5. jun. 2017

Hjemkomsten (The return) av Hisham Matar



«Libya herjes av en konflikt mellom to rivaliserende regjeringer med hver sin væpnede styrke. Terrorgruppen IS har også fotfeste i deler av landet i det maktvakumet som oppsto etter at Muammar Gaddafi ble styrtet i 2011.»

Boken jeg nå har lest: Hjemkomsten har sitt grunnlag i regimet til Gaddafi. Etter et statskupp i 1969 styrte diktatoren landet i 42 år. Boken er skrevet av Hisham Matar.

«I all libysk politisk historie er 1980-tallet et særdeles grufullt kapittel. Regimekritikere ble hengt på torg og stadioner. Dissidenter som flyktet fra landet, ble forfulgt – noen ganger kidnappet eller snikmyrdet. Det var også på åttitallet det for første gang oppsto væpnet og målbevisst motstand mot diktaturet i Libya. Far var en av opposisjonens mest markante skikkelser. Organisasjonen han tilhørte hadde en treningsleir i Tcad, sør for den libyske grensen, og flere undergrunnsceller inne i landet. Fars militære karriere, hans erfaring fra diplomatiet og den private formuen han hadde skaffet seg på 1970 tallet, da han var en fremgangsrik forretningsmann – og importerte så mangeartede  produkter som Mitsubishi-biler og Converce-sko til Midtøsten – gjorde ham til en farlig fiende. Diktatorregimet hadde prøvd å kjøpe han vekk og forsøkt å skremme ham. Jeg husker en ettermiddag da jeg i ti-elleveårsalderen satt ved siden av han i leiligheten vår i Kairo, og kjente vekten av armen hans om skuldrene. I stolen vis-à-vis satt en av mennene jeg kalte ‘onkel’ – menn jeg på en eller annen måte visste var hans allierte eller tilhengere. Jeg hørte ordet ‘kompromiss’ bli sagt, og far svarte: «Jeg forhandler ikke. Ikke med kriminelle».





«Hisham Matar ble født i New York i 1970. Foreldrene kom fra Libya og Matar vokste opp i Tripoli og Cairo. Siden 1986 har han bodd i London. Matar ble nominert til Booker-prisen for Ingen i verden (2007), som er hans første roman»

Familien flyktet fra Libya i 1973. Året etter etablerte de seg i Kairo – i eksil på ubestemt tid. Hisham Matar dro til London for å fullførte utdannelsen sin som femtenåring. Etter to år i Paris flyttet han tilbake tilbake til London der han nå bor.

I mars 1990 blir faren Jaballa Matar kidnappet i leiligheten i Kairo av det egyptiske hemmelige politiet og overlevert Gaddafi. Faren ble ført til Abu Salim-fengselet i Tripoli, kjent som «siste stopp» - dit folk i regimet ville glemme, ble sendt. Ut fra bl a brev han klarte å smugle ut av fengselet, vet de at faren vari Abu Salim-fengselet ihvertfall fra mars 1990 – april 1996. Hva som skjedde, om han etter det enten ble plassert i en hemmelig fløy i samme fengsel, overført til et annet fengsel eller henrettet, er spørsmålet familien ikke har klart å få svar på og som var grunnlag for reisen tilbake til Libya i 2012.

«Fire dager før mor, Diana og jeg skulle reise til Benghazi, fløy jeg fra London til Kairo. Underveis fant jeg svaret på et gammelt spørsmål. Jeg forstod plutselig hvorfor vennene mine alltid har regnet med at jeg etter å ha bodd mer enn et kvart århundre i England, før eller senere vil flytte til et annet land. Noe ved meg eller ved livet jeg har skapt meg i London, virker midlertidig. Denne formodningen om at jeg når som helst kan komme til å forlate England, har vært uroende og beroligende. Jeg blir ofte frustrert av eksilboere jeg møter, som i likhet med meg bor i London, men i motsetning til meg har forsonet seg med byen og situasjonen og derfor har en aura av resignert ro som jeg mangler. Jeg har alltid følt at det er noe ydmykende i det å legge seg til de innfødtes manerer eller den lokale dialekten. Men samtidig har jeg som en sjalu elsker ment at jeg kjente Londons hemmeligheter bedre enn de fleste innfødte. Da medlemmer av Gaddafis indre krets etter statsminister Tony Blairs besøk i Libya i 2003 begynte å kjøpe eiendommer i den engelske hovedstaden, noen ganger i mitt nabolag, sa jeg til meg selv at mitt London ikke var deres. Jeg ble takknemlig for at jeg hadde slått meg ned i en by hvor en av de vesentligste kvaliteter er diskresjon. På flyet fra London til Kairo forsto jeg logikken i disse motsetningene, de var ikke bestemt av London, men av ventetilstanden. Helt siden jeg var åtte år, da familien forlot Libya, har jeg faktisk tilbrakt tiden med å vente. Min tause fordømmelse av disse med-eksilbeboerne som ønsket å bli integrert – det vil si min trassige investering på å være rotløs – var mitt spede uttrykk for troskap mot mitt gamle land, eller kanskje ikke engang mot Libya, men mot den unge gutten som jeg var da jeg dro derfra.»

For det første var Hjemkomsten av Hisham Matar lærerik– jeg kunne lite om Libya før jeg leste denne boken. Den er tankevekkende på mange måter. En sterk historie - særlig fordi den er tidsaktuell. I tillegg var den godt skrevet. Absolutt en bok det var verdt å bruke tid på å lese. Boken har jeg lest på eBokBib. Papirutgaven er på 222 sider.


«En usedvanlig sterk fortelling om en sønns leting etter sin far og om hjemkomsten til et land han trodde han hadde forlatt for alltid.

I 1990 da Hisham Matar bodde i London, ble faren hans, Jaballa Matar, som var politisk dissident, kidnappet i Kairo av Gadaffis sikkerhetspoliti brakt tilbake til Libya hvor han ble satt i fengsel. Hisham skulle aldri se faren sin igjen.

Tjue år senere, i 2012, kan Hisham Matar vende tilbake til Libya for første gang på 22 år. I denne rørende og rystende boken beskriver han letingen etter faren, den uutslokkelige tørsten etter å få vite hva som har skjedd. Hisham var 19 år da Jaballa forsvant. Det har preget hele voksenlivet hans. Samtidig har han levd et liv i utlendighet. I boken forteller han om hvordan det er å vende tilbake til et land som er revet i filler. Å treffe igjen onkler og tanter han ikke har sett siden han var liten gutt. Han skriver om hva som rører seg politisk og kulturelt i et land der hele fundamentet er forsvunnet.


Hjemkomsten er en på samme tid universell og dypt personlig fortelling om tap. Matar skriver glimrende om historie, politikk og kunst. Dette er en fortelling om hva det vil si å være menneske. Det er en bok vi trenger å lese akkurat nå – i den tiden vi lever i.»

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar