29. mar. 2016

Morten A. Strøksnes: Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider

Privat foto

 «Det dype, salte, svarte havet ruller mot oss, kaldt og likegyldig, helt uten empati. Ikke engasjert, bare seg selv. Dette er hva det gjør til hverdags, det trenger ikke oss til noe, det bryr seg ikke om våre forhåpninger, redsler - og overhodet ikke om våre beskrivelser. Havets mørke tyngde er en overlegen kraft. Mange har vært i denne situasjonen, helt siden noen av våre overmodige forfedre satte en uthult trestamme på vannet, padlet av gårde på dormende bølger og kom for langt ut, der strømmene var sterkere enn armene og padleåren, eller kanskje ble de overrasket av dårlig vær. Alle må ha følt på det samme, med et kuldegys, idet det gikk opp for dem at havet virkelig er uten sentimentalitet eller hukommelse. Det som slukes, blir borte, mat for fisker og krabber og børstemark, for perrål, slimål, flatorm, leddorm, for snylterne der nede. Nedsenket og omfavnet av det evige, utflytende alt.»

Sitatet over er fra den prisbelønte og kritikerroste boken til Morten A. Strøksnes som ble utgitt i 2015 med tittelen Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider. Den er nominert til Bokbloggerprisen 2015 i åpen klasse, og jeg har kjøpt boken jeg har lest.



Tittelen alene beskriver innholdet. Men jeg tar med hvordan forlaget Oktober beskriver innholdet:

«To menn i en liten båt. Et monster i havdypet under dem. Det er utgangspunktet for Havboka. Fra den lille øya Skrova i Lofoten undersøkes havet gjennom historie, fortellinger, vitenskap, poesi og mytologi. Hav er opphav, og rommer de utroligste livsformer. For forfatteren blir havet en rik kilde til forundring, nye innsikter og salte eventyr.»

Det utrolig at noen våger å satse på å skrive en slik bok med tanke på hvilke bøker som normalt selger. Heldigvis ble boken skrevet og utgitt. Heldigvis har jeg den i bokhyllen; boken tåler å leses både en og flere ganger. Den er interessant og lærerik, inspirasjon til å lese mer om temaene han skriver om. 

Jeg har bestemt meg for å lese en av bøkene han forteller om: Isens og mørkets redsler av Christoph Ransmayr – den har man tilgang til gjennom Nasjonalbiblioteket.no. Et av partiene fikk meg til tenke på Hufsa og spenningsboken Nattefokk. Jeg lo når jeg leste om en opplevelse på en fiskefestival, og Olaus Magnus – den sprenglærde manns beskrivelse av de monstre som bodde langt mot nord. Jeg kjente meg ensom når han skriver om verdensrommet. Som vanlig deprimert av å lese om forsøplingen av havet. Osv osv. Det jeg velger å sitere nedenfor er derfor bare noen smakebiter.

Litt om monsteret Morten A. Strøksnes og kameraten Hugo ønsker å fange:

«En håkjerring er en urskapning som svømmer på bunnen av dype norske fjorder og helt opp mot Nordpolen. Dypvannshaier er vanligvis mye mindre enn dem som lever på grunnere vann. Håkjerringa er det store unntaket. Den kan bli større enn en hvithai, og er dermed verdens største kjøttetende hai (brugde og hvalhai blir større, men de spiser plankton). Marinbiologer har nylig oppdaget at håkjerringa kan bli to hundre år gammel. Teoretisk sett kan den håkjerringa vi skal fange, ha blitt født under Napoleonskrigene.

En ting til: Håkjerringa er ikke «kona» til håbrannen, slik mange tror. Det er snakk om to helt forskjellige arter. Håbrannen har velsmakende kjøtt som kan serveres på restaurant. Nå er den totalfredet. Håkjerringa er ennå fritt vilt, og ingen etterspør kjøttet fra den massive haikroppen.

Vi bestemte oss den kvelden for to år siden. Koste hva det koste ville, vi skulle fange et glupsk monster med mange hundre millioner års evolusjon i ryggen, potensielt dødelige giftstoffer i blodet, parasitter i øynene, og tenner som på en overdimensjonert revesaks, bare mange flere.»

Verken Hugo eller forfatteren har sett en håkjerring tidligere, men Hugo har hørt faren, som hadde vært på hvalfangst siden han var åtte år, fortelle om håkjerringa.

Det er juli første gang de jakter på haien. På vei over til Aafjordbruket på Skrova, som er basen for deres haifangst, møter de en spermhval, det største kjøttetende dyret som noen gang har eksistert på jorda:

«Etter møtet med spermhvalen virker det som om vi fra nå av skal på en helt vanlig fisketur.»

Om Aafjordbruket som er under restaurering:

«Hele bygningen er hjemsøkt av arbeidet som er gjort der gjennom tidene, av dem som har bodd der og styrt der, helt fra den første spiker ble satt i bruket, til den siste leieboer forlot stedet. Bruket er marinert av minner. Det henger usynlige klokker rundt på veggene i de ulike avdelingene. Alle viser ulik tid, ingen går riktig.»

De klarer ikke å fange en håkjerring denne sommeren.

«NESTE GANG J E G flyr nordover, har fuglene reist motsatt vei. Det er tidlig oktober, og det ligger en stillhet over landet. Trærne, buskene og plantene trekker seg innover mot sine røtter for å gå i dvale før snøen og frosten kommer. Innlandet er tungt og mørkt i tonen, innsjøene ligger snart hvite, og dalene fylles med snø. I og ved havet er det en annen historie. Der kvikner livet til når vannet blir kaldere og stormene pisker det opp. Krabbene blir raskere, flyndrene frekkere, seien fastere, skjellene smaker bedre. Det går mot vinterfiske i Finnmark.»

Det er mye venting ute på havet:

«Timene går. Ingen av oss har noe å klage over, og jeg skulle ikke ønske jeg var noe annet sted. Landskapet er ikke foran meg, som noe jeg skal passere gjennom og legge bak meg. Det er rundt meg, det er et sterkt her i den fysiske strømmen utenfor Skrova fyr, langt unna informasjonsstrømmen vi vanligvis flyter i.»

Om Skrova fyr:

«Andre land har storslagne byggverk i form av kirker, moskeer, palasser og slikt. Skrova fyr ligger på en liten øy, utenfor en litt større øy, ute i havet. Det ser ut som det er løftet dit, fiks ferdig, eller at det har grodd opp av seg selv, som en plante av stein, og vokst seg litt høyere år for år, til det ble akkurat så høyt som det skulle være».


27. mar. 2016

Zoya Pirzad: Vi venner oss til det



Bøkene til den iransk-armenske forfatteren Zoya Pirzad var ukjent for meg før jeg så at det lokale biblioteket hadde fått inn romanen Vi venner oss til det. Utgitt på norsk i 2015 av forlaget Solum. Jeg har nå lest romanen og likte romanen så godt at jeg har notert meg romanen Lysene slukker jeg av samme forfatter som ble utgitt på norsk i 2011.




På bokomslaget står det at romanen jeg har lest og som er på 268 sider, er en lavmælt kjærlighetshistorie fra dagens Teheran, og at den gir et unikt innblikk i virkeligheten til iranske kvinner i dag. At romanen gir et bilde av kvinneliv i middelklassen, er vel neppe feil å skrive. Om romanen gir en riktig beskrivelse virkeligheten til en stor andel av iranske kvinner i dag er derfor ikke enkelt å han en mening om. Jeg håper det. Uansett er det fint å få andre bilder av mennesker som lever i Iran enn nyhetsinnslag der «massene» i Iran skriker død over «Ammerikka».

En sakprosabok jeg leste for noen år siden og kan anbefale er:

En av hovedpersonene i romanen Vi venner oss til det er Arezu. Arezu har overtatt et eiendomsmeglerfirma i Teheran etter at faren døde. Hun er en travel forretningskvinne som har det økonomiske ansvaret for mange mennesker.  For de ansatte i firmaet, datteren Aye som går på universitetet og for moren Mah-Monir; supersnobben som Arezu kaller for kongsdatteren. Men hun tar også på seg ansvaret når en av de ansatte har problemer i privatlivet pga en bror som er rusmisbruker.

Som eiendomsmegler observerer Arezu hvordan gamle vakre bygninger forsvinner på grunn av entreprenører som kun har profitt som mål. De kjøper, river og bygger nytt. En av dem kaller Arezu for Granitt:

«Før det har gått en uke, kommer han til å ha revet det yndige huset. Og innen det har gått seks måneder, har han satt opp et høybygg med greske søyler. Gud vet hvilken farge granitten får denne gangen. Så synd.»

Arezu er skilt. Hun har vært gift med en fetter, Hamid, som moren plukket ut til henne. I noen år bodde Arezu sammen med mannen og Aye i Paris, men en dag fikk hun nok og reiste tilbake til Iran. Nå vil datteren flytte til Paris. Aruzu er skeptisk, men Mah-Monir støtter barnebarnet. Disse to er flinke til å bruke penger. Penger som Arezu må tjene inn.

Det dukker det en mann opp i livet til Arezu, Zarju. De møtes i forbindelse med et huskjøp. Et vakkert gammelt hus som Arezu ikke skal komme i klørne på Granitt. Som hun hadde kjøpt til seg hadde hun hatt penger. Her er de på visningen:

«Hun så seg omkring og fortsatte: «Hvis jeg hadde vært i Deres sted, ville jeg ikke ha forandret på noen ting. Bare malt...»
Så tilføyde hun raskt: «Hvis De liker huset, selvsagt.»
Zarju stirret på henne, og det virket som om øynene hans smilte. «Selvsagt, selvsagt. Får jeg lov til å gå en runde til?»
Hun skulle til å svare: «Selvsagt», men gjorde det ikke. I stedet sa hun: «Vil De ikke se hagen? Nederst i hagen ligger to værelser, med egen inngang fra sideveien og ...»
«Det har De allerede fortalt. Senere.»
Med hånden i lommen på de grå buksene slentret han plystrende mot kjøkkenet.

Hun betraktet mannen bakfra, presset sammen leppene og snudde seg mot vinduet. Hun ble stående og betrakte fjelltoppene som raget over hagemuren, deretter vinterblomstene, sharon-fruktene og bassenget. Plutselig kjente hun hvor trett hun var, misfornøyd og irritabel. Kvelden for hadde Aye gnålt igjen: «Alle vennene mine har reist herfra. Jeg er den eneste som er igjen på dette forbannete universitetet. Pappa sa at jeg ikke skulle tenke på utgiftene. Jeg skulle bare komme.» Så hadde hun snudd seg mot Mah-Monir: «Mormor, si noe du, da.» Og bestemoren hadde tatt barnebarnets parti: «Det jenta mi sier er fornuftig. Stakkars Hamid forsikret meg: 'Tante, ikke tenk på utgiftene.'» Mah-Monir hadde angrepet Arezu:«Hvorfor er du så sta?» Arezu hadde svart: «Når Hamid har fått ordnet med opptak, sendt flybilletten og garantert overfor myndighetene at han påtar seg utgiftene ...» Mah-Monir hadde avbrutt henne og hermet: «Garantert overfor myndighetene, garantert overfor myndighetene. Enda godt at du har lært noe av å jobbe i dette forbannete byrået.» Aye hadde mast på nytt, lagt hodet på mormorens skulder og grått.

Med blikket vendt mot fjellene, tenkte hun: «La oss si at Aye fortsatt bare er et barn og ikke skjønner stort, men hvorfor reagerer mor slik hun gjør? Har hun etter alle disse årene ennå ikke forstått at Hamids løfter bare er luftslott?» Hun betraktet vinterblomsten og besvarte sitt eget spørsmål:» Helt siden barndommen har Hamid tvunnet alle rundt lillefingeren.»

Shirin, en av de ansatte og venninne av Arezu, mener at Arezu skal finne plass til Zarju. Men det er ikke enkelt i det travle livet hun lever. Et annet spørsmål er om kongsdatteren og Aye vil akseptere Zarju.

Jeg synes det var mange fine og ulike karakterer i romanen, ikke minst altmuligmann og nysgjerrigper Naim i eiendomsfirmaet. 

Arezu kjører vanligvis bil dit hun skal. En busstur hun tar gir et bilde av kvinner som lever et annet liv enn de sterke kvinnene som er hovedpersonene i romanen. Som ikke nyter samme frihet. På bussen må kvinner sitte adskilt fra menn. Kvinner som sliter seg ut med store ungeflokker. Men for all del, dette er ikke en roman man blir deppa av å lese. Eller er politisk av noe slag. Morsom var den også innimellom. Rappkjeftede damer med ben i nesen. 

25. mar. 2016

Biografi: Doris Lessing En litterær forfølgelse av Elisabeth Beanca Halvorsen


Jeg har frem til nå ikke lest mange bøker av Doris Lessing (1919-2013). Ikke kjente jeg særlig mye til henne som person heller. Men det er det herved en endring på. 

Det var en bokanmeldelse i DN 4. mars 2016 som fikk meg til å lese Doris Lessing En litterær forfølgelse av Elisabeth Beanca Halvorsen. Boken er nettopp utgitt, og ut ifra anmeldelsen virket boken interessant. Den er nå lest, og for meg er den en døråpner til et stort forfatterskap.

Det er ikke enkelt å få kjøpt bøkene til Doris Lessing som er utgitt på norsk. Jeg har de siste dagene funnet noen gjennom Finn.no, men jeg antar at en del må jeg låne på biblioteket. En annen mulighet er å lese dem på Nationalbiblioteket.no. Jeg har blinket meg ut flere bøker. Men det er også bøker jeg ikke ønsker å lese. Hun hadde en periode der hun skrev science fiction; dette er ikke bøker som jeg er interessert i å lese.

For en stund siden leste jeg Det synger i gresset for første gang. Jeg har også planer om å lese om igjen hennes bok Mine katter som jeg har i bokhyllen. Det samme gjelder bok nr. 2 i Jane Somers dagbøker. I 2014 leste jeg om igjen nr. 1 og skrev dette innlegget:




Foto: Darlén Gjølstad


«Elisabeth Beanca Halvorsen (f. 1979 i Fredrikstad, bosatt i Oslo) er cand.philol. med hovedfag i tysk og master i faglitterær skriving.
Halvorsen har fulgt Elfriede Jelineks forfatterskap siden 2000, blant annet i forbindelse med hovedfagsoppgaven Das Phänomen Elfriede Jelinek. Hun har oversatt flere av Jelineks verker til norsk, som Elskerinnene (Gyldendal, 2006) og Ulrike Maria Stuart (Nationaltheatret, 2007). I 2010 ga hun ut den sterkt kritikerroste Piker, Wien og klagesang - Om Elfriede Jelineks forfatterskap om Nobelprisvinneren Elfriede Jelinek, i 2016 kom en like original bok en nok en Nobelprisvinner: Doris Lessing. En litterær forfølgelse.»

Jeg har også funnet et intervju av forfatteren i Bokprogrammet på NRK 15.2.2016 her og på Radio Gyldendal her. Jeg kan anbefale begge intervjuene. Boken jeg har lest er et lesereksemplar fra forlaget.

Elisabeth Beanca Halvorsen sier at boken om Doris Lessing ikke er noen typisk biografi. Det er helt klart at den ikke er. Men det er nettopp det som er bokens styrke synes jeg. Den starter slik:

"(På kjøkkenbordet ligger tre notatbøker. De har lik størrelse og tykkelse, men ulik farge. På den lilla står det OSLO, på den himmelblå HARARE, på den hvite LONDON. Det er ikke dagbøker. Tonen er utadvendt, henvendt til noen som vil være med å sirkle inn forfatteren og privatpersonen Doris Lessing. Notatbøkene er så godt som utskrevet, og noen steder er det stukket inn løse huskelapper, smale museumsbrosjyrer, en kvittering for betalt visum til Zimbabwe. De fleste opptegnelsene ble skrevet mens Doris Lessing ennå levde, mens jeg kjente henne sitte tungt og urolig på min høyre skulder. Sommeren 2013 begynte jeg å sortere ut de viktigste trådene fra notatbøkene og sette dem sammen til en bok, hvor jeg også ga plass til et nyskrevet teatermanus om Doris Lessing: Forestilling med perlehøne. To dager etter siste forestilling i Oslo, natt til 17. november 2013, døde Doris Lessing, 94 ar gammel. Jeg lot budskapet synke og notatbøkene ligge i ro en stund. Måtte jeg skrive om alt sammen nå som hovedpersonen, mitt objekt, ikke lenger var iblant oss, nå som jeg var fri fra hennes blikk og dom? Etter en periode med spede forsøk på omskrivninger lot jeg begynnelsene bli stående slik de var, og fortsatte å trekke i de gamle trådene, samtidig som helt nye kom til.)»

Prosjektet starter med at Elisabeth Beanca Halvorsen i september 2009 ble spurt om å skrive et teaterstykke som skulle handle om en sterk kvinne, og der Doris Lessing ble valgt. På et møte med forlaget i mai 2010 fortalte hun om teaterprosjektet som den gang var i researchfasen. De ble enige om at Elisabeth Beanca Halvorsen skulle skrive en bok om Doris Lessing uten at det var forventet at hun skulle komme under huden til forfatteren.

De tre notatbøkene ble koblet sammen til et portrett av Doris Lessing. Innimellom er dramateksten fra Forestilling med perlehøne– som følger Doris Lessing – livet og fiksjonen i bøkene. Formen hun har valgt gir boken et personlig preg. Elisabeth Beanca Halvorsen forteller at det sitter en person i England og skriver en biografi om Doris Lessing. Kanskje blir den ferdig i 2019, da er det 100 år siden Doris Lessing ble født?

Forfatteren går i Doris Lessings fotspor. Søker opp mennesker som kjente forfatteren. Steder hun bodde. Skriver om bøker Doris Lessing har utgitt.

Doris Lessing var britisk. Hun ble født i Persia (dagens Iran), der faren jobbet i bank. I 2008 utga hun en bok om foreldrene med tittelen Alfred & Emily. I boken er det en fiktiv del, det livet de kunne levd dersom første verdenskrig ikke hadde funnet sted, den andre delen rent biografisk stoff om foreldrene. En av bøkene jeg ønsker både å kjøpe og å lese.

Da Doris Lessing var tre år flyttet familien til Sør-Rhodesia (dagens Zimbabwe). Planene var at foreldrene skulle tjene seg opp penger slik at de kunne kjøpe en farm i England. Men slik gikk det ikke. Det var lite penger å tjene på farmen i Afrika. Men selv om de de var mindre velstående enn andre hvite i Sør-Rhodesia hadde de tjenere og led ingen nød. At Doris Lessing hadde levd et privilegert liv i så måte forstod hun da hun kom til England.

Doris Lessing droppet ut av skolen da hun var fjorten år. Jobbet en periode som au pair i Salisbury. Etter dette var det en periode hun bodde hjemme på farmen. Da hun var 18 år dro hun tilbake til Salisbury for å jobbe på telefonsentralen i byen.

Bøker var selvsagt en av Doris Lessings interesser:

«Et gode det bestandig var mangel på, var bøker, samme hvor mange bokkasser de hadde. Aller helst ville Doris være for seg selv med en bok, enten på rommet sitt, sittende på trappa utenfor huset, eller under det store mawongatreet med utsikt over den afrikanske velden. Doris var utsultet på bøker, og hun var umettelig. Det var Emily som først hadde trigget denne appetitten, eller som Doris forklarer i Alfred & Emily: «Den virkelige Emily McVeagh var en pedagog, som fortalte historier og kom med bøker til meg.(188). Dette er forsonende sammenlignet med det meste Doris har skrevet om moren. Her viser hun takknemlighet over at Emily var den som først hadde åpnet bøkenes verden for henne.»

På samme måte som Doris Lessing var å se med en bok, og viser da til bøkene om Martha Quest, fem bøker:

«Alle bøkene i serien kan kalles dannelsesromaner: Martha Quest er heltinnen som gjør opprør mot det bestående, mot foreldregenerasjonen. Hun blir satt på prøve og får sin dannelse i takt og utakt med det samfunnet hun lever i.»

Sitt første ekteskap inngikk hun da hun var 19 år. Doris Lessing flyttet til London i 1949 der hun bodde resten av sitt liv. Bak seg hadde hun tre ekteskap. To barn med sin første ektefelle og et med sin siste. Livet Doris Lessing levde i Sør-Rhodesia preget henne og forfatterskapet. Doris Lessing var ikke populær i landet en periode. Allerede før boken Det synger i gresset ble utgitt var hun erklært «Prohibited Immigrant».

Den delen som omhandler Elisabeth Beanca Halvorsen reise til Harare i 2012 var interessant, jeg har aldri vært i Afrika og har problemer med å plassere de enkelte landene på kontinentet. Nå kan jeg bl a litt mer om Zimbabwe. Det er tankevekkende hvor viktig bøker er for befolkningen, og at de som reiser dit anbefales å ta med seg bøker. Det er da jeg kjenner på hvor privilegert jeg er som har så enkel og stor tilgang til bøker. I 2014 ble det kjent at Doris Lessing hadde testamentert 3000 bøker av sine egne bøker til offentlige biblioteker i Zimbabwe.

Det er også interessant å lese om den første tiden til Doris Lessing i etterkrigstidens London. Forfatteren viser til det hun skriver om dette i Skyggevandring, men siterer også fra en annen bok som ikke er oversatt til norsk. Jeg håper at flere bøker oversettes i forbindelse med 100 års jubileet.

Elisabeth Beanca Halvorsen skriver om en del av Doris Lessings bøker, både kjente og mindre kjente bøker, og viser på den måten hvor selvbiografisk romanene hun utga var.

«Doris Lessing legger nokså stor vekt på å fortelle leserne hvilke romankarakterer og romaner som er mest selvbiografiske. Antakelig for å unngå spekulasjoner og biografers feilslutninger. Hun har også sagt at bøkene hennes, og her skiller hun ikke mellom sakprosa og skjønnlitteratur, inneholder alt man trenger å vite om henne. Da hun skrev sin todelte selvbiografi på 90-tallet, Under huden (Under my Skin) og Skyggevandring (Walking in the Shade), støtte hun på flere problemer. Det ene var å vurdere hvor mye av sannheten hun skulle fortelle av hensyn til levende personer - og av hensyn til seg selv. Når hun skriver at hun sitter på mange hemmeligheter som skal ga i graven med henne, sporer jeg triumf mellom linjene.»

Jeg har fått kjøpt biografiene Under huden og Skyggevandring, og gleder meg til å lese dem.  

Doris Lessing ga ut mange bøker og ikke alle er utgitt på norsk. Hun observerte miljøet rundt seg. I tillegg til det hun hentet fra eget liv, fant hun modeller til romanene i mennesker rundt seg. Hun levde også i en tidsalder da det skjedde mye, og dette ga mye stoff til romanene. Hun ble sett på som en bohem allerede fra den tiden hun levde i Afrika. Feminismens fremmarsj er sentralt. Bøkene hennes er fulle av sterke kvinner. Men hun likte ikke å bli satt i bås hva angår litterære retninger. Enn periode var hun kommunist. Sufismen var en annen isme hun engasjerte seg i.

En del lesere har reagert negativt på at hun etterlot seg de to eldste barna hos faren da hun flyttet til London. Det er sågar de som ikke vil lese bøkene hennes pga dette.

«Da selvbiografien Under huden kom ut, fikk Doris kritikk for at hun ikke skrev mer om hva hun følte da hun forlot barna. I Skyggevandring svarer hun på kritikken: «For meg virket det opplagt at jeg måtte være ulykkelig, og det ville en hvilken som heist intelligent leser forstå uten at jeg la ut om det i det vide og det brede.» (Skyggevandring: 140) Inntil jeg hørte og så intervjuet med datteren Jean, visste jeg ikke at Doris faktisk måtte frasi seg retten til å se barna da hun dro.»

Det har aldri vært enkelt for kvinner å velge utradisjonelt. Ikke i dag og ikke i tidligere tider. Doris Lessing fremstår som en sterk kvinne som hadde evner til å skrive bøker. Det er jeg glad for at hun gjorde, og enda mer etter å ha lest boken skrevet av Elisabeth Beanca Halvorsen

Doris Lessing døde i 2013. Hun fikk Nobels litteraturpris i 2007. Jeg avslutter innlegget om boken Doris Lessing En litterær forfølgelse med det Elisabeth Beanca Halvorsen skriver om dette:

«Videoklipp fra 11. oktober 2007, vist i de fleste av verdens TV-kanaler:
En klassisk svart London-taxi kommer kjørende. Den stopper, men lar motoren surre og gå. Den bakre passasjerdøra blir åpnet. Til syne kommer en korpulent eldre dame i skjørt og bluse med ullvest over. Rundt halsen et rødt skjerf hengende løst. Hun kryper ut av taxien, noen kommer til og gjør et klønete forsøk på å hjelpe henne. Trygt på bakken bøyer hun seg med langsomme bevegelser inn i bilen, strekker seg etter bæreposene med matvarer. I bakgrunnen, fortsatt i drosjesetet, skimtes en mann med venstre arm i fatle. Den skadde armen er sterk nok til å holde noe som likner en artisjokk. Han nøler med å gå ut, men kommer langsomt etter. De tas imot av fotoapparater og filmkameraer. Det høres ulike stemmer, tilhørende menn. «Vi er her for å filme deg. Har du hørt nyhetene?» Hun svarer svært britisk «no» på spørsmålet. «Du har vunnet nobelprisen i litteratur.» Hun himler med øynene, ser ned i bakken, slenger fra seg handleposen: «Oh, Christ.» Deretter skimtes et skjevt smil for hun svarer på hva hun føler nå: «It's been going on for thirty years and I can't get more excited.»

Nobelprisvinner Doris Lessing virker ikke oppstemt, snarere oppgitt. Mannen som følger i hælene på henne, er sønnen Peter, en høy og kraftig mann med briller. Med et skøyeraktig smil sier han tørt og diskret: «Well, a certain professor must have died.» Ingen ler eller kommenterer det, det er som om han ikke er til stede. Doris sier hun vil over på fortauet, til den hellebelagte gangveien foran sin egen inngangsdør. Hun virker straks mer oppspilt, som om det har gått opp for henne hva som skjer: «I’m trying to think of something suitable to say. You tell me what to say.» Hun ler og smiler, klapper en journalist på skulderen, snur seg før hun når fram til inngangsdøra. Et 24-tall er satt sammen av blå og hvite mosaikkfliser. «I've won all the prices in Europe, every bloody one, so I am delighted to have won the whole lot, it's a royal flush.» Hun forsvinner inn, kommer ut igjen med et glass vann i hånden, har lagt fra seg det røde skjerfet. Hennes forklaring på at nobelkomiteen har valgt henne i år, er at hun snart vil «pop off». «I am 88 and very old for everything, really.» Hun smiler, avløst av en klukkende latter. Hun vedgår at nobelprisen er den mest glamorøse av alle priser, men trekker fram en mer ukjent pris: «I once won a price called the best milkmaid in Norway.» Det høres spontan og høy latter fra journalistene, et helt kor. «Which is really one of the most charming prices I've ever won.» Etter dette setter hun seg ned på trappa for å hvile, som en budeie, bredbeint, som foran et stabbur i Gudbrandsdalen etter en melkerunde i fjøset, det grå håret samlet i en knute i nakken.»




21. mar. 2016

Dikt: Strofe med vinden av Inger Hagerup - på verdens poesidag


Privat foto

Skal det være et dikt på verdens poesidag, må det være et dikt av Inger Hagerup.

I innlegget om boken Alt er så nær meg - om Inger Hagerup av Klaus Hagerup skriver jeg om mitt møte med Inger Hagerups dikning. Hun som ikke skrev dikt ifølge henne selv: hun bare sa det som det var.

Om Strofe med vinden som ble utgitt i 1958 i diktsamlingen med samme navn skriver Klaus Hagerup:

«I Strofe med vinden forsoner hun seg med motsetningene i seg selv.
Jeg tror hun følte at hun fullbyrdet sitt eget forfatterskap. Noen av
diktene er blitt til i Italia, noen i skyggen fra Italia, men til sammen
uttrykker disse versene mer enn noe annet hun hadde skrevet,
«dette som er Inger». Jeg ser ansiktet hennes og hører stemmen
hennes i hvert eneste dikt. Det eneste som ikke lenger er der, er de
store erotiske kjærlighetsdiktene. Hun avslutter samlingen med
titteldiktet:»

Strofe med vinden

Dengang jeg levde, sa den døde kvinnen,
da var jeg bare jeg og ingen annen.
Nå er jeg havet, himmelen og vinden
du føler stryker deg så svalt om pannen.


Jeg elsket deg nok, men jeg så deg ikke.
Jeg var meg selv for heftig og for meget.
Nå ser jeg på deg med det store blikket
som solen modner kornet med på neget.


Det var for trangt i rommet og i tiden.
Men døden er så åpen og så stille.
Og alt har hendt for lenge lenge siden
av disse altfor mange ting jeg ville.



Og når du kommer etter, hvisket kvinnen,
da skal jeg vente i den svingen
bak havet og bak himmelen og vinden,
der vi skal være evige og ingen.

Privat foto


20. mar. 2016

Biografi om Astrid Lindgren av Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato


Astrid Lindgren kom inn i hjertet mitt i barndommen og der har hun vært siden. Først med bøkene hun skrev, og etterhvert ved å lese om henne. Derfor var biografien Astrid Lindgren av Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato et must for meg. I tillegg er den en av de nominerte bøkene til Bokbloggerprisen 2015 i åpen klasse. 

Målgruppen for biografien er først og fremst barn. Men jeg kan anbefale den også for voksne. Den er i et relativt stort format. Ikke så mye tekst, men det vesentlige som er viktig å få med seg om Astrid Lindgren. I tillegg er det Lisa Aisatos vakre illustrasjoner. 

Et av kapitlene, eller hva man skal si, er «Lek og lek og lek – og enda mer lek», her kommer først et bilde med et sitat av Astrid Lindgren og så kommer teksten.

Sitatet er:

«Vi lekte bestandig morgen, middag og kveld akkurat som barna i Bakkebygrenda-bøkene. Det er sant det om står der.»






Under «Elsker å skrive» står det at Astrid Lindgren syntes det var viktige at bøkene hennes hadde fine bilder. Jeg er overbevist om at hun hadde likt biografien til Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato, både innhold, form og bilder. Jeg likte den veldig godt. Jeg måtte sitte og tenke lenge etter hver faktabit, det var overhodet ikke en bok jeg føk gjennom.

Biografien utgitt i 2015, er på 112 sider og er den første boken jeg har lest av de fire som er nominert til Bokbloggerprisen 2015 i åpen klasse. Det fortjener den, virkelig. Jeg har lånt boken av biblioteket, men vurderer sterkt å kjøpe den.



«En gjennomillustrert biografi som på en inspirerende måte gir barn kunnskap om personen, forfatteren, redaktøren og det engasjerte samfunnsmennesket og medmennesket Astrid Lindgren. Gjennom fortellinger, sitater, faktaopplysninger og magiske illustrasjoner blir vi kjent med en av verdens aller største barnebokforfattere.»

19. mar. 2016

Vera Henriksen: Helgenkongen

Det kjennes godt å kunne sette trilogien av Vera Henriksen tilbake i bokhyllen og vite at nå har jeg også lest den siste romanen Helgenkongen (1963). 

Tidligere har jeg lest og skrevet om:

Handlingen i Helgenkongen har som bakteppe tiden etter at Olav Haraldsson ble drept i slaget på Stiklestad i 1030 til Kalv Arnesson blir sveket av Harald Sigurdsson (Hardråde), og kommer hjem til Egge og ektefellen Sigrid Toresdatter i en kiste.

Sigrid sliter med sin tro. Hun er lei av at Kong Olav kalles hellig. I Norge hersker Svein, som er sønn av den danske kongen Knut. Det var Alfiva moren til Svein og frillen til Knut som styrer til Svein blir voksen.

«Det hadde ikke vært lenge for folk begynte å klage over danestyret. Alt da Svein ble hyllet på Øyratinget og de nye lovene ble sagt frem, hadde der vært misnøye; bøndene hadde nesten ikke trodd det de hørte. Der ville visst blitt reisning mot kongen med det samme, hadde de bare hatt en til å samle flokken og lede den. For kongen hadde tatt odelen fra dem, slik som ingen hadde klart å gjøre siden Harald Hårfagres tid. Både land og kyst skulle høre kongen til; bøndene måtte gi kongen del av avlingen som om de var årmenn og ikke eiere av egne gårder, og hver fisker måtte gi kongen del av fangsten. Alt som ble funnet i jorden skulle høre kongen til, siden han var den rette jordeieren, og for hvert skip som satte ut, skulle han ha skipsleia.

Det ble klart nå, at kong Knut aldri hadde ment å la Norge være fritt land. Det skulle være et danestyrt lydrike, med lover hardere enn de danske. Og verst av alt var at en danes ed skulle stå mot ti nordmenns.»

Nå begynte folk å angre at de hadde stridt så hardt mot Olav. Det var tegn som gjorde at de trodde at Gud straffet dem for det de hadde gjort. Sigrid hadde ingen forståelse for at de vendte seg mot han i himmelen. Hun nektet å tro på noe av det som ble sagt.

«Men hun sa lite til folk om disse tankene; de så rart på henne om hun talte imot kong Olavs hellighet. Og det hadde vært skumlet nok om at hun, mer enn noen annen, hadde skyld i kongens død. Hun hadde egget både Kalv og Tore Hund, bror sin, mot kongen, sa folk, og de glemte gjerne hvor hissige de selv hadde vært på kamp. Kalv lastet de ikke; de vendte seg til ham med samme troskap som før. For ord var kommet ut om hans ferd til grensetraktene før slaget, selv om ingen hadde det fra Kalvs egen munn.»

Også Kalv tror at Olav var en hellig mann og angrer på det han har gjort.

«Tungsinnet var kommet gradvis over ham etter som snakket om kong Olavs hellighet var blitt mer høylytt. Og Kalv, som alltid før hadde vært så trygg i sin kristentro, var begynt å gruble. Men han grublet ikke slik som Olve hadde gjort, han gjorde ikke noe forsøk på å løse vanskelighetene; han gravde seg bare lenger og lenger ned i dem.

Sigrid hadde gang på gang forsøkt å hjelpe ham og få ham til å bruke hva hun mente var sunt vett. For hun hadde følt at hun måtte ruske ham ut av tungsinnet; hun visste det var hennes skyld at Kalv hadde stått hvor han stod på Stiklestad. Og hun mente Kalv også var klar over dette. Men han nevnte det aldri; ikke engang når han var drukken, hadde han latt henne forstå med så meget som et ord at han holdt det imot henne.»

Når Sigrid forteller Kalv hvem som er faren til datteren Sunniva blir ikke forholdet mellom dem bedre. Kalv tar det veldig tungt og drar på langferd. Det skal gå lang tid før forholdet mellom dem blir bedre.

Uår og strid mellom mennesker som ønsker makt får følger for familien på Egge. Den slu og sleipe Einar Tambarskjelve får etterhvert den kongen Magnus Olavsson til å nære en hevnlyst over drapet på faren. Familien på Egge ser ingen annen løsning enn å flytte til Orknøyene.

«Det var sol over havet.

Det lyste i skumtoppene, blinket så det skar i øynene. Og fra synsrand til synsrand bredte havet seg, blå skumbølge på blå skumbølge. Aldri stille kastet det på seg som et levende vesen; skvalpet, klukket og lo mens det kjærtegnet skipssiden.

Men likevel var der tomhet, som tomheten for jorden steg av hav; den satt som et sug i bringen.

Bare skipene pløyde seg frem, drevet av vind og bølger som var de vrakgods etter en verden som igjen var gått under, sunket i Ragnarok.

Det var første gang Sigrid seilte så langt til havs at hun ikke kunne se land.
Hun hadde vært engstelig da kysten sank i havet bak dem, hadde spurt Kalv om han var sikker på at de kunne finne veien videre. Men han hadde ledd av henne. 
Han hadde pekt på solen og forklart.

Og da kvelden kom, og havet under stjernehimmelen virket enda mer uendelig tomt, hadde han pekt på leidarstjernen. Han stod der så trygg at hans trygghet måtte smitte over på henne. Hun begynte å le; at menn seilte etter sol og stjerner hadde hun visst fra barnsben av, det var bare at hun hadde vært landbundet så lenge.

Og senere, da månen kom opp over havet, lyste på de hvite skumtoppene mens morilden flammet om skipet og brant som hvitglødende jern i kjølvannet, stod hun som fjetret.

Øynene fulgte månestripen, sølvglimt på sølvglimt, til syns randen, og hun visste med ett at den var veien til alvelandet; det merkelige landet som menn av og til skimtet når de fór på havet, men som de aldri nådde. Og hun visste hvorfor de som en gang hadde sett det, var trollbundet, hvorfor de siden alltid måtte vende tilbake til havet, aldri gav opp håpet om å finne alvelandet igjen.
Som hun stod der og stirret, kom det, ganske uventet, til henne en følelse av fred.

Og hun syntes det var merkelig.

Hun som hadde forlatt sitt hjem, som for landsforvist på ville havet, følte på en underlig måte at nettopp her var hun hjemme.

Men hun ville ikke grunne på det, lot seg bare fange inn, galdre av runene som månelyset tegnet på bølgene.»

På Orknøyene må de oppholde seg i mange år til Norge har fått en ny konge. Det er med tungt hjerte Sigrid drar tilbake til Egge. Hun må forlate Sunniva og familien hennes. Kongen farer med svik, og får Kalv drept.


Jeg er glad at jeg tok med tid til å lese trilogien av Vera Henriksen. Imponert over hva hun har skapt i romanene. Den inspirerer til å lese mer om den tiden som er bakteppe for romanene. Minst likte jeg Sigrids religiøse grublerier, det kunne gjerne vært mindre av. Aller best er når hun skildrer naturen i sammenheng med hendelsene. Som den de møter på Orknøyene i denne siste romanen Helgenkongen. Nærheten til havet som Sigrid savner fra oppveksten på Bjarkøy. 

Privat foto

16. mar. 2016

Doris Lessing: Det synger i gresset (The Grass is Singing)


«En tredveårig hvit kvinne fra Rhodesia kom til London i 1949 og utga sin første roman, Det synger i gresset, som var refusert på flere afrikanske forlag.

Kvinnen het Doris Lessing, hun var født i Persia, men faren, en engelsk bankfunksjonær, ville leve et liv nærmere naturen og ble farmer i Rhodesia.

Doris Lessing har altså inngående kjennskap til det emnet som ble begynnelsen på hennes forfatterskap: De hvite bøndenes skjebne i Afrika, undertrykkelsen av de svarte, motsetningen mellom svart og hvit.

Denne første romanen hennes fikk en strengt realistisk form, men i et intervju mange år senere sier hun at hun efter hvert oppdaget hvordan også realisme har en dobbelt bunn. Det tilsynelatende virkelighetsnære kan ha symbolsk betydning. Spenningen mellom den hvite, golde Mary og den truende, meget levende svarte tjeneren hennes er kanhende noe mer enn spenningen mellom sort og hvit. Det kan også være spenningen mellom det goldt bevisste og det skapende, frodige, ubevisste i menneskesinnet.

Lessing fikk suksess med debutromanen. Den engelske litteraturhistorikeren Walter Allen kalte den «en av de beste ‘første romanene’ i vår tid». Boken ble oversatt til norsk alt året etter.»

Sitatet over er fra etterordet i eksemplaret jeg har lest og lånt av biblioteket. 189 sider.

Jeg er etter hvert blitt mer skeptisk til å lese gamle bøker, noen av dem er rett og slett gått ut på dato synes jeg. Men romanen Det synger i gresset skuffet ikke, tvert om. Jeg synes den har noe tidløst over seg.

«Lenge før mordet stilte dem i en særklasse, snakket folk om Turners på den harde, likeglade måten en gjerne bruker når det gjelder outsidere og forbrytere. Turners var dårlig likt, enda bare noen få av naboene hadde truffet dem eller sett dem. Hva var det ved dem folk ikke likte? Det var simpelthen det at de «holdt seg for seg sjøl». De kom aldri på tilstelningene eller dansemoroene eller gymkhana'ne. Det var vel noe de skammet seg over, tenkte folk flest. Det var ikke riktig av dem å isolere seg på den måten, det var en fornærmelse mot de andre i distriktet. Hadde de kanskje noe å være så hovne for? Tenk Turners! Slik som de hadde det! Huset deres var jo ikke stort mer enn en kasse - ja, det kunne gå an som en overgang, men Turners hadde jo slått seg til der for godt! Selv enkelte av de innfødte (men gudskjelov ikke mange) hadde like bra hus. Og så dårlig inntrykk som det gjorde på de innfødte at hvite folk bodde på det viset!»

Det er Mary Turner som er funnet drept. Den en svarte tjeneren, Moses, har tilstått drapet. Det var arbeiderne til ektemannen Dick Turner som varslet naboen Charlie Slatter om at Mary var funnet drept på verandaen.
  
«Jo mer en tenker på saken, jo underligere blir den. Ikke selve mordet, men folks reaksjon. De syntes synd på Dick Turner og var samtidig forbitret på Mary, som om hun var et ekkelt og urent menneske, som simpelthen fortjente å bli myrdet. Men de spurte aldri om noe.

De må for eksempel ha lurt på hvem «var spesielle korrespondent » var. Det måtte være en i distriktet som hadde sendt nyheten til avisen, for den var ikke avfattet på vanlig avisspråk. Men hvem? Marston, agronomen, forlot distriktet straks etter mordet. Denham, politiinspektøren, kunne ha skrevet rent privat til avisen, men det var lite sannsynlig. Gjensto bare Charlie Slatter som visste mer om Turners enn noen annen, og som var hos dem den dagen mordet fant sted. Det var han som praktisk talt ledet hele saken. Selv politiinspektøren bøyde seg for ham. Og det syntes alle var rett og riktig. For hvem angikk det, om ikke de hvite farmerne, at et fjollet fruentimmer lot seg myrde av en innfødt, av grunner som folk nok kunne ha sine tanker om, men aldri i livet ville snakke høyt om? Alt sto jo på spill, deres utkomme, deres familier, selve deres tilværelse.

Men for en utenforstående ser det underlig ut at Slatter fikk lov til å ta hand om saken og bestemme alt, uten at noen blandet seg i det.»

Romanen er ingen kriminalhistorie. Men sakte men sikkert får vi vite Mary Turners vei til undergangen. I det ligger en spenning. Hun som etter å ha vokst opp i fattigdom klarer å få seg en tilværelse der hun trives i jobben på kontor i byen. Men de vennene hun har skal vise seg å være de som med sitt snakk som hun overhører får henne til å tvile på at det livet hun har er verdt å leve. Hun velger å gifte seg med Dick og flytte ut i huset med bølgeblikktaket. I den dirrende heten. Dick som ikke trives med et liv i byen. Som ikke har noen fremdrift. Jobber og jobber på den lille farmen uten noe annet resultat enn fattigdom og gjeld. Charlie Slatter går og sikler på jordbrukslandet Dick har. Mary som lar sin frustrasjon gå ut over tjenerne. Og når Dick blir syk er det arbeiderne som får unngjelde. 

Jeg synes romanen rommer mer enn den hvite rase mot den svarte, og ondskapen i den. Hvorfor velger enkelte mennesker et liv som går rett mot undergangen. Særlig Mary som hadde karet seg ut av barndommens fattigdom, hvordan kan hun la ondsinnet sladder ødelegge et liv der hun hun nyter en velregulert tilværelse. Vel er det for noen et tomt liv hun levde. Men det livet hun gikk inn i ble noe mye verre. Tosomheten som ekteparet lever under. 

Det synger i gresset var en intens roman og til tider krevende. En roman som jeg vil huske fremover. 

Om hvordan romanen ble til skriver hun i selvbiografien Skyggevandring: 


«Jeg sa opp sekretærjobben i advokatfirma i i Salisbury og sa jeg skulle skrive en roman, siden jeg på et eller annet tidspunkt måtte slutte å snakke om det og gjøre det. Dessuten hadde jeg innsett at de ideelle betingelsene - ensomhet, tid, frihet fra bekymringer - aldri ville inntreffe. Hva skulle jeg skrive? Jeg hadde mange ideer til en bok. Det som interesserer meg nå, er hvordan jeg satt og gikk rundt og rundt i rommet og falt i staver - en helt nødvendig prosess - og tok tiden til hjelp, og alt dette av instinkt. Av de mange ideene skilte én seg ut . . . vokste seg sterkere . . . Jeg husket snakket på verandaene, opphavet til tusen mulige historier, jeg husket det lille avisutklippet jeg hadde gjemt på i alle disse årene. Og slik ble Det synger i gresset til. Debutromaner er som oftest selvbiografiske. Det synger i gresset var ikke det. Dick Turner, farmeren det gikk dårlig for, var en figur jeg hadde sett hele mitt liv. Bare et mindretall av de hvite farmerne lyktes; for de fleste gikk det dårlig. Noen strevde videre, og mislyktes, i årevis. Noen hatet landet. Noen elsket det, som Dick Turner. Noen var idealistiske - som min far, som hvis han hadde vært farmer nå, ville ha foraktet kunstgjødsel, plantevernmidler, avlinger som utarmer jorden, og ville ha vernet om fugler og dyr. Mary Turner tok jeg fra en kvinne jeg hadde kjent i mange år, en av jentene på Sportsklubben. Når vi dro ut i bushen på piknik, eller bare for å være i bushen, sitte i den, puste den inn - mange hvite i byen gjorde dette, som om byen bare var en sørgelig nødvendighet, mens det var i bushen de hørte hjemme – pleide denne kvinnen, som forble en jente til hun var godt over førti, en god kamerat, alle menns snille søster, å sitte på en stor sten, med føttene trukket opp fra bakken, sitte med armene stramt rundt knærne og myse over dem for å se om en maur eller en kameleon eller en bille krøp opp på buksene hennes. Hvis hun var så redd for bushen, hvorfor ble hun da med på disse piknikene? Det var fordi hun var en god kamerat og alltid gjorde det andre gjorde og ville ha henne til å gjøre. Hun var et utpreget bymenneske, fortrolig med gater, pene, temmede hager . . . Jeg så på henne og lurte på hva i all verden hun ville gjøre hvis hun ved et skjebnens lune skulle havne på en farm, ikke en av de nye, store, velstående farmene, men en farm som kjempet for å overleve, som farmer jeg hadde sett, og jeg gikk gjennom navnene på de fattige farmerne i hodet, og så de grunne murstensverandaene, bølgeblikktakene som utvidet seg og trakk seg sammen i varmen og kulden, støvet, sikadenes skingrende sang . . . og plutselig hadde jeg det, jeg hadde henne, jeg hadde Mary Turner, kvinnen som avskydde bushen og de innfødte, og som hatet alle naturlige prosesser, hatet sex, likte å være ren og velstelt, alltid i nystrøket kjole, med et bånd i småpikehåret til selskaps.»

13. mar. 2016

Marceline Loridan-Ivens: Og du kom ikke tilbake



«De var tre kilometer fra hverandre. Far og datter. Han i Auschwitz, hun i Birkenau. Mellom dem lå gasskamrene og uroen over ikke å vite hva som hendte med den andre. En dag sender faren en avrevet papirbit med noen få ord på. En uvurderlig skatt og et testament til den 15-årige datteren. Men hun husker ikke hva som sto på papirlappen. Farens siste ord til henne er tapt for alltid.

Hun overlever. Han gjør det ikke. Marceline må bli voksen med en umulig oppgave. «Livet må gå videre» er både et nådeløst krav og en absolutt nødvendighet.

Og du kom ikke tilbake er Marceline Loridan-Ivens’ fortelling om konsentrasjonsleiren og om tiden etterpå. Om hvordan det er å glemme det hun skulle ønske hun husket, og om å huske det hun helst vil glemme. Om at det å overleve er et livslangt prosjekt.»

Romanen ble utgitt i 2015 og på norsk samme år. Det er en liten roman både i format og antall sider, kun 98 sider, men en roman med et stort innhold. Det var umulig for meg ikke å la meg berøre av denne historien. Marceline skriver til sin far som hun hadde et nært forhold til.

«Den gangen i Drancy var du fullt klar over at jeg oppfattet det alvorlige uttrykket dere hadde i ansiktet, du og de andre mennene som sto på den lukkede gårdsplassen og snakket lavmælt sammen, samlet i en felles forutanelse om at togene skulle mot det store øst og de samme landene dere en gang hadde flyktet fra. «Vi skal arbeide når vi kommer dit, og om søndagene kan vi være sammen», sa jeg til deg. Du svarte: « Du kommer kanskje tilbake, for du er ung, jeg kommer ikke tilbake.» Denne profetien ble risset inn i meg, like brutalt og definitivt som fangenummeret 78750 på den venstre underarmen min noen uker senere.»

Det er ikke enkelt å være den som overlever:

«JACQUELINE GIR MEG BLOMSTER hver 10. mai, som om det var fødselsdagen min. Hvert år. Jeg blir veldig rørt av det, vi står hverandre nær, vi er ulike og oppmerksomme overfor hverandre, det er bare oss to igjen. Den 10. mai, det er den datoen da jeg ble befridd av russerne i Theresienstadt. Jeg ble født den dagen. Jeg vet at Jacqueline gjør det for min skyld, men også for sin far.

Min hjemkomst er ensbetydende med ditt fravær. I den grad at jeg har ønsket å utviske den. Forsvinne jeg også. To år etterpå ville jeg kaste meg i Seinen, samme år som Henri giftet seg. Det var like ved Quai Saint-Michel, jeg hadde klatret over brystvernet, jeg skulle til å kaste meg ut da en mann kom og holdt meg tilbake. Senere fikk jeg tuberkulose, jeg ble plassert på et fint sanatorium i Sveits, i Montana. Mor kom og besøkte meg noen ganger. Jeg orket ikke utålmodigheten hennes, hvordan hun forlangte at jeg skulle ha det godt og glemme. Jeg var så tung. Jeg gjorde et nytt forsøk på å dø.

I konsentrasjonsleiren gjorde jeg derimot alt for å holde meg blant de levende. Aldri gi etter for tanken om at døden ga fred. Aldri bli som henne jeg så kaste seg mot det elektriske gjerdet. Hun var ikke den eneste, det ble en alminnelig talemåte, å gå mot gjerdet, dø raskt av elektrisk støt eller en skuddsalve fra maskingeværene i vakttårnet, og deretter falle ned i den dype grøften som var gravd ut rett foran piggtrådgjerdet. Aldri gi opp viljen til å leve, aldri bli som dem som gir opp, som velger likegyldigheten, en langsom adskillelse fra kroppen, en mer gradvis død.»

Marceline er ikke den eneste som savner faren:

«Du skulle ha kommet tilbake. Jeg har alltid tenkt at det ville vært bedre for familien hvis det hadde vært deg i stedet for meg. De trengte en ektemann, en far, mer enn de trengte en søster.

Jeg vet at det er litt merkelig å tenke slik. Men helt siden du kom med den profetien i Drancy, har jeg alltid tenkt på ditt liv opp mot mitt. Og det var det jeg så i øynene til Michel på perrongen hvor han var kommet sammen med onkel Charles for å møte meg. Det var deg han ventet på.»


Romanen har jeg lånt av biblioteket.