doug gikk rett og slett for «lut og kaldt vann» - særlig de første årene av livet. Foreldrene til Doug så ikke utdannelse som noe viktig:

«Fred og Alice var helt klare på at det ikke var noen vits i å satse på noen form for utdannelse, ikke noen vits i å strebe etter en fin jobb. De var fullstendig uinteressert i prestasjoner, for ikke å snakke om bøker, kultur og alt annet som ikke skjedde akkurat her og nå. Så hvis Doug hadde lyst til å bli boende i huset deres og sløve vekk livet sitt, passet det dem perfekt. Han var, tross alt, barn av sine foreldre.»

Inn i denne atmosfæren av likegyldighet flyttet Bruce som ble født i 1949 sammen med foreldrene Dough og Adele, og søsteren Ginny (Virginia). Bruce ble behandlet som en solkonge av bestemoren. Ginny interesserte hun seg ikke for:

«Det var en rolle jeg var forventet å spille», sier Bruce. «Jeg skulle erstatte barnet de mistet. Det gjorde at det ble en komplisert følelsesgreie, og følelsene kom ikke rett fra hjertet mitt. Vi (Ginny og Bruce) var symbolske figurer, og det kan være en stor byrde for et barn. Og det ble vanskelig for alle sammen.» Bruce ble så oppslukt av besteforeldrenes intense oppmerksomhet at han etter hvert trodde at det var dem, og ikke de egentlige foreldrene hans, som var mor og far. «Det var følelsesmessig veldig incestuøst, og mange ulike foreldreroller skled over og inn i hverandre. Hvem som bestemte, og de ulike ansvarsområdene man hadde, var veldig forvirrende for et lite barn. Jeg visste aldri hvem jeg skulle være lojal mot. Og da var det allerede gått altfor langt. Det var for sent å snu.»

Det var Adele som sørget for at Bruce begynte på skole. Doug uttrykte ingen meninger om det, men besteforeldrene erklærte at de ikke så noen hensikt i å ta utdannelse all den tid han ikke ville ha bruk for den. Adele følte seg helt satt på sidelinjen i sønnens liv:

«...og hun var mer enn lei av å spille den pliktoppfyllende kona i et så kaotisk miljø. Adele tok en avgjørelse. «Jeg sa til mannen min: 'Vi må komme oss ut herfra'», sier hun. Hvis Doug var uenig, vant han ikke diskusjonen. Da de fikk nyss om at noen slektninger skulle flytte ut av tomannsboligen sin i Institute Street 39, bare tre og et halvt kvartal øst for huset til Fred og Alice, tok de over leiekontrakten og flyttet inn noen dager senere.

I dag sier Bruce at det var den eneste måten moren kunne gi familien sin et tilnærmet normalt liv på.»

Men den gang opplevde han den brå forandringen som grusom. Selv om Bruce gjorde hva han kunne for å tilpasse seg på den kristne skolen, slet han med å sosiale relasjoner. Han var en einstøing, alltid alene, tankene hans var helt annet sted og han hadde et veldig levende indre liv. På grunn av sin sta væremåte ble han ydmyket av de strenge nonnene ved skolen og klassekameratene moret seg over han. Det var ofte Adele hentet han på rektors kontor ved slutten av skoledagen. Senere har Adele angret på at hun plasserte han på den katolske skolen; hun burde forstått at Bruce var annerledes.

Bruce sier at Elvis var en pioner for en ny type mann, og at alle endret oppfatning om alt etter det: raser, sex, kjønnsroller, hvordan man kunne se ut, hva man hadde på seg. Plutselig var det kult å være annerledes. Også Beatles satte spor.

Bruce kjøpte en gitar. Faren hatet gitarspillingen. Men ikke moren. Første juledag 1964 lå den en elektrisk Kent- gitar under juletreet som hun hadde kjøpt for penger hun hadde lånt. Når han ikke var på skolen eller hørte på musikk spilte han gitar, opptil ti timer pr dag. Det første bandet han ble tatt opp i fikk han sparken fra. Han lærte seg flere sanger og ble tatt opp i bandet Castilles som han var med i frem til 1968.

"Da Bruce en kveld traff en radmager, rappkjefta gitarist fra Shadows på Hullaballo Club i Middeltown i New Jersey, trengte de ikke snakke lenge sammen før han skjønte at han hadde truffet en rock,n roll-sjelefrende."

Dette var i 1966 og gitaristen var Steve Van Zandt. Som har fulgt han opp gjennom karrieren. Som mange andre musikere har gjort. 

Bruce beskrives som en intelligent, men akademisk uinteressert elev.  Men han uttrykte til venner at han var fast bestemt på å studere. Bruce som likte å skrive fortalte kameratene i det nye bandet Earth at han hadde lyst til å gå på journalisthøyskolen. Colleget der han gikk var redd for hva andre colleger og universiteter var blitt rammet av: opprør, protester og opptøyer. De var derfor ute etter elever som skilte seg ut og holdt øye med dem. En av dem var Bruce. Ikke minst pga det lange håret. Enten imponerte han sine medelever eller så skremte han dem, ingen turte kødde med Bruce. En i bandet forteller at Bruce var veldig hyggelig, morsom, intelligent og med enorme musikkunnskaper, og at han var fryktløs på scenen.  

«Han virket utsultet, og med de slitte klærne, det lange krøllete håret og den loslitte gitarkassa, så han enda mer sjuskete ut enn resten av det sjuskete klientellet på Upstage»

Det er beskrivelsen av Bruce når han første gang kommer for å spille på nattjamming på Asbury-Park-klubben i 1969. I dag sier han at planen var å gi dem bakoversveis. Det gjorde han, og dette ga grunnlaget for at bandet Child, som etterpå endret navn til Steel Mills ble startet. Bandet ble en suksess. Bruce drakk Pepsi når andre drakk øl. Han knarket ikke. Han var 22 år før han smakte alkohol. Damene falt for den lokale stjernen, til og med den skamroste musikeren Janes Joplin. På denne tiden hadde foreldrene til Bruce flyttet fra Freehold til California sammen med lillesøsteren Pamela som han savnet. Samtidig som han kjente en lettelse over å ha ristet av seg foreldrene. Det ga han muligheten til å finne sin egen vei. Våren før de reiste var faren mye dårlig, og det skjedde mye rart, forteller Ginny, og antyder at faren var bipolar.

Stuart Mills med Bruce som frontfigur, hadde suksess. Etterhvert kom med Van Zandt med i bandet og erstattet en av musikerne som ble for opptatt med å ruse seg. Men en konsert som ble stoppet av Middeltown-politet ble begynnelsen på slutten for bandet:

«For Bruce, som fylte 21 år bare noen dager etterpå, fikk konserten store konsekvenser. Han hadde tilbrakt brorparten av kvelden med å bli hyllet av nok et stort og entusiastisk publikum. Men den stygge avslutningen på konserten, og Middletown-politiets ivrige brutalitet, gjorde dypt inntrykk. «Disse politiske greiene med Steel Mill», sa han til Tom Cohen noen dager senere, og tenkte på alle låtene han hadde skrevet om å stanse krigen, unnslippe myndighetene og forandre verden. «Vi snakker alltid om revolusjonen, men ingen bryr seg egentlig. Ingen gjør noe. De vil bare snakke om det.» Den neste revolusjonssangen Springsteen skrev, antagelig med hjelp fra Robin Thompson het «Change It. Denne gangen ble ropet om sosial revolusjon levert dynket i sarkasme.»

Bruce gikk i tenkeboksen. I 1971 var Stuart Mills historie. I 1972 var samarbeidet med Mike Appel som manager et faktum; han hadde funnet en som var like vill i blikket og elsket musikk som han selv, det var ikke bare forretninger. For Bruce som var desperat etter å lykkes som musiker, men ikke opptatt av å bli rik og berømt, viktig.

«Det virker ikke som om de folka der har noen venner», sa han da han så på bilder av store rockestjerner som gikk ned en flytrapp, snakket med pressen eller dukket inn i limousiner og forsvant i en sky av glinsende krom, glitter og sigarettrøyk. «Ikke la meg bli som de gutta der. Og hvis jeg noen gang blir som dem – og glemmer hvem de egentlige vennene mine er - må du gå rett opp på scenen og gi meg en på trynet.»... Det som slo Grant, foruten at vennen hans var så opptatt av å være ydmyk, var hvor skråsikker Bruce var på hvor han var på vei. «Han visste allerede den gang at han ville bli en av de gutta. Han siktet så høyt. Og det viste seg jo at det ikke var så dumt.»

I 1972 var det første albumet et faktum: Greatings from Asbury Park N.J. Et album på 35 minutter med sanger, «poetiske og underlige låter som ikke var egnet for radiospilling»; skrevet av en «obskur tjueåring fra Jersey Shore»

«Og det gikk ikke lang tid før andre omtalte dem – av og til nedsettende, av og til som en kjempekompliment – som Bruce Springsteens apostler. «Vi ble alle påvirket av auraen hans», sa Popovich noen få måneder før han takket for seg i 2011. «Enkelte ting har så stor tiltrekningskraft. Du har tro på det, fokuset er så voldsomt. Det var nøyaktig det som skjedde med Bruce. For oss var han en underdog, han var ingenting, og folk lot seg facinere av det»

Biografiens hovedvekt er på det musikalske. Kronologisk tar den for seg den musikalske utviklingen. Musikalske prøvelser. Forholdet til det nye bandet E. Street Band. Turnélivet. Av og til for detaljert for denne leser jf at jeg vet jeg aldri vil huske slike detaljer. Mest av alt viser biografien hvor viktig det er for han å yte maksimalt overfor fansen.

«Der og da, der han sto badet i kraftig scenelys og lyden av nok en vellykket opptreden, hørtes det ut som et løfte. Så slo de av scenelysene, publikum stormet mot utgangene, og crewet begynte å pakke ned lysriggen, trommene, forsterkerne og keyboardene, og bar alt sammen inn i trailerne. Så var det å gå om bord i bussen og kjøre ut på motorveien som skulle føre dem til den neste hallen i den neste byen der den neste gjengen med fans og potensielle tilhengere sto og ventet på at han skulle gjøre nøyaktig det samme en gang til.»

En av hans tidligere kjærester sier at Bruce elsket hotellivet og det å være på reisefot. Samtidig medført også det prøvelser. Bandmedlemmer som brukte dop ville ikke at han skulles se at de brukte det, og mistenke at dette påvirket prestasjonene på scenen. Når han oppdaget at noen dopet seg ble han rasende, og truet med å gi dem sparken.

Etter suksessen med Born to Run kom rettsaken mot Appel og avtalen i 1977 som følge av rettsaken. Han sier at han ikke ville ødelegge Appel. Han ville bort fra han, men Appel var der da han trengte han og fortjente pengene han fikk.

«Når du er i slutten av tjueårene er du gammel nok til l å innse at «livet ikke lenger er helt åpent. Voksenlivet innebærer mange kompromisser. Og sånn må det være. Det er mye du ikke vil inngå kompromisser om og mange ting du tviholder på.» Og ingen av disse tingene burde vært relevante for en rockestjerne som hadde solgt over en million plater. «Vi hadde gitt ut en plate som solgte i bøtter i spann», fortalte Bruce til Zimny. «Men jeg dro hjem til Asbury med flere millioner i gjeld.«

Eksistensielle utfordringer; tiden rundt 1978 – uttalelse fra en av Bruces tidligere kjærester:

«Jeg tror Bruce var redd for å være lykkelig fordi det ville ødelegge kreativiteten hans;» sier Hyser. «På den tiden iallfall, kom kreativiteten fra sinne, ikke lykke. Jeg tror han var ekstremt analytisk, men han var samtidig redd for smerte. Og den gangen hadde han aldri gått i terapi.»

Etter suksessen med The River og før utgivelsen av det mørke albumet Nebraska:

«Det var så avgjort et farvel med en epoke i livet mitt, den første perioden med reising, turnering og de første platene», sier Bruce. «Det var mer innadvendt kontemplasjon. Jeg var tretti eller trettien, og noe dro meg i retning av min egen barndom. Det førte meg inn i Nebraska, så det var ganske opplagt hvor jeg hentet inspirasjon til tekstene. Men jeg aner ikke hvor den musikken kom fra.»

Han satte seg inn i bilen og oppsøkte gatene i Freehold, den nå ubebygde tomten der huset til besteforeldrene hadde stått:

«...gikk tankene hans tilbake til den kronisk iskalde stua i barndomshjemmet. «Jeg prøvde å fange hvordan stemningen i det huset var da jeg var liten gutt», sier han. «Øde, fortapt...bare denne ekstreme indre uroen.»

Etter utgivelsen av Nebraska fikk han en psykisk knekk som gjorde til at han gikk i terapi.

Bruce hadde et sterkt behov for å samle musikken og imaget sitt i et sterkt og utvetydig uttrykk:

«Jeg hadde en ide, og det var en ide jeg hadde jobbet med på flere plater», sier han. «Den var der på Nebraska, tvers gjennom The River, hele Darkness on the Edge of Town, og egentlig også på Born to Run. Jeg en merkelig blanding av Elvis og Woody Guthrie, og jeg strebet etter den rosa Cadillacen på min egen måte, men jeg var fascinert av mennesker som hadde blitt talsmenn for sin egen generasjon. Elvis, Woody Guthrie, Curtis Mayfield og Bob Dylan, selvsagt. Jeg vet ikke om jeg følte at jeg hadde det inne, eller om jeg bare tvang meg selv i den retningen, men jeg tenkte iallfall mye på det. Antakelig fordi det først og fremst dreide seg om identitet.» Bruces selvransakelse blandet seg fint med hans sosiale, politiske og kommersielle ambisjoner. «Du kan ikke finne ut hvem du er hvis du ikke skjønner hvor du kommer fra og hvilke krefter som påvirket livet ditt da du var liten, som tenåring og som ung mann. Hva er rollen din? Hvordan gir du deg selv makt og kraft?»

Bruce fant ut hvordan han skulle skaffe seg makt og kraft den første gangen han gikk ut på en scene med en gitar i hånden. Han hadde jobbet seg opp fra sosial usynlighet i barndommen i Freehold, via lokal og regional popularitet til å bli stor rockestjerne. Born to Run og The River gjorde ham til et kulturelt ikon, og med et nytt album han allerede var helt sikker på at ville gjøre ham enda mer berømt, været han en mulighet til å påvirke samfunnet som gikk langt utover plasseringer på Billboard-lista, artikler i Rolling Stone og konsertarenaene. Han kunne være Amerikas ukjente ansikt: De som gikk i krigen, ofret sin fysiske og psykiske  helse og ble oversett når de kom hjem, arbeiderne som brukte livet sitt  på å utføre de helt nødvendige jobbene alle de andre bare tok for gitt.»

Biografien om Bruce Springsteen har gitt grunnlag for et langt innlegg, men inneholder mye mer enn smakebitene jeg har gitt. Jeg avslutter med noen ord om låten Philadelphia som han skrev i forbindelse med filmen Streets of  Philadelphia

«Da Bruce sa ja til å skrive en sang til Jonathan Demmes film om en AIDS-syk, homofil mann som støtte på institusjonaliserte fordommer, trengte Bruce bareå tenke tilbake på sin egen barndom. Alt han trengte å vite, eksisterte allerede i hans egne minner. De andre barna som lo av klærne hans. Avstanden mellom leken i skolegården og den ensomme plassen hans borte ved gjerdet. Han visste alt om forakten, og den bitre smaken forlot aldri tungen hans. «Det er alt ber om: å bli godtatt og ikke bli skjøvet bort», sa han til homsebladet Advocate i 1996.»

Tom Hank vant Oscar for Beste skuespiller og Bruce Springsteen fikk Oscar for Beste sang:


«Mannen som hadde vært gæren etter film siden han var liten, tok imot i statuetten med en kort tale, takket filmfolkene for at de hadde invitert ham til «deres fest», og så tok han statuetten med seg hjem til foreldrene. Da han plasserte Oscar-statuetten på kjøkkenbordet foran Doug Springsteen, gråt faren av stolthet. Så gjentok han setningen han hadde ytret den gangen sønnen ringte for å si at han hadde skrevet kontrakt med Columbia Records: «Jeg skal aldri mer fortelle folk hva de skal gjøre». 


23. apr. 2016

Bruce Springsteen: Tougher Than the Rest


Foto: kilde: superseventies.com - utgivelsen av det første albumet

Bruce Springsteen ga ut sitt første album i 1972. Han var 22 år. Da hadde han vært en naturlig autoritet og midtpunkt på scenen i flere år i de bandene han var med i.

Bruce Springsteen holder fortsatt koken. Turneen i 2016, The Tour, markerer at det er 35 år siden utgivelsen av The River. For første gang skal han holde konsert i Trondheim. 35 000 billetter til konserten i Granåsen 26. juli ble utsolgt på en halv time. Mannen er født i 1949 om noen skulle lure! Springsteen er trønder var forklaringen en fyr ga på radioen til all interessen for billettene.

Jeg leser en biografi om Springsteen; Bruce av Peter Ames Carlin. Og krydrer det med å høre på musikken hans, og videoer som er lagt ut på Internett. Er kommet til side 155 og året 1972; gleder meg til å lese videre. Mer

I 1972 var det første albumet et faktum: Greatings from Asbury Park N.J. Et album på 35 minutter med sanger, «poetiske og underlige låter som ikke var egnet for radiospilling»; skrevet av en «obskur tjueåring fra Jersey Shore»

«Og det gikk ikke lang tid før andre omtalte dem – av og til nedsettende, av og til som en kjempekompliment – som Bruce Springsteens apostler. «Vi ble alle påvirket av auraen hans», sa Popovich noen få måneder før han takket for seg i 2011. «Enkelte ting har så stor tiltrekningskraft. Du har tro på det, fokuset er så voldsomt. Det var nøyaktig det som skjedde med Bruce. For oss var han en underdog, han var ingenting, og folk lot seg facinere av det»

Mer om biografien i et senere innlegg. 

Å facinere sitt publikum har han fortsatt med. En av låtene jeg hører på er Tougher Than the Rest fra albumet Tunnel Of Love (1987). Trønder eller ei, han er virkelig tøffere enn resten. Heldige er de som har fått tak i billetter i Trondheim, og/ eller Oslo. Kjenner at jeg er skikkelig misunnelig!   


The road is dark 

And it's a thin thin line 

But I want you to know I'll walk it for you any time 
Maybe your other boyfriends 
Couldn't pass the test 
Well if you're rough and ready for love 
Honey I'm tougher than the rest 


18. apr. 2016

Christina Five Berg: Kaci - min mamma


Jeg leste første gang om Kaci min mamma av Christina Five Berg i A-magasinet i 2015, året boken ble utgitt. En bok jeg bestemte meg for å låne og lese. Både underveis og etterpå er min konklusjon at det var en bok som var verdt å lese. Av mange årsaker. Jeg likte også formen den er skrevet i.

Kaci er høyrepolitikeren Kaci Kullmann Five.  Forlaget Aschehoug beskriver innholdet slik:

«Jeg var ett år da mamma ble leder av Unge Høyre. Etter det gikk det bare én vei for hennes politiske kometkarriere, og for likestillingen i det norske samfunnet. Politikken tok fra meg mammaen min. Slukte henne. Hennes valg fikk store konsekvenser for meg. Savn, sorg, bitterhet.

Jeg, og mange barn med meg, har betalt en pris for den likestillingen vi har i dag, tenkte jeg sårt som voksen. Likevel er likestillingen et umistelig gode for meg. Denne tanken fikk meg til å skrive historien om mamma og meg. Jeg ville at historien også skulle handle om likestilling fra barnets perspektiv. Og om barnets behov for sin mor. 

Hovedfortellingen er mammas historie. Om engasjement, om en «flink pike» og den kontinuerlige kampen inni henne mellom politikken og familien hvor hun aldri strekker til. En konstant, vond tidsklemme. Den andre fortellingen er barnets historie. Jeg kjemper på min side en stille kamp for å forstå verden, og mammas valg. En kamp for å få mammas oppmerksomhet, og en kamp for å være noe annet enn «dattera til». 

Fortellingen veksler mellom den barnslige lille verden og den store, komplekse voksenverden. Begge historiene er for meg like viktige. Fortalt med en stolthet over mamma, men samtidig anklagende fordi jeg følte at hun valgte bort meg - det som skulle vært viktigst. Likevel skjer det noe med meg mens jeg skriver boken. Det blir ikke bare en fortelling, men en prosess for oss to.»

Kaci ble født i 1951 og ble døpt Karin Cecilie Kullmann, men etterhvert omdøpte hun seg selv til Kaci. Hun tryglet moren om å få begynne på skolen et år for tidlig. Hun fikk tilleggsnavnet Terrier’n på skolen, hun tøffet seg for de store med sterk ordbruk og tøff fremferd for å kompensere for fysisk underlegenhet:

«Alfabetet åpnet en ny verden. Hun slukte bøker. Leste mens hun pusset tenner, på hodet i sofaen, under dynen med lommelykt. Om hun bare kunne bli like pen, flink og smart som Frøken Detektiv. Kaci hadde det aller best hjemme med en bok, eller blant bokhyllene i biblioteket, hvor alle var så stille som om de var inne i en bomullsdott.»

Faren var tannlege og moren husmor. Kaci tenkte at hun skulle få seg en utdannelse og tjene penger slik at hun kunne slippe å be en mann om penger slik moren måtte. Moren ville tjene egne penger slik flere andre husmødre gjorde på denne tiden, og mannen aksepterte at hun gikk ut i jobb. En aksept ikke alle menn den gang ville gitt.

Da Kaci var 16 år ble hun kjæreste med Carsten Five. I 1969 og etter å ha avlagt artium reiste hun til Frankrike som au pair. Et år etter var hun hjemme igjen, og begynte på Handelsgym i Oslo. Dette mente hun kunne kommer godt med uansett hva hun valgte å studere videre. Bokføringskunnskapene kom godt med som inngangsbillett til den politiske karrieren i Høyre. Carsten ble valgt til leder av Bærum Unge høyre høsten 1970, Kaci ble kasserer. Da Kaci fortalte foreldrene at hun ville studere på Blindern, sa faren:

«Hva? Hvorfor det? Skal ikke du og Carsten gifte dere snart?»

Kaci protesterte; hun ville skaffe seg en utdannelse slik at hun kunne klare seg selv. Dessuten så hun ingen motsetning mellom ekteskap og studier.

Kaci og Karsten giftet seg i 1972. Kaci var da avansert til viseformann i Bærum Unge Høyre. Carsten, som da var blitt med i styret til Akershus Høyre og valgt inn i Bærum kommunestyre, var engasjert i Ja til EF-aksjonenen:

«Den voldsomme EF-motstanden i 1972 er blitt karakterisert som «en vekkelse» som gikk over hele landet. Befolkningen var delt i to. Selv om Kaci likte å provosere på sin måte, orket hun ikke å gå med Ja til EF-merket på jakken hver dag. Det var direkte ubehagelig. En dag hun hadde festet merket på jakkeslaget, ble hun spyttet på. Hjertet hennes hamret sint under EF-merket. Hva var det ved Europa som gjorde folk så redde og uforskammede? Carsten ble skilt fra sin vennegjeng fra skoledagene på grunn av sitt positive syn på EF. Han slapp ikke i inn i varmen igjen for nesten 30 år senere. EF-kampen var så steil at den til og med splittet familier. Det var som om alle påstander ble tillatt når følelsene tok overhånd.»

På Blindern var stemningen også amper, det var den revolusjonære 68-generasjonen som regjerte. De som hadde Pol Pot, Mao, Enhver Hoxas og Josef Stalin som forbilder. Kaci følte seg ikke velkommen. Politikken tok nå mesteparten av Kacis tid, og høsten 1972 rykket hun opp som formann i Bærum Unge Høyre. På det første Unge Høyres Landsforbund i 1973 og Kaci kom i sentralstyret. I mai 1974 holdt hun sitt første innlegg på moderpartiets landsmøte. På vei opp til talerstolen angret hun på klesvalget, et miniskjørt av cordfløyel.

I oktober 1975 var Kaci gravid og reiste sammen med Terje Svabø til Sovjetunionen for å opprette kontakt med opposisjonelle mot det sovjetiske regimet. Etter å ha kommet trygt hjem til Norge ble det avholdt pressekonferanse og det de kunne fortelle fra turen vakte oppsikt. Da Christina var ett år gikk turen til Tanzania og Sør-Afrika. Ettårsdagen ble feiret uten mamma, og Carsten, som senere skulle bli en stor støtte for Kaci, forstod den gang ikke Kaci's prioritering. I august 1976 ble Kaci leder av Unge Høyre.

I del to av boken Kaci min mamma er annet hvert kapittel Christina opplevelse av å ha en flink, pliktoppfyllende og hardt arbeidende politiker som mamma. En mamma som var svært lojal mot partiet. Som fikk mye motbør på grunn av sine standpunkter, ikke minst i kampen for fri abort. Også i eget parti. Men også mye ros. Oppturer og nedturer. Konflikten mellom politikken og hensynet til familien. 


"Da Kaci ble valgt inn på Stortinget i 1981 var om lag en fjerdedel av de 155 representantene kvinner. Til sammenlikning var kvinnene færre enn én av ti i 1969. Selv om den høynede kvinneandelen nok påvirket politikken, ga den seg få utslag i arbeidsformene på Stortinget. Kvinnene var i hovedsak eldre kvinner uten små barn, og møteplanen var ikke akkurat familievennlig. Gjennomsnittsalderen på stortingsrepresentantene var 47,8 år. Høyres representanter kunne skilte med et gjennomsnitt på 47,3 år. Småbarnsmoren Kaci trakk dermed snittet betraktelig ned med sine 30 år. De yngre kvinnene hadde noen felles kampsaker og kunne inngå samarbeid på tvers av partigrensene. Men likevel var det bare å innordne seg den maskuline kulturen fordi «slik har det alltid vært her»."

Det er spennende. interessant og lærerikt å lese om Kacis karrière og hvordan hun stod på bl a i kampen for likestilling.  Hvordan det norske samfunnet utviklet seg. Det er sårt å lese et barns savn etter mamma, en mamma hun måtte dele med partiet. Som ikke ble enklere i tenårene. Å hele tiden bli konfrontert med hva moren hadde sagt mv. Pågående journalister. Uforstandige lærere. Uforskammede mennesker. Eldre kvinner som ringer hjem til familien og sier at Kaci skal brenne i helvete for sin kamp for selvbestemt abort. Unge gutter som truer Kaci med at de skal voldta Christina. Det er ikke fritt for at jeg ofte hadde en stor klump i halsen av å lese om det Christina forteller. Etterhvert kommer det til en liten gutt som skal savne mamma like mye. 

Alle ville ha mer av Kaci. Da Kaci etter 17 år i politikken takket for seg:

««Lar barna gå foran partiet», var en av overskriftene i avisene: «Kaci ofrer seg for familien.» Jeg rystet på hodet. Var det ikke vi - familien – som hadde ofret? Var det ikke en større nyhet at partiet hadde gått foran barna i seksten år? For meg virket alt snudd på hodet. Partiet hadde hatt førsteretten på mamma så lenge jeg kunne huske.»

Jeg avslutter med en link til TV 2 sitt innslag om boken der Christina og Kaci er på besøk i studio:

17. apr. 2016

Dikt: Du må ikke sove av Arnulf Øverland - like aktuelt idag



Så stille det er, trodde ikke det var noen her, sa sørlendingen i går morges. Det oppleves ikke slik for meg, sa jeg fra stolen der jeg satt og leste; det surrer og går i hodet mitt over alt jeg leser. Dessuten når jeg tenker etter; det er alltid stille lørdag og søndag morgen. Jeg står opp tidlig og bruker de tidligere timene til å lese. Den beste lesetiden for meg. Bråket med støvsuger og vaskebøtta setter jeg i gang med senere.

Det er ikke bare det jeg leser, bøker og aviser, som surrer og går i hodet. Det er private ting og jobb. Og det jeg ser på TV. Selv om jeg ser lite på TV, får jeg med meg en del. Og noe fra radio på vei til og fra jobb.

Nå leser jeg boken Kaci min mamma av datteren Christina Five Berg. Jeg har lest 2/3 av boken, og den gjør inntrykk. Overraskende mange inntrykk og på mange områder. Setter i gang mange prosesser i hodet mitt. Mer om dette i et senere innlegg.

I boken skriver datteren til Kaci Kullmann Five om Kacis reaksjon på diktet Den røde front – 1937 - Du må ikke sove. Hun fikk boken med diktet, De hundrede fioliner (1968) av Arnulf Øverland, i julegave av Carsten (Five) i 1968, Carsten som hun senere giftet seg med:

«Diktet rystet henne inn i sjelen. Hvor manende versets enkle rytme hamret inn inntrykket av lidelse, krig, vold, smerte og død. Den skarpe kontrasten til hennes trygghet, overflod av mat, varme, kjærlighet var slående. Kunne man få dårlig samvittighet av å ha det så bra? Hun skrudde av leselampen, la hodet på dunputen, lukket øynene. «Europa brenner.» Bak øyelokkene så hun for seg groteske bilder, vridde blodige soldatkropper hengende i piggtråd, utbombede byer. Hun tenkte på fars historier fra krigen. Grensesonen hun hadde sett i Tyskland. «Du må ikke sove, du må ikke sove.» Hun hadde plikt til å hjelpe andre. «Du må ikke tåle sa inderlig vel, den urett som ikke  rammer deg selv.» Hun skulle være en av de gode, ikke bli en av dem som ikke brydde seg. Hun skulle engasjere seg og utgjøre en forskjell. Gjøre hva hun kunne for at Europa ikke skulle brenne igjen.»

Engasjementet på skolen fant andre veier enn det rent faglige: russestyret, elevrådet og NGS. Engasjementet ble satt pris på hos medelevene. Men det gikk ut over karakterene. Hun fikk formaninger fra rektor og faren. Moren oppmuntret datteren, og sa at jenter både kan og vil. 

Senere i boken leser jeg om da Kaci i 1989 etter et møte i USA fikk se TV bildene av murens fall, og hun tenkte tilbake da hun var i Tyskland med skiklubben og fikk se det splittede Tyskland, alle soldatene og kjente skrekken.

«Endelig skulle Europa forenes. Øverlands dikt om Europa i flammer skulle forhåpentligvis aldri bli aktuelt igjen. For alle som hadde vokst opp med at Berlinmuren splittet Europa, var det som nå skjedde, uvirkelig. Helmut Kohl imponerte med standhaftighet når det gjaldt integrering av Øst-Tyskland i ett samlet Tyskland, det nye hjertet i det voksende EF.»

Nei, vi må ikke sove. Nå er det en annen virkelighet. Diktet har fortsatt aktualitet. Både i Europa og andre steder på kloden. Hitler er borte, men vi har fått andre diktatorer som Assad, Putin og Erdogan. Jeg forsøker å lese variert, både de som uttaler seg og på ulike sider av meningsskalaen.  Men jeg stoler mindre og mindre på de politisk korrekte i den situasjonen Europa har kommet i. Det de kommer med er for meg teoretisk ønsketenkning. Jeg leser at de som utfordrer teoretikerne, f eks Matlary, Lurås og Storhaug, blir kritisert av denne eliten. Det finnes ingen fasit. Her som alltid er det historien som vil vise hva som var best å gjøre. Uansett; etterpåklokskapen er ingen klokskap.

 Fredag leste jeg denne artikkelen i Aftenposten:


Ayaan Hirsi Ali, aktivist og forfatter, er født i Mogasihu og flyktet til Nederland i 1992. Erklært ateist og har sittet i det nederlandske parlamentet. Hun laget i 2004 filmen Underkastelse i samarbeid med Theo van Gogh som ble myrdet samme år av en islamistisk terrorist. De har gjort der klart at deres neste offer er Hirsi Ali.

Jeg har lest mye om Churchill, og hans store og uttrykte skepsis til appeasement-politikken som bl a ble ført av ledende britiske politikere overfor Hitler før 2. verdenskrig. Politikken er også nevnt i denne boken der jeg siterer forfatteren på dette punkt:

Diktet til Øverland tror jeg at jeg ikke har lest hele av før jeg leste boken om Kaci Kullmann Five. Kun enkelte av versene. Jeg fikk frysninger da jeg leste det. Det ble trykket i Samtiden i 1935 og utgitt første gang i 1937:  

Du må ikke sove 


Jeg våknet en natt av en underlig drøm, 
det var som en stemme talte til mig, 
fjern som en underjordisk strøm - 
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig? 


-Du må ikke sove! Du må ikke sove! 

Du må ikke tro, at du bare har drømt! 

I går blev jeg dømt. 

I natt har de reist skafottet i gården. 

De henter mig klokken fem i morgen! 



Hele kjelleren her er full, 

og alle kaserner har kjeller ved kjeller. 

Vi ligger og venter i stenkolde celler, 

vi ligger og råtner i mørke hull! 



Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter, 

og hvem der kan bli den neste, de henter. 

Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre? 

Kan dere absolutt ingenting gjøre? 




Ingen får se oss. 

Ingen får vite, hvad der skal skje oss. 

Ennu mer: 

Ingen kan tro, hvad her daglig skjer! 



Du mener det kan ikke være sant, 

så onde kan ikke mennesker være. 

Der fins da vel skikkelig folk i blandt? 

Bror, du har ennu meget å lære! 



Man så: Du skal gi ditt liv, om det kreves. 

Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves! 

Verden har glemt oss! Vi er bedratt! 

Du må ikke sove mer i natt! 



Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap 

og tenke på hvad der gir vinning og tap! 

Du må ikke skylde på åker og fe 

og at du har mer enn nok med det! 



Du må ikke sitte trygt i ditt hjem 

og si: Det er sørgelig, stakkars dem! 

Du må ikke tåle så inderlig vel 

den urett som ikke rammer dig selv! 

Jeg roper med siste pust av min stemme: 

Du har ikke lov til å gå der og glemme! 



Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør! 

De puster på hatets og ondskapens glør! 

De liker å drepe, de frydes ved jammer, 

de ønsker å drukne oss alle i blod! 

Tror du det ikke? Du vet det jo! 



Du vet jo at skolebarn er soldater, 

som stimer med sang over torv og gater, 

og oppglødd av mødrenes fromme svig, 

vil verge sitt land og vil gå i krig! 



Du kjenner det nedrige folkebedrag 

med heltemot og med tro og ære - 

du vet at en helt, det vil barnet være, 

du vet, han vil vifte med sabel og flag! 




Og så skal han ut i en skur av stål 

og henge igjen i en piggtrådsvase 

og råtne for Hitlers ariske rase! 

Du vet, det er menneskets mening og mål! 



Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent. 

Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent. 

Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred, 

på arbeid, på samhold, på kjærlighet! 

Men den som ikke vil dø i en flokk 

får prøve alene, på bøddelens blokk! 



Jeg roper i mørket - å, kunde du høre! 

Der er en eneste ting å gjøre: 

Verg dig, mens du har frie hender! 

Frels dine barn! Europa brenner! 



Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær. 

Ute var glitrende stjernevær. 

Bare en ulmende stripe i øst 

varslet det samme som drømmens røst: 

Dagen bakenom jordens rand 

steg med et skjær av blod og brand, 
steg med en angst så åndeløs, 
at det var som om selve stjernene frøs! 




Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. 

- Vår tid er forbi - Europa brenner!