2. apr. 2025

Hundenetter av Mirja Unge – til tider mørk, men ikke dyster


 

«Hva skal du der oppe å gjøre, sa fattern da jeg var innom og skulle hente nøkkelen. Forresten henger nøkkelen i jordkjelleren som vanlig. Han hadde måkt ferdig han hadde levd sitt bygdeliv og balet med jorda og røttene kjempet med trærne hogd ved og slått med ljå enda naboene sto og lo når han bannet på sin spisse bydialekt.

 

La dem stå og glo, sa fattern de har vel ikke annet å gjøre. Muttern og fatterns utenforskap hadde fortsatt å vokse i søstera mi og meg.» 

Romanen Hundenetter av den svenske forfatteren Mirja Ung, som sitatet over er fra, ble utgitt i 2024 og på norsk i 2025.

 Jeg har lest mange bøker som Per Petterson har skrevet om i Månen over porten og Mitt Abruzzo. Men det er første gang jeg har lest at han har uttalt seg om en bok på sosiale medier. Når han først har en mening om en bok, blir jeg nysgjerrig. Som jeg ble da jeg 9 mars 2025 leste på Facebook siden til Oktober Forlag at han hadde lest Mirja Unges roman Hundenetter:  

"Jeg har fulgt Mirja Unge helt fra hun debuterte i 1998 med romanen 'Det var ur munnarne orden kom'. Jeg har alltid lest mye svensk litteratur, men så glapp det litt faktisk, og vi glei fra hverandre, Sverige og jeg. Jeg trur det var Mirja Unge som fikk meg til å ta opp tråden. Jeg visste hvem hun skreiv om. Prosaen hennes var så original, setningene så usedvanlige og samtidig så naturlige, som åndedrett, hvis du ikke tenker for hardt på at du faktisk puster. Og den nye romanen hennes 'Hundenetter' overgår det meste.

'Hundenetter' er den kuleste leseopplevelsen jeg har hatt på veldig lenge. Den starter liksom i hundre, og så går den videre derfra. Det fins en slags tilbakeholdenhet i prosaen, men så buldrer og banker det under der, det er steintøft og helt levende. Det er ikke mange som skriver så gode bøker."

Nå er Hundenetter lånt og lest. Romanen er virkelig god. Den er, som det fremgår på bokomslaget, til tider mørk og opprørende. Det ligger en spenning i handlingen som gjør at jeg sjelden kan slappe av. Dessuten ligger det en spenning i å hva som er årsaken til at Nadja har valgt å flytte tilbake til dette gudsforlatte stedet. Det som for meg gjør en roman god, er at forfatteren uanstrengt beveger seg mellom nåtid og fortid. Og det synes jeg Mirja Unge klarer så fint.

Bildene jeg fikk av å lese om landskapet, persongalleriet og oppveksten til hovedpersonen Nadja, fikk meg til tide å tenke på filmatiseringen av Kjerstin Ekmanns roman Hendelser ved vann som ble sendt på NRK forrige år. Den svenske landsbygda med mye natur og gamle hippier:  

«Minusgradene hadde sunkete og stakk nålene sine i nesa da jeg kom ut om morgenen og det glitret av tørre spon i lufta.

Dusjen var i fjøset i det gamle melkerommet. Jeg kvidde meg for å prøve å få i gang vannet der nede jeg husket ikke hvilke kraner man skulle skru på og det var jo den eneste dusjen som fantes glassvattdusjen som fattern kalte den. Ikke hadde jeg noe god vinterjakke heller gikk opp på loftet og bladde gjennom gamle kåper og kjoler som hang på klesstanga der oppe. Det fikk bli mutterns gamle afghanpels jeg gled rett inn i det blanke brune fåret. Jeg hadde dratt ledningen til motorvarmeren fra låven. Volvoen våknet med en gang og vi skrenset ut på hovedveien. Minusgradene knuget alt med sitt stive glitter og veistikkene for forbi.»

Forlagets omtale av romanen:

«Etter mange år i byen vender Nadja tilbake til det forlatte huset på landet. I bygda virker alt som før, de uuttalte maktforholdene og volden har gått i arv. Snart oppdager hun mer enn hun har godt av, og merkelige ting begynner å skje. Noen har spikret opp et gjeddehode på husveggen hennes, en av jentene i bygda blir funnet død - og hvem er det som kjører etter henne i natten?»