Landet som ble for rikt av Martin Bech Holte - en interessant og viktig bok

 

«Jeg har forsøkt å skrive boken for et bredt publikum. Målgruppen inkluderer alle samfunnsinteresserte mennesker. Studenten som har livet foran seg. Pensjonisten som har store deler av det bak seg. Folk i næringslivet, hvis skjebne er knyttet til det norske samfunnets utvikling. Ansatte i stat og kommune. Og den evig leseglade akademikeren.

En del lesere kan nok oppleve at boken gir dem et lite slag i mellomgulvet. Minnet om en økonomi i rask utvikling kombinert med Norges statlige rikdom har gitt mange en falsk trygghet. Var vi ikke egentlig i mål med å bygge et evigvarende godt samfunn?

Dessverre var heller ikke Norge ved regnbuens ende. Velstand og velferd krever kontinuerlig klokskap og innsats. For ungdom er utfallsrommet stort: fra et samfunn de søker seg bort fra, til et samfunn de ønsker å bygge. Derfor håper jeg boken vekker særlig interesse blant, og på vegne av, ungdommen. 

Boken er også skrevet for å øke interessen for samfunn og samfunnsøkonomi. Samfunnet er vanskelig å forstå. Det gjør det desto mer interessant. Den i stor grad egeninteresserte adferden til millioner av mennesker kobles sammen og tar Ofte samfunnet i uventede retninger. Derfor har jeg tatt med en del beskrivelser av de grunnleggende økonomiske kreftene som gjør seg gjeldende i dag, og jeg forteller om noen av menneskene som først identifiserte disse generelle kreftene.»

Sitatet over er fra forordet til Martin Bech Holtes bok Landet som ble for rikt. Jeg kjøpte boken like etter at den var gitt ut i 2024. Etter hvert som enkelte «eksperter» kom med sin negative kritikk av boken, kom tanken på at jeg hadde vært for ivrig med å kjøpe den, kanskje den ikke var så interessant. Men disse får motbør av forfatteren;

«Noen har brukt mye tid på å forsøke å finne svakheter i bokens tallgrunnlag. Det er helt rimelig, og jeg vil derfor komme inn på noen av valgene jeg har tatt av datasett og analysemetoder for å skrive boken. 

Dessverre, og til min overraskelse, har ikke en eneste av mine kritikere tatt kontakt med meg for å avklare hvilke valg jeg faktisk har tatt. Likevel ytrer de seg, på sviktende grunnlag, om hvordan analysene i boken er fremkommet.

Jeg synes boken er interessant og viktig på mange måter. Å lese boken er som å se Norges samfunnsutvikling i fugleperspektiv. De store linjene. Fri for den daglige støyen som kommer gjennom media. Jeg kjente innimellom at det var ubehagelig å lese den fordi tankene på årsakene til Trumps USA dukket opp. Kan Norge havne i den situasjonen. Det hjelper lite med demokrati dersom store deler av befolkningen ikke opplever at de blir tatt hensyn til av landets politiske ledelse. At mange ikke har god nok økonomi til å leve et anstendig liv som er en grunnpilar i livet. 

 

Fra bokens innledning:

«1 2013 var Norge på toppen av verden. Etter to tiår med sterk økonomisk fremgang hadde Norges fastland, uten inntektene fra olje og gass, blitt rikere enn USA. Det var en utopi noen tiår tidligere, men nå var vi rikest, lykkeligst og sunnest i verden. Med Oslos Barcode som ny silhuett tok vi imot nysgjerrige utlendinger. Og med en sterk krone tok nordmenn flytoget den andre veien for å reise ut i verden. Der ute, i India, ble Magnus Carlsen til og med verdensmester i sjakk.

Ikke mange samfunn har lyktes med å skape høy velstandsvekst for hele befolkningen, så vi hadde skapt et økonomisk mirakel. De fleste samfunn fanges av motsetninger mellom interessegrupper og får dermed aldri puslespillbitene på plass, men i Norge hadde vi fått det til. Som forklaring på det norske mirakelet ble en av det norske embetsverkets oppfinnelser fremhevet: Med oljefondet og handlingsregelen hadde vi knekket koden på den såkalte ressursforbannelsen, forbannelsen som har det med å skape problemer for land som er rike på naturressurser.

Vi visste ikke da at 2013 skulle bli toppen, men så begynte det å snu. Umerkelig først. Klart merkbart etter hvert. Ti år senere er kommunene i økonomiske problemer. Produktivitetsveksten er forsvunnet. Dermed har også lønningene, etter at de er justert for inflasjon, stått på stedet hvil et helt tiår. En valuta i fritt fall har redusert folkets kjøpekraft. Og den norske kapitalen som ligger til grunn for private arbeidsplasser, rømmer landet. Med andre ord: Mirakelet glipper ut av hendene på oss.

Hvordan kunne lykken snu slik? Hva skjedde egentlig med Norge? ¨

           Det er viktig å finne svar på dette spørsmålet.»

 Forlagets omtale

"Hvorfor peker de økonomiske pilene nedover i Norge? I 2013 hadde vi den beste kombinasjonen av velstand, helse og lykke i verden. Så ble vekst erstattet av stagnasjon.

Staten er rik, men oljefondet brukes på en måte som gir en rekke følgefeil: Offentlige utgifter eser ut. Både norsk og utenlandsk kapital flyttes ut av landet. Nordmenn tror staten sparer for dem, og har skyhøy gjeld med stor risiko. Uten rakettmotoren økonomien trenger blir resultatet i stedet seiglivet nedtur.

Det finnes en vei tilbake til sunn velstandsvekst. Men finnes det lederskap til å finne den i tide? Landet som ble for rikt er økonomen Martin Bech Holtes varsku til norske politikere og velgere.

Hvorfor peker de økonomiske pilene nedover i Norge? I 2013 hadde vi den beste kombinasjonen av velstand, helse og lykke i verden. Så ble vekst erstattet av stagnasjon.Staten er rik, men oljefondet brukes på en måte som gir en rekke følgefeil: Offentlige utgifter eser ut. Både norsk og utenlandsk kapital flyttes ut av landet. Nordmenn tror staten sparer for dem, og har skyhøy gjeld med stor risiko. Uten rakettmotoren økonomien trenger blir resultatet i stedet seiglivet nedtur.Det finnes en vei tilbake til sunn velstandsvekst. Men finnes det lederskap til å finne den i tide? Landet som ble for rikt er økonomen Martin Bech Holtes varsku til norske politikere og velgere."

Studie i menneskelig atferd – en roman av Lena Andersson der innholdet matcher tittelen

 

«At Matilda Ström nekter å erkjenne at livet hennes er mindre vellykket, provoserer dem begge voldsomt. Dette pleier de å snakke om, og om en psyke som opprettholder et fordreid selvbilde av å ha for stor integritet til å ønske seg noe så banalt som å dele livet med et annet menneske. Så når de med god sikkerhetsmargin har styrt unna grunner og skjær i en skjærgård der det aldri er havblikk, når de har forhandlet med påbudene for god tone og lovene for vennskap, står det klart for dem begge at de i dag deler iveren etter å bebreide Matilda for alt hun er og ikke er.»

 Da jeg leste kapittel 3 i Lena Anderssons roman Studie i menneskelig atferd, utgitt i 2023 og på norsk i 2024, kom jeg til å tenke på hva jeg fascineres av kvinner som er venner med andre kvinner, såkalte venninner. Jeg bor ved en vei der gangstien ligger tett inntil vår hage. Om sommeren må man være døv dersom man ikke hører hva som ofte er samtaleemnet til enkelte «venninner» der de traver forbi: andre kvinner. Hva andre kvinner har sagt, hva de har gjort. Sikker en annen kvinne i venninneflokken som blir analysert. Her hadde Lena Andersson virkelig fått påfyll til sine bøker.

I kapittel 3 med underkapitler møter vi tre kvinner: Mathilda, Ellinor og Liselotte. Mathilda er enslig: 

«Matilda hadde flere venninner og gjorde ulike ting med hver av dem, gikk på kino med én, diskuterte med en annen, snakket om relasjoner med en tredje, mest arbeidsrelaterte og venninneproblemer. Det var et område der Matilda kunne se klart, siden hun evnet å tre ut av seg selv og betrakte ting fra ulike perspektiver, med lidenskap, men uten indignasjon. Den utstrakte tittingen på gamle Hollywood-filmer hadde skjerpet evnen hennes til upartisk observasjon av den typen dynamikk. Men om kjærligheten kunne hun ikke snakke. Det var ikke mulig å vise noe menneske den tilliten det innebar å vite at hun aldri var blitt ønsket av en mann. Hvor mye venninnene enn likte henne, så gikk ikke det, for alle hadde et lite rom inni seg der tvilen lå på lur og kritikken vokste. Hun visste at det i hvert menneske finnes en avstand til det neste, av og til så liten at den bare så vidt rommer tenkte tanker, men det var nok til at hun ikke kunne betro seg til noen med noe slikt.»

Ellinor og Liselotte møtes konditor med hver sin barnevogn;

«Like etter at det første barnet ble født, begynte Liselotte å kalle seg småbarnsforelder. Under svangerskapet inngikk hun på samme selvsagte vis i gruppen gravide. Hun finner glede og trygghet i det å tilhøre, hun lengter etter en stamme. For Ellinor er det annerledes. Hun vil ikke reduseres til bare forelder og yter indre motstand mot Liselottes hang til å se dem, Liselotte og Ellinor, som en enhet. 

«Hvem snakker hun om nå?» rekker Ellinor å tenke når Liselotte sier «vi». Hun får lyst til å markere avstand, men det er ikke bra for fellesskapet. Det forsterkes ytterligere og blir til et skjebnefellesskap av at de har fått barn med bare to dagers mellomrom, Ellinors første, Liselottes tredje.»

Etter hvert kommer de inn på tema Mathilde:

«I ordrike vendinger erklærer de overfor hverandre at omsorgen deres bunner i felles kjærlighet til Mathilda, et ønske om at det skal gå henne vel, at hun skal bli like lykkelig som de selv er så heldige å være. For å hjelpe henne må de jo kunne diskutere hindringene på hennes vei.»

 I siste del av kapittel 3 er det gått et år og det som skjer her er til å le seg fillete av.  

 Lena Andersson skriver i innledningen noe jeg kan si meg enig i: 

«Studiet av mennesket er en kunstart, ikke en vitenskap i ordets betydning. Kun bevisste og tenkende subjekter kan utøve den, og da ikke gjennom innhenting av data, men ved selviakttakelse, tolkning, gjenkjennelse, forståelse. Litteraturen egner seg spesielt godt til det.»

Forlaget skriver om romanen:

«En samling fortellinger om kvinner som lengter og drømmer mens de forsøker å holde ut i kroppene sine. De betrakter hverandre og blir betraktet, og de lytter nøye til det som ikke sies samtidig som de forsøker å forstå det som blir sagt. Alle har de et intenst ønske om å opprette kontakt med andre , men når kontakten først er opprettet, orker de knapt å opprettholde den.  

Studie i menneskelig atferd er en fornøyelig og skarp betraktning om kvinneliv, skrevet av en av Sveriges viktigste forfattere og samfunnsdebattanter.»

Alle tok feil. Om EU-landet Norge av Kjetil B. Alstadheim – anbefales uansett standpunkt til EU og EØS-avtalen

 «Når man mener noe sterkt, kan det være verdt å tenke gjennom hva som kan få en til å skifte syn. Det kan tenkes at Kjetil (26) ville spurt om nettopp det: Når jeg sist var så sikker på at Norge ikke burde bli med i EU, og nå er like sikker på at Norge bør bli det, hva skal til for at jeg skifter mening igjen som Kjetil (66) eller (76)?

Jeg tror det vil kunne skje om EU skulle gå i illiberal retning. Om unionen svikter sin oppgave og sitt eget verdigrunnlag, kan det bli nødvendig å gå ut. En union der grunnleggende demokratiske og liberale verdier settes på spill, vil ikke være et blivende sted, selv om en slik utvikling i vårt nabolag vil være en trussel mot Norge også som utenforland. Så er da også en del av min begrunnelse for at Norge nå bør gå inn, at det gir en mulighet til å være med på å sikre at unionen nettopp forblir et forsvar for de verdiene det er så maktpåliggende å hegne om.»

 Som ung miljøaktivist stemte Kjetil B. Alstadheim nei til EU i 1994. I dag, 30 år senere, sier han i dag ja til EU. Boken sitatet over er fra, er Alstadheims bok Alle tok feil. Om EU landet Norge. Boken ble utgitt i 2024 og kan anbefales uansett hvilket standpunkt man har til EU og EØS-avtalen.

Senest i går 4.3.25 var det en artikkel i Aftenposten der tidligere Sp-nestleder Ola Borten Moe har gitt en beskjed til partiledelsen i Senterpartiet om at Norge heller søke om å bli den 51. staten i USA før Norge går inn i EU. Men at selv om han ikke er noen tilhenger av EØS-avtalen, innser han at avtalen er kommet for å bli.

Under lesingen av boken til Alstadheim har jeg tenkt mye på hvorfor jeg stemte ja i 1994. Jeg var ikke så politisk bevisst som Alstadheim var i 1994. Det jeg husker, var at jeg ikke trodde på Nei-dronninga Anne Enger (Lahnstein) skrekkscenarier dersom Norge gikk inn i EU i 1994.  

Oppvokst som jeg var i samfunn med neste stopp Nordpolen, begynte jeg i tenårene å undre meg over hvorfor ikke politikerne valgte å legge til rette for at tre tettsteder på øya jeg bodde på ble sammenslått til et sted. Jeg ønsket meg et et mer levedyktig samfunn for unge mennesker. Men "Nessekonge mentaliteten" hersket. Jeg lengtet bort. Fremtidsutsiktene var ikke lyse ved å bli boende. Det var krise i fiskeriene pga "svart hav". Jeg flyttet, som de fleste andre på min alder, bort for å gå på skole og finne meg en jobb. Selv om jeg har mange gode minner fra oppveksten, har jeg aldri vurdert å flytte tilbake. Jeg kan aldri stemme på Senterpartiet selv om jeg ikke er uenig med alt partiet står for.

Jeg ville ha stemt ja dersom EU-avstemmingen var i dag. Men om jeg vil stemme ja neste år, om 5 år; det avhenger av hvor dagens omskiftinger fører oss. Det eneste som er sikkert, er at alt er usikkert.

Forlagets omtale

«For nøyaktig tre tiår siden opplevde Norge et av de heftigste politiske oppgjørene i moderne tid. Skulle Norge bli medlem av EU? For andre gang sa et flertall nei i en folkeavstemning. Som ung miljøaktivist var Kjetil B. Alstadheim selv på nei-siden. 30 år senere har han for lengst snudd og sier i dag ja til EU. Nå graver han i argumentene som ble brukt den gang, og i hvordan de står seg i ettertid. Hva sa nei-siden og ja-siden i den intense EU-debatten i 1994? Hvorfor sa de det? Og hvordan kunne både de - og han selv - ta så feil?

Fra begge sider ble EU-avstemningen fremstilt som et skjebnevalg. I dag er debatten som raste, en påminnelse om at skråsikkerhet i politikken sjelden gir deg rett i det lange løp. Samtidig oppstår spørsmålet om hva det er med denne saken som pisker opp så sterke følelser - og om det fortsatt er slik i dag.

Underveis søker Alstadheim svar på hvorfor han selv skiftet syn. Kjetil (56) møter Kjetil (26) for å finne ut hva som skjedde - og argumenterer for hvorfor Norge nå trenger en ny EU-debatt.»

.