Jeg tror det vil kunne
skje om EU skulle gå i illiberal retning. Om unionen svikter sin oppgave og
sitt eget verdigrunnlag, kan det bli nødvendig å gå ut. En union der
grunnleggende demokratiske og liberale verdier settes på spill, vil ikke være
et blivende sted, selv om en slik utvikling i vårt nabolag vil være en trussel
mot Norge også som utenforland. Så er da også en del av min begrunnelse for at
Norge nå bør gå inn, at det gir en mulighet til å være med på å sikre at
unionen nettopp forblir et forsvar for de verdiene det er så maktpåliggende å
hegne om.»
Senest i går 4.3.25 var det en artikkel i Aftenposten der tidligere Sp-nestleder Ola Borten Moe har gitt en beskjed til partiledelsen i Senterpartiet om at Norge heller søke om å bli den 51. staten i USA før Norge går inn i EU. Men at selv om han ikke er noen tilhenger av EØS-avtalen, innser han at avtalen er kommet for å bli.
Under lesingen av boken til Alstadheim har jeg tenkt
mye på hvorfor jeg stemte ja i 1994. Jeg var ikke så politisk bevisst som Alstadheim
var i 1994. Det jeg husker, var at jeg ikke trodde på Nei-dronninga Anne Enger
(Lahnstein) skrekkscenarier dersom Norge gikk inn i EU i 1994.
Oppvokst som jeg var i samfunn med neste stopp Nordpolen, begynte jeg i tenårene å undre meg over hvorfor ikke politikerne valgte å legge til rette for at tre tettsteder på øya jeg bodde på ble sammenslått til et sted. Jeg ønsket meg et et mer levedyktig samfunn for unge mennesker. Men "Nessekonge mentaliteten" hersket. Jeg lengtet bort. Fremtidsutsiktene var ikke lyse ved å bli boende. Det var krise i fiskeriene pga "svart hav". Jeg flyttet, som de fleste andre på min alder, bort for å gå på skole og finne meg en jobb. Selv om jeg har mange gode minner fra oppveksten, har jeg aldri vurdert å flytte tilbake. Jeg kan aldri stemme på Senterpartiet selv om jeg ikke er uenig med alt partiet står for.
Jeg ville ha stemt ja dersom EU-avstemmingen var i dag. Men om jeg vil stemme ja neste år, om 5 år; det avhenger av hvor dagens omskiftinger fører oss. Det eneste som er sikkert, er at alt er usikkert.
Forlagets omtale
«For nøyaktig tre tiår siden opplevde Norge et av de heftigste politiske oppgjørene i moderne tid. Skulle Norge bli medlem av EU? For andre gang sa et flertall nei i en folkeavstemning. Som ung miljøaktivist var Kjetil B. Alstadheim selv på nei-siden. 30 år senere har han for lengst snudd og sier i dag ja til EU. Nå graver han i argumentene som ble brukt den gang, og i hvordan de står seg i ettertid. Hva sa nei-siden og ja-siden i den intense EU-debatten i 1994? Hvorfor sa de det? Og hvordan kunne både de - og han selv - ta så feil?
Fra begge sider ble EU-avstemningen fremstilt som et skjebnevalg. I dag er debatten som raste, en påminnelse om at skråsikkerhet i politikken sjelden gir deg rett i det lange løp. Samtidig oppstår spørsmålet om hva det er med denne saken som pisker opp så sterke følelser - og om det fortsatt er slik i dag.
Underveis søker
Alstadheim svar på hvorfor han selv skiftet syn. Kjetil (56) møter Kjetil (26)
for å finne ut hva som skjedde - og argumenterer for hvorfor Norge nå trenger
en ny EU-debatt.»
.
