25. jul. 2015

Når vi mister oss selv (We are not ourselves) - av Matthew Thomas - en roman til ettertanke


Gode anmeldelser, både norske og utenlandske, overbeviste meg til å lese debutromanen til Matthew Thomas Når vi mister oss selv. Romanen ble utgitt i 2014, på norsk i 2015 av Forlaget Press og er på 600 sider. Jeg lånte boken av biblioteket.

Det er noen bøker som gjør at jeg setter meg ned og reflekter over mangt og mye. Når vi mister oss selv hadde en slik virkning på meg. Det er sjelden at en roman griper meg slik denne gjorde. Velger du å lese de norske anmeldelsene, ikke velg denne bort fordi Alzheimers er et tema i boken. Familiehistorien i boken er så mye, mye mer enn det. Det er den materielle og sosiale streberen Eileen som er hovedperson. Selv om jeg langt på vei kan forstå henne beveggrunner for målet hun setter seg, blir hun av og til uspiselig for meg. At denne debutromanen har fått gode anmeldelser synes jeg ikke er noe rart.


Forlaget skriver her om forfatteren:

 «Matthew Thomas er født og oppvokst i New York. Når vi mister oss selv er hans debutroman. Boka ble nominert til både Guardian First Book Award, Folio Prize og Flaherty-Dunnan First Novel Prize. Både New York Times, Washington Post, Esquire, Entertainment Weekly, Barnes and Noble og Amazon hadde boka på listene over årets beste bøker.»

I møte med  NRK og med NTB referert av Dagsavisen forteller forfatteren om skriveprosessen: som varte i ti år, om suksessen: den er oversatt til mange språk, og at det er muligheter for at det blir laget film av romanen, og at familiehistorien han forteller i romanen ligner på hans egen. Men han presiserer at romanen ikke er noen biografi:

«Biografisk fakta sier lite om hva som har foregått i et liv. Det indre livet er så mye større, og det er det jeg vil fange når jeg skriver fiksjon.»

Handlingen foregår i New York. Tidsperioden er årene 1951 – 2000. Eileen Tumulty blir født i 1941.  Hun vokser opp som enebarn. Foreldrene er immigranter fra Irland. Faren Mike kom fra en søskenflokk på tolv, moren Deirdre fra en på tretten. Faren måtte reise fra Irland ufrivillig – helst ville han overtatt gården han vokste opp på. Moren derimot kunne ikke komme seg fort nok vekk fra gården hun vokste opp på. Hun dro for å finne det forjettede land og ble i stedet hushjelp på Long Island, og drømte selv å bo i herskapshusene hun gjorde rent i. Å bo fint og i en enebolig skal etterhvert bli Eileens store drøm og største mål i livet.

Det er to soverom der den lille familien bor. Eileen sover sammen med foreldrene i det ene, det andre soverommet leier de ut. Faren, den populære Big Mike er bryggeriarbeider og flere ganger i uken jobber han i tillegg som bartender. Disse kveldene drikker han ikke. Å drikke øl går greit for han, men ikke whisky – «da var lenka av» - og det var velkjent hvor mye whisky han kunne tylle ned. Da moren mister barnet hun bærer, begynner hun også å drikke. Etter lang tids opphold på sykehuset der moren må fjerne livmoren, flytter hun med Eileen inn på soverommet de tidligere har leid ut. Drikkingen gjør etterhvert til at moren mister jobben på et konditori. Etterhvert ser moren at hun trenger hjelp og ved hjelp av AA slutter hun å drikke.

Eileen er flink på skolen. Etter High School, som hun kan gå på pga stipend, utdanner hun seg til sykepleier:

«Hun hadde aldri drømt om å bli sykepleier. Det var bare det jentene i hennes verden ble når de var litt for oppvakte til å havne som kontorsekretær. Hun ville helst bli advokat eller lege, men anså disse yrkene som de privilegertes gebet. Hun klarte ikke å se for seg hvordan hun skulle skaffe penger til å gå den veien. Hun tenkte som så at hun nok kanskje var smart nok, men hun manglet fantasien som måtte til.»

Eileen arbeider hardt med studiene. Hun tar sommerkurs for å kunne bli ferdig med studiene på tre år i stedet for fire, ta en master for å begynne veien mot en administrativ stilling. I tillegg jobber hun ved siden av studiene. Det gir henne blant annet mulighet til å kjøpe bil. Det er faren som gir henne råd hva angår bilkjøpet. Eileen vil helst ha en billig bil, men faren ber henne kjøpe en ny Pontiac Tempest 1964 – modell – i sitt motargument om at dette er en dårlig investering sier han at bilen er en investering i å leve. En bil hun kan kjøre moren sin rundt i – det antar faren at moren vil like. Når Eileen kjører moren rundt for å plukke opp «møtevenninene» til møte i AA, er første stopp Jackson Heights:

«Hun ble forundret av å stoppe utenfor et av boligbyggelagene. Hun hadde alltid trodd at folk med penger var forskånet for de mer triste sidene ved menneskenaturen... Uansett hva moren måtte gå gjennom, ville ikke Eileen tillate seg å engasjere seg for mye i det. Hun hadde sitt eget liv å hegne om. Livet var det man gjorde det til. Noen av husene de hadde stoppet ved, ville vært mer enn nok for henne - så hvorfor var de ikke nok for dem som bodde der? Hvis hun selv hadde bodd i et slikt hus, ville hun ikke hatt behov for å sette seg i en annen kvinnes bil for å bli kjørt til et klamt kjellerlokale i en kirke. Hun kunne sittet og sett på peisen sin, skinn-sofaen, bokhyllene i stua, hun kunne lyttet til stillheten over seg, kikket inn ubrukte rom som bare ventet på nye overnattingsgjester og ellers bare sto der, deilig unyttige. Alt dette ville vært mer enn nok til at hun kunne gitt fullstendig avkall på alkohol. Men der bodde altså disse menneskene. Og det faktum at alt dette de eide, likevel ikke var nok, uroet henne, det hintet om noe bunnløst ved enkelte former for manglende lykke. Hun ristet tanken av seg, som støv fra et orientalsk teppe, og sa til seg selv at et eget hus ville være nok for henne.»

Det er synd hun ristet den tanken fra seg. Etterhvert møter hun forskeren Ed som har andre verdier i livet. Men allikevel blir drømmen om at det optimale er å eie et flott hus som hun kan imponere andre med, den største for Eileen. På denne veien skal livet gi henne utfordringer hun ikke hadde lagt inn i sine planer....


Uansett hvor mye fiksjon forfatteren har lagt inn i denne romanen, tenker jeg at en ikke kan skrive en slik historie uten at mye er selvopplevd og tenkt gjennom. Med flere budskap i. Budskapet nådde meg - selv om jeg tør påstå at jeg verken er en sosial eller materiell streber og ikke har opplevd sykdommen Alzheimers. Allikevel; det er ikke til å komme fra at "gresset alltid er høyere på andre siden av gjerdet"... Og; selv om jeg tror en forstår det etter å ha lest om sykdommen mange ganger - boken gir et sterkt innblikk i hvordan det er når en slik sykdom rammer en familie. Og hvilken utfordring det er innenfor det amerikanske helsevesenet. Jeg håper at romanen Når vi mister oss selv får mange norske lesere. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar