Korset – siste bind i trilogien om Kristin Lavransdatter - historien fascinerer meg om og om igjen

 

«Hva skjer når vi skriver?

Hva er disse kreftene som gjør at ord kan skape verdener, hvordan kan det ha seg at noe kan bevege seg fra å være en vag ide, en fornemmelse et sted i magen eller hjertet hos skriver, til å bli et dikt som puster alene, og forundrer selv den som har skrevet det? Eller en fagartikkel som bringer en ny og klar tanke inn i verden? Eller en roman som mange år etter forfatterens død får en leser til å briste i gråt fordi hun nettopp har møtte noe levende?»

 

Romanen Korset av Sigrid Undset fikk meg til å tenke på sitatet over som er fra innledningen i Skriveboka til Merete Morken Andersen. Historien om Kristin Lavransdatter er bare fantastisk. Punktum.

 

Forlaget beskriver romanen slik:

 

«Korset er tredje bind i trilogien om Kristin Lavransdatter, et verk Sigrid Undset fikk Nobelprisen i litteratur for i 1928. Handlingen i trilogien er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og Korset avslutter historien om Kristin og Erlend og deres konfliktfylte kjærlighetssamliv. Som gammel ser Kristin endelig sammenhengene mellom sitt jordiske liv og forholdet til Gud. Hun vandrer pilegrimsveien til Nidaros, der hun avslutter sin livsgjerning som nonne i et kloster.»

 

Syv sønner har Kristin og Erlend når romanen starter der den yngste, Munan, er fire år og den eldste sønnen Nåkkve (Nikualus) er 16 år. Hun har mange bekymringer for sønnene, de samme bekymringen har ikke den lettsindige Erlend:

 

«— Hun skjønte nok at Erlend var såre vanskelig stillet. Fra han satt på sin fostermors kne hadde han aldri visst annet enn at han var båret til å byde og råde over alt og alle omkring sig. Og hadde han latt sig råde med og byde over av andre, så hadde iallfall mannen aldri skjønt det selv.

Han kunde umulig være slik som han lot. Han måtte vel vantrives her. Hun selv —. Farsgården på bunnen av den stille, stengte dal, de flate jorder efter elvens blanke slyng gjennem olderskogen, gårdene på de dyrkede bøer lavt nede ved fjellfoten og stupsteile bergsider over, med grå skar mot himmelen høit oppe, ras av lys ur nedover og granskog og løvskog krabbende opover gjennem liene fra dalen av — nei, dette tyktes ikke mere henne selv den vakreste og tryggeste heim i verden. Her var stengt. Erlend måtte vel synes her var stygt og stengt og utrivelig.

Men ingen kunde merke annet på ham enn at han trivdes vel —«

 

Som omtalen viser til, er forholdet mellom ektefellene konfliktfylt og når det ser ut som om de kan finne sammen igjen blir Erlend drept:

 

«AIle ilder brenner ut omsider.

 

«Der kom en tid da disse ordene til Simon Darre klang igjen i Kristins hjerte.

Det var om sommeren det fjerde året efter Erlend Nikulaussøns død, og av sønneflokken var bare Gaute og Lavrans tilbake hos moren på Jørundgård. To år i forveien var den gamle smien brent, og Gaute bygde op en ny nord for gården opover mot storveien. Gamlesmien hadde ligget syd for husene ned mot elven i et lavt sveip på jordet mellem Jørundshaugen og nogen veldige røiser som skulde være ryddet av jordene i forn tid. Næsten hvert år under flomtiden gikk vannet innover helt frem til smien.»

Hver gang jeg har lest historien om Kristin Lavransdatter, og det har jeg gjort noen ganger,  har jeg funnet noe nytt som jeg lar meg berøre av. Denne gangen var det Kristins livs i Korset som traff meg mest. Tror Kristin ville, som meg, nikket gjenkjennende til det Kari Bremnes synger om i sangen Det er mykje som er trist fra albumet Og så kom resten av livet:

«Det e mykje som e trist

                                når du får leita litt

og det e ikkje bestandig

du ska leite lenge heller

når du kommer dæ i stemning

står tragedian i kø

                                              du kan bære bynn å blø»

 

Småting som dette (Small Things Like These) – god roman av Claire Keegan

 

«Furlong hadde arbeidet seg opp fra ingenting. Mindre enn ingenting, ville nok noen si. Moren hans var blitt gravid som sekstenåring, mens hun jobbet i huset hos Mrs. Wilson, som var enke og protestant og bodde i herskapshuset noen kilometer utenfor byen. Da det ble kjent hvordan det var fatt med moren, og familien hennes gjorde det klart at de ikke ville ha noe mer med henne å gjøre, hadde Mrs. Wilson, i stedet for å sende moren på dør, latt henne bli boende i huset og beholde arbeidet. Den morgenen Furlong kom til verden, var det Mrs. Wilson som hadde fått moren på sykehus og hentet dem hjem igjen. Det var den første april 1946, og enkelte sa at det kom til å bli en narr av gutten.»

 Igjen en god roman fra den irske forfatteren Claire Keegan. Småting som dette ble utgitt i 2021 og på norsk samme år. Jeg ser frem til å lese romanen I seneste laget, det er ventetid på 3-5 uker på biblioteket.

 Forlagets omtale av Småting som dette:

«Det er jul i den lille irske byen New Ross, og kullhandleren Bill Furlong har det travelt med årets siste leveranser. Hjemme forbereder han høytiden med kona og de fem døtrene. Aller siste tur, på selve julaften, går til byens nonnekloster. Her møter Bill et menneske som virvler opp hans egen fortid, og som stiller ham overfor et moralsk dilemma. Skal han sikre seg og familien, eller lytte til sin egen samvittighet?

Småting som dette er en tidløs julefortelling om menneskelighet og mot.»

De stjernekyndige av Vetle Lid Larsen – en eventyrlig historie fra virkeligheten krydret med forfatterens fortellerglede

 

«To menn, begge lave, ingen påfallende trekk. Jeg ikke ha lagt merke til dem om jeg hadde passert dem på gaten.

Mann én: lav, tett, velformet hode. Uttrykksløs.

Mann to: lav, tett, stort hode. Uttrykksløs.

Hell og Sajnovics så ut som hverandres speilbilde. En ung og en eldre variant. Det var Sajnovics som hadde det store hodet. Han hadde dessuten digre hender og smilte hjertelig. «Er det De som er studenten?» sa han på tysk da jeg grep ham i neven.

« Borchgrevink. »

«Freut mich.»

Romanen De stjernekyndige skrevet av Vetle Lid Larsen ble utgitt i 2023 og er godt mottatt av kritikerne. Grunnlaget for romanen er denne historien som er omtalt her på Forskning.no:

«Dette er historien om jesuittpresten Maximilian Hell som reiste fra Wien til Vardø for å se Venus passere foran Sola i 1769. Observasjonene hans var så gode at han ble beskyldt for juks!»

Historien er så levende fortalt og krydret med forfatterens diktning at det er en fryd å lese. For en film dette kunne blitt.

 Du kan høre han fortelle om romanen og mye mer her i NRK programmet Drivkraft:

«Forfatteren mener å skrive er noe av det vanskeligste som finnes: - Hvis du synes det er gøy å skrive, da er du en dårlig forfatter.»

Det er ikke vanskelig for programlederen å få Vetle Lid Larsen til å fortelle – også programlederen lar seg more over fortellergleden til forfatteren.

Forlagets omtale av De stjernekyndige:

«En historisk pageturner inspirert av faktiske hendelser. Tre menn. Et svimlende mål. En desperat reise gjennom Norge. I 1767 får keiserlig hoffastronom i Wien, Maximilian Hell, en overraskende oppgave: Reise så langt nord og øst det er mulig å komme i den kjente verden for å observere Venuspassasjen. Det er en ferd på 5000 kilometer, under brutale forhold, til klodens mest ugjestmilde sted, Vardø, med ett overordnet mål for øye: å fastslå jordens avstand til solen. Det er en ekspedisjon som skal ta flere år, utstyrt med tidens fremste teknologi, fulgt med argusøyne av klodens samlede vitenskapelige elite, stillet overfor uløselige problemer; logistikk, isolasjon, indre motsetninger og voldsomme naturkrefter. Men Maximilian Hell har Gud med på ferden. Og den mislykkede nordmannen Jens Finne Borchgrevink.»