21. jul. 2015

Hege Duckert: Mitt grådige hjerte - om Karen Blixen, Billie Holiday, Frida Kahlo og Simone de Beauvoir

Hege Duckert har i boken Mitt grådige hjerte utgitt i 2009 skrevet om fire kjente kvinner: Karen Blixen, Billie Holiday, Frida Kahlo og Simone de Beauvoir.

Årsaken til at jeg valgte å lese boken var at jeg har lest om Simone de Beauvoir den siste tiden. Karen Blixen og Frida Kahlo kjenner jeg litt til både gjennom bøker og filmer. Billy Holiday har jeg ikke lest noe om tidligere.

Jeg likte Mitt grådige hjerte, og den påminnet meg om biografien om Karen Blixen som står ulest i bokhyllen: Et dikterliv av Judith Thormann. Boken både interessant og en appetittvekker: Jeg får lyst til å lese mer om disse kvinnene og lytte mer til musikken til Billy Holiday. 

Boken appellerer til meg spesielt fordi kvinnene, som forfatteren skriver, forsøkte å trenge ut av rammer andre hadde satt for dem, det er noe jeg er opptatt av at man skal gjøre. Rammer for kvinner er der fortsatt. Det er andre forventninger til kvinner enn til menn. Disse rammene er det ofte kvinner som setter. Kvinnenettverk er jeg skeptisk til. Jeg liker ikke flokkmentalitet; får lett kvelningsfornemmelse - til tider får dette litt vel ekstreme utslag vil mange mene. Men sånn er det: man er som man er – ikke slik andre vil man skal være.

Boken starter med at Hege Duckert viser til spørsmål hun fikk på en flyplass om innholdet i kofferten sin, og skriver at utvalget av ting i kofferten sier noe om hvem hun er, og hvem hun vil være:

"Hver gang jeg ser en koffert, tenker jeg på at den inneholder en annens liv... Karen Blixen pakker kasser med krystall, porselen, sølv og prydgjenstander da hun la ut på den lange reisen som skulle gjøre henne til kaffebonde i Afrika...Frida Kahlo fylte sin kofferter med meksikanske folkedrakter og smykker tunge som bly da hun fulgte ektemannen på reise til USA... Simone de Beauvoir, som reiste med flate sveitsiske sko og prioriterte plass til bøker og notater, gjorde alltid rom til en liten dukke i bagasjen...I'm trav'lin'light synger Billy Holiday: jeg reiser lett. Når jeg leser om livet hennes, er det lett å se at hun hadde for lite bagasje, hun mangler både penger og omsorg..."

Deretter skriver Hege Duckert:

«Denne boken er en reise inn i fire kvinners liv, hvor jeg har ønsket å undersøke hva de har hatt med seg i bagasjen, og hvordan møtet med kjærligheten har preget livet og verkene deres. Utvalget er ikke mer logisk enn gjenstandene i kofferten min, det er fire vidt forskjellige kvinners liv. Som journalist har jeg hatt det privilegiet å komme i kontakt med mange livshistorier. Noen ganger er jeg blitt så opptatt av dem at jeg har hatt lyst til å dykke dypere. Kvartetten denne boken handler om, har jeg stadig vendt tilbake til, og jeg kan ikke tenke annet enn at noe i dem representerer noe i meg. Hos Karen Blixen har jeg gjenkjent trangen til å skape sitt eget liv på tvers av forventningene hun vokste opp med... ...Da jeg oppdaget i hvor stor grad den intellektuelt briljante og frie Simone de Beauvoir, slet med sjalusi, følte jeg meg trøstet...I møte med Frida Kahlos malerier blir jeg tvunget til å tenke på noe jeg svært nødig vil tenke på: At kroppen på et tidspunkt vil komme til å svikte meg...

Felles for disse kvinnene er deres livsappetitt. De hadde grådige hjerter, de våget å tilstå ønskene og behovene sine, også i møtet med menn som sviktet dem. «Hver gang jeg opplevde noe, hadde jeg følelsen av å være noen», skrev Simone de Beauvoir i memoarene sine. Alle fire levde i en brytningstid mellom gamle rammer for hva en kvinne skulle være, og nye ideer om frihet og likhet. De gamle ekteskapsidealene, der plikt var et ord i daglig bruk og mannen bestemte over kvinnens kropp og penger, var begynt å vakle. Med de nye idealene kom også kravet til at kjærligheten alene skulle klare å holde et par sammen. Ulike som disse kvinnene var, protesterte de på hver sin måte mot sedvanen og konvensjonene og strevde etter å leve på en måte som kunne forene frihet og kjærlighet. Hver av dem brøt grenser. Det gjør dem til pionerer i historien.

Selv i dag oppdras unge jenter på en annen måte enn unge gutter. Friheten til å definere seg utenfor disse rammene skylder vi kvinnene som gikk foran. «Vi glemmer hvor restriktiv verden var for en kvinne, og hvor modig hun var», sier biografen Hazel Rowley om Simone de Beauvoir. I midten av forrige århundre ble en kvinne først og fremst målt i forhold til sin rolle som kone og mor. Ingen av de fire kvinnene jeg skriver om i denne boken, fikk barn. De brøt dermed med den mest grunnleggende forventningen fra samfunnet.»


Det jeg har sitert er fra bokens innledning. Deretter går Hege Duckert inn på hver enkelt av dem. Det er begrenset hvor mye en kan få inn i en bok på 220 sider i et lite format. Men jeg synes hun har fått med mye og skriver på en måte som engasjerer meg - jeg blir nysgjerrig – får lyst til å lese mer. Skulle ønske at det ble gitt ut flere slike bøker. 



2 kommentarer:

  1. Denne fant jeg på et hotell i Mexico og leste i 2013. Likte den godt. Liker skrivestilen til Duckert. og damene hun skriver om er spennende. Her er min omtale: http://artemisiasverden.blogspot.no/2013/11/mitt-gradige-hjerte-av-hege-duckert.html Fortsatt god sommer Tone.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk og det samme til deg - var og leste innlegget ditt og det var slik den gode boken fortjener. Har også funnet bøker på hotell som jeg har lest og likt.

      Slett