Litt om bøker lest i 2023, og et håp om å lese flere bøker i 2024

 

Devold of Norway reklamerer for sine ullprodukter ved å vise til magiske øyeblikk en kan oppleve i naturen; at de fineste gavene venter meg derute. Vel; jeg sverger til ullklær fra Devold. Ullklær hjelper meg å holde ut i kulda. Men magiske øyeblikk kan jeg også oppleve inne under et ullpledd ved å lese bøker.

Sammenlignet med antallet jeg leste i 2013, 128 stk,, det første året jeg hadde bokbloggen, er det sørgelig å bare kunne notere meg for bare 42 bøker i 2023. Samme antall som i 2022. Det er det laveste antallet jeg har lest etter at jeg begynte med blogg og notere bøker jeg leser. Derfor var målet flere enn 42 i år. Slik ble det ikke.  Selv om jeg opplevde magiske øyeblikk ved å lese Kniven i ilden av Ingeborg Arvola i januar, Fyrstene av Finntjern av Lars Elling i februar osv.

Jeg har håp om at bøker jeg kommer til å låne på biblioteket, uleste bøker i bokhyllene, inkl. disse «nyinnflyttede» i desember, kan gi meg magiske øyeblikk.

Jeg håper også at motivasjonen til å lese flere bøker øker ved å lytte til diskusjonene rundt disse  romanene nominert til Romanprisen 2023:

 

Egne steder. Om skrivende kvinner, lidenskap og et lite hus på den franske landsbygda av Kristin Valla - inspirerer til å lese bøker av forfattere hun skriver om

 

Privat bilde

«Mange av oss vokser opp i et eget rom, bare for å oppleve at vi mister det som voksne. Det stedet hvor vi lekte, drømte og tenkte som barn, har vi ofte ikke lenger tilgang til, verken i hjemmet vårt eller ute i arbeidslivet. Som foreldre anstrenger vi oss for å gi barna våre sitt eget rom, kanskje fordi vi selv har erfart verdien av å ha et eget slikt sted.»

Jeg har stått lenge i ventekø  på biblioteket for å låne boken til Kristin Valla som sitatet over er fra:  Egne steder som har undertittelen Om skrivende kvinner, lidenskap og et lite hus på den franske landsbygda. Boken ble utgitt i 2023. Endelig er den lest, og det ble en god leseopplevelse.  En bok jeg kommer til å kjøpe. Samme gode leseopplevelse hadde jeg da jeg leste denne boken: 

Skuddene i Tbilisi av Kristin Valla – i fotsporene til bohemen Dagny Juel

Rammen for boken Egne rom er forfatterens  behov for et eget sted der hun kan få ro til å være forfatter:

«Etter hvert kjente jeg en stor sorg over at jeg ikke klarte å skrive litteratur i det huset som var mitt hjem. Det var en sorg så urimelig at jeg ikke kunne dele den med noen, men som tynget meg på en slik måte at både familie og venner begynte å legge merke til det. Jeg tok til tårene for småting, var oppfarende og utålmodig, jeg benyttet enhver anledning til å være alene, likevel var jeg aldri alene nok. Om morgenen kunne jeg ligge i sengen under dyna og vente på at huset skulle tømmes. Jeg ventet på fraværet av mann og barn, gledet meg til det. Den yngste sønnen min åpnet døren for å gi meg en klem, jeg strakte armene mot ham og tenkte: Jeg elsker deg, men du må la meg være i fred. For første gang på ti år kunne jeg være hjemme hele dagen og skrive, jeg kunne styre tiden min selv. Men det var som om dette hadde vakt en galskap i meg; ikke før hørte jeg nøkkelen i døren og ranslene deres som dunket i gulvet, følte jeg dette tunge bli kastet mot meg, det holdt meg nede, på et vis. «Kan dere være så greie å være stille», sa jeg til guttene, først kontrollert, så enda høyere når de ikke hørte etter, helt til jeg nesten skrek.

Jeg tenkte: Jeg sitter fast i dette huset. Det er ikke plass til meg og arbeidet mitt her. Jeg tenkte: Jeg elsker familien min, men jeg elsker også stillheten, hvor de ødslige, unyttige tankene kan bo.»

Huset hun finner i en landsby i Frankrike viser seg til å bli noe helt annet enn hun hadde tenkt det kunne bli:

«Kanskje ligger det i tilbaketrekningens kjerne også en skuffelse over andre mennesker. Det at de ikke klarer å gi oss det vi trenger, være der for oss på den måten vi behøver, at de ikke ser, ikke forstår. Jeg tror at jeg i alle slike perioder har reagert ved å trekke meg fysisk tilbake, på pikerommet, på studenthybelen, i min første leilighet, helt til denne følelsen inntraff i et hjem hvor det ikke lenger fantes rom for tilbaketrekning. Jeg hadde ingen dør å lukke. Ingen steder å dra.

Nå hadde jeg skaffet meg et hus, og jeg satt der med den merkelige fornemmelsen av at også det var i stand til å skuffe meg, at det kunne såre meg og komme med urimelige krav. Jeg gikk og frøs i huset mitt. Spiste enkle måltider bestående av bagett og syltetøy, for lukten på kjøkkenet fratok meg helt lysten til å lage mat. Hver dag tok jeg på meg de samme klærne, en av de avlagte genserne til mannen min, et par Uggs jeg hadde brukt mye da barna var små, plagg som var ment å trygge meg og holde meg varm, men som ikke klarte det. Det som skulle være øyeblikk av lykke, var blitt noe annet; skrekkslagen så jeg utover det lille, blå kjøkkenet som hadde sett så hyggelig ut i sensommerlys, men hvor jeg nå oppdaget at også kjøleskapet var fullt av muggflekker.»

 Det er selvsagt interessant å lese om huset i Frankrike blir det stedet hun har ønsket seg.  Men det som gir grunnlag for å kunne lese boken om igjen, helt eller delvis, er det hun skriver om andre forfatteres lengsel etter et eget rom. Det er langt flere forfattere hun skriver om enn som kommer frem av forlagets omtale av boken. Bakerst i boken er det  12 sider med opplisting av bøker hun har sitert fra.

Noen forfattere har jeg lest biografier om som f eks Agatha Christie. Jeg har Virginia Woolfs essay Et eget rom i bokhylla. Begynte å lese boken for flere år siden, men det ble bare en begynnelse. Kristin Vallas bok inspirerer til å forsøke igjen. Den inspirerer også til å lese bøker av og om Halldis Moren Vesaas:

«Mye er blitt sagt og skrevet om det rommet Halldis ikke hadde. Det er blitt slått fast at hun aldri hadde noe rom, eller at det tok veldig lang tid, over tjue år, før hun omsider fikk sitt eget arbeidsværelse på Midtbø. Jeg har aldri forstått slike formuleringer. Fikk rommet sitt? Halldis Moren Vesaas virket ikke på meg som en som ventet på å få noe. Det stemte ikke med det bildet jeg hadde av dikteren som skrev om kvinners lengsler og seksuelle oppvåkning lenge før noen andre gjorde det. Hun som debuterte som forfatter da hun var tjueto, som reiste alene til Sveits for å jobbe og lære seg fransk, som turte å gifte seg med en mann hun bare hadde tilbrakt noen uker med til sammen og flytte til et sted hvor hun aldri hadde vært. Hun, som var en slik drivkraft i norsk kulturliv, som dikter, oversetter, styre- og rådsmedlem, et forbilde for unge kvinner, inkludert meg selv, skulle hun sitte der og vente?

Fikk rommet sitt? tenkte jeg.

Hvorfor tok hun det ikke bare?»

På sin Instagramkonto har Kristin Valla en EGNE STEDER JULKALENDER der hun hver dag i desember legger ut bilder og skriver om et hus eller et rom hvor en forfatter har skrevet. I går 17. desember delte hun bilder fra gården Midtbø, hjemmet til Tarjei og Halldis Moren Vesaas. 

 

Forlagets omtale av Egne rom:

«Inspirert av Virginia Woolfs klassiske essay Et eget rom legger Kristin Valla ut på en reise til Frankrike for å skaffe seg et sted å skrive. Med lånte penger og en uforløst roman kjøper hun et gammelt hus i en liten sørfransk landsby.

Drømmen om et eget rom er beskrevet av en rekke betydningsfulle forfattere gjennom historien. For mange ble rommene og husene livsprosjekter som gikk hånd i hånd med forfatterskapet. I Egne steder møter vi forfattere som Amalie Skram, Agatha Christie, Suzanne Brøgger og Halldis Moren Vesaas, idet de renoverer, innreder og dikter. Under hvilke forutsetninger blir litteratur til? Hvor langt går forpliktelsene som mor og ektefelle, og hva slags forpliktelser har man ovenfor seg selv som individ og menneske?»

Pariseren av Isabella Hammad

 

Jeg hadde ikke lest om romanen Pariseren av Isabella Hammad før Pelikanen Forlag reklamerte for den på Facebook i høst. Boken ble utgitt i 2019, og på norsk i 2020.  En god roman som har tatt meg over en måned å lese. Skal du lese en interessant anmeldelse av romanen, anbefaler jeg denne fra 2020 her på NRK.no:  

«Pariseren» er en bok som pløyer dypt både i menneskesinnet og i verdenspolitikken. Isabella Hammad har skrevet en historisk roman med stor relevans for dagen i dag.

 Forlagets omtale:

«Isabella Hammads mesterlige romandebut Pariseren utforsker en avgjørende periode i Palestinsk historie gjennom fortellingen om en ung manns reiser og romanser, fra hans studier i Frankrike under første verdenskrig, til hans retur til et Palestina som begynner å kjempe for selvstendighet.

Midhat Kamal er sønn av en mektig tekstilhandler fra Nablus i det Ottomanske Palestina. Han er en drømmer, en romantiker og estet, som i 1914 reiser for å studere medisin i Montpellier, der han blir håpløst forelsket.

Da Midhat senere returnerer til et Nablus som er falt i Britenes hender, og regioner nærmest eksploderer under trykket fra nasjonalistiske spenninger, må han balansere sin splittede lojalitet mellom hans elskede Europa og trykket fra det lokalsamfunnet som nå kaller han al-Barisi –

Pariseren. Pariseren er en episk krønike som henter inspirasjon fra London-fødte Hammads egne palestinske familie. Romanen slekter på storheter som Tolstoi, Turgenjev og Stendhal, og er en besettende leseopplevelse som ikke gjør sammenlikningen til skamme.»