Ikke mennesker jeg kan regne med - med et litt mindre sideantall hadde Kyrre Andreassens roman blitt en inntertier - igjen

 

«IFØLGE SVEIN VAR DET aldri kjærlighet mellom oss to. Vi var nok venner, vi fikk unger, og det ligna på kjærlighet — i tjue år trodde han at det var det det var — men da han mista følelsene for meg, og ikke fant dem igjen, var det fordi de ikke hadde vært sterke nok i utgangspunktet. Dessuten visste han ikke lenger hvem han selv var, og etter det jeg har forstått er det en komplisert oppgave for en vanlig mann å finne ut av.»

I januar 2017 leste jeg romanen Kyrre Andreassens roman For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges og lot meg begeistre av den. Derfor har jeg gledet meg til å lese romanen Ikke mennesker jeg kan regne med som ble utgitt i 2024.

Jeg har vært noe undrende underveis i lesingen over at Ikke mennesker jeg kan regne med fikk kresne kritikere ble så begeistret slik at romanen ble vinner av Kritikerprisen for beste voksenbok 2024. Ordtaket «koke suppe på en spiker» dukket opp i begynnelsen. Når skal vi komme til det punkt at hovedpersonen Linda Hansens hevnlyst slo til slik forlagets omtale lover meg. Men det var aldri aktuelt å ikke lese den ferdig. Heldigvis. For avslutningen ble prima og mine reservasjoner i starten var glemt. Samtidig hadde den vært minst like god med litt færre enn 400 sider er min mening.  

Forlagets omtale av romanen:

«Ikke mennesker jeg kan regne med handler om Linda Hansen, tobarnsmor og ansatt i kommunen. Det er en roman om hvordan det er å skjønne at mannen din har lagt seg etter Veronika Hagen, den eneste dama i bygda med glamour. Og om stolthet, skam og en stigende hevnlyst. «

Det kommer en pike gående – tre erindringsbøker Inger Hagerup skrev i årene 1965 - 1968

  

«Og nå sier jeg ikke mer,» avslutter Inger Hagerup sin vandring med leseren gjennom barndoms— og ungdomsminner fram til opptakten til det livslange samlivet med filologen Anders Hagerup. Dette ekteskap som hun tidlig i ungdom— men forsverget at hun noen gang skulle inngå, etableres i én setning: «Åtte dager deretter var vi gift.» Vi er kommet fram til 1931. Etter 26 år stenger erindringsforfatteren Inger Hagerup døra for sitt liv og blir gåtefull: «Det er vi fremdeles,» sier hun med en sveip over resten av sitt voksne liv. For her overtok lyrikeren Inger Hagerup.»

Sitatet over er fra etterordet i boken utgitt av Bokklubben i 1985 og som inneholder Inger Hagerups erindringsbøker Det kommer en pike gående (1965), Hva skal du her nede (1966) og Ut og søke tjeneste (1968). Når jeg kjøpte boken, husker jeg ikke. Heller ikke når jeg leste den første gang. Det var etter at jeg leste boken Alt er så nær meg - om Inger Hagerup av Klaus Hagerup., en bok som ble utgitt i 2003. Etter det har Inger Hagerup hatt en egen plass i hjertet mitt. 

Det ble et fint gjensyn å lese erindringsbøkene om igjen. Det er lenge siden jeg har gapskrattet så mye. Samtidig som det er mye alvor som ligger mellom linjene. 

Inger Hagerup ble født i 1905. Hun døde i 1985. De første årene av livet bodde hun sammen med moren, faren og en yngre bror i Bergen. Kort tid etter at faren ble forfremmet i firmaet han jobbet og de kan flytte inn i en ny leilighet, så dør han.

«Fem år og noen måneder gammel ble jeg kjent med to helt nye ord, som rimte sørgelig godt på hverandre. Det var enke — innskrenke. Og dessuten noe annet som virket skremmende usikkert: Fremtiden. Mor interesserte seg foreløbig ikke for noen av delene, og første etappe i denne fremtiden var at hun ble sendt hjem til sin far i Nordfjord sammen med de to faderløse.

Bestefar er uten sammenligning det snilleste menneske jeg har møtt i mitt liv. Han var enkemann og bodde sammen med sin ugifte sønn og en «taus» som hushjelpene ble kalt dengang, på et lite gardsbruk i en utbygd. Sitt egentlige levebrød tjente han som snekker, vegg— og rosemaler og grav— steinsinskriptør. Vi hadde jo vært der et par somrer før også, men det hadde bare vært noen korte uker. Familien hadde bestemt at nå skulle vi bo der til Marie kom seg litt - jeg forstod at også min mor var syk, hun led av noe som het sorg.»

Inger oppsummerer det første året hos bestefar slik:

«Et underlig år som liksom svever løst i luften. Antagelig har min bror og jeg aldri hatt det så fritt i vår barndom, verken før eller senere, som denne sommeren. Mor var lam— met, hun ante nesten ikke at hun hadde to barn. I timevis streifet vi omkring overalt omkring bestefars hus, oppe i rabbene, nede i fjæra, over hele hagen, alt var levende, ja, den sommeren opplevde jeg med kropp og sinn at naturen virkelig hadde sjel — fra den minste nikkende tiriltunge til den store gråsteinen ved enden av hagen, den som på underlig vis minte meg om bestefar.»

Seg selv beskriver hun slik:

«Jeg var et radmagert barn med tynt hår, blant mer velnærte slektninger gikk jeg under navnet Blålusa. Jeg var uendelig masete, ufordragelig seig når det gjaldt å holde fast på et emne jeg først var begynt på. Jeg hadde en ustyrtelig trang til å blande meg opp i alt mulig, meddele meg, gjøre meg gjeldende. Men det nyttet bare ikke. Min elskelige bror som aldri stakk seg frem, fikk likevel alle blomstene. Slik var nå engang verden innrettet. Forøvrig var han min beste tilhører og en glimrende villig lekekamerat, det var aldri nei i hans munn, men så var han ikke mer enn tre år heller.»

Det idylliske oppholdet tok slutt for «enken og de faderløse»;

«Utpå vårparten ble det forventet at mors sorg hadde gitt seg litt, så hun kunne ta seg sammen og begynne å tenke på denne fremtiden alle snakket om. Mine to driftige morbrødre var i full sving med å legge planer for henne om hvordan hun på beste måte kunne tjene sitt brød, nå forsørgeren var falt fra. Mor kunne lage god mat, dessuten hadde hun jo den nye leiligheten, som hun ikke hadde sagt fra seg. Den var altfor dyr i hennes stilling, men kanskje kunne den bli en inntektskilde. Stuen kunne jo leies ut. Endeløse diskusjoner, prek og snakk. Mine onkler gikk fram og tilbake, ropte i munnen på hverandre, var uenige om ditt eller datt. De sterke sikre stemmene slo mot hverandre i luften: Slik og slik og slik og slik! — Nei, langtifra! Slik og slik og slik og slik! Mors stemme ble helt borte mellom all denne sterke lyd, dessuten var hun alltid enig med siste ærede taler. Men én ting ble slått fast. Denne fremtiden — hva det nå måtte være — lå i Bergen.»

Vi følger Inger på sin vei i livet der bosted og hva Marie skulle jobbe med ble bestemt av velmenende slektninger. Det er mye et følsomt og trassig barn måtte bite i seg. Følsomheten og trassen en kan kjenne igjen i diktene til Inger Hagerup. Den lille kjernefamilien var med i en storfamilie. Ser en på tiden hun levde i og det at faren forsørgeren døde tidlig, var Inger et privilegert barn. Inger skal oppleve at en tante som det ikke er knyttet så mange gode minner til, skal være den som trekker i trådene for at Inger kan begynne på middelskole og gymnas. Men ingen kan ta fra henne den sårheten hun opplevde i barndommen av å være en av de to «faderløse» i familien. Som var med å forme henne som menneske.

Klaus Hagerup skriver bl a dette i boken Alt er så nær meg om mormoren Marie og Ingers forhold til moren som bodde hjemme hos dem. Han (Helge) var broren til Klaus:

«En gang kom han ut på kjøkkenet mens mormor satt og leste i en bok. Å lese var omtrent det mest unyttige hun kunne tenke seg, og særlig imponert var hun vel heller ikke av dem som skrev alle disse bøkene. Det kom endel av dem på besøk hjem til oss, og de kom med et sus av banning, røyking, klining, krangling og fyll. Mormor var meget tålmodig, og sa ikke stort, men det må ha stormet i henne.

Da Helge kom ut på kjøkkenet var hun som et lyn med boka under forkleet. Hun gikk alltid med forkle over kjolen. Bestandig klar til å gjøre sin plikt Hun visste det var for seint. Helge hadde sett boka. Hun tok den fram og la den på bordet. Det var De dødes tjern av André Bjerke. Mormor rødmet og slapp ut en bølge fra sitt eget hemmelige tjern: «Den er jo så fryktelig spennende!»

For mormor var det en forferdelig, men kanskje også vidunderlig tilståelse.

På Slagnes hadde hun fått tak på en strikkemaskin og arbeidet med den når hun ikke stivet hvitetøy for bygda. Hun hadde en seighet i seg som sikkert ikke ble mindre av at så mye av livet hennes var lagt i hendene på brødrene. Hun skulle gjøre opp for seg. Hun skulle være nyttig. Det lå en trass dypt inne i Marie Halsør. Hun lot seg lede, men aldri drive. Hun mistet aldri selvrespekten.

For mor må det ha sett annerledes ut. Mormor var alt det mor ikke ville være, hun gjorde alt det mor aldri gjøre.

Inger kom til Slagnes fra Askvold, men hun kom ikke fra kafeen i kjelleren. Hun kom fra bøkene i etasjen over, og hun flyttet såvisst ikke til stivetøy og strikkemaskin. Hun var en tiårig jente som langsomt begynte å oppdage seg selv, og på Slagnes begynte hun for alvor å skape seg den drømmen som skulle forfølge henne livet ut: Bort, bort!

Samtidig var mormors tilværelse der hele tida, som en anklage som for alt jeg vet, ikke engang var stum, og Inger begynte å utvikle den trassen og den dårlige samvittigheten som seinere skulle komme til uttrykk som dype motsetninger i diktene hennes.»

Enken og de faderløse; 

Sameproblemet av Kathrine Nedrejord – jeg er i spagat etter å ha lest romanen

 

Sameproblemet er den første romanen jeg har lest av Kathrine Nedrejord (f. 1987). Romanen ble utgitt i 2024 og har fått gode kritikker. Og priser og nominering til priser som forfatteren har opplyst om her på hjemmesiden.  

På hjemmesiden beskriver Katrine Nedrejord seg om seg som «samisk med røtter i Kjøllefjord i Finnmark, men har bodd i Paris siden høsten 2011». Her i programmet Sommer i P2 fra 2020 forteller hun blant annet at «Forfatteren flyttet fra Finnmark til Nøtterøy, men der ble den samiske identiteten en slags vits. Hun føler seg mer hjemme i det multikulturelle Paris der hun nå bor.»

I Forfatterintervjuet med Kathrine Nedrejord forteller hun at hun har tenkt å skrive om temaet i mange år, men var usikker på hvilken form boken skulle ha.

Jeg strevde ikke med boken underveis. Men jeg strever med å skrive hva jeg synes om den.

Fornorskningspolitikken (1850 – 1950) som ble drevet mot samer og kvener, var brutal. Hvordan dette har påvirket de som ble utsatt for politikken og etterkommerne, får romanen godt frem. Det jeg savner er at det er innimellom er motstemmer til Marie Engmos utestemme. Et eksempel:

«Faren min vokste opp i Seifjord på ei tid da hatet var enda sterkere mot samene enn da vi kom flyttende dit. De var trusselen som kom utover til kysten om sommeren, hadde med seg flokkene med rein for å beite. Folk sa man ikke skulle stole på dem. Man må aldri ta en fjellfinn på ordet. De lurer en. Folk sa de stinka og så ikke ut. Mørke i huden, mørke i håret, sa de, lave og svette og stinkende, sa folk. Faren min fikk høre det som barn. Hold deg unna. Trekk deg vekk. Ikke trå for nær. De var farlige og mystiske på samme tid. De krevde for mye. Du vet dem vil ta over alt vi har her. Det er det dem prøver på med den politikken sin. Det ene øyeblikket fikk faren min høre at samer var slu, det eneste øyeblikket at de var fordrukne, elendige, dumme fattigslamper. Han hørte alt dette, om ikke daglig, så i alle fall ukentlig, i alle fall ofte nok blei han påminna om hva man syntes om samer.

Han spurte mora si en gang om hva det andre språket var som morfaren snakka, og mora hans hysja på han og ba han gå og leke igjen. Han spurte faren sin en gang om hvorfor farmora hadde så mye slekt i Kautokeino, og faren sa at det bare var tilfeldigheter, og faren min spurte hvorfor alle sa at farmora hans hadde samisk etternavn før hun gifta seg, og faren sa at nå var det veldig mange spørsmål, og han fikk spare dem til en annen gang.»

Når Marie og familien flytter til Seifjord møter hun det såkalte hatet mot samer:

«EVEN GLEMTE AT jeg var same.

Det tok tid.

De første åra ropte han jo sammen med Odin at jeg skulle pelle meg tilbake til reinen min. Det nytta ikke å svare at jeg ikke hadde noen rein, og heller aldri hadde hatt det, at reindrifta var gått ut av slekta mi på 1800-tallet, og det visste jeg jo heller ikke at den hadde, jeg hadde ikke orda til å belære han om noe av det samiske, jeg bare sa: Jeg har ikke rein. Og så lo de og herma etter måten jeg sa det på. Jeg har ikke rein, jeg har ikke rein, sa de. Jeg sa jeg, men ikke slik de sa det på TV eller i Oslo. Jeg sa det slik man sier jeg i Márkannjárga, men snart hørte jeg at mora mi sa æ og faren min sa æ og alle ungene i skolegården sa æ, så jeg slutta å si jeg, men de fortsatte å gjenta nesten alt jeg sa i friminutta, til også den márkannjárgaske klangen i alt jeg sa, blei borte.

Etter hvert glemte de at jeg var samisk i friminutta, og kom bare på det på syttende mai eller kirkelige høytider, når de så mora mi, meg og brødrene mine og etter hvert også faren min i kofte. De unngikk meg de dagene, eller stirra litt ekstra, men så glemte de det igjen, til neste visuelle påminnelse kom. De slutta å inkludere meg fjellfinnjævlene som de ofte snakka om.»

En journalist i NRK skriver bl a dette om romanen:

«Denne boka har jeg venta på Endelig kom romanen som lar meg forstå hva samene har båret på.»

Formen Kathrine Nedrejord bruker i romanen gjør at det er lett å tenke at det meste er egne opplevelser. Det kan det ikke være. I Sommer i P2 forteller hun at hun var 9 år da familien flyttet til Nøtterøy. Romanen er derfor ikke tett på eget liv hva angår hat hun har møtt i Finnmark fordi hun er same.

Jeg ble født og vokste opp i Vest Finnmark. Da jeg var 21 år flyttet jeg til Østlandet. Jeg har ingen slekt som tilsier at jeg kan kalle meg same. Samtidig er det vanskelig å vite om slektninger lengre bakover i tiden var samer fordi mange pga fornorskningspolitikken endret fra samiske til norske navn. Jeg hadde uansett ikke kommet inn i samemanntallet.

Det ble, som det kommer frem i romanen, undervist lite på skolene jeg gikk på om samenes historie. At det var noen familier som i fjern eller nær slekt med samer, det var ingen hemmelighet. Men det ble snakket lite om. Fornorskningspolitikken hadde ført til at å være same var skambelagt. Særlig i områder der det var få samer. I det hele tatt var det lite vi så av det samiske livet. Det ble flyttet reinflokker til øya jeg bodde på om sommeren og tilbake på høsten. Men det var sjelden vi så noe til reinen eller samene som eide reinen.

Jeg kan ikke huske samehat under oppveksten. At det kan ha vært skepsis til samer er ikke det samme som hat. Samtidig er det ikke usannsynlig at noen hater samer. 

Ikke kan jeg huske samehat da jeg gikk på videregående skole Alta, som Marie i romanen har gått på. Som innflytter til Østlandet har jeg vært utsatt for nedsettende kommentarer om Finnmark. Selv om det har vært sårende, har nedsettende kommentarer vært i mindretall. Og det har på ingen måte vært hat å spore i kommentarene. Det ville vært en stor overdrivelse.

Mye er forandret etter at jeg flyttet fra Finnmark, bl a opprettelsen av Sametinget. At det er konflikter mellom samer og ikke-samer kjenner jeg til gjennom media. Men også uenigheter mellom ulike grupperinger av samer.

Kathrine Nedrejord sier i forfatterintervjuet med NRK at hun håper at romanen Sameproblemet drar leseren ulike veier. Det er absolutt det som har skjedd med meg. Jeg er pr. nå i en form for spagat. Ikke pga kvalitet, men noe av innholdet. 

Forlaget omtaler romanen slik: 

Marie Engmo har nylig blitt mor for første gang. Hun bor i Frankrike, langt fra røttene sine. Den natta áhkku - mormoren hennes - dør, er Marie den eneste i slekta som ikke kjenner noen forandring. Hun forlater dattera og samboeren og reiser hjem til Finnmark for å delta i begravelsen. På veien til hjembygda bestemmer hun seg for å skrive áhkkus historie. Det blir ei fortelling om kvinnene i familien, om hvordan undertrykkelse har prega livet til oldemor, mormor, mor og Marie sjøl, og om hvordan den samiske bakgrunnen har forma Maries syn på virkeligheta.

"Sameproblemet" er en undersøkelse av hva det vil si å være samisk, kvinne, mor, datter og barnebarn, en sterk roman om samisk kultur, språk og identitet. Samtidig er den et oppgjør med den norske stat, kirke og skole.

Svøm med dem som drukner – god roman av Lars Mytting

 

Det er lett å forstå at kritikerne var begeistret over romanen Svøm med dem som drukner da den ble utgitt i 2014. Lars Mytting er en god historieforteller. En bok på 467 sider bruker jeg lang tid på. Derfor var det ikke alltid jeg var like motivert for alle detaljene. Men greit nok. Når man har kunnskap slik Lars Mytting har, har jeg forståelse for at det er vanskelig å forenkle.

Litteraturkritiker i NRK starter sin anmeldelse slik:

«Til tider stor underholdning, og jammen lærte jeg noe nytt på kjøpet. Jeg skulle likevel ønske Lars Mytting hadde større tiltro til at jeg som leser kan tenke selv.»

Forlagets omtale

«Høsten 1971 blir et kjærestepar funnet omkommet i Frankrike, på en avstengt, skogbevokst slagmark fra første verdenskrig. Deres tre år gamle sønn Edvard er sporløst forsvunnet. Fire dager senere dukker han opp på et helt annet sted i Frankrike.

Ingen vet hvor Edvard har vært, og han vokser opp på en fjellgård i Gudbrandsdalen sammen med sin tause bestefar.

Hva gjorde foreldrene i det avstengte skogholtet, og var det en tilfeldighet at de tråkket på en gammel gassgranat fra krigens dager?

Og hvem har, til bestefarens begravelse, sendt dem et praktstykke av en kiste, snekret i et treverk ingen har sett make til?

Letingen etter svar fører 23 år gamle Edvard både til Shetland og tilbake til Frankrike, der han må grave seg inn i de mørkeste krokene i familiens fortid. En fortid som er tett vevd sammen med de store europeiske hendelsene fra forrige århundre, men også lidenskapen til en mestersnekker som søkte lykken i 30-tallets Paris.»