19. jul. 2016

Odd W Surén: For hva det er verdt.


Romanen For hva det er verdt av Odd W Surén utgitt i 2011, var helt ukjent for meg før jeg leste dette innlegget på Bentebing’s Weblogg

Med unntak av at jeg synes hovedpersonens tanker trakk litt i langdrag i enkelte kapitler, var dette en god roman, som både hadde humor og alvor i seg.  

Aschehoug forlag presenterer romanen slik:

«Jan Olav Valen Grinde bor på et nedarvet bruk, jorden leier han ut til parselldyrkere, og penger strømmer inn. Han skuler mot naboene fra sin middelaldrende ungkarstilværelse; mest forstemmende er det kanskje at Fritzen har anlagt ny vei parallelt med grunneier Grindes gamle, som en asfaltert pekefinger mot manglende samarbeidsvilje. 

Jan Olav unnlater ikke å dyrke hevngjerrigheten - inntil studenten Annbjørg Karlsbrua en dag dukker opp. Men hva har han å tilby henne? Og når det kommer til stykket - hva er det egentlig verdt, alt sammen? «

Romanen er skrevet i jeg-form, og det er mye av hovedpersonens tanker vi får kjennskap til. I begynnelsen oppfatter jeg Grinde som en hevngjerrig kranglefant. Men etterhvert får jeg et annet inntrykk: en ensom ungkar, som er lett å vippe av pinnen og godtar det meste. Han har lav selvtillit, og tror at andre går rundt og ler av han. Gremmes enda av et leserbrev han skrev i en avis for 25 år siden. Når han vil bestemme over eiendommen sin, får han dårlig samvittighet og vil rettferdiggjøre det for seg selv. Det at han har vært mye alene, har gjort at han ikke har fått de nødvendige korrigeringer for å kunne endre kurs.

En kursendring skjer etter at han har hatt besøk av en liten gutt og faren. De kommer fra parsellhagen, og gutten vil så gjerne besøke Grinde. Når de toger rundt i huset, får han opp øynene for hvor rotete og møkkete han har det i huset, og hvor utslitt alt han eier er:

«Jeg så boligen slik den fremmede mannen ikke kunne unngå å se den. Jeg så alt jeg ikke hadde gjort. Og hele tiden var vi i bevegelse, guttungen først, vi andre etter. Et lite tog som vandret fra rom til rom. En ekspedisjon til rotpolen.»


Grinde er klar over sine dårlige egenskaper, men skaper de større enn de er. Luller seg inn i dem for å slippe å endre kurs. I bunn og grunn oppfatter jeg han som en snill og medgjørlig fyr. Særegenhetene kan jeg som leser skratte av, men innimellom må jeg tørke av meg fliret. I tankene han har, kan de fleste finne noe de kjenner seg igjen i, enten vil liker det eller like. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar