28. mai 2016

Diktsamling: Enslige utsikter av Kolbein Falkeid

Det er ingen litteratur som jeg synes kan være så komplisert som lyrikk. Men når lyrikk først treffer meg, er det ingenting som er så fint.

Lyrikk er den sjangeren innenfor litteratur som jeg synes er nærmest musikk. Jeg kan lytte til en musikkutgivelse, og i begynnelsen kan det være enkelte låter jeg liker, enkelte låter er totalt likegyldige. Så går det en tid og plutselig treffer musikken som tidligere har vært likegyldig for meg. Slik er det med dikt. Derfor kan ikke en diktsamling leses bare en gang.

Diktsamlingen Enslige utsikter av Kolbein Falkeid, som ble utgitt i 2000, inneholder ti dikt. Utgaven jeg har lest har jeg kjøpt: Kolbein Falkeid Samlede dikt. Om Enslige utsikter skriver forlaget Cappelen Damm:

«I Kolbein Falkeids dikt kan alle gå inn og hente opplevelser og ny erkjennelse. Det er dikt preget av rolige, gode bilder og en sterk indre sammenheng. Dikteren, som har nådd den aktverdige alder da man i andre tider ble lyttet til, er ikke blitt noen vismann. Han har ikke svarene, men stiller mange spørsmål. Her er ensomhetsobservasjoner knyttet til eget og andres liv, med refleksjoner rundt spørsmålet om ikke denne alenetiltstanden er menneskets egentlige ståsted. Ellers er det fenomenet aldring og følgelig den økende gravitasjonskraft mot jord som opptar forfatteren. Og forundring over fenomenet mot.
Til våren! sier vi.
Jaja, men det er langt dit.
Og hva grønt er
har vingene glemt.»

Jeg anser meg for en novise hva angår lyrikk. Selv om det snart er to år siden jeg kjøpte Kolbein Falkeid Samlede dikt, har jeg knapt begynt å lese i den. Men jeg har observert dikt i samlingenen jeg liker godt. Det som har inspirert meg til å lese, og nå skrive om diktsamlingen Enslige utsikter, er at jeg har meldt meg på Heddas Bokhyllelesing, og i mai er temaet Les ei novelle- eller diktsamling fra 2000-tallet.

Diktene i samlingen Enslige utsikter er av varierende lengde. Jeg har lest diktene flere ganger. Men selv om enkelte dikt appellerte til meg, er deler av diktsamlingen lite tilgjengelig og uinteressant for meg. Kanskje kan dette forandre seg med tiden.

Det første diktet Jord ser nedover seg begynner slik:

«Jord ser nedover seg selv.
Mørket drømmer lys.
I mørket drømmer lyset håp og holder
livet i en stramt
oppstigende mulighet.»

Vel, uklart  for meg hvilken retning forfatteren vil med dette, både verset og tittelen, og særlig når neste vers kommer:

«Dette er det eneste stedet.
Alt annet er fantomer.
Virkelighet flagrer gjennom parken
som ark med statistiske tabeller,
ugjendrivelige,
men snart utvisket av regn.»

Det neste diktet Aldre likte jeg godt; diktet starter slik:

«Visst kjenner jeg alderen:
En slags siste grinete vinterdag
som tungpustet gjennom slapset i mars.
Nedforbakkene går oppover,
og de store drømmene
har krympet til lommerusk»

Jeg liker diktet fordi det uttrykker alder på en ironisk måte, og sier også noe om det å være ungdom – hvor fort tiden går - noe som kan presenteres til de helt unge med ungdommelig overmot:

«Rart hvor fort det har gått forresten.
Når jeg lukker øynene en blunk,
står han der i vårpussen.
Skjortekragen utenpå jakkeslaget.
Forventningene dynget så høyt over virkeligheten
at den kveles under dem.
Og så uvitende grønn
at verden trør til side og slipper han forbi kontrollpostene
av skir forundring."

Et annet vers i samme dikt:

«Denne uendelige historien
om alt uvitende ungt. Som når det får vite,
tror det er det første som vet. Det måker
alderen foran seg, de andres alder,
alderen til dem som har gått foran,
den alderen som også har vært uvitende engang
og fått vite
og nå er blitt uvitende og resignert
fordi den vet.
Kanskje.»



«Kolbein Falkeid er født i 1933 og debuterte som lyriker i 1962 med samlingen Gjennom et glass-skår. I mer enn femti år har han vært et sentralt navn i norsk lyrikk. Han har utgitt mangeogtyve diktsamlinger, skuespill og gjendiktninger. Blant disse kan nevnes En annen sol (1989), som måtte trykkes i flere opplag, Utrøstelig bøddel (1997), Enslige utsikter (2000) og Vind, eple (2003). I 2007 kom Samlede dikt, med forord av Lars Saabye Christensen, som ble en bestselger. Det er laget flere utvalg av Falkeids dikt. I 1998 kom De store strendenes samtale med etterord av Paal-Helge Haugen, og i 2011 Uvisshetens land, med illustrasjoner av Ivar Rudi og etterord av Torgeir Schjerven. Schjerven skriver: "Om man leser hans samlede produksjon, danner det seg et bilde av en vaktsom observatør i stadig bevegelse. Alt dette konkrete i diktene hans, lite som stort, utgjør en strøm som gir forestillingsevnen smidighet og utvider fantasien som forutsetning for våkenhet og tilstedeværelse." I sitt åttiende år skrev Falkeid samlingen Øyet og virkeligheten (2014). Det er både en blidhet og et dypt eksistensielt alvor over disse poetiske betraktningene fra en bauta i norsk samtidspoesi. Falkeid bor i Haugesund og har skrevet flere av tekstene til visegruppa Vamp.»



26. mai 2016

Liv Køltzow: Melding til alle reisende


Liv Køltzow (f. 1945) var en ukjent forfatter for meg før jeg leste at hun i april 2016 ble tildelt Gyldendalprisen for 2015. Romanen Melding til alle reisende ble utgitt i 2015 er på 283 sider. Den har selvbiografiske elementet i seg, bl a har forfatteren og hovedpersonen i romanen Kaja Baumgarten diagnosen Parkinson sykdom. Men dette er ikke ene og alene et tema i romanen.

At denne omtalen blir kort har ikke sin årsak i at jeg ikke likte romanen. Kort blir den fordi jeg er sliten av helt andre årsaker, og liker å skrive ferdig omtalen av en bok før jeg begynner på neste. 

Jeg likte romanen. Den var underholdende og til tider morsom, selv om det ligger et alvor i bunn. Jeg synes hun fint får frem hvordan sykdommen rammer uten at dette blir en dyster fortelling. Kritikerne har også skrevet positivt om romanen.



«Forfatteren Kaja Baumgarten blir diagnostisert med parkinson en januardag i 2001, og tenker med seg selv: "Hit skulle jeg. Jeg ville levd på en annen måte hadde jeg visst det." Diagnosen leder til en gjennomgang og revurdering av livet, og romanens første del viser glimt av en kontrollert og borgerlig tilværelse og skildrer krisen som inntreffer etter diagnosen. I 2007 møter forfatteren en mann på et rehabiliteringssenter. Kaja er syk, og det er Vegard Vinsnes også. De to innleder et forhold som endevender og setter på spill alt som har vært til nå. Vegard finner Kajas notater til en roman om ham, og kjærlighetsforholdet settes på prøve. Hvis det i det hele tatt er et kjærlighetsforhold. For hvem er det egentlig som utnytter hvem?»

22. mai 2016

Diktsamling: Heime mellom istidene - Guri Sørumgård Botheim


Jeg har i tidligere innlegg skrevet om hvordan jeg «oppdaget» diktsamlingen til Guri Sørumgård Botheim: Heime mellom istidene som ble utgitt for kort tid siden. Det var da jeg tilfeldigvis hørte på NRK radio programmet Diktafon - link til programmet:



Foto: Benedikte Skarvik


«Guri Sørumgård Botheim (f. 1978) kjem frå Lesja og bur i ei 1950-talsblokk i Ila i Trondheim. Ho debuterte med romanen Ramstein pensionat(2009) i lag med søstera si, Sigrid. Dei var redaktørar for boka Søsken (2011) i lag med Ingrid og Kjersti Rognes Solbu. Sigrid og Guri skriv humorspalte i Dag og Tid, og er kjent for særeigne opplesingar. Guri arbeider som avdelingsleiar ved Norsk Forfattersentrum Midt-Norge. Heime mellom istidene er den første diktsamlinga hennar.

I denne diktsamlinga undersøker Guri Sørumgård Botheim kva det vil seie å kjenne seg heime. Ho tek utgangspunkt i si eiga tilknytning til heimplassen, bygda der forfedrane truleg har levd sidan istida. Nokre av dei har reist ut, men har alltid komme heim att. Ho spør seg om ho blir den fyrste som flyttar og ikkje kjem attende. I ei leilegheit i Trondheim prøver ho å lage seg ein heim i lag med kjærasten. Men ei rastlausheit forstyrrar.»

Nå har jeg leste diktsamlingen flere ganger. Lyttet til radioprogrammet flere ganger. Jeg liker diktene veldig, veldig godt. Og tenker at jeg må følge mer med når det utgis nye diktsamlinger. 

Boken jeg har lest har jeg lånt av biblioteket. Men dette er helt klart en bok jeg ønsker å kjøpe. En bok som er inspirerende fordi hun har vært så kreativ i valg av tema, form, presentasjon mv. En diktsamling jeg tenker kan være en fin gave å gi til noen en vet kan være interessert i temaene hun har valgt. Eller bare er glad i fine bøker. 

Jeg har også lest boken som hun ble inspirert av og som jeg har skrevet om her,
Jeg ble ikke like begeistret for Thoreaus bok som Guri Sørumgård Botheim. Men så forteller hun at hun leste den gjennom et år, jeg leste den i løpet av noen dager. Hun hadde også et annet mål med å lese den enn jeg hadde. Hun innleder diktsamlingen ved å sitere Thoreau:
«Mennesket bodde så å si i telt her i verden og vandre gjennom daler, over sletter eller fjelltopper. Men se, nå er mennesket blitt sine redskapers redskap!»

Diktsamlingen er delt i tre deler: Heime, Trondheim, og Fjellet. I del en og tre skriver hun på dialekt og del to, som er den lengste, skriver hun på nynorsk. For meg er det ingen problemer med å forstå dialekten hun skriver på, og språket som er valgt gir helt klart en egen dimensjon til diktene.

At denne diktsamlingen treffer meg, har nok helt klart noe å si med at jeg ofte tenker på hva det vil si å føle seg hjemme. Hjemplass er for meg ikke det stedet jeg bor, men det er jeg vokste opp. Når jeg f eks er på jobb og sier at nå drar jeg hjem, så er det der jeg bor. Men når jeg tenker på å reise nordover til der jeg vokste opp, tenker jeg på at jeg skal reise hjem. Som det står i diktsamlingen:

»det e en generasjon sia oss fløtte hit
nå kalla oss gardn for
heime»

Hun stiller dette spørsmålet som hun også svarer på:

«e heimen et bilde
tå den som bur der?»

Når man er ung og flytter fra hjemplassen, er det ikke alltid at en har tanker om en flytter for godt eller skal komme tilbake. Jeg tenkte ikke så mye på det, var bare trist der og da, og så ventet det store eventyret. Tenkte ikke på at det ville bli en mulighet for at hjemlengsel skulle fylle en så stor del av livet mitt. Sørumgård skriver:

«e vil ikkje vera
den som reise
og ikkje kjem attende»

Og når man kommer hjem, hvem er man da:

«e e en gjest
i en barndomsheim»

Innimellom dukker det opp noe som gir et innblikk i en sorg som ligger der, om en tidligere kjæreste som er borte. Om å flytte fra Singssaker til Ila skriver hun: 

«eg flytta fra Singsaker stiv av sorg»

Et annet sted:

«sorg søv ikkje
men isa ned¨
tina upp att
i varmare vér»

Og dette:

«livet e ikkje sjølvreparerende på alle plan.»

I del to er det sivilisasjonskritikken inspirert av Thoreau får en plass, som hun skriver:

«radioen er forteljingane frå forbipasserende
Facebook er grendahuset

marklyft lyftar nykløvd ved

hesten gjorde eit arbeid
nå er det arbeid å ha hest»


Guri Sørumgård Botheim har laget en nydelig video som jeg har linket til nedenfor. Jeg avslutter innlegget om Heime mellom istidene med videoen der hun leser litt fra første del av diktsamlingen. 


21. mai 2016

Ian McEwan: Barneloven (The Children Act) - jeg ser for meg Helen Mirren i rollen som Jane Tennison når jeg leser om Fiona Maye



Noen bøker er bare slik at en merker kjemien ved å lese første setning. Det er ikke hva andre har skrevet om den som skaper forventninger til romanen, men dens begynnelse. Det skjedde med romanen Barneloven av Ian McEwan. 

Barneloven på litt over 200 sider ble utgitt i 2014 og på norsk i 2015. I 2015 leste jeg og skrev om to andre bøker av Ian McEwan: Sementhagen og Hjelp fra fremmede. Jeg har lånt boken jeg har lest av biblioteket. Men jeg skal være ærlig, begynnelsen og midtpartiet av romanen synes jeg var bedre enn slutten. Slutten ble for daff synes jeg. Da dabbet min interesse av. Jeg kjente meg snytt.

Barneloven starter slik:

«London. En uke etter treenighetssøndag. Uforsonlig junivær. Høyesterettsdommer Fiona Maye var hjemme denne søndagskvelden, lå på sjeselongen, stirret forbi de strømpekledde føttene mot utsnittet hun så av de innfelte bokhyllene ved peisen og det lille Renoir-litografiet av en som bader, som hun kjøpte for femti pund for tretti år siden og som hang ved det høye vinduet på den ene siden. Antakelig en forfalskning. Under det, en blå vase midt på et rundt valnøttbord. Ingen erindring om hvordan hun anskaffet den. Eller når hun sist satte blomster i den. Peisen hadde ikke vært tent på et år. Med en tikkende lyd dryppet svarte regndråper med ujevne mellomrom ned på det gulnede, sammenkrøllede avispapiret i peisen. Et Bokhara-teppe lå over brede, polerte gulvplanker. I utkanten av synsfeltet ruvet det lille flygelet med familiefotografier i sølvrammer på den dype, svarte lakken. På gulvet ved siden av sjeselongen, innen rekkevidde, lå utkastet til en dom. Fiona lå på ryggen og skulle ønske at alle disse tingene befant seg på havets bunn.»

Av en eller annen grunn tenker jeg på Helen Mirren i rollen som DCI Jane Tennison i krimserien «Den mistenkte» (Prime Suspect) når jeg leser om Fiona Maye. Som karakter. Dyktig i sin rolle som politiinspektør. Profesjonell. Stålkontroll. Kjølig. En type menneske som jeg ønsker å ha en distanse til. Her er bilde av Helen Mirren i rollen: 



Fiona Maye er dyktig. Høyt respektert. Men det har kostet å komme dit hun er i dag. Selv om hun har god kontakt med egen familie og ektefellen Jacks familie, har det aldri passet å få egne barn under klatringen i karrierestigen. Når ektefellen Jack ønsker seg og ber om hennes tillatelse til et kontrollert sidesprang med en annen kvinne, kommer Fiona ut av balanse:

«I hånden holdt hun sin andre skotske whisky med vann. Hun var skjelven, hadde ennå ikke hentet seg inn etter den stygge episoden med ektemannen. Det var sjelden hun drakk, men Talisket med springvann var balsam, og hun vurderte å gå bort til skjenken i den andre enden av rommet og hente sin tredje. Mindre whisky, mer vann, for hun skulle i retten i morgen og var vakthavende dommer nå, tilgjengelig dersom behovet meldte seg, enda hun lå der og ikke hadde summet seg ennå. Han hadde kommet med en sjokkerende erklæring og lagt en utålelig byrde på skuldrene hennes. For første gang på mange år hadde hun faktisk ropt høyt, og et svakt ekko runget fremdeles i ørene. «Din idiot! Din jævla idiot!» Hun hadde ikke bannet høyt siden de bekymringsløse turene til Newcastle i tenårene, selv om et og annet kraftuttrykk snek seg inn i tankene hennes når hun hørte sirkelbevis eller irrelevante lovanvendelser. Og så, ikke lenge etterpå, hvesende av sinne, hadde hun sagt høyt minst to ganger: «Hvordan våger du!»»

Jack sier at han trenger det og spør når de elsket sist:

«Når var det? Han hadde spurt om det før, liketil og kranglevorent. Men en overbefolket nær fortid kan være vanskelig å huske. I familiedomstolen myldret det av underlige uenigheter, prosedyrer med nye momenter, intime halvsannheter, eksotiske anklager. Og som i alle deler av jusen måtte omstendighetenes finkornede særegenheter innlemmes i all hast... «

I tillegg til å se for meg Fiona som Helen Mirren i rollen som Jane Tennison, kom tankene til albumet Og så kom resten av livet til Kari Bremnes. En ting er at jeg som leser lurer på om, og eventuelt hvordan, rystelsen i privatlivet påvirker arbeidet til Fiona. Men hva med privatlivet. «Det er ikkje alltid det går sånn som du hadde tenkt» synger Kari Bremnes i sangen «E du nord» Er dette begynnelsen på slutten for Fiona eller «en ny begynnelse»... 

Hva Barneloven handler om? Enkelt og greit lar jeg avslutningsvis Gyldendal forlag presentere innholdet:

«Men Fionas yrkesmessige suksess har gått på bekostning av ekteskapet. Forholdet mellom henne og mannen, Jack, er turbulent, og samtidig bærer hun på en sorg over barna hun aldri fikk. Mannen hennes ber henne i desperasjon om å vurdere åpent ekteskap, og etter en heftig krangel flytter han ut. Bruddet skaper et tomrom i henne; er det kjærlighet hun har mistet, eller er det en moderne form for ære? Er det ikke forakt eller utfrysning hun egentlig frykter?

På flukt fra disse spørsmålene graver hun seg ned i jobben. Hun fatter spesielt interesse for en svært kompleks sak der en 17-årig gutts liv står i fare da foreldrene nekter ham å motta blodoverføring. Familien, som er medlemmer av Jehovas vitner, har vansker med å akseptere denne livreddende behandlingen fordi den strider mot deres tro. Utfallet av saken blir skjebnesvanger, ikke bare for gutten, men også for Fiona. I kulissene står Jack og et havarert kjærlighetsliv, og jaget etter å løse saken - og ikke minst redde ekteskapet - setter Fiona på en nervepirrende prøve som vil holde leserne fengslet helt til siste side.»

17. mai 2016

Henry D. Thoreau: Walden Livet i Skogene

«Folks strev beror i grunnen på en misforståelse. Mange lar fort sine beste evner bli pløyd ned eller gå i oppløsning. Drevet av en innbilt skjebne, som folk kaller «det nødvendige», er man opptatt av å samle seg skatter — slik det står skrevet i en gammel bok — som møll og rust vil fortære og tyver vil bryte seg inn og stjele. Det er et liv for tåper, og det vil de innse når de står ved slutten av det, om ikke før.»

Sitatet over er fra boken jeg har lest: Walden Livet i Skogene av Henry D. Thoreau. Jeg er helt enig i det han skriver over, og mye annet. Samtidig synes jeg tidvis at det er unyansert. Dette med tanke på at jeg mener han kunne hatt med noe av det positive som samfunnsutviklingen på den tiden hadde bidratt med.

Årsaken til at jeg kjøpte og har lest boken har jeg skrevet om i dette innlegget:

Forlaget Pax som har gitt ut boken på norsk beskriver den slik:

"Walden. Livet i skogene" er en vakker og konkret fortelling om Thoreaus tilværelse som nybygger og eneboer ved Walden Pond i Concord. Henry David Thoreau (1817-1861) var amerikansk filosof, også berømt for klassikeren "Civil Disobedience". I "Walden" har han skrevet ned egne tanker og opplevelser i nær kontakt med jorda, skogen og dyrelivet. Han reflekterer rundt forholdet mellom individ og samfunn, sivilisasjon og natur, og drøfter verdier og valg i tilværelsen. Men Thoreau er en praktisk mann, som hogger trær, bygger hus, sanker bær, og fisker. Han studerer fugleliv og dyrespor, ville blomster, været og naturens rytme. Dessuten elsker han å lese og å tenke. Alt dette gir et rikt liv. Thoreaus naturfilosofi er både påvirket av Rousseaus "tilbake til naturen" og av Østens tenkning. Han var kritisk til den vestlige sivilisasjonens "fremmedgjøring" og protesterte mot forbrukskulturen. I sin tur inspirerte han skikkelser som Mahatma Gandhi og strømninger innen fredsarbeid og naturvern. Thoreau kan sees som en viktig referanse i bøker som Pirsigs "Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel" og i Loes "Doppler". "Walden" er tidligere blitt utgitt på norsk med tittelen "Livet i skogene". Nå nyutgis den i bearbeidet oversettelse, og supplert med noter. Dette er en klassiker for naturelskere, livsfilosofer og sivilisasjonskritikere!»

Hans eneboertilværelse varte i to år. Om årsaken til at han tok dette valget:

«Jeg bega meg til skogene fordi jeg ønsket å leve et liv i frihet og ettertanke, for å bli konfrontert med livets essensielle kjensgjerninger og se om jeg ikke kunne lære hva det hadde å lære meg, så jeg ikke ved livets slutt skulle oppdage at jeg egentlig ikke hadde vært i live. Jeg ønsket ikke å leve et halvdødt liv - livet er altfor dyrebart til det. Heller ikke ønsket jeg å dyrke resignasjonen før det var tvingende nødvendig. Jeg ville leve dypt og helt og suge all marg ut av livet, leve frimodig og enkelt ved å jage alt det som ikke var liv, på flukt, ved å skjære en bred skåre og la ljåen gå så dypt som mulig - og trenge livet opp i et hjørne og redusere det til dets mest nakne form.»

Thoreau er ingen eremitt. Han både har besøk og besøker andre i disse årene. I dag fins det drøssevis av bøker som beskriver naturopplevelser, med flotte fotografier. I tillegg til dette er det mange naturprogram i ulike TV-kanaler. Derfor blir det han beskriver om sine naturopplevelser for meg ikke noe ekstraordinært.

Det som er mer interessant for meg, er der Thoreau filosoferer over og kritiserer samfunnet. Men det er ikke til å komme fra: jeg synes formen bærer preg av at den ble utgitt i 1854. Jeg mister av og til tråden når jeg leser fordi han «døtter» så mye innimellom. Til bokens forsvar er det å si at i den perioden jeg har lest boken, har det vært mye annet å holde rede på i hodet mitt som har tatt konsentrasjonen.

«Jeg ser unge mennesker, mine sambygdinger, hvis ulykke det er at de har arvet gårder, hus, låver, fe og landbruksredskaper, for den slags er det lettere å skaffe seg enn å bli kvitt. Det hadde vært bedre de var blitt født under åpen himmel og ammet av en ulvinne, da hadde de med klarere øyne kunnet se den åkeren de var kalt til å arbeide på. Hvem gjorde dem til muldens treller? Hvorfor skal de sluke to hundre mål jord når mennesket er dømt til å ete bare en enkelt håndfull? Hvorfor begynner de å grave sine graver så snart de er født? Nå må de prøve å leve et menneskeverdig liv mens de drar på alle disse tingene, og kare seg fremover så godt de kan. Hvor mange stakkars umenneskelige sjeler har jeg ikke møtt, nesten knust og kvalt under sin bør, der de kom krypende langs livets vei mens de skjøv en låve loran seg, tjueto meter lang og tolv meter bred og med en augiasstall som aldri var blitt rengjort, foruten fire hundre mål åker, eng, havnehager og skogteiger! De eiendomsløse, som ikke har et slikt unødvendig  og arvet påheng å stri med, synes det er slitsomt nok å skulle holde styr på og avle opp noen få kilo kjøtt og blod.»

Samtidig beskriver han hvordan de aller fattigste har det, og kontrasten mellom de rike og de fattigste:

«Hvordan står det så til hos det fattige mindretall. Kanskje det vil vise seg at i samme grad som noen har hevet seg over forfedrenes levekår, så lever andre under langt verre forhold enn disse gjorde.

De rikes overflod er en motsvarende konsekvens av de fattiges fornedrelse. På den ene siden finnes palasser, på andre siden husløse og gjeldsslaver. De myriadene som bygde pyramidene til gravplasser for faraoene, ble foret med hvitløk, og selv fikk de neppe noen verdig begravelse. Mureren som gjør gesimsen på slottet ferdig om dagen, vender kanskje om kvelden hjem til et skur som ikke er så lunt som en wigwam engang. Det er en feiltakelse a tro at karene til en stor del av befolkningen i de landene hvor en ellers finner alle de vanlige tegn på sivilisasjon, ikke kan være så begrensede som dem de innfødte lever under. Jeg tenker her på de forarmede fattige og ikke på de forarmede rike. For å innse det behøver jeg ikke gå lenger enn til de skurene som har grodd opp overalt langs jernbanelinjene våre, sivilisasjonens siste fremstøt. Der ser jeg på mine daglige spaserturer mennesker som bor langs en svinesti, med åpen dør hele vinteren for å få lys inn, og tilsynelatende uten en vedpinne i huset, og kroppene hos både gamle og unge er krokete fordi de så lenge har sittet sammenkrøpet i kulde og elendighet, og lemmene og åndsevnene deres er i lang tid blitt hemmet i veksten. Det er sannelig betimelig å se nøye på den menneskegruppen som ved sitt slit har skapt de arbeidene var generasjon kan rose seg av å ha frembrakt.

Slik er også, i større eller mindre grad, vilkårene hos de forskjellige arbeidergruppene i England, verdens store arbeidsanstalt. Eller jeg kunne henvise til Irland, som på kartet er avmerket som en av de hvite eller opplyste flekkene på jordkloden. Se på den fysiske forfatningen hos irene og sammenlign den med forfatningen hos nordamerikanske indianerne eller de innfødte på sydhavsøyene eller et hvilket som helst annet naturfolk før det ble ødelagt ved møtet med den siviliserte rase! Og likevel tviler jeg ikke på at irenes ledende menn er like kloke som gjennomsnittet av ledende menn innenfor sivilisasjonen for øvrig. Irenes kår viser bare hvor mye elendighet som kan bestå side om side med siviliserte forhold. Jeg behøver neppe ytterligere å peke på arbeiderne her i våre sørstater, de som produserer de viktigste eksportvarene i landet, og som selv er en viktig handelsvare der. Jeg skal innskrenke meg til dem som sies å leve under moderate omstendigheter.»

I forordet står det at Thoreau jobbet med å oppheve slaveriet, og det på et tidspunkt da det kunne være direkte farlig å tilkjennegi at man var motstander av slaveriet. Han hjalp også rømte slaver over grensen til Canada. Forsvarstalen for slaveforkjemperen kaptein John Brown, som ble dømt til døden og henrettet, er utgitt i bokform og skal være noe av det fineste Thoreau har skrevet. Han protesterte også mot de høye militærutgiftene som han mente var alt for høye og uverdig en kulturstat, og nektet av den grunn en tid å betale skatt. Dette måtte han i fengsel for, men ble løslatt ved kausjon.

Thoreau var universitetsutdannet. Han er innom mange temaer i sin sivilisasjonskritikk. Et av temaene er litteratur. Han skriver at folk ødsler sine evner på det som kalles lett litteratur – her får både leserne og bøkene så gjennomgå:

«I bibliotekdistribusjonen vår er det et verk i flere bind med tittelen Little Reading, og til å begynne med trodde jeg det var navnet på en by jeg aldri hadde vært i. Det finnes folk som, lik skarven og strutsen, kan fordøye alt slikt selv etter en solid middag med kjøtt og grønnsaker - for de tåler ikke å gå glipp av noe. Er visse andre lik maskiner som fremstiller dette fóret, så er disse leserne kveget som kjører denne hakkematen i seg. For nitusende gang leser de historien om Zebulon og Sefronin, om hvordan de elsket hverandre som ingen hadde elsket før, og hvordan deres kjærlighets strøm aldri stilnet et eneste sekund — kort sagt hvordan den for av gårde og snublet, kom seg opp igjen og pilte videre! Om hvordan en uheldig stakkar havnet oppe i et kirketårn enda det ville vært bedre for ham om han aldri hadde greid å komme så høyt som opp i en støpul engang. Og etter at den overstrømmende forfatteren omsider har fått anbrakt ham der til ingen verdens nytte, ringer han med klokken for at hele verden skal styrte til høre — akk, ja! — hvordan han kom seg ned igjen! Jeg vil hevde at man gjorde best i å forvandle alle slike universalromaners høytstrebende helter til væhaner, på samme måte som man før i tiden pleide å anbringe heltene i stjernebildene; så kunne de svinge rundt seg selv til de rustet, og ikke komme ned igjen mer i det hele tatt for å plage skikkelige folk med narrestrekene sine. Neste gang forfatteren ringer med klokken, vil jeg ikke røre meg av flekken om det så er hele forsamlingshuset som brenner ned. «'Dudli-dudli-dei – san’ roman fra middelalderen av den berømte forfatteren til 'Dudli-dudli hei-san', utkommer i månedlige hefter. Stor sensasjon! Vær så vennlige ikke å trykke på der bak!» Alt slikt sluker folk med oppspilte øyne, spent og primitiv nysgjerrighet og utrettelig flinthard magesekk, som et fire års barn med sitt fargestrålende to-cent-hefte om Askepott - og så vidt jeg kan se uten spor av nytte for deres evne riktig uttale eller betoning, og uten å være blitt flinkere til å  trekke ut eller tilsette noe moral til det hele. Resultatet er et sløvet syn, treghet i vitale deler og en generell utvanning av alle sinnsevner og intellektuelle potensial. Den slags vørterkake bakes daglig i praktisk talt hver eneste ovn, med større iver enn brød av ren hvete, rug eller mais, og finner et langt sikrere marked.»

Lett litteratur eller «vørtekakene» som han sikter til selger som aldri før og nå skriver vi 2016. Det ser ikke ut som om utdannelsesnivået, som har økt etter 1854, og hva man velger å lese, er synonymt. Jeg synes det er synd at han sammenligner denne type litteratur med vørtekake, det synes jeg smaker godt. Askepott-bøker hadde passet bedre.

Det var noen smakebiter fra Walden Livet i Skogen av Henry D. Thoreau. Ikke lett litteratur, men lesverdig selv om boken etter min mening er preget av «tidens tann». 

15. mai 2016

Astrid Lindgren: Idas Sommarvisa; Jag Gör Så Att Blommorna Blommar / Magnoliaen jeg plantet i 2015 skuffer ikke


Privat foto

Det er helg og pinse, og fire fridager i sammenheng. Uten å måtte dra «ferie og fleksitid-kortet». Etter det er det sommertid på jobben, en time kortere arbeidstid. Det er vår og nesten sommer. Det kan ikke bli bedre. 

Astrid Lindgren har skrevet Idas Sommarvisa: Jag Gör Så Att Blommorna Blommar som begynner slik – videoen som er er fra filmen om Emil i Lønneberget til slutt:

Du ska inte tro det blir sommar
Ifall inte nån sätter fart
På sommarn och gör lite somrigt
Då kommer blommorna snart
Jag gör så att blommorna blommar
Jag gör hela kohagen grön
Och nu så har sommaren kommit
För jag har just tagit bort snön...


Jeg har tidligere skrevet om at 2016 skal bli det året hagen min skal ha mer fokus. Jeg har holdt løftet mitt frem til nå. Hagearbeid har tatt noe av tiden jeg har til å lese. Helt greit, det går til et godt formål. 

Magnoliaen jeg kjøpte forrige år har jeg skrevet om i et innlegg tidligere:

Øverst på bildet viser hvordan den var for ca en uke siden. Et bilde til:


Privat foto

Fortsatt blomstrer magnoliaen og nå kommer det blader på den. Jeg krysser alt jeg har for at dette fortsetter. Mitt neste prosjekt er å plante en klematis ved siden av som kan klatre og blomstrer når magnoliaen er avblomstret. Jeg har også kjøpt en blåregn for første gang, og jeg er selvsagt spent på hvordan det går.


Ida og Emil – sommeren kan bare komme og måtte den bli varm og god og varme frosne sjeler:


12. mai 2016

Felix Heintzenberg & Tom Schandy: Nattens lydløse jegere - løp og kjøp!


Når jeg ser foto av moskus, selve urdyret, tenker jeg at den må være vokst opp gjennom jorden. Nå jeg ser foto av lappugla, som er avbildet på bokomslaget, tenker jeg at den må være vokst ut av et tre. 

Når det gjelder boken til Felix Heintzenberg & Tom Scandy: Nattens lydløse jegere som er en bok i tekst og bilder om de 11 ugleartene i Norge, Sverige og Finland, er det en ting å si: løp og kjøp! Det har jeg gjort, og det er en av de fineste bøkene jeg nå eier. Passelig avpasset tekst til flotte bilder av uglene. Om ikke du har interesse for ugler, kan dette være en flott gavebok til den «som har alt» og som liker å ferdes i naturen. 

Boken ble gitt ut i 2015, og det var ikke tvil i min sjel at den måtte jeg ha. Fra boken:

«Hvis man får muligheten til å se ei ugle, blir man slått av hvor vakre de er med sine glødende øyne og maleriske fjærtegninger. Ikke sjelden blir det et møte på kloss hold. Mange ugler tillater oss å komme svært nær, samtidig som de med store ugleøyne titter på oss, så man undrer seg over hvem som ser på hvem.»

F eks fikk jeg vite gjennom boka at den lille spurveugla ser like bra som oss mennesker som bruker kikkert. Også at spurveugla er av de få som er mest aktive om dagen, ofte tidlig om morgenen eller om kvelden. På det mørkeste om natten sover den. 

En får veldig lyst til å gå ut i naturen når en leser boken. Vi er i mai og det er en fantastisk måned f eks hva angår dyre-og fugleliv. Jeg er tidlig ut med hunden min og erfarer det selv. I boka står bl a følgende om denne årstiden: 


«Nå i mai har skogens vinterstillhet forlatt oss, og fuglesangen høres overalt i den spirende konsertsalen. Fuglene sitter i trærne og forteller oss om sin fortreffelighet. Kanskje de til og med deler noen av minnene fra vinteroppholdet i sør...»

Jeg tror det var en ugle som fløy i sidevinduet på bilen min på vei til jobben en tidlig mørk vintermorgen i 2015. Jeg så den først i billykten ute på jordet, før den plutselig var i vinduet. En stor fugl som så ut til å jakte på noe. 

Det er også en kattugle som holder til i et skogholt like ved. At det er en kattugle er jeg nå blitt sikker på etter å ha lest boken. På slutten av boken er det en del fakta rundt uglene, og der står det hvilke lyder en kattugle har. Bl a at den innleder gjerne med et dypt «hoo» i et sekund, for etter en pause på fem sekunder etterfulgt av et langtrukkent og vibrerende «ho’o’o’o’o’o». Akkurat det jeg bruker å høre. Etter å ha lest boken kommer jeg til å følge ekstra med når jeg hører kattugla, og kanskje er jeg så heldig at jeg får sett den. Men om ikke jeg får sett den eller tatt et foto, har jeg den flotte boken. 

Hvilken ugleart jeg synes er finest er jeg usikker på. Men det er noe med lappuglen som fenger meg veldig.

Andre bøker jeg tenkte på når jeg leste i den, er bøkene til Britt Karin Larsen om skogfinnene. På samme måten som når jeg leser bøkene hennes, kjente jeg at naturen kom så tett inn på meg når jeg leser i boken om uglene. Ikke minst tenkte jeg på bøkene om skogfinnene når jeg leste dette:

«Jo mer man tenker tilbake til uglas livsstrategi sist vinter, desto mer menneskelig fremstår den lille hannen i våre øyne. Han lever som vi mennesker levde for ikke alt for mange generasjoner tilbake. En gang var vi selv et skogsfolk som var tvunget til å samle og fylle spiskammeret for vinteren. Med stor tålmodighet, fra utsiktspunkter og gjemmesteder, prøvde våre forfedre å overraske en intetanende elg, hjort eller rådyr. Et velforsynt matforråd var livsviktig hver gang vinterens snø og kulde feide over landet. Det var en tid med hardt arbeid. Men det var også en tid for ro, en nærhet til naturen og et samspill med årstidene som vi i dag knapt kan gjette oss til. Nå har vi forlatt våre røtter, erstattet spiskamrene med supermarkeder og skogen med urbane jungler, i stadig søken etter utvikling og økonomisk suksess. Jakten på penger har forvandlet Nordens en gang så tallrike gammelskoger til unge tømmerplantasjer, monokulturer som har drevet bort mange av de organismene som trenger den artsrike, eldre skogen for å leve sine liv. Spurveugla lever fortsatt i den skogen som gir både hjem, mat og beskyttelse for hele familien. Den lille ugla blir enda mer menneskelig når den minner oss om hvor vi kommer fra – og kanskje hvor vi egentlig hører hjemme.»

I tillegg til fakta om hver ugleart, er det også andre fakta rundt ugler. Her er forlagets beskrivelse av boken, Tom &Tom:

«Uglene er blant våre mest fascinerende og folkekjære fugler. I Norge, Sverige og Finland hekker 11 arter i ulike miljøer, fra jordbrukslandskapet i sør til fjelltoppene i nord.

Selv om man sjelden ser ugler, finnes de ofte i nærheten av oss. De fleste artene er tilpasset et liv nattestid. For å kunne være aktive i døgnets mørke timer har de et avansert sanseapparat og andre tilpasninger. Ekstremt god hørsel, fantastisk syn, samt en nesten lydløs flukt er noen eksempler. De prisbelønte naturfotografene Felix Heintzenberg og Tom Schandy presenterer i denne boka alle de 11 uglene som hekker i Norge, Sverige og Finland, med fantastiske bilder og inspirerende tekster.»


Til slutt, snøugla er en av artene som er omtalt i tekst og bilder. Her en filmsnutt fra BBC Earth om en snøugle i Alaska som til og med jager bort ulver – jeg er målløs: 


10. mai 2016

Fjodor Dostojevskij: Brødrene Karamasov

I går mandag 9. mai leste jeg de siste sidene av Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij. En blanding av lettelse og fornøydhet med meg selv. Vemod ble det på slutten. Det har tatt to uker av min lesetid å komme gjennom romanen. Det er mange lesetimer i et kort menneskeliv. Særlig med tanke på alle bøker jeg har lyst til å lese og som jeg har forventninger til.

Jeg har lest mange henvisninger til Fjodor Dostojevskijs bøker. Noen skriver at de har lest enkelte bøker flere ganger. Mange skriver om sin leseopplevelse med stor begeistring. Som denne på Forlagsliv.no:

«Spilleren var mitt første møte med Fjodor Dostojevskij, og den gjorde meg fullstendig besatt av ham. Høydepunktet i forfatterskapet hans er for meg Brødrene Karamasov. Det er en mangefasettert idéroman, en mesterlig psykologisk roman og ikke minst er den kanskje tidenes beste krimroman med fire brødre mistenkt for fadermord. Dette er en roman som handler om de viktigste eksistensielle problemene: Det ondes problem, frihetens vesen og menneskets troslengsel. Samtidig er handlingen godt forankret i en sosial virkelighet: et svært fargerikt russisk miljø. Ryggesløse kvinner, hellige menn, onde godseiere og sågar djevelen selv befolker persongalleriet.»

Romanen Brødrene Karamasov ble skrevet i 1879-1880. Og er nesten tusen tettskrevne sider. Alle varsellampene burde lyse.  Men allikevel: jeg kjøpte boken, og har nå lest den.

Det var nå jeg skulle skrive at livet mitt blir aldri det samme som etter å ha lest Brødrene Karamasov. Slik er det ikke. Det ville være å overdrive. Faktum er at tidvis var det et slit. Men når jeg leste partier som jeg synes er glitrende, da er mye av slitet med enkelte partier glemt. Selv om jeg ikke kommer til å gjøre det, forstår jeg at noen har lest romanen flere ganger.

Slik beskrives boken på NRK.no:

«Brødrene Karamasov er den mest storslagne roman som noen gang er skrevet, mente Sigmund Freud. Hva gjør du med raseriet mot en far som truer og ødelegger og tar for seg?

Dmitri, Ivan, Aljosha og halvbroren Smerdjakov er barn av Fjodor Pavlovitsj Karamasov, senil, ondsinnet og vellystig. Alle sønnene, bortsett fra Aljosha, som er novise i et kloster, hater gamle Karamasov av ulike grunner. Dmitri er forelsket i samme kvinne som faren. Ivan hater sin far fordi han er så lik ham. Smerdjakov avskyr den gamle fordi han ødela moren. Alle vil de ha farens penger. Faren myrdes på mystisk vis. Hvem er den skyldige? Under denne forbrytelsen tumler Fjodor Dostojevskij med svære og dyptgripende temaer, og han gjør det på en måte som ikke slipper taket.»

Jeg skal ikke inngi meg på en analyse av romanen. Den kompetansen innehar ikke jeg, men mange andre. Mitt innlegg blir litt om min leseopplevelse.

Det som jeg sleit med, var enkelte av de lange dialogene. Særlig der temaet for samtalen ikke engasjerte meg. Et det et særtrekk ved russere at de liker å prate og prate og prate? På innpust og utpust?  Det fikk meg til å tenke på boken jeg lest og skrev om i innlegget:

I denne boken skriver forfatteren bl a dette om russere, og jaggu er han ikke innom Dostojevskij:

«Nå kan man kanskje mene at det er grisgrendtheten i Norge som har skapt mistenksomhet mot naboer og andre som uforvarende kan komme til å krysse ens vei. Det er et talende faktum at nordmenn måler avstanden til nærmeste hus i steinkast. Men på det russiske bondelandet har det vært og er det fremdeles enda lengre mellom bosettingene. Derfor henviser flere forskere til de store avstandene og de harde klimatiske forskjellene som noe av årsaken til landets kollektivistiske karakter. Likeledes skal man ikke oppholde seg lenge i landet for å oppdage hvor omgjengelige og pratsomme russerne er. Fullstendig ukjente mennesker kan føre de mest intime samtaler, særlig under lange reiser — slik innledningen til Fjodor Dostojevskijs Idioten viser. Grunnlaget for hele intrigen blir lagt ved at fyrst Mysjkin og Rogozjin kommer i snakk på toget. Ingen russer reagerer på det. Nei, her er det mer enn klima og spredt bebyggelse som skaper forskjellen mellom norske og russiske omgangsformer.»        

Dialogene jeg sleit med var typisk rundt religiøse grublerier. Men også der hysteriske kvinner er med. Også enkelte andre lange partier enn dialoger der religion var tema ble langtekkelige for meg. Jeg er ikke ateist, jeg er døpt, konfirmert og fortsatt medlem av den statskirka. Jeg kan filosofere over mye, men noen religiøs grubler er jeg ikke. Det som interesserer meg, forundrer, sjokkerer og skremmer meg er f eks andre menneskers bokstavtro tolkning av religiøse skrifter. 

Etterordet er skrevet av oversetteren Geir Kjetsaa. Det ondes problem er et av temaene i romanen; sitat fra etterordet:

«I en paradoksal form har form har filosofen Nicolaj Berdjajev gitt følgende oppsummering av dikterens syn på det ondes problem: «Det ondes eksistens er et bevis på Guds eksistens. Hvis verden ene og alene besto av godhet og rettferdighet, ville det ikke vært nødvendig med Gud, for da ville verden selv vært Gud. Gud er fordi det onde er. Og det betyr at Gud er fordi friheten er.»

Det finnes mange tolkninger av denne romanen. Jeg skal som skrevet tidligere ikke begi meg inn på det selv om jeg gjorde meg mange tanker underveis. For Brødrene Karamasov har mange lag og gir leseren mye å tenke på. Det var også forfatterens mål med romanen – fra etterordet:

«Uklarhetene og selvmotsigelsene i den dialogiske kamp som utspiller seg i hans romaner, har også dype røtter i Dostojevskijs syn på diktningen. Han tok avstand fra den oppfatning at alt skulle være lett forståelig og behagelig innlysende i et kunstverk. En forfatter måtte ha rett til å holde noe tilbake i det uklare og mystiske. «La leserne arbeide litt selv,» sa han, og forsvarte sin rett til å skrive vanskelig og innviklet.»

Vanskelig og innviklet er Brødrene Karamasov til tider. I motsatt ende er den morsom og underholdende. Jeg har humret en god del, særlig av den elleville Dmitri. Hans kamp for kvinnen som han og faren sloss om, skaper de helt utrolige situasjoner. Når han blir avhørt etter at faren blir funnet drept, og han må vitne under rettsaken, er scener som er uforglemmelige. Dmitri er den som jeg mest levende kan se for meg. Forstår godt at damene har tapt sitt hjerte til han. Et levende menneske med mange svakheter.Å lese om sladderpressen er helt utrolig, ikke mye har forandret seg. 

Lurer du på om du vil lese en bok av Fjodor Dostojevskij er kanskje ikke Brødrene Karamasov den beste å begynne med pga at den er på nesten tusen sider. Årsaken til at jeg valgte denne romanen, var boken jeg har linket til nedenfor. Orhan Pamuk skriver at han leste Brødrene Karamasjov som attenåring, og livet hans ble aldri det samme etterpå. Det blir det for meg, med unntak at nå har jeg endelig lest en bok av en forfatter jeg har lest mye om. Om det blir flere bøker, må fuglene vite. Men ikke på en lang stund ihvertfall.

Link til et innlegg om:

9. mai 2016

Harry Hole og Hu derre - hverdagsdrama i flere akter


Mitt første møte med skjæra Harry Hole på bildet over skrev jeg om i innlegget

Hvordan går det så med prosjektet hans?

Vi trodde en periode han hadde gitt opp. Men så dukket han opp i påska og fortsatte byggingen. Her er bildet jeg tok.



Etter det var det relativt stille. Harry Hole er mediesky – liker ikke å bli tatt bilde av. Ikke lett å få fanget han i linsen. Men han har overrasket oss. For oppe i eineren kvitrer det og Harry Holde og Hu derre flyr frem og tilbake i skytteltrafikk med mat.

En og annen katt er av og til under eineren. Da blir det et helsikes spetakkel. Vet ikke hvor redningsmannskapet kommer frem – da er det ikke bare Harry Hole og Hu derre som kjefter på og jager katten, nei da er det en hel hær av skjærer som bidrar.

På lørdag morra før syv var det et større drama. Da var det en kråke som skulle forsyne seg av redet. Det var et spetakkel uten like. Hæren av skjærer ble tilkalt. Når en ser hvordan Harry Hole og Hu derre strever, må en bidra der en kan. Til og med Happy ble med ut på plenen for å jage bort drapsmaskinen. Om kråka klare å få med seg en unge er uklart. Heldigvis kvitrer det fortsatt.

Men jeg er litt usikker på om Happy forstod hvem som ble jaget. Virker som om hun også har fått øye på at det er liv oppe i treet. Tviler på at det blir noe nært vennskap mellom Happy, Harry Hole og Hu derre. De hadde en liten tumult i går. Det spørs om det blir like fredelig for henne denne sommeren som på bildet tatt for noen år tilbake.



2. mai 2016

Venter på en bok: Walden Livet i skogene av Henry D. Thoreau


Jeg har i et innlegg sitert Arvid Hanssens dikt Veinte på en båt. Et dikt jeg «oppdaget»  da Anneli Drecker utga sitt siste album Rocks and Straws. På albumet er diktet blitt til Waiting For A Boat, en av mine favoritter på albumet. Et av albumene jeg har i bilen og hører på når jeg ikke hører på radio. Like spennende som det i barndommen var å vente på en båt , kan det være å vente på en bok.

Lørdag morgen på vei til frisøren «oppdaget» jeg en bok. Jeg fikk med meg deler av programmet Diktafon på NRK P2:


I programmet forteller Botheim om en bok som har inspirert henne. Mine ører stod på stilker: «kritisk til nyhetshungeren, ...alt vi finner opp som bare distraherer oss». En forfatter som levde på 1800-tallet var opptatt av det samme som jeg er i 2016!

Da jeg kom hjem søkte jeg opp programmet, og fant at det var boken under som har inspirert henne: Walden Livet i skogene av Henry D. Thoreau (1817-1862). Boken ble utgitt i 1854! Etter å ha sjekket ut på nettet fant jeg ut at jeg må kjøpe boken. Den kan leses i en eldre utgave på Nasjonalbiblioteket. Men utgaven jeg bestilte fra Pax Forlag er en utgave fra 2008.  Les mer om den her.  

Jeg får nesten frysninger når jeg leser beskrivelsen av boken mv.  

Jeg går på noen «smeller» når jeg finner bøker jeg vil lese slik jeg beskriver over. Det er en av årsakene til at jeg har for mange halvleste bøker i bokhyllene. Men prosessen forut; hvordan jeg finner boken, finner ut hva som er skrevet om den på Internett, og spenningen med om det er en bok som svarer til forventningen, er halve gleden. Det er som en ferietur: å bestemme seg for å reise, ventetiden før en reiser, sitte på flyplassen og glede seg osv. Nå gleder jeg meg til boken til Thoreau ligger i postkassen. Til det motsatte er bevist tror jeg det kan bli interessant leseopplevelse.


Venter på en bok!