1. mar. 2013

Jeg er Zlatan av David Lagercrantz og Zlatan Ibrahimović

Jeg er sånn passelig interessert i idrett for tida. Norsk langrennssport får etter min mening ufortjent mye oppmerksomheter av norsk media. Og dette har ingenting med de norske utøverne å gjøre. De driver en idrett på linje med andre utøvere.

Idrett som fascinerer meg er friidrett. Håndball følger jeg med på. Jeg følger litt med på tennis og Wimbledonfinalen er et must. Drømmen er at Rafa Nadal skal være i finalen dette året. Han har hatt et langt avbrekk på grunn av skade og har nettopp begynt å spille igjen.

Bilde av Zlatan og Nadal tatt av Daily Sun i november 2012:



Fotball følger jeg med på når det er store mesterskap. Zlatan har jeg ikke hatt noen oppfatning av tidligere. Men mennesker som klarer seg i livet på tross av en dårlig start, har alltid fasinert meg. Det var det som gjorde at jeg kjøpte og leste boka "Jeg er Zlatan" av David Lagercrantz og Zlatan Ibrahimović høsten 2012.  Den ble utgitt i 2011 og på norsk er den utgitt på Font forlag og er på 380 sider.



Les forlagets presentasjon av boken.

Et løvetannbarn er et barn som klarer seg gjennom oppveksten på tross av nesten umulige oppvekstforhold. Og leser man om oppveksten til Zlatan, så er det nesten utrolig at han er blitt en suksess på fotballbanen. Fattiggutten fra Malmø.

Han er en bølle, og det innrømmer han selv. Men selv om man ikke kan forsvare hans opptreden i enkelte situasjoner, så gir han oss en forklaring ved denne boka.  

I tillegg til at vi får vite om en brutal barndom, gir boken et innblikk i den verden fotballproffer lever i. Og det er ikke noe "kjære mor" selv om de tjener godt. Når en klubb betaler mye penger for deg, da har du et enormt press på deg til å levere. Jeg likte hvordan den er skrevet; det er som å høre Zlatan fortelle.

Et utdrag fra boka:

«Vi bodde i fjerde etasje i Cronmans väg, og vi holdt ikke med klemmer og sånt. Ingen spurte: «Hvordan har du hatt det i dag, lille Zlatan», ikke noe sånt. Ingen voksne hjalp til med lekser eller lurte på om vi hadde problemer. Vi måtte klare oss selv, og det nytta ikke å klage om noen hadde vært stygge. Det var bare å bite tennene sammen, og det var kaos og bråk og en del slag og smell. Men det er klart at iblant håpte man på litt sympati. En dag falt jeg ned fra et tak i barnehagen. Jeg fikk en diger blåveis og sprang gråtende hjem og venta meg en klapp på hodet, eller ihvert fall noen vennlige ord. Jeg fikk en ørefik.

«Hva hadde du på taket å gjøre?»

Det var ikke: «Stakkars Zlatan.» Det var: «Forbanna idiot som klatra opp på et tak, her har du en lusing», og jeg fikk helt sjokk og trakk meg unna, eller jeg stakk ut. Muttern hadde ikke tid til å trøste, ikke da. Hun vaska og sleit for å forsørge oss, hun var en skikkelig fighter. Men hun orka ikke så mye annet. Hun hadde hatt det tøft, og vi hadde alle et forferdelig temperament. Det var ikke noe vanlig svensk prat hjemme, akkurat, ikke noe: «Send meg smøret er du snill, kjære», men heller: «Hent melken, din idiot! >

Det var dører som smalt og muttern som gråt. Hun gråt ofte.

Hun har min kjærlighet. H u n har måttet slite i livet. H u n vaska omtrent fjorten timer i døgnet, og av og t i l ble vi med og tømte papirkurver og sånn og fikk litt lommepenger. Men innimellom brast det for muttern. Hun slo oss med tresleiver, og det hendte at sleivene gikk i stykker og da fikk jeg pelle meg av gårde og kjøpe en ny, som om det var min feil at hun hadde slått så hardt. Jeg husker spesielt en dag. Da hadde jeg kasta en murstein i barnehagen, og den spratt og hadde på en eller annen måte knust en vindusrute, og da muttern fikk høre om det, klikka hun. Alt som kosta penger, gjorde henne fly forbanna, og hun slo meg med sleiva. Bang bom! Det gjorde vondt, og kanskje gikk den i stykker igjen. Jeg vet ikke. Av og til fantes det ingen sånne sleiver igjen hjemme, og en gang k om muttern etter meg med en kjevle. Men da kom jeg meg unna, og jeg snakka med Sanela om det.

Sanela er mitt eneste helsøsken. H u n er to år eldre. Hun er en tøff jente, og hun syntes vi skulle kødde  l i t t med mamma. Faen, slå oss i huet! Helt sjukt! Sa vi gikk på ICA og kjøpte noen sånne sleiver, tre for t i kroner, og ga dem t i l mamma i julepresang.

Jeg tror ikke hun ferska ironien. H u n hadde ikke overskudd t til det.  Det måtte stå mat på bordet. Alle kreftene hennes gikk med til det. Vi var mange hjemme, halvsøstrene mine også, som seinere Forsvant ut av familien og brøt med oss alle, også lillebror Aleksander kalt Keki, og pengene strakk ikke t i l. Ingenting strakk t i l. De eldre søsknene tok hånd om oss små. Vi hadde ikke klart Oss ellers og det var mye makaroni med ketsjup og måltider hos kompiser eller tante Hanife, som bodde i samme hus og var den første av oss som k om t i l Sverige."

1 kommentar: