Samlede verker av Lydia Sandgren - med litt innstramming hadde romanen vært perfekt

 

«Første gangen han så henne.

Gang på gang prøvde han å skrive ned scenen – puben i Vastastan, den fløyelsmyke blå sigarettrøyken, summingen av vrimmelet, Dylan som skrålte i bakgrunnen – og gang på gang gled det unna. Likevel kunne han se henne tydelig for seg. Lyset fra baren spilte over ansiktet hennes. Bleke fingre ruller en sigarett. Parkasens fold over skuldrene, de opptrukne ermene. Og blikket hennes var festet et sted i det fjerne, fokusert på noe som ingen annen i rommet hadde tilgang til."

Den kritikerroste debutromanen til Lydia Sandgren Samlade verk ble utgitt i 2020 og på norsk i 2021 med tittelen Samlede verker.  For romanen fikk hun Augustprisen.

Det er tilfeldig om jeg leser bøker utgitt i Sverige. Jeg kom over romanen da jeg søkte etter lydbøker å laste ned fra BookBites. For å ha noe å lytte til når jeg våkner midt på natten og ikke får sove. Det jeg hørte var rett og slett for bra til at kunne bruke boken som sovemedisin. Den som lytter til lydbøker: innleser Kai Remlov fantastisk fin å lytte til. Men for meg ble det papirutgaven på 700 sider. Boken er oversatt til norsk av Trude Marstein.

Jeg forstår at romanen er kritikerrost. Det er en god bok. På mange måter. Historien. Karakterene. Oppbygging. Språk. Spenning. Romanen starter slik:

 «MARTIN BERG lå i stua med hendene foldet over magen. Rundt ham var hauger av papirer spredd utover. Ved hodet lå en halvferdig roman, ved føttene hauger av serviettnotater samlet gjennom tjuefem år. Høyre albue berørte en antologi med lovende sekstitallsforfattere, den eneste boka han noen gang hadde blitt publisert i. Inntil venstre albue var flere mindre hauger plassert, hver av dem knyttet sammen med hyssing og merket PARIS med rød penn. Og mellom hodet og albuene, og albuene og føttene, lå papirer og atter papirer. Skrevet med blekk, blyant, på maskin, med kulepennrettelser i margene, datautskrifter med dobbel linjeavstand, kaffeflekkete og krøllete, glatte og blanke, noen stiftet sammen, noen festet sammen med binders, andre bare løse ark. Det var påbegynte noveller, essayer, romansynopsis, flere dramatikkforsøk, notatbøker med slitte omslag etter et liv i innerlomma på blazeren, bunker med brev.

Han hadde flyttet stuebordet for å få plass.»

Allerede her går det motsatt vei av at jeg skal begynne å bli døsig av å lytte. Oppleser fortsetter:

«Det var en sommerettermiddag det året han skulle fylle femti. Heten skalv over byen. Vinduene ut mot gata sto åpne, og han hørte barnelatter, sykkelpling, den fjerne dunkingen fra en låt han ikke kjente igjen, slamringen fra en trikk på vei nedover Karl Johansgatan. I parken utenfor lå folk og solte seg, urørlige som strandede seler. Tidligere hadde Martin fått lyst til å skrike til dem gjennom vinduet, men det kjentes som om all lyd satt fast i halsen. Det kriblet under huden, og i magen var det et konstant sug, et synkehull, og hendene var svette og dirrende.

Han befant seg i en av historiens transportetapper. Overflødig tid mellom to viktigere hendelser. En sånn man hopper over for å få flyt og driv i teksten. Ingenting å gjøre annet enn å vente. På at barna skulle komme hjem. På begravelsen. På å få beskjed. Man fikk lyst til å ta fram den røde pennen og stryke tjukke streker over hele arket. Bort med skiten. Redaktøren til Raymond Carver slaktet store deler av Det vi snakker om når vi snakker om kjærlighet, klippet bort hele sluttpartier — de lykkelige — og se hvor bra det ble. Det kan hende han burde prøvd å opprettholde normaliteten. Treffe noen, spise mat, gå og jobbe noen timer. Han var tross alt fremdeles forlegger, og forlegger Martin Berg hadde alltid noe som måtte gjøres. Men i stedet hadde han begynt å samle sammen papirene sine. Han hadde tilbrakt en lang stund oppe i loftsboden som var fylt til bristepunktet av vinterjakker i barnestørrelse, en sykkel som trengte nytt kjede, Elis' gamle skateboard, Rakels ballkjole fra avslutningsfesten eiter å ha tatt studenten, i prosaisk klespose i plast, soveposer, et telt, plakater som han var nødt til å rulle ut og se på, Cecilias utslitte løpesko. Hvor mange par sko hadde det mennesket slitt ut, og hvorfor hadde hun ikke bare kastet dem? Martin hadde rotet mens svetten rant langs ryggen og lårene, for det var kokvarmt der oppe under takbjelkene. Tll slutt hadde han trukket fram en kasse som det sto Martins tekster på med det som umiskjennelig var hans egen håndskrift.»

Det var bare å glemme, dette var ikke sovemedisin. Jeg ble lysvåken og måtte vite mer. Og nå er romanen lest. |

Romanen beveger seg mellom nåtid og fortid på en uanstrengt måte. Men jeg mener at den hadde vært like god om den var blitt strammet inn. For meg blir mye av handlingen i fortid gjentakelser. Jeg gikk over til skumlesing. Det som beskrives er rett og slett kjedelig. Og da er det lett å overse detaljer som er viktig å ha med seg videre i lesingen. Mulig det har noe å si at jeg aldri har bodd i Sverige. Ikke er kjent i Gøteborg der mye av handlingen foregår. Men selv om jeg mener deler av romanen kunne vært strammet inn angrer jeg ikke på å ha lest den.

Romanen omtales slik av forlaget:

«I Gøteborg forbereder man en stor retrospektiv utstilling av maleren Gustav Beckers verker fra 1980-tallet og fremover. Hvor enn psykologistudenten Rakel vender seg møter hun blikket til moren som forsvant sporløst for mange år siden. Ansiktet hennes pryder utstillingsplakatene som tapetserer byen. Samtidig kastes Rakels far, forleggeren Martin Berg som er Gustavs beste venn, inn i en brutal livskrise.

Samlede verker er en roman om dyp kjærlighet, gammelt vennskap og kunst. I tillegg er det en storslagen skildring av Gøteborg, med klassereisen og fremveksten av det moderne samfunnet som grunnmur.»

Søsterklokkene - Lars Mytting er en god historieforteller

 

«Astrid likte stavkirken, men bare i årstidene den var varm. Selve kristendommen gjorde lite inntrykk, men når hun ikke frøs, kunne hun drømme seg bort i alt som måtte ha hendt her inne, og hun fant stadig noe nytt i utskjæringene og dekormalingen, alt som bare var fint og egentlig ikke gjorde nytte, og hun likte å stave seg gjennom de merkelige epitafene i slyngende skrift.

Døren til våpenhuset ble lukket. Kirketjeneren hadde antakelig sprengfyrt etasjeovnene siden klokken fem om morgenen, men varmen greide ikke å feste seg i veggene.

Likevel skulle hun utstå frosten. Dén, og minnet om et svunnet håp som snart kom til syne der framme. Hun skulle utstå det slik hun utsto resten av livet. Dette var de kår hun var tildelt, vær så god. Det ble ikke annerledes. Her satt hun, på den kaldeste dagen i året, i det som måtte være Guds kaldeste hus. Hun ønsket seg varmere klær, men hadde dem ikke, hun ønsket seg en kjæreste, men tvilte på om hun fikk ham. Og hun ønsket seg sommer. Sommeren kom til slutt, den. Til forskjell fra kjærester og klær, og sommeren erstattet egentlig begge. Varmen fra sola, raslingen i ospeløvet, å være renskrubbet, å gå barføtt og fritt.»

Romanen Søsterklokkene av Lars Mytting ble utgitt i 2018 og etterfulgt av Hekneveven (2020) og Skråpånatten (2023). Jeg liker best romaner som har en åpen slutt, og det skulle jeg ønske at Søsterklokkene hadde hatt. For selv om jeg synes Søsterklokkene var fascinerende lesning, gjorde slutten meg ikke nysgjerrig nok til at jeg pr nå tenker at jeg må lese oppfølgeren Hekneveven. Jeg skal uansett først lese Lars Myttings roman Svøm med de som drukner.

Lars Mytting er en fantastisk historieforteller. Jeg hørte at Lars Mytting sa i et intervju at handlingen i Søsterklokkene er basert på 10% fakta og 90% diktning. Men for å kunne dikte en historie som i Søsterklokkene må Lars Mytting være kunnskapsrik. Det er som en anmelder skriver; «Forfatteren er på hugget fra første setning og slipper aldri taket på leseren.»

Forlagets omtale av Søsterklokkene:

Så lenge folk kunne huske hadde Søsterklokkene ringt over det trange dalføret, med en klang så malmfull og kraftig at klokkeren ble døv etter bare tre messer. Klokkene ble støpt til minne om tvillingene Halfrid og Gunhild Hekne, som var sammenvokst fra hoftene og ned. Det hvilte alltid noe større over søstrene, som om de tilhørte en annen og mektigere verden, og en av billedvevene de lagde, ble sagt å vise fremtiden.

I 1879 flytter en nyutdannet prest inn på prestegården, der nittenårige Astrid fra Hekne gjør tjeneste. Fra Tyskland kommer en fremmed mann med vidløftige planer. Den gamle stavkirken som har huset klokkene går uvisse tider i møte, og snart utsettes bygda for brå skiftninger og ubøyelige viljer.

Søsterklokkene er en rik fortelling om gammel tid som brytes mot nye ideer, om mørkt slit og solvarme steiner, om to kirkeklokker med overjordisk klang og evigheten som horisont.