Skumring 1941 (Skymning 41) av Kjell Westö

 

Selv om jeg ikke vært i Helsingfors, er det som om jeg har vært der gjennom å lese romanene til Kjell Westö. I Skumring 1941 foregår handlingen for det meste i Helsingfors. Til tross for at historien som fortelles foregår i dystre krigsår, er det ingen mørk fortelling.  Det er sjelden jeg leser en bok på 467 sider at jeg tenker; her er det godt å være – denne vil jeg ikke skal ta slutt. Kjell Westö har etter hvert blitt en av mine favorittforfattere, og etter å ha lest Skumring 1941er dette enda en gang blitt befestet.

Forlagets omtale av romanen som ble utgitt i 2023 og på norsk i 2024:

«Det er januar 1940, og vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen har pågått i snart to måneder. Molly er på turné med teaterkompaniet sitt, mens kjæresten, journalisten Henry, er sendt ut i felten som krigskorrespondent. På slagmarken forstår han at ikke alt kan fortelles: Under en krig må sannheten ofres for nasjonens beste.

Så blir det fred, og Molly og Henry forsøker å finne tilbake til hverdagen i Helsingfors og glemme krigsopplevelsene som hjemsøker dem. Men snart er det 1941, og en ny krig står for døren.

Skumring 1941 er en storslått og medrivende roman om noen av de mørkeste årene i Finlands historie – og om hva krig gjør med mennesker, med livet og med kjærligheten.»

Fars rygg av Niels Fredrik Dahl – tankevekkende og vondt å lese denne fortellingen

 

«Jeg har dette store, ukjente rommet inni meg der det er holdt av plass til fars historie, der den skal passe inn som en hånd i en hanske, men det gjør den ikke, det er ikke mer enn noen små harde biter som skrangler rundt inni der. Samtidig kjenner jeg et savn så stort at jeg synes jeg snubler i det hvor enn jeg går, etter et menneske jeg ikke vet så mye om og ikke kan si at jeg kjente, enda så ofte vi sto tett inntil hverandre, og enda jeg merket varmen hans, jeg hørte pusten hans, hørte at han sang.

Jeg har fotografier og brev, og jeg bruker dem for det de er verdt og enda litt til. Men det er også sånn at plutselige hendelser, syn, overhørte replikker, dufter, lyden av kirkeklokker, en bil som ruser, en fugl som kvitrer, hva som helst, egentlig, snø, drev av salt sjø i luften, kan åpne opp. Med så mye savn, så mye ordløst og håpløst og fåfengt som jeg i min egen ensomhet surrer rundt i mens jeg forsøker å skrive dette, trenger jeg mine egne veier inn til fars historie.»

Jeg sitter igjen med så mange mange tanker og spørsmål etter å ha lest boken Fars rygg av Niels Fredrik Dahl. Boken ble utgitt i 2023 og nominert til Nordisk råds litteraturpris 2024. I forlagets omtale står det at fortellingen er full av humor. Jeg fant ingen ting å le av. Synes fortellingen bare gjorde vondt å lese. At ensomhet kan gå i arv kan vel ingen tvile på etter å ha lest boken.

Forlagets omtale:

«Jeg ser etter faren min. Han har vært død i fjorten år nå, og jeg ser etter ham likevel. Jeg håper at han skal komme gående mot meg i det skiftende lyset oppover den øde gaten, at han skal bli større og større, tydeligere og tydeligere mens han nærmer seg.»

Med utgangspunkt i etterlatte papirer, brev og gamle fotografier setter sønnen sammen fortellingen om farens barndom: i Egypt, hvor guttens far, Dommeren, holder sin lille familie i et kolonialt jerngrep, hos fremmede i Bærum, på pensjonatskole i Genève, på hotellrom opp og ned gjennom et Europa på vei mot en ny stor krig.

«Fars rygg» er skildringen av en gutt og ung manns forsøk på å leve i en verden han ikke forstår, men likevel prøver å bli en del av. Det er også historien om fars mor, Ellen, som sitter fast i et ulykkelig ekteskap.

Niels Fredrik Dahl har skrevet en stor og dypt menneskelig roman, øm, mørk og full av humor, om familie og kjærlighet i det 20. århundre, om en gutt og en mor som er bundet sammen av ensomhet, og om en ensomhet som går i arv.»

Krim: Kallmyren av Liza Marklund – andre bok i en trilogi

 

«NATTEN MELLOM 14. OG 15. AUGUST 1990

DET VAR LYDEN av insektene som viste redningsteamet vei. Det lave surret av tusenvis av blodsugende, vingebårne kryp. Insektnettet som hadde dekket bagen da barnet ble plassert der, hadde blåst sin vei. Teppet hun hadde vært pakket inn i, var havnet på utsiden, og sokken på høyre fot hadde glidd av. Mygg, brems, blindinger, knott og klegg hadde alle oppdaget muligheten som spedbarnet utgjorde, og gått til et felles og nådeløst angrep. Det lille ansiktet var oppsvulmet til det ugjenkjennelige, sårskadet og blårødt, og øynene var klistret igjen. Begge hendene og den nakne foten var tjukke som klubber. Maur krøp inn og ut av munnen hennes.

Hun hadde for lengst holdt opp å skrike.

Alle trodde hun var død, noe annet virket usannsynlig, men da hundefører Pettersson løftet henne opp, ga hun fra seg et lite klynk.

Det måtte sies å være et mirakel.»

Kallmyren av Liza Marklund ble utgitt i 2022 og på norsk i 2023, og kan leses uavhengig av første bok i serien; Polarsirkelen. Kallmyren har ikke mange kontaktpunkter med Polarsirkelen. Fra å ha en mer perifer rolle i Polarsirkelen, har politisjef Wiking Stormberg hovedrollen i Kallmyren. I tillegg til at Wiking får kreft, kommer det som skjedde for 30 år siden opp i dagen og han tvinges til å stille spørsmål ved om ektefellen Helena lever.

En lettlest og god krim selv om jeg synes slutten etterlot seg for mange løse tråder. Skulle også ønske at barna til Wiking og Helena, Markus og Elin, hadde fått større roller i handlingen. Muligens siste bok i trilogien Stormberget gir meg svar på noen av spørsmålene jeg sitter igjen med.

Forlagets omtale av Kallmyren;

«Kallmyren er en frittstående oppfølger til Polarsirkelen, Liza Marklunds kritikerroste og bestselgende tilbakekomst til krimsjangeren.

I 1990 finner Wiking Stormberg en lapp fra sin kone, Helena. Hun har gått en tur for å plukke multer. Deres nyfødte datter, Elin, er med på turen, mens sønnen Markus er hos farmor. På kvelden har ikke Helena og Elin kommet tilbake. Elin blir funnet i live ved Kallmyren, mens Helena er forsvunnet. Kroppen hennes ble aldri gjenfunnet. Den kalde myra ble hennes grav.

Mange år senere er Wiking fortsatt dypt berørt av tapet av sin kone. Men så en sommerdag i 2020 mottar Markus et illevarslende brev signert med Helenas signatur. Kan hun fortsatt være i live? Men hvorfor skulle hun eller noen andre true familien hans? Wiking må spørre seg selv om han holder på å bli gal, om han ser spøkelser, eller det finnes krefter som truer ham og familien hans – og i så fall hvem eller hva.»

Krim: Ekko i det fjerne av Val McDermid – første bok i serien Karen Pirie – veldig god bok

 

«1978; St Andrews i Skottland

Klokken fire om morgenen i svarteste desember. Fire uklare skikkelser vaklet gjennom snødrevet og den sure, nordøstlige vind som strøk over Nordsjøen fra Sibir. De åtte snublende føttene gruppen Laddies fi' Kircaldy fulgte sin faste og velkjente snarvei over Hallow Hill til Fife Park, den mest moderne av studentkasernene ved St Andrews-universitetet, der de evig uredde sengene deres gjespet en velkomsthilsen med laken og tepper hengen et som slappe tunger.»

Romanen Ekko i det fjerne er den første boken av Val McDermid jeg har lest. Val McDermid er en kjent og prisbelønnet forfatter fra Skottland. Det er helt tilfeldig at jeg valgte Ekko det fjerne som er den første i en serie på seks, Karen Pirie - serien, som er navnet på en etterforsker. Etterforskeren har en liten rolle i romanen som ble utgitt i 2003 og på norsk i 2004.

Ekko det fjerne er på 442 sider. Det eneste ankepunktet er at jeg synes den kunne vært kortet ned med 50 sider. Jeg leser at de neste to bøkene i serien er på hhv 380 og 350, og det lover bra.

For ja, jeg skal i hvert fall lese bok to og tre i serien. For jeg synes Ekko i det fjerne var en veldig god og spennende bok. Det var for meg en kvalitetsforskjell på denne sammenlignet med boken til Liza Marklunds bok Polarsirkelen som jeg synes var god.

Jeg fattet relativt tidlig mistanke til hvem som hadde drept Rosie. Samtidig ble jeg innimellom i tvil. For handlingen i Ekko i det fjerne var i langt på vei uforutsigelig. Det var mange overraskelser, og innimellom ble jeg skikkelig skremt. Det skjer mye uten at handlingen er heseblesende. Det er mange nok personer med ulik personlighet til at fortellingen aldri ble kjedelig. Dersom de andre bøkene hun har skrevet holder samme kvalitet har jeg mye å glede meg til.

Forlagets omtale:

«Ekko i det fjerne, er en frittstående psykologisk thriller. Vi møter de fire vennene Ziggy, Alex, Mondo og Weird. De er studenter i den vesle skotske byen St Andrews, de er barndomsvenner og henger alltid sammen. Men en iskald vinternatt i 1978 tar uskylden deres brått slutt. I snødrevet på vei hjem fra en kveld på puben og på fest snubler de bokstavlig talt i Rosie. Rosie jobber på puben, hun er søt og morsom og sexy. Både Alex og Mondo har prøvd seg på henne, og begge har fått ertende avslag på flørten. Rosie er ikke interessert. Rosie har allerede en kar, men det skal ingen vite om.

Val McDermid er en intrigemaker av rang. Ingen kan som henne servere et mysterium proppfullt av gåter og løse tråder, for så på siste side å samle hele knippet trygt i hånden. Det er i oppklaringen at Val McDermid lar oss føle mesterkloen - hver eneste gang!»

Krim: Polarsirkelen av Liza Marklund – første bok i en serie på tre

 

«LIKET BLE FUNNET på en av årets korteste dager, de ikke-eksisterende, da solen har sviktet menneskene ved den nordlige polarsirkelen og knapt nok sender ut en antydning til lys. Det lå i et fundament til broen som fører over Piteälven opp mot Robotbasen, nakent og hodeløst.»

 Det er lenge siden jeg har lest en bok av den svenske forfatteren Liza Marklund, og den eneste jeg har lest er en plass i solen utgitt i 2008. Jeg husker den som en god bok.

 Boken jeg nå har lest, er Polarsirkelen, en bok i en serie på tre. Den ble utgitt i 2021 og på norsk samme år.  Jeg likte boken. Den holder et godt driv uten å være hesblesende. Forlaget omtaler den slik:

«Fem tenåringsjenter i småbyen Stenträsk i Norrbotten møtes en gang i måneden for å diskutere litteratur. En av dem forsvinner sporløst sommeren 1980. Førti år senere blir hun funnet drept. Julen 2020 blir de fire kvinnene i boksirkelen, som de kalte Polarsirkelen, gjenforent for første gang etter venninnens forsvinning. Smertefulle hemmeligheter som har vært skjult i flere tiår, truer med å bli avslørt.»

 Jentene er jevngamle og har drevet lesesirkelen siden de begynte i syvende klasse.

«Carina var den klart mest leselystne. Hun slukte bøker som andre spiste soll. Birgitta, hvis mor var lege i Piteå og faren sjef på Robotbasen, var den mest ambisiøse.

Susanne var med fordi Birgitta og Carina var med.

Agneta gikk med en forfatterdrøm i seg, noe som gjorde litteraturkunnskap til et logisk og begripelig valg.

Når det gjaldt Sofia, var målsettingen mer uklar. Hvorfor hun valgte litteratur i stedet for tegning, form og farge, ble de andre aldri helt kloke på. Den gjengse oppfatningen, som egentlig aldri ble uttalt, var at foreldrene hadde bestemt det for henne. Faren var som sagt kommunalråd i Stenträsk og dessuten vara i Socialdemokraternas mektigste indre krets — arbeidsutvalget.

Det var med andre ord fint å være med i lesesirkelen Polarsirkelen. Men da dette gikk opp for skolens øvrige elever, og de dessuten innså at de kunne få bedre karakterer ved å være med, sa sirkelmedlemmene klart ifra. Hvis andre ville studere litteraturkunnskap, fikk de starte en egen lesesirkel, ikke snylte på deres.

Slik begynte det, og slik fortsatte det.»

 Jentene er i oppbruddsstemning, som unge mennesker er når det nærmer seg slutten av videregående skole.

«Med tiden skulle imidlertid glansen og glorien rundt lesesirkelens medlemmer bli mattere og fordampe. Ingen andre elever gjorde lenger krav på å få være med. Lærerne deres var nye, og de gamle hadde fått andre elever å la seg forundres av. Forskjellen jentene imellom ble tydeligere. Det kittet som barndom og isolat hadde føyd sammen, begynte å smuldre opp.

Da det nye tiåret, 1980-tallet, satte i gang, spikret de litteraturlisten for resten av året, akkurat som de hadde gjort tidligere år. To av medlemmene, Carina og Agneta, skulle imidlertid avslutte skolegangen til sommeren og eventuelt også flytte fra Stenträsk, noe som gjorde lesesirkelens fremtid uviss.

Der befant man seg nå, i en tid som uunngåelig innebar forandring.»

Neste bok i serien er Kallmyren. Håper jeg liker den like godt som Polarsirkelen. 

Biografi: Jon Michelet – En folkets helt av Mímir Kristjánsson

 

«Jeg har vært politiker for Rødt, forfatter, journalist i Klassekampen og realitykjendis. Kort sagt: I det meste her i livet har jeg prøvd å etterligne Jon Michelet. Hvorvidt det har lyktes, det får andre bedømme. Men for meg har det alltid vært et mål å nå ut breiere enn til den faste gruppen av studiesirkelveteraner på venstresiden. Da finnes det få forbilder som er bedre enn Jon Michelet. Mens andre av venstresidens forfattere, politikere og kjendiser har holdt seg for nesen og prøvd sitt beste for å unngå folket, var Jon villig til å få møkk under negla dersom han trodde det var nødvendig i kampen for en bedre verden. Alt han har gjort har ikke vært like lurt. Men jeg tror de fleste vil berømme forsøket.»

Sitatet over er fra innledningen til biografien Mímir Kristjánsson har skrevet om Jon Michelet. Etter å ha lest biografien er jeg i tvil om forfatteren noen gang kommer til å lykkes å etterligne Jon Michelet. Fra Store norske leksikon;

«Jon Michelet var en norsk forfatter, særlig kjent for krimserien om Thygesen, som ga ham Rivertonprisen to ganger, og sjømannsserien En sjøens helt, som ble en stor suksess. Han var også forlagsmann, journalist, politiker (RV) og redaktør i Klassekampen.»

Jeg tar vel ikke for hardt i når jeg skriver at Jon Michelet tidvis var en rabulist (politisk oppvigler, bråkmaker eller uroelement). Der er ikke Mímir Kristjánssoni selv om han er en uredd politiker. For selv om Jon Michelet hadde mange oppturer i livet, var det nok av nedturer. Og de fleste kunne han skylde seg selv for.  Samtidig vokste Jon Michelet, som ble født i 1944, opp og var ungdom i en tid som var veldig forskjellig fra tida vi lever i.

Uansett, jeg likte biografien. Den forteller om en del av norsk historie jeg ikke er så kjent med. Innimellom har jeg skratter høylytt over alt det Jon Michelet viklet seg inn i. Og over AKP (m-l). Det er mye som er komisk med dagens øyne. Samtidig er Jon Michelets nedturer trist å lese om. Jeg gruet meg til slutten. Jon Michelet vokste opp på Larkollen og flyttet tilbake til Larkollen før jeg flyttet hit. Det ble skrevet mye om han i den lokale avisa de siste årene han levde. Det er trist å kjøre forbi huset han bodde i og vite at mennesket med så mye energi og mot ikke lever lenger. 

Forlagets omtale:

«I 1962 mønstrer den unge dekksgutten Jon Michelet på skipet M/S Tomar. Blant de røffe sjøfolkene møter han flere gamle krigsseilere og tanken om den store sjøromanen vokser fram. Men det skal gå mange år før han klarer å skrive sitt storverk.

I En folkets helt følger vi Jon Michelet gjennom alle disse årene. Med innsikt og fortellerglede får vi historien om Michelets år som kontroversiell journalist og medlem av AKP (m-l). Han sto på barrikadene for revolusjon og kommunisme, og ble overvåka av de hemmelige tjenestene. Boka har et utall ramsalte historier om eventyr i ødemarken og livet som A-kjendis i Norge. Her er boksuksesser, familieidyll og berømmelse – men også samlivsbrudd, fylleslagsmål og skrivetørke. Jon Michelets liv faller sammen med overgangen fra syttitallsradikalisme til framveksten av en kommersiell kjendiskultur i Norge.

Først 50 år etter tiden som dekksgutt kom Jon Michelet i havn. Med bøkene om En sjøens helt og skogsmatrosen Halvor Skramstad reiste Michelet et storslagent monument over norske krigsseilere. Samtidig ble han selv en folkets helt.»