Ro: om Sognefjorden og ein lang rotur heim av Sigri Sandberg

 

Boka som jeg nå har lest Ro: om Sognefjorden og ein lang rotur heim av Sigri Sandberg ble så vidt omtalt i NRK TV programmet Der ingen kunne tru at nokon kunne bu i 2022, samme år som boka ble utgitt:

«Ytre Eikjo og Svalbard: Sigri Sandberg og Steinar Rorgemoen treng ein ny start. Dei lengtar etter ro og eit enklare liv nær naturen. Men éin aude, veglaus plass er ikkje nok.»

Jeg ble påminnet om boken i et innlegg her på bloggen Kleppanrova

Jeg blåste støv av Det store Norges atlaset og fulgte roturen fra starten i Eivindvik, ytterst i Sognefjorden til Luster der Sigri Sandberg driver en eplegård. Bokens innhold og det å følge turen på kartet ga meg en fin leseopplevelse. Du kan også høre Sigri Sandberg snakke om boken her i radioprogrammet Drivkraft.

Forlagets omtale:

«RO I VÅR LENGSTE FJORD Sognefjorden er ein lang, bratt dal fylt av havvatn og forma av isbrear gjennom millionar av år. Sigri Sandberg er ei rastlaus tobarnsmor som bur fleire stader. Uroa veks med ei hanglande verd og sjukdom og død i nær krets. Ho lengtar etter ro. Sandberg bestemmer seg for å ro Sognefjorden, dei over tjue milene i verdas lengste farbare fjord, i ein gammal trebåt. Ho startar ytst i havet der ho budde som lita, og ror innover mot garden der ho delvis bur no. Undervegs fortel ho om korleis fjorden vart til, om kvardagen då fjorden var riksvegen, om vind og straumar og livet over og under vatn. Ho ror med mannen, venninner og mora - på ulike strekk. Det blir bølger og dramatikk, men også blikstilt vatn, song og nakenbading. Men finn ho ro? Ro er ei vakker forteljing om vår lengste fjord - og eit forsøk på å finne heim.»

Eirik Raude av Øystein Morten – interessant og lærerik oppdagelsesferd

 

«Blant de få tingene alle historikere vet, er at historien aldri gjentar seg, annet enn i søknader om penger der fortidens hendelser må gjøres dagsaktuelle.

Likevel er historie viktig i de fleste samfunn fordi fortellingene om fortiden former fremtiden. Eirik Raude hadde antagelig igjen og igjen blitt fortalt om tippoldefaren sin Okse-Tore, og kanskje enda oftere om broren hans, NaddOdd — han som hadde drevet ut av kurs og oppdaget Island.

Jeg ser for meg hvordan de mante frem denne fortellingen til underholdning og nytte rundt ilden inne i langhuset i de lange vintermånedene på Jæren, om høvdingen Nadd-Odd som ikke fikk være i fred i Norge, som pakket sammen husholdet sitt og satte kursen for Færøyene, ble tatt av vinden og drev av gårde til han så den fremmede øya med is og vulkaner stige opp av havet. Nadd-Odd var en av forfedrene som levde videre i Eirik Raude da han satte av gårde med faren mot Island i 960, og ikke minst da han tjue år senere bestemte seg for å utforske et nytt land han hadde hørt fortellinger om enda lenger mot vest. Senere fulgte sønnen Leiv Eiriksson i det samme kjølvannet og var den første som utforsket Vinland.»

Eirik Raude av Øystein Morten har siden utgivelsen i 2022 stått på «huskelista» som jeg har opprettet over bøker jeg planlegge å lese. I sommer var tidspunktet å lese boken. Den skuffet ikke. Boken var langt bedre enn jeg hadde forestilt meg. På den negative siden synes jeg bokomslaget er kjedelig og jeg hadde ønsket meg flere bilder.

«Sagaen om Eirik Raude er kort, ikke mer enn seksten vanlige boksider, og bare én av disse sidene har Eirik som hovedperson; i resten av sagaen er han en biperson som dukker opp innimellom. Det er altså én side, førti setninger, som forteller historien om en av de mest berømte vikingene noensinne. Disse setningene er blant litteraturhistoriens mest innholdsrike: Det begynner med drap og oppbrudd fra Norge, Eirik tar så land helt nord på Island, gifter seg inn i en legendarisk høvdingefamilie, starter en liten krig, blir dømt fredløs og flykter av gårde og finner Grønland, der han grunnlegger et nybyggersamfunn. Alt sammen trykt inn på én side i sagaen.

Den samme fortellingen om livet til Eirik Raude fra han forlater Norge til han etablerer seg på Grønland, står også i Grønlendingenes saga og i Landnåmabåk. 

Én side, fem minutter, så vet du hva sagakildene forteller.»

Men som boken viser, det skal langt mer jobb til for å skrive boken.

Jeg har vært bombastisk på at Grønland skal jeg aldri reise til. Island kanskje. Færøyene ganske sikkert. Etter å ha lest boken om Eirik Raude er Grønland komme opp som et interessant reisemål. I tillegg, hvorfor ikke reise sjøveien fra Danmark til Island og Færøyene med MS Norøna slik Erik Morten og sønnen gjorde:

«Det er i slutten av februar 2020. Senere på dagen skal vi ta skipet M/S Norrøna til Island via Færøyene. Sigurd er interessert i båter og har de siste årene spurt om vi kunne dra på cruise. Antagelig var det mer Middelhavet enn Nordsjøen han hadde tenkt seg, men M/S Norrøna er i hvert fall like stor som en cruisebåt og har svømmebasseng, utendørs fotballbane, kino, treningsrom og restauranter.»

Om Eirik Raudes farkost mv.;

«Det at han og faren reiste til Island for å ta land der, forteller også mye om hva slags ressurser de hadde, og hva slags mennesker de var.

Til overfarten til Island måtte de bruke en stor knarr, av typen som var rundt 20 meter lang og 6 meter bred, beregnet til last og transport av folk og fe i vikingtiden. Skipene emigrantene reiste til Island med, krevde rundt 25 000 arbeidstimer i byggeprosessen. Skipsseilet hadde ull fra flere tusen sauer, og omtrent 300 timer med veving lå bak det ferdige produktet. Båtene hadde materiale fra rundt 100 store eiketrær, 3 tonn med jernmalm trengtes til de 500 kiloene med nagler, og de måtte skaffe over 1000 meter med rep, helst fra sel- eller hvalrosskinn fraktet fra Sibir. De måtte ha 18 kubikk med fururøtter til tjæren skipet skulle behandles med, og så videre.¹⁴

Det var en slik «millionærfarkost» Eirik og faren Torvald gjorde klar til avreisen til Island. Bare de aller mektigste i samfunnet hadde råd til et slikt skip. Et kvad fra 900-tallet forteller at det å leie en knarr til én kort handelstur kostet over en halv kilo med sølv. Både det å bygge og vedlikeholde et skip krevde store ressurser.

Jeg skriver altså ikke om vanlige folk som måtte flykte. Jeg skriver ikke om en mann som mistet temperamentet i affekt og drepte andre. Jeg skriver om samfunnets rikeste og mest respekterte som følte seg truet av noen innenfor den samme overklassen."

Det var noen smakebiter fra en interessant og lærerik bok.

Forlagets omtale:

«Sagaen om Eirik Raude er kort. Den forteller at han flykter fra Norge til Island etter et drap, gifter seg inn i en høvdingfamilie, innleder en liten krig, utforsker et gedigent land mot vest og kaller det Grønland. Så grunnlegger han et nybyggersamfunn på Grønland før landet kristnes mot hans vilje og sønnene utforsker Amerika. 

På et kvarter har du oversikt over alt vi vet om Eirik Raude. 

Eller kanskje ikke. 

For bak sagaenes fortettede formuleringer skjuler det seg et hav av hendelser og sammenhenger som ennå ikke er oppdaget. I denne boken undersøker Øystein Morten hva Eirik Raude egentlig var ute etter på Grønland, og hva som var bakgrunnen for reisene videre vestover til Vinland.

Bli med på en oppdagelsesferd til norrøne bosetninger i polare strøk!»

Å leve med strev av Ole Manus Vik – vi kan ikke forvente å ha det bra hele tiden

 

«Livene våre innrammes av noen eksistensielle grunnvilkår som vi ikke kan endre på. Dersom vi klarer å forsone oss med disse, kan vi forhåpentligvis redusere risikoen for å leve liv der vi kaster bort tid og krefter på å forsøke å få bukt med de tingene som er ment å være der. Ting som uroen for morgendagen, sorgen over alt som har gått tapt, og den dårlige samvittigheten for det vi burde ha gjort annerledes.

Alt dette er naturlige bestanddeler av livene våre, også de livene som er gode. Å leve er så vanskelig at ingen med rimelighet kan forvente å leve helt uten en ubehagelig stor mengde engstelse, sorg og bekymring. Kjenner vi til de eksistensielle grunnvilkårene, blir det dessuten lettere å gjennomskue alle de forenklende og idylliserende forestillingene i samfunnet om hva som utgjør et godt liv, inkludert alle de snusfornuftige og bedrevitende påstandene om «lykken» som til stadighet kastes etter oss.

På mange måter vil denne boken derfor ikke være noe mer enn et forsøk på en utdypende problembeskrivelse av hvorfor det er så vanskelig å leve, for ikke å snakke om hvor vanskelig det er å leve godt. «

Sitatet over er fra boken Å leve med strev med undertittelen Det er ikke meningen at vi skal ha det bra hele tiden. Forfatteren Ole Magnus Vik er filosof og psykolog og praktiserer i eksistensiell terapi, og boken ble utgitt i 2025.

I år fikk jeg endelig sett filmen Manchester by the Sea (2016). Det var Per Petterson som skrev om filmen i en av sine bøker. Filmen gjorde stort inntrykk på meg, og jeg har sett den to ganger. En av scenene som fikk meg til å tenke at det finnes opplevelser i livet man ikke kommer over, og som er årsaken til at valgte å lese boken til Ole Magnus Vik, er der hovedpersonen Lee Chandler (Casey Affleck) svarer nevøen i filmen Patrick Chandler (Lucas Hedges) om årsaken til et valg han tar;  «I can't beat it. I can't beat it. Sorry.»

Jeg har ikke opplevd det Per Petterson har opplevd eller det Lee Chandler i filmen Manchester by the Sea har opplevd. Men som de fleste andre har det vært perioder i livet som har vært vanskelige og som har satt sine negative spor. Som gjør at jeg tidvis opplever livet som strevsomt. Hvordan kan jeg, et privilegert menneske i «lykkelandet» Norge oppleve livet som strevsomt er noe jeg ofte bebreider meg for, uten at det er til noen hjelp.

Det var i Aftenposten i mars at jeg leste om boken:

«– Mange sitter igjen med en følelse av å være helt håpløse. Psykolog advarer mot enkle lykkeråd.

Det finnes ingen enkel oppskrift, mener psykolog og filosof Ole Magnus Vik.»

Boken til Ole Magnus Vik er oppdelt i 18 kapitler. I kapittel 2 Det er ikke meningen at vi skal ha det bra (hel tiden) skriver han:

«Livsforventningen til mange av oss er altså å ha en stabil indre positiv grunnstemning som tidvis avbrytes av forbigående, forutsigbare og forståelige negative fornemmelser. Men det er neimen ikke sikkert at dette er en spesielt god forståelse av konseptet lykke, snarere tvert imot. Faktisk tror jeg denne forståelsen sannsynligvis bidrar til mer livsstrev enn nødvendig. Og det har jo virkelig ingen hensikt. Å leve er tross alt ganske vanskelig i utgangspunktet. Livet er som et dataspill som er mer enn krevende nok på normal vanskelighetsgrad. Så det er virkelig ingen grunn til å skru vanskelighetsgraden opp.»

Det er ingen pessimistisk bok, men en bok som bekrefter at det finnes ingen mirakelkur når livet kjennes kjipt. En må bare stå i det. 

Forlaget om boken:

«Livet er faktisk ikke så lett. Kanskje er meningen med livet rett og slett å erkjenne dette, og lære oss hvordan vi skal leve med livets strev. En klok og innsiktsfull bok fra psykolog og filosof Ole Magnus Vik, uten forenklede oppskrifter på lykke.

Hvordan kan vi leve godt? Dette spørsmålet har vi mennesker stilt oss selv gjennom hele historien. Det finnes ingen enkle svar. Utenom dette ene: Livet er et strev.

Denne livsnære, men samtidig filosofiske boka tar for seg strevet i vennskap, ekteskap, livskriser, grubling og trøst – alle de krevende situasjonene og relasjonene vi står i som mennesker. Med utgangspunkt i eksistensfilosofi og erfaringer fra terapirommet har Ole Magnus Vik skrevet en selvhjelpsbok uten enkle svar. Derfor er dette en bok som virkelig er til hjelp når vi skal finne vår egen vei gjennom livsstrevet.»