7. jul. 2018

Når tiden er inne – en roman av Michela Murgia - med handling fra Sardinia




«Fillus de anima. Sjelebarn.

Det er hva de kalles, barna som blir født to ganger, av én kvinne fattigdom og av en annen kvinnes ufruktbarhet. Ved sin andre fødsel ble Maria Listru en sen velsignelse for Bomaria Urrais sjel.»

Jeg synes sjelebarn er bedre å bruke for barn som bor sammen med andre foreldre enn de biologiske enn fosterbarn som de benevnes i Norge.

Sitatet over er fra romanen Når tiden er inne av Michela Murgia utgitt på norsk av Pax Forlag i 2018, og jeg synes det er en god bok. Med handling fra et miljø som er ulik fra det norske. Det er det som er så fint med å lese bøker og være åpen for bøker fra ulike kulturer, en kan reise til land og møte mennesker som er helt ulik en selv. Uten å ha forflyttet seg en millimeter. 

Romanen ble utgitt i 2009 og ble forfatterens gjennombrudd som hun fikk en pris for. Hun vokste opp på Sardinia der handlingen er hentet fra.

«I Soreni forsto man bare så altfor godt hvorfor Anna Teresa Listru hadde gitt sin yngste datter til den gamle kvinnen. På tross av familiens råd hadde hun giftet seg med feil mann, og følgelig brukt de neste femten årene til å jamre seg over ham, som bare dugde til en ting. Anna Teresa Listru yndet å beklage seg til nabokonene om hvordan hennes mann ikke engang hadde klart å gjøre litt nytte for seg i døden, ved for eksempel å falle i krigen og la henne sitte igjen med en pensjon. Ja, for Sisinnio Listru, som var blitt vraket på grunn av sin udyktighet, hadde endt sitt liv like tåpelig som han hadde levd, klemt flat som en drue i en druepresse under traktoren til Boreddu Arresi, som han iblant arbeidet for som daglønner. Som enke med fire døtre hadde Anna Teresa Listru gått fra å være fattig til å bli enda fattigere, og hun hadde lært seg å koke suppe - som hun uttrykte det – på skyggen av klokketårnet. Nå som Tzia Bonaria hadde bedt om å få Maria til datter, trodde hun nesten ikke det var sant at hun hver dag også kunne putte et par poteter fra Urrais jord i suppen. Hvis jentungen var prisen å betale, fikk det så være; hun hadde fremdeles tre igjen.»

Tzia Bonaria:

«Hvor gammel Tzia Bonaria var den gangen, er ikke godt å si, for hun lot ikke til å ha blitt eldre på mange år; det var som om hun av egen fri vilje brått hadde blitt gammel for tiden og nå ventet tålmodig på at årene skulle innhente henne. Maria, derimot, hadde kommet for sent, også til sin mors mage, og hun hadde fra første stund blitt vant til å  være den man bekymret seg minst for i en familie som hadde bekymringer nok fra før. Hos denne kvinnen opplevde hun derimot det uvante ved å være betydningsfull. Når hun om morgenen gikk til skolen med leseboken trykket mot brystet, var det med vissheten om at hun, dersom hun snudde seg, ville se Tzia Bonaria stå og holde øye med henne, lent opp mot dørkarmen som for å holde hengslene på plass.»


«Maria vokser opp som fjerde datter i en fattig familie på Sardinia. Da den gamle syersken Tzia Bonaria ber om å få ta til seg seks år gamle Maria som fosterbarn, opplever familien det som en lettelse, og barnet knytter sterke bånd til sin nye forsørger. Tzia Bonaria er imidlertid ikke bare en gammel syerske. Maria aner at det er en forbindelse mellom fostermoren og dødsfallene som finner sted i landsbyen. Men Maria forstår ikke det alle rundt henne allerede vet – Tzia Bonaria er accabadora.» 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar