Det er lett å forstå at
kritikerne var begeistret over romanen Svøm med dem som drukner da den
ble utgitt i 2014. Lars Mytting er en god historieforteller. En bok på 467 sider
bruker jeg lang tid på. Derfor var det ikke alltid jeg var like motivert for
alle detaljene. Men greit nok. Når man har kunnskap slik Lars Mytting har, har
jeg forståelse for at det er vanskelig å forenkle.
Litteraturkritiker i NRK starter
sin anmeldelse slik:
Forlagets omtale
«Høsten 1971 blir et kjærestepar
funnet omkommet i Frankrike, på en avstengt, skogbevokst slagmark fra første
verdenskrig. Deres tre år gamle sønn Edvard er sporløst forsvunnet. Fire dager
senere dukker han opp på et helt annet sted i Frankrike.
Ingen vet hvor Edvard har vært,
og han vokser opp på en fjellgård i Gudbrandsdalen sammen med sin tause
bestefar.
Hva gjorde foreldrene i det
avstengte skogholtet, og var det en tilfeldighet at de tråkket på en gammel
gassgranat fra krigens dager?
Og hvem har, til bestefarens
begravelse, sendt dem et praktstykke av en kiste, snekret i et treverk ingen
har sett make til?
Letingen etter svar fører 23 år
gamle Edvard både til Shetland og tilbake til Frankrike, der han må grave seg
inn i de mørkeste krokene i familiens fortid. En fortid som er tett vevd sammen
med de store europeiske hendelsene fra forrige århundre, men også lidenskapen
til en mestersnekker som søkte lykken i 30-tallets Paris.»
