Kvinne i Polarnatten av Christiane Ritter - kan lese digitalt på Nasjonalbibliotet

 DS Lyngen

«Da tuter det tre ganger der ute. Det er «Lyngen» som for siste gang hilser oss farvel. Så setter den seg i bevegelse, og langsomt forsvinner den i tåken.

Nå er vi alene for et helt år.»

«Lyngen» er DS Lyngen, dampskipet som fra 1934 gikk i Svalbardruten om sommeren.  «Vi» er Christiane Ritter som har skrevet boken jeg nå har lest, Kvinne i Polarnatten, og ektemannen Hermann Ritter. Det er sommeren 1934. De har reist med Lyngen fra Kingsbay der Herman ventet på Christiane som ble satt i land fra en navnløs «oceandamper» som hadde 1 400 passasjerer. Et skip som vi i dag kaller for cruiseskip som hun reiste med fra Hamburg. Skipet gikk langs kysten av Norge og var innom Tromsø før ferden gikk til Svalbard.  Det var ikke få advarsler hun møtte på vei mot Spitsbergen der mørketida er fra oktober til februar.

Kvinne i polarnatten ble utgitt i 1938 og ble oversatt fra tysk til mange språk. Men det var først i 2002 den ble utgitt på norsk: Bokdrøm ble virkelighet. Forfattere og ektefellen foran hytta på Gråhuken: 

Boken innledes slik:

«Det har alltid vært min manns høyeste ønske å få bo og leve i en hytte i Arktis. Når noe ikke var som det skulle i vårt hjem, kortslutning, rørbrudd, eller hvis ganske enkelt husleien hadde steget, sa han alltid at noe sånt kunne aldri skje i en hytte i Arktis.

Etter en vitenskapelig ekspedisjon ble min mann igjen på Spitsbergen der han drev ishavsfangst med en kutter, og om vinteren når alt var tilfrosset, drev han pelsdyrjakt på land. Brev og telegrammer kom fra det høye nord: «Forlat alt der hjemme, og kom til meg i Arktis!»

Men for meg som for alle andre mellomeuropeere, var Arktis ensbetydende med kulde og ensomhet. Jeg bestemte meg ikke med en gang. Men langsomt begynte dagbøkene hans å fascinere meg. De fortalte om reiser til vanns og over is, om dyrene og om villmarkens sjarm, om den selsomme belysning over landskapet og om den forunderlige forandringen som skjer med ens eget jeg i den verdensfjerne polarnatten. Det var nesten aldri snakk om kulde, mørke, storm og strabaser.

Jeg så for meg den lille vinterhytten i et stadig vennligere lys. Som kvinne og husmor trengte man jo ikke å være med på de farlige turene om vinteren. Man kunne bli igjen ved den varme ovnen i hytta, strikke strømper, male det man så gjennom vinduet, lese tykke bøker i ro og mak langt fra verden og - ikke minst - sove av hjertens lyst.»

På vei med Lyngen fra Kingsbay til Gråhuken:

«Ferden går en dag og en natt gjennom tåke. Innimellom ser vi igjen de bleke isflakene på vannet. Så bærer det mot Gråhuk-kysten hvor hytta vår ligger. Jeg har ingen anelse om i hvilken retning vi farer eller hvor vi er.

Min mann betror meg at han har fått med seg en mann for denne vinteren.

«Jeg vet jo ikke hvordan du vil trives i Arktis. I alle fall vil jeg ikke la deg bli altfor lenge alene i hytta, og jaktterrenget mitt er stort i år. Karl, som blir med oss, har jeg kjent lenge. Han var stasjonert på Bangenhuk i fjor og er en kjekk og ordentlig kar, hjemmehørende i Tromsø. Han er egentlig ishavsskipper og harpunér av yrke. Egentlig hadde han tenkt å reise hjem denne sommeren, men da jeg spurte om han ville være «oppe» et år til, svarte han ja uten å betenke seg et øyeblikk. Karl er en ekte spitsbergennarr.»

«Hallo, Karl!» roper min mann tvers over båten. Karl kommer. En pen, blond gutt med lystige blå øyne, omkring tjue år gammel, etter min vurdering. Vi håndhilser og ler mot hverandre. Noe videre kan vi ikke si da Karl ikke snakker tysk og jeg ikke norsk. Vi er alle tre i god stemning, men av forskjellige grunner. Min mann gleder seg til en ordnet husholdning, jeg gleder meg til å oppleve den lovpriste villmarkens sjarm, og Karl (noe han meget senere tilstod for meg) gledet seg til en helt bestemt sensasjon. Han trodde for visst at «dama fra Sentral-Europa» skulle bli gal i vinterstormene og ensomheten i mørketiden.»

Men Christiane overlevde til tross for alle strabasene hun møtte dette året. Hun døde i 2000 og da var hun 103 år.

Jeg har lest papirutgaven. Boken kan også leses digitalt her på Nasjonalbiblioteket. Historien er omtalt på nettsidene til Norsk Polarhistorie:  Christiane Ritter.

Forlagets omtale:

«I 1934 overvintret forfatteren sammen med sin mann, den kjente Svalbard-vennen Hermann Ritter og Tromsø-mannen Karl Nicolaisen på Gråhuken, helt nord på Svalbard. Det ble en veldig overgang for henne å komme fra det sentrale Europa og til de ugjestmilde forholdene i Arktis. Men hun sterkt grepet og fascinert av den arktiske naturen. Beretningen om denne overvintringen skiller seg fra den typiske fangstmannshelts beretning. Christiane Ritter var maler, og med kunstnerens blikk 

Demokratiets langsomme død. Den nye intoleransen av Hanne Haaland Matlary

 

«JEG ER IHUGA EUROPEER, gift med en utlending og har fire barn som er norsk-ungarske og som har gått på fransk skole. De er hjemme i tre land, minst - Norge, Ungarn og Frankrike. Vi er en multikulturell familie som er innom Gardermoen oftere enn de fleste. Mitt fagfelt er internasjonal politikk. Jeg har jobbet med dette i alle år, både som statssekretær i UD og akademisk, med sikkerhetspolitikk og Europa.

Jeg skriver vanligvis om sikkerhets- og utenrikspolitikk, det jeg kan best - men denne boken handler om vårt vestlige demokrati. Jeg er bekymret over utviklingen. I et nøtteskall handler det om intoleransen overfor motsatte synspunker og innskrenket ytringsfrihet. Denne er størst når identitetspolitikken, også kalt wokeisme, slår til mot dem som mener noe annet enn den om kjønn, rase og etnisitet. Men også mindre ekstreme trender minsker demokratisk frihet. Her skal jeg nevne tre eksempler jeg kommer til å vende tilbake til: den politiske korrektheten om migrasjon, Brexit og familiepolitikk.»

Hanne Haaland Matlarys bok Demokratiets langsomme død med tilleggstittelen Den nye intoleransen ble utgitt i 2022. Det er lenge siden i den tida vi lever i. Det har skjedd mye rundt temaene hun skriver om i boken. På mange områder heldigvis. Som at wokeismen nå imøtegås i langt større grad. I motsatt retning de negative konsekvensene for Europa at Trump ble valgt til president i USA for andre gang.

Man behøver ikke å være enig med Matlary i alt hun skriver om for å ha utbytte av boken. Sitatet over er starten på første kapittel Polarisering: når uenighet blir krig. Det er seks kapitler i boken. Kapittel fem har tittelen Arroganse: Øst Europa som Prügelkneipe.

«I Sentral-Europa er det en enorm opptatthet av nasjonens overlevelse, noe vi overhodet ikke tenker på i vest. Dette er en helt fjern problemstilling i Norge. Men for polakker og ungarere er dette helt reelt. Deres nasjoner har ofte vært invadert, presset og utslettet, som da Polen ble delt. For ungarerne er det også språket: et finsk-ugrisk språk som er omringet av slaviske språk. Har det noen fremtid uten nok ungarere i verden?

Ungarn har flere millioner av sine landsmenn utenfor sine grenser, og myndighetene er intenst opptatt av at disse skal kunne forbli ungarske, lære ungarsk, nyte minoritetsrettigheter. Polen er ekstremt opptatt av sin kristne nasjon. Da landet ble delt, besto nasjonen gjennom språket og ikke minst kristendommen. Jomfru Maria er polens vernehelgen; pave Johannes Paulus II var den store polske frihetskjemper som fikk den polske marionettregjeringen i kne. Dette skjedde for bare 30 år siden. Det katolske kirke er uløselig knyttet til den polske nasjon, som den 1000-årige kristne historie utgjør mye av den ungarske nasjonale identitet.»

Jeg jobbet for år tilbake sammen med Maria som hadde flyktet fra Ungarn da landet ble okkupert av Sovjetunionen. Det jeg forstod var at livet hennes ikke var enkelt. At hun savnet familien i Ungarn. Selv om vi etter hvert ble gode kollegaer ble vi ikke så nære at jeg spurte om det som skjedde før hun kom til Norge. Jeg hadde heller ikke kompetanse nok om Ungarn til å stille spørsmål eller helt forstå hvor vanskelig hun hadde det. Jeg kan ikke huske at Sovjetunionens invasjon av Ungarn var et stort tema under historietimene på grunnskole og videregående skole. Det jeg har lært om Ungarns historie har jeg lest meg til. Ikke minst etter at datteren min startet med studier i Ungarn og jeg kjente behov for påfyll. Det er vel ingen tvil om at det blir en kulturkollisjon når en ungdom fra liberale Norge møter det ungarske samfunnet. For om jeg ikke lærte mye som skjedde i Ungarn i sovjet-tiden, er det vel neppe noe stort tema i norsk skole i dag.  Undervisningsinstitusjonene er svært forskjellig fra de norske. Og dessverre, så «indoktrineres» vi at det norske er fasiten. Dette er med å påvirke hvordan man møter de ungarske studieinstitusjonene. 

Forlagets omtale:

«Med sin unike erfaringsbakgrunn fra norsk og internasjonal politikk, har professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary spesielle forutsetninger på å forklare et av vår tids aller viktigste politiske spørsmål: Polariseringen mellom folk og elite. Med eksempler fra både Norge og utlandet viser hun hvordan sunn uenighet ødelegges av offermentalitet og moralisme. Vestlige politikere har fjernet seg fra velgerne i spørsmål som innvandring, familiepolitikk og overnasjonale løsninger uten demokratisk forankring.»