Lyset bak øynene (Lopotti) av Tommi Kinnunen

«Det er to slags mennesker, de som drar, og de som blir. De som dro, lengter alltid tilbake til det de har revet seg løs fra. De kommer på besøk, forteller om livets merkverdigheter og håper samtidig at de som ble igjen, aldri må forandre seg. At de forblir akkurat sånne som en kan komme tilbake til for å minnes de gamle uskyldstidene. De som er blitt igjen, forandrer seg så langsomt at de ikke ser bevegelsen selv. Bare de som dro, merker når de kommer på besøk at det ikke fins noen barndom lenger. Tapetet har falmet i stuene, foreldrene er blitt grå ved tinningene, ordene er også andre enn da de var barn. Noen drar og noen blir, og begge parter misunner den andre. Alle lengter etter det som var.»

Jeg var kommet langt over halvveis i romanen til Lyset bak øynene  av Tommi Kinnunen da jeg leste at romanen er en frittstående fortsettelse av romanen Der fire veier møtes. Dette fremgår ikke av bokomslaget. Der fire veier møtes har ikke jeg lest, og det kan forklare at jeg sleit med å få sammenheng i begynnelsen av Lyset bak øynene som ble utgitt i 2016 og på norsk i 2017. 

Etterhvert som jeg fikk sammenheng i historien, ble romanen bedre og bedre.  Språkrikdommen til Tommi Kinnunen minnet meg om den islandske forfatteren  Jón Kalman Stefánsson.

Det er to hovedpersoner i romanen. Vekselvis får vi innblikk i livet til Helena og Tuomas. Sistnevnte er yngste sønn til Helenas bror Johannes. Forlaget Pax som har utgitt romanen på norsk beskriver innholdet slik:

«Helena er bare ni år gammel da hun blir sendt fra den vesle hjembyen til en blindeskole i femtitallets Helsingfors. Der venner hun seg gradvis til storbyens lukter og lyder, og lærer seg å beregne avstand ut fra antall skritt. Men savnet etter familien er stort.

Førti år senere flytter også Helenas nevø Tuomas sørover for å studere. Han ønsker å leve opp til familiens krav og forventninger, men drømmer om å stifte en egen familie, og bærer på en hemmelighet. I Helsingfors treffer han tanten og blir kjent med nye sider ved henne. Hvordan er det å leve hele livet som en som må stå utenfor? Går det an å bli akseptert som den man er?

Lyset bak øynene er en ny, sterk roman fra forfatteren av den kritikerroste Der fire veier møtes. Tommi Kinnunen skriver med innsikt og innlevelse om ensomhet og om nødvendigheten av å finne sin egen vei, om ønsket om å bli far og om kunsten å være forelder.»

Jeg kan ikke huske noengang å ha lest en roman der en hovedperson er blind. Å lese om Helenas liv var sterkt å lese om. Det samme gjelder Tuomas liv som homofil. Deres forhold til familien. Jeg likte romanen Lyset bak øynene og er spent på om forfatteren vil utgi flere romaner og i så fall om den neste vil spinne videre rundt denne familien. I og med at Der fire veier møtes ble tatt godt i mot av kritikerne mv, vil jeg anbefale at man leser den før Lyset bak øynene. Jeg tror jeg hadde hatt en lettere inngang til historien ved å lese den først. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar fra forlaget.

Så pass kan jeg røpe at i romanen dør moren til Helena og Johannes, og jeg skal avslutte med et sitat som tyder på at forfatteren kan ha planlagt en fortsettelse. Eller at det mørket som har vært over familien nå er borte. Og at dette er slutten på historien. Det er Helena som forteller etter at moren er død:

«Mor avskydde svigerdattera fordi hun lot til å oppnå alt i livet som hun selv ville ha. En mann helt for seg selv. Friske barn. Latter. Er Kaarina klar over at hun blir den neste matriarken i slekten? Anna vil ikke, og jeg kan ikke. De som venter utenfor, trenger noe som forener dem. Vi vil alle ha noen som er bedre enn oss selv, noen å sammenlikne oss med, få aksept av, tilgivelse også. Den rollen velger en ikke, den kommer ubedt og uspurt. Mor bandt slekten sammen, det er sant nok, om enn ikke med kjærlighet. Hun var den vi i fellesskap omgikk og unngikk. Kaarina blir en de iler til rett fra fødselsklinikken. De nye skuddene på slektsstammen blir satt i fanget på henne, og gruppebildet tatt. Hun kommer aldri til å bli som var mor, for hun likner allerede sin egen milde mamma.»