25. jul. 2018

Skuddene i Tiblisi av Kristin Valla – i fotsporene til bohemen Dagny Juel



En tidlig morra da jeg hadde lest 2/3 del av boken Skuddene i Tbilisi av Kristin Valla der hun går i forsporene til bohemen Dagny Juel, lest jeg denne anmeldelsen:


Jeg hadde så langt kost meg veldig med boken om Dagny Juel, og jeg ble skikkelig sur av å lese anmeldelsen. Fornærmet på vegne av min egen leseopplevelse. Samma det, tenkte jeg og leste videre. Nå er boken lest, og jeg har hatt en super leseopplevelse. Jeg har ikke angret et sekund på at jeg har lest den. Tvert imot. Jeg digger slike bøker som Kristin Valla har skrevet! For meg var boken ikke et skudd i mørke. 

Det var en annen tidlig morra på vei til jobben i sommer jeg hørte på radioprogrammet Museum, et reprise fra 23. januar 2016:

«Blomster på Dagny Juels grav På Kukia-gravlunden, litt øst i Georgias hovedstad Tbilisi, ligger forfatteren Dagny Juel (1867-1901) begravet. Hun ble begravet på sin 34 års fødselsdag – tre dager etter at hun ble skutt og drept på et hotellrom i byen. «På tross av en beskjeden litterær produksjon, er hun likevel viktig kvinne i norsk litteraturhistorie, sier tidligere direktør ved Kvinnemuseet på Kongsvinger, Kari Sommerseth Jacobsen. Dagny Juels pikerom, er en del av museet som altså holder hus i Juel-familiens hjem Rolighed – like under festningen på Kongsvinger. «Hun var en av de første kvinnene som skrev «jeg», for eksempel «jeg visste at jeg ville ha ham», altså en kvinne som var den aktive, som hadde en egen vilje. På dette området var hun tidlig ute, sier Sommerseth Jacobsen. Hun reiste til Berlin for å studere klaverspill og havnet fort i bohemmiljøet på kneipa «Zum Schwarzen Ferkel» - den sorte grisen. Det var Edvard Munch som introduserte henne for stedet. Der var også August Strindberg. Juel var modell for Munch og hun påvirket i det hele tatt mennene rundt seg. Hun ble gift med den notorisk utro Stanislaw Przybyszewski – en polsk forfatter som skrev på tysk. Sommeren 1901 skulle ekteparet til Tbilisi. De skulle reise sammen med familievennen Wladyslaw Emeryk. Rett før toget skulle gå steg ektemannen av og fortalte at han skulle komme senere. Hun hadde med seg sønnen Zenon. Etter bare noen dager skjøt Wladyslaw Emeryk henne med to skudd. Jørn Holme har lenge interessert seg for skjebnen Dagny Juel og under et offisielt besøk i Tbilisi – hvor han hadde møter og seminarer sammen med georgiske vernemyndigheter, var det satt av tid til å besøke Juels grav. «Det er spesielt å være her. Norge og Georgia er to svært ulike land. Likevel – vi er omtrent like mange i hvert land. Vi har den samme store naboen. Og kulturelt sett deler vi den lange kristne kulturtradisjonen. I tillegg så trekker Dagny Juel en linje mellom oss, sier Jørn Holme. «

Jeg hadde lest om Dagny Juel i bøker om Munch, men kun som en fotnote. Det var etter å ha hørt på radiprogrammet på NRK jeg fant frem til boken til Kristin Valla. Jeg skal ikke undervurdere en bokanmeldelse, men for meg var boken som ble utgitt i 2006 midt i blinken. En helt utrolig historie. Om det er litterære svakheter med boken får så være; historien om Dagny Juel var verdt å lese om.

Jeg er skikkelig fan av Kari Bremnes. Men det jeg ikke var klar over, er at på sin CD «Og så kom resten av livet» har hun en låt tilegnet Dagny Juel som hun forteller om her i på Førkveld fra 2012 Del 2. Låten er «På kanten av et liv», en av låtene jeg ikke har merket meg tidligere. Men etter å ha lest boken, ble jeg helt rørt av å lytte til den. Her er teksten: 





«Historien om Dagny Juel er alene nok til å glede seg over denne boka. Kristin Valla bryter opp den kronologiske fortellingen om Dagnys liv med myter og rykter om Dagny og hennes omgang med kunstnere som Edvard Munch og August Strindberg. Valla møter også nålevende, norske kjente kunstnere, som gjerne tar et oppgjør med myten om den fattige og sultende kunstneren.

Med innlevelse
Valla skildrer Dagny Juels sinnstilstand med troverdighet og innlevelse; lengselen etter barna og fortvilelsen over den utro og alltid like fattige ektemannen, som drakk tett og fremstår som alt annet enn elskverdig.Skuddene i Tbilisi gir også et godt bilde av de historiske begivenhetene som utspilte seg der forfatteren reiser i Dagny Juels fotspor. Leserne får lyst til å reise den samme ruten, spise de samme kakene, se de samme stedene som hun har gjort.
Skuddene i Tbilisi gir et overbevisende portrett av en sterk kvinne i et fargerikt og omskiftelig miljø.»



4 kommentarer:

  1. For en spennende leseopplevelse du har hatt, denne boken noterer jeg meg med en gang. Har hørt om Dagny Juel, har jo lest min del av Hamsun og om Hamsun, så det er sikkert der, eller i bøker om bohemene. Takk for supert lesetips, skjønner godt at du var litt fornærmet over de som rakket ned på boken mens du var så fornøyd :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det hadde jo vært synd om jeg hadde lest anmeldelsen og ikke lest boken pga den. Jeg ser at det anmelder påpeker har noe for seg. Men det er tema boken handler om jeg likte å lese om. Også at det er en reiseskildring. Hun skriver bl a om Krakov slik at jeg fikk lyst til å reise dit. Skulle gjerne vært innom museet på Kongsvinger. Men det er sjelden jeg er på den kanten etter at vi flyttet fra Eidsvoll og ned til Østfold.

      Slett
  2. Det er interessant korleis same tema og same personar dukkar opp i fleire samanhengar og tekstar. Eg les no (dvs. lyttar til) Torbjørn Færøvik si eminente reiseskildring/dokumentarbok Orientekspressen - en vårreise. Han flettar inn nyare og eldre historie knytt til dei stadene han oppheld seg - og i avsnittet som handlar om Tblisi fortel han om livet og lagnaden til Dagny Juel. Færøvik oppsøkte også gravplassen hennar og la ned blomar der.

    SvarSlett
    Svar
    1. Boken du nevner har jeg hørt en del om jf at samboeren min akkurat nå leser den, og har fortalt at han er innom Tiblisi. Det blir vel til at jeg også må lese den. Når jeg sier til han at jeg leser boken til Orhan Pamuk, Noe fremmed i mitt sinn, med handling fra Istanbul, forteller han at Færøvik også skriver om den byen.

      Slett