Jævla menn av Andrev Walden – fantastisk bok

 «DET ER SOM om han blir smuglet inn del for del, som et byggesett av en pappa. Han er ei jakke i gangen, et par jeans i skittentøyskurven, en stemme i kjøkkenet om natta. Han er noe hun sakte setter sammen i ly av mørket og vil vise oss så fort hun har fått ham til å virke. Jeg vet fremdeles ikke hvordan pappaer begynner og slutter, men hvis dette er en pappa, har han nok begynt nå. Og i så fall kan de tydeligvis begynne før man har sett ansiktene deres.»

Uvisst av hvilken årsak; jeg hadde ikke tenkt å lese Andrev Waldens prisbelønte og kritikerroste bok: Jævla menn. Men så stod boken i hylla for bøker på hurtiglån på biblioteket. Nå er den lest. Det tok noen sider før jeg kunne istemme jubelkoret. Men så ble jeg nærmest hekta på å lese videre. Fantastisk bok. Kan ikke fri meg fra tanken at forfatteren må ha hatt en mor som kommer under kategorien «hodeløs høne».

Aftenpostens anmelder skriver her bl a dette:

«Ordet stefar er forlengst byttet ut med bonuspappa på norsk. Barn skal helst føle det som en tilvekst når mor får ny partner.

Enkelte av de syv farsfigurene som dukker opp i «Jävla karlar» har da også noe å bidra med. Men denne svenske romanen er fremfor alt en heftig historie om menn som kommer og går, som forstyrrer med sin sjalusi og ignorerer barnet etter den første innsmigrende fasen.»

Kan anbefale samtalen med Andrev Walden her i NRK radioprogrammet Drivkraft.

Forlagets omtale

«Julen 1983, i en tomannsbolig i skogene utenfor Norrköping, røper en mor en hemmelighet. En syv år gammel gutt ved navn Andrev får vite at hans far ikke er hans far. Den egentlige faren bor i et land langt borte og har hår ned til skuldrene. Som en indianer, sier moren, og peker mot albuen så gutten skal forstå. Det bruser i gutten. Det føles som om han er i en bok om en som får vite at faren hans er konge i et magisk land, og at en ånd skal ta ham med dit. Men det kommer ingen magiske ånder, bare nye fedre som ikke er hans.»

 

 

 

Biografi: Roald Dahl Grensesprengeren av Øivind Bratberg

 

«Å lese en forfatters liv gjennom bøkene han har skrevet, er en farlig øvelse. Først og fremst står man utsatt til for overivrige tolkninger: Han tenkte åpenbart slik, for han skrev det jo. Det er så mye man kan få til å passe til et prisme som er ferdig innstilt, et bestemt perspektiv på et liv som i realiteten — uten unntak — er mer komplekst. Alle biografier over skjønnlitterære forfattere balanserer mot denne risikoen. Hva de har skrevet i ulike livsfaser, antas å speile en livsverden og dens karakteridealer. For forfattere av fantasifulle barnebøker åpner muligheten seg for allegorier og fabelfigurer som forsterker bestemte karaktertrekk som forfatteren åpenbart har ønsket løftet frem. Men å sette likhetstegn med ham er åpenbart for enkelt. For Roald Dahl var verken Willy Wonka, den fantastiske Mikkel eller Dannys far i fasanjakten. Alle tre skikkelser avslører imidlertid sentrale trekk ved utsynet over livet han hadde da bøkene ble skrevet.»

Hvorfor leste jeg aldri bøker av Roald Dahl da jeg vokste opp har jeg tenkt mye på underveis i lesingen av den interessante biografien som Øivind Bratberg har skrevet og som ble utgitt i 2016: Roald Dahl Grensesprengeren.

Var det barnelitteraturens portvoktere, bibliotekarer og lærere, som de beskrives i boken og som var negativt innstilt til hans barnebøker, som er årsak til at jeg ikke kan huske Roald Dahls bøker fra skolebiblioteket og det lokale biblioteket.  Det blir bare spekulasjon fra min side. Samtidig er det mer enn merkelig at jeg, som leste som så mye at jeg etter hvert måtte lese voksenlitteratur for å stille min «hunger» etter bøker, ikke kan huske bøker av Roald Dahl.

 Novellesamlingen Et hode kortere og andre hårreisende historier (Someone Like You), som ble utgitt i 1953 og på norsk første gang i 1955, har jeg notert meg for lesing.  

Forlagets omtale:

«I 2016 var det hundre år siden Roald Dahl ble født. Denne forfatteren med norske foreldre er kjent for alle som har vært gjennom barnelitteraturens klassikere, og andre vil kjenne ham som grøssernovellenes mester fra etterkrigstiden. Men mennesket Dahl er lite kjent for norsk offentlighet. Det var et liv fylt av motsetninger.

Outsiderstatusen var en rolle Roald Dahl dyrket bevisst og som han brukte til å utvikle en barnelitteratur med uvanlig bitt - ofte bisarr og brutal, alltid på barnets side. Han var sterkt preget av opplevelsene i skole og flyvåpen og næret den skepsis overfor autoriteter som bare britisk kostskoleliv kan skape. I løpet av sitt eget voksenliv ble han gang på gang truffet av personlige tragedier som formet både livssyn og litteratur. Men han beholdt også et sentimentalt syn på verdisettet han selv gjenkjente hos barn: det ærlige, rene og barnlige. Roald Dahl - grensesprengeren går opp stiene i Roald Dahls liv og spør hvilke ideer han målbar og hvordan hans liv og forfatterskap kan forstås i dag.»