Amy og Isabelle – igjen en god roman av Elizabeth Strout

 

«Det som fulgte, var noe Isabelle bare kom til å snakke om én gang siden, mange år senere, da livet hennes var blitt veldig annerledes. Amy, derimot, kom til å, i voksenlivet sitt, fortelle en rekke mennesker om det, til hun til slutt skjønte at denne historien gikk det tretten av på dusinet, og at den, når alt kom til alt, ikke spilte noen rolle for andre.

Men den spilte stor rolle for dem, for Amy og Isabelle, og selv om de med tiden glemte noe og husket noe forskjellig, husker begge to, og enkelte aspekter ved det som utspilte seg, kom de aldri til å glemme.»

Det er til å undres over at romanen jeg nettopp har lest, Amy og Isabelle av Isabelle Strout utgitt i 1998, først ble utgitt på norsk i 2024. Selv om det er vanskelig å rangere bøker, er Amy og Isabelle en av de beste jeg har lest av Elizabeth Strout.

Det ble ikke innertier med en gang. Som den første romanen om Olive Kitteridge ble. Men det bygde seg opp, og når dramaet tiltok, da ble jeg helt satt ut.  Selv om mitt liv ikke kan sammenlignes :Hun får meg til å huske hvordan det var å være barn, tenåring, og voksen med barn og etter hvert tenåring. 

Elizabeth Strout klarer, som andre gode forfattere, å bevege seg uanstrengt mellom ulike tidsperioder og synsvinkler. Ved å legge inn informasjon om en forsvinningssak klarer hun til og med få meg småredd. Og humor: Kvinnene på fabrikken og deres samtaler og uoverensstemmelser, men også omsorg, det er god nummer to av Fredrikssons fabrikk. I boken med en tilbaktrukket "Fredrikson". 

Forlagets omtale:

«I den kritikerroste debutromanen Amy og Isabelle (1998) følger vi alenemoren Isabelle og hennes seksten år gamle datter Amy gjennom en kvelende varm sommer på 1970-tallet hvor alt kommer for en dag. Hvert blikk de sender hverandre dirrer av en blanding av kjærlighet og avsky og etter at Amy blir oppdaget bak nedduggede ruter i mattelærerens bil så blir den enorme, iskalde avstanden mellom mor og datter helt uoverkommelig.

Når skandalen når alles ører så er det Isabelle som lider under den harde dommen fra innbyggerne i den lille industribyen Shirley Falls, og får forsterket skammen over sin egen hemmelige fortid. Amy og Isabelle skildrer ikke bare en tenåringsjente som opplever kjærlighet og svik for første gang, men også en kvinne som i jakten på et respektabelt liv har fornektet sine dypeste følelser og lengsler.»

Sjøfareren – enda en imponerende bok av Erika Fatland

 

Jeg ble fan av Erika Fatland etter å ha kjøpt og lest Grensen, en reise rundt Russland i 2021. Tenker av og til på at jeg har lyst til å lese den om igjen.  Deretter kjøpte og leste jeg Høyt, en reise i Himalaya i 2023, som jeg syntes kunne vært strammet inn.

 Nå har jeg kjøpt og lest Sjøfareren, en reise gjennom Portugals tapte imperium utgitt i 2024. Jeg var begeistret til jeg var kommet halvveis i kapittelet om Angola da jeg mistet lysten til å lese videre. Heldigvis kom leselysten tilbake.

 Jeg avsluttet boken med en form for tristhet. Over at reisa var over. Og med takknemmelighet for at Erika Fatland med sin bok har gitt meg innsikt i en del av verdenshistorien som i all hovedsak var ukjent for meg.

 Tilbake til Angola: Selv om jeg selvsagt kjenner til slavehandelen, er det like fælt hver gang jeg leser om den delen av historien. Innbyggertall 37 millioner i dag, og det virker et land som, for de fleste er lite håp. Det er rett og slett ikke til å tro at Angola er Afrikas nest største oljeeksportør, etter Nigeria, og tillegg er landet en av verdens største diamantprodusenter. Deprimerende lesning.

 Til slutt skriver Erika Fatland i kapitlet om Angola:

«Angola ble plyndret for menneskelige ressurser under portugiserne, som ikke var interessert i annet enn å berike den portugisiske statskassen. Å utvikle landet, eller utdanne befolkningen, sto aldri på agendaen. Da portugiserne rømte landet i 1975, forsvant store deker av den utdannede eliten. 

Under borgerkrigen ble landet revet i stykker av to konkurrerende hærer som sloss innbitt mot hverandre, støttet av ulike eliter og med base i forskjellige etnolingvistiske grupper, supplert med våpen og soldater fra hver sin supermakt. Da jernteppet falt, fortsatte kampene og ødeleggelsene, finansiert av olje og bloddiamanter. Hovedstatsdominerte MPLA gikk til slutt av med dyrekjøpt seier, men byttet raskt ut marxist-leninistisk kameratskap med kompiskapitalisme, Plyndringen fortsatte, og den fortsetter. «

 Forlagets omtale av boken:

Erika Fatland er tilbake! Med seg i skipssekken har hun hele det portugisiske imperiet, fra 1400-tallets oppdagere, via koloniveldets fall i 1970-årene og til i dag: En reiseskildring med uforglemmelige menneskemøter, skjebner og historier. 
 
På 1400-tallet seilte dristige portugisiske sjømenn stadig lenger sørover, drevet frem av Henrik Sjøfareren. I 1498 fant Vasco da Gama sjøveien til India, og verden ble aldri mer den samme.  
I karavellenes kjølvann tar Erika Fatland oss med på en eventyrlig ferd jorden rundt. Det portugisiske imperiet var det første globale koloniriket – og det siste. Det strakte seg fra Kapp Verde til Goa, fra Nagasaki til Amazonas. Hvilke spor har portugiserne etterlatt seg? 
Den prisbelønte forfatteren av Høyt, Grensen og Sovjetistan leverer en storslått og underholdende reiseskildring i nåtid og fortid.