31. des. 2016

Bøker lest og skrevet om i august, september, oktober, november og desember 2016.

Det var en gang en sommer....(privat foto)
Kort innpå: da er det bare noen timer til året bikker over til 2017. 
Jeg har pr. nå tid, lyst og overskudd til å liste opp bøkene jeg har lest og skrevet om i perioden august – desember. Det har jeg ikke hatt etter at jeg skrev innlegget for juli-lesingen. Planlegger en årsoppsummering på nyåret. 
Under er bøkene opplistet og linket til. 

Desember 2016

November 2016

Oktober 2016

September 2016

August 2016

Ida Løkås: Til bølgene



29. des. 2016

Om våren av Karl Ove Knausgård

Privat foto

Forlaget beskriver innholdet i romanen Om våren av Karl Ove Knausgård slik:

«I denne romanen følger vi en far og hans tre måneder gamle datter gjennom en dag om våren, fra soloppgang til solnedgang. Romanen handler om den strøm av små hendelser som utgjør våre liv, og om den himmelen våre liv utspiller seg under. Om våren er en roman om livets begynnelse, om lyset, men også om mørket.»

I tillegg til Min Kamp-bøkene av Karl Ove Knausgård, har jeg tidligere lest de to første bøkene i bokserien om årstidene; Om høsten og Om vinteren; to bøker der han skriver til sitt fjerde barn, og som inneholder korte tekster om alskens tema. Nå har jeg lest den tredje boken i serien: Om våren.

Som anmelderne skriver; Om våren er forskjellig fra de to første, og Knausgård er her tilbake i Min Kamp-modus. Som de tre første i serien skriver han boken til sitt fjerde og yngste barn. Boken ble utgitt i 2016, og jeg har lånt den av biblioteket.

I høst fikk vi vite at Karl Ove Knausgård skal skilles fra kona Linda Boström Knausgård. VG siterer henne her; hvordan det har vært å lese om seg selv:

«– Jeg blir alltid utmattet av å snakke om «Min Kamp». Det er hans historie, hans ansvar. Jeg er ganske lei av å bli forbundet med Karl Ove, og gjennom det min sykdom, fortsetter hun.»

Jeg er ikke overrasket over skilsmissen etter å ha lest om det strevsomme dagliglivet til familien i bøkene til Knausgård. Her fra Om høsten:

«Å få tre barn så tett hadde vært som å surre seg til masten under en storm. At vi nå, ute av stormen, skulle ha ett til, virket sikkert tankeløst og overmodig sett fra utsiden, ikke minst tatt i betraktning det som hadde hendt forrige sommer. Men aldri hadde din mor hatt det bedre enn når vi hadde små barn.»

20. desember så jeg teaterforestillingen Min Kamp på Oslo Nye Teater. En fin forestilling å få med seg. Her fra programmet som vi fikk utdelt på teatret:

«Det var jo ikke til å tro - da Min kamp utkom for fem år siden ble den folkelesning, et romanverk på nærmere 4000 sider var plutselig blitt en bestselger! Hvordan var dette mulig? Til overmål var det jo en dypt personlig historie, dette, ofte langt over grensen til det rent private. Hvordan kunne den angå oss alle?

Men så var det nettopp dette personlige som var hemmeligheten. Ved å kle seg så hensynsløst naken, og så uredd og uopphørlig å søke å forstå den strid han selv hadde stått i på sin vei gjennom livet, skapte Knausgard en beretning alle kunne tre inn i. Slik gjorde han alt vårt eget strev og alle de små og store utfordringer vi møter som mennesker i et moderne samfunn både nærværende og gjenkjennelige. Han satte rett og slett navn på tiden vi lever i. Og ikke bare for oss her i landet, skulle det etter hvert vise seg, selv om Knausgards umiskjennelige ståsted er Norge og norsk kultur.

Nei, som en utenlandsk kritiker så enkelt og utvetydig formulerte det; «Hans kamp er vår kamp».

Konas sykdom er også tema i Om høsten:

«Hun hadde det slik en gang i måneden. Ikke alltid like sterkt, men sterkt nok til at det preget henne. Jeg var med andre ord vant til det. Og jeg hadde på sett og vis stålsatt meg mot det, for ikke å la all smerten i blikket hennes nå inn til meg, ikke la den bety for meg det den betydde for henne. For det blikket ba om, var omsorg, og den omsorgen var bunnløs. Det fantes også et praktisk liv som måtte tas hensyn til, ikke bare hadde tre barn som krevde sitt, men vi måtte også tjene penger, det vil si jobbe. Dette gnagde kontinuerlig i meg, og når mørket falt i din mor, når smerten og angsten gikk som et skred gjennom henne og hun lå ubevegelig på sofaen eller sengen, hadde jeg begynt å ignorere det, i et slags håp om at hun på en eller annen måte måtte forstå at hun selv måtte ta seg ut av det.»

Knausgård beskriver livet han lever slik i boken:

«Det livet jeg lever, er skilt fra ditt med en avgrunn. Det er fullt av problemer, av konflikter, av plikter, av ting som må ordnes, gjøres, fikses, av viljer som må tilfredsstilles, viljer som må avvises og kanskje såres, alt i en stadig strøm, hvor nesten ingenting står stille, men alt er i bevegelse, og hvor alt må pareres.
Jeg er førtiseks år, og det er min innsikt, at livet er hendelser som må pareres. Og at øyeblikkene av lykke alle handler om det motsatte.»

Om den kravløse kjærligheten:

«Kjærlighet er mye, det meste av den er flyktig, forbundet med alt som hender, alt som kommer og går, alt som først fyller oss, så tømmer oss, men den kravløse kjærligheten er konstant, den gløder svakt gjennom hele livet, og jeg vil at du skal vite det, at du ble født inn i også den, og at den vil omslutte deg, uansett hva som skjer, så lenge din mor og jeg lever.

Det kan hende du ikke vil vite av den. Det kan hende du vil vende deg vekk fra den. Og en dag vil du forstå at det ikke gjør noe, at det ikke endrer på noe, at den kravløse kjærligheten er den eneste kjærligheten som ikke binder, men som setter fri.»


Det var noen smakebiter fra boken, og du kan leser mer om den og utdrag fra anmeldelser her hos forlaget Oktober.


26. des. 2016

Hennes løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø - en roman om Anna Munch


Anna Munch var besatt av Knut Hamsun. Jeg ble besatt av å lese videre etter å ha lest første side i romanen Hennes løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø. Besatt i den forstand at jeg synes det var en slukebok; jeg hadde problemer med å ta pauser fra lesingen. Jeg har lånt utgaven jeg har lest av biblioteket.

Forventningene var der etter at jeg så forfatteren ble intervjuet om romanen i bokprogrammet til Brenner tidligere i høst. De ble innfridd. Både i bokprogrammet og i etterordet forteller forfatteren hvorfor boken, utgitt i 2016, ble en roman, og ikke en biografi:

«Min første tanke var å skrive en biografi om Anna Munch, men det viste seg raskt at kildematerialet inneholdt for mange hull til det. Av kildemateriale finnes det først og fremst brev skrevet av Anna Munch til en rekke av datidens kulturpersonligheter. Men mens jeg har mange brev, bøker og andre kilder som viser hvordan Anna Munch så på sine omgivelser, har jeg, bortsett fra Hamsuns biografer, så godt som ingen kilder som vi ser hvordan omverdenen så på henne.

Resultatet ble altså en roman, som jeg har forsøkt å legge tett opp til virkeligheten. Hullene i historien har jeg fylt med hendelser jeg anser for å være sannsynlige.»

Anna Cathrine Dahl ble født i 1856 og døde i 1932. Faren var lege og senere medisinaldirektør. Anna var førstefødt og moren fødte tilsammen tolv barn. I 1883 møter Anna Ragnvald Munch. De gifter seg, flytter til Trondheim og får datteren Signe.

Det går ikke bra med ekteskapet. Anna ønsker å skrive og det gjør hun. Får utgitt bøker. Mot ektemannens vilje. Han har ikke tro på kvinnelig åndsarbeid og tåler ingen form for kvinnelig overlegenhet. Men det største problemet er ektemannens raseri; han kan bli sint for bagateller.

I 1891 hører Anna Munch et foredrag av Knut Hamsun:

«Anna har lest referatene fra Knut Hamsuns foredragsrekke i Kristiania. Om hvordan Ibsen har blitt kalt en dilettant, enda han satt på første rad, bare noen skritt fra talerstolen, sammen med en ung pianistinne og i selskap med med ekteparet Grieg.

Han skuffer henne ikke. Og enten folk er enige eller uenige med ham, så etterlater denne Knut Hamsun salen i en oppildnet stemning. Noen er fra seg av begeistring, andre synes det er noe nymotens tull, at han er en uforskammet oppkomling som umulig kan ha lært særlig nye latin slik som han uttaler ordene. Han anerkjenner verken Shakespeare, Zola eller Maupassant fullt ut. Og mot «de fire store» er han nådeløs, frakjenner Ibsen enhver litterær evne, men vedgår at Bjørnson kan ha sine øyeblikk.

Anna har sittet helt stille og kjent hvordan ordene hans griper tak i nakkehårene hennes. Hun er nesten svimmel av undring og begeistring.
Anna stopper ikke engang utenfor, der folk samler seg i høyrøstede klynger. Hun går sporenstreks hjem og skriver et brev til Knut Hamsun. Det han tenker, har hun også tenkt. Og mer enn en gang har hun kjent viktigheten av hans litterære sjeleliv. Av de dionysiske dimensjonene som også Nietzsche snakker om. Menneskene trenger denne nye litteraturen. Selv har hun riktignok hatt stor glede av Ibsens skikkelser, men la gå. De virker statiske og gammeldagse nå. Han har ødelagt dem for henne.

Fortsatt i ekstase, for blekket har tørket, ber hun piken poste brevet. Det er det første brevet hun skriver i en slik sinnstilstand. Ennå vet hun det ikke, men det skal bli flere.»

Mer skal ikke jeg røpe. Romanen er interessant og spennende. Formen som er valgt, at fortellerstemmen er datteren Signe, likte jeg godt. Og ikke minst; at den etterlater seg mange spørsmål for denne leser. En skikkelig godbit av en bok var Hennes Løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø.



«I april 1897 kunne man lese i Verdens Gang at Knut Hamsun anmeldte forfatteren Anna Munch til politiet og forlangte hennes mentale tilstand undersøkt. Bakgrunnen var at det den våren hadde blitt spredd en rekke anonyme brev som svertet ham. Hamsun var overbevist om at brevene kom fra henne. Dette danner utgangspunktet for en helt særegen kunstnerroman: En tragisk, intens og hittil ukjent historie om å være kvinne og kunstner. Den vekker et glemt forfatterskap til live, og kaster nytt lys over norgeshistoriens mest omdiskuterte forfatter.»

25. des. 2016

Kjell Aukrust; Smakebit fra Lykkelig er den - Ludvig undrer seg


Privat foto


Kjell Aukrust er en av mine favorittforfattere. Heldigvis eier jeg hans samlede verker.

Julen er undringens tid når en er barn, og minnenes tid når en er voksen.

En smakebit fra boken  Lykkelig er den – Ludvig undrer seg:




Du som lyser på den sorte himmel
Hvor langt er det opp til deg
Je ser deg gjennom kjøkkenglase
Kan du sjå meg


23. des. 2016

Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle Kjærlighet på rundpinne (1951)


Nå skal jeg gi en smakebit fra en bok jeg kjøpte i september d.å.  Som passer inn i disse juletider. Jeg har ikke lest mange sidene ennå. Men så er Lørdagsstubber av Alf Prøysen en bok en bør bruke tid på. Den er på 1166 sider, og inneholder kortnoveller Alf Prøysen skrev og som ble publisert i Arbeiderbladet fra oktober 1951 til september 1970. En bok med mye livsvisdom.

Jeg skal gi en smakebit fra en novelle som ble publisert 10. november 1951: Kjærlighet på rundpinne.

Det er Ester som legger opp til julegavegenser. Den som skal få genseren er han Egil. Ester tenker på tangoen som de spilte på lokalet, og linjene hun husker er:


For kjærligheten – skal vare evig –
og vi skal binde – et bånd vi to –

«Je ska lure på om je har nok gan je, tenkjer hu, der hu sitt på rommet sitt og ska vara stø og solid og tenkje på framtia og julegavekjæresten. Det er itte lite arbe med en genser! Og når'n har vøri i sodavatn med fingrom hele dagen, så er det itte så lett å smøye masker innpå rundpinnen. Men han Egil er særlig verdt både genser og mere tel!»

Jeg er enig med Ester; det er mye jobb med å strikke genser. Da jeg var på loftet tidligere i år for å sjekke om jeg hadde noe retro til et party den unge garde skulle delta på, kom jeg over egne strikkehistorier. De måtte ned av loftet; og fotograferes. Min strikkeaktivitet har vært historie en lang periode. 

Tilbake til Ester som drømmer om det ferdige produktet:

«Han var så stø og rolig, han Egil. Hu syntes alt hu såg 'n i genseren hu skulle strikke. Dobbelt vrangbord og vridde masker oppover bringen og ryggen. Hadde'n blåskjorta under da så - og det grå, pene slipset, han kom tel å bli så pen at hu hadde nesten lyst tel å jamre seg der hu satt!

Og så moro det skulle bli å dæinse me 'n, når 'n hadde genseren på seg. Da kunne hu sjå mot den grå, trygge tråden som hu sjøl hadde arbett med og laga plagg omkring 'n. Og om han vart med henne hem en gong dom hadde fri i hopes! Da skulle hu skrive god tid i forvegen, så mor hadde kaker og orntli kjøttmeddag.

Hu blir så gla, hu Ester, her hu sitt. Nå ska dom da få sjå at det itte er bære tull med henne hell! Dom har sagt det støtt, både far hennes og mor hennes, at - Du flyg og vasa tel du kjaem borti gæliheta.
Å, dom skulle sjå 'n Egil, dom! Hu kjenner det som hu gjør ei hellig handling når hu strikker på noe som ska gå rundt livstaden hass.»

Esther har hatt flere prosjekter tidligere. Ei lusekofte til Hans ble gitt halvferdig til faren. Vottene til Johan er raggsokkene hun har på beina. Å; det er så mange...

«Slik har det vøri støtt. Hu Ester har skalle mot muren gong på gong. Og støtt har det vøri noen som kom stikkendes etterpå:

- Var det itte det vi sa? Hæin var en slask. Det vart vi som fekk rett. Og så en liten flir etterpå som skulle vise å kloke dom var, og at dom tenkte riktig.

Ja visst var det dom som hadde rett! Og dom hadde retten tel å flire og, på det viset det vart, der dom sto utafor leiken og stødde seg mot folkevisdommen og anstendigheta.

Men åkken er det som syng?

Det er itte dom som vi skulle tru hadde grunn tel å synge. Det er hu som har vågd det ene nederlaget etter det andre.
Det er a Ester som syng:
For kjærligheten - skal vare evig -
og vi skal binde - et bånd vi to –«

Tre strikkeplagg fra egen produksjon – fra år tilbake

Genser til en «Egil» som bor her ennå

 Lusekofte –  jeg er fortsatt fornøyd med den – det blir muligens gjenbruk

Rosa genser; da jeg var komme litt av gårde oppdaget jeg at det ble for lite garn. Garn som måtte bestilles i posten, og det var en et annet parti og derfor lysere. Men OK – jeg lot som om det var slik det skulle være. Garnet var rådyrt! 







21. des. 2016

Britt Karin Larsen: Det synger i lauvet


«Det er spådd nye tider, men disse nye tidene, hva annet kommer de med enn nye herrer og nye treller? I skogen kan man nok kjenne øyeblikk av frihet, slik også noen kan kjenne den dagen de forlater den, og kanskje den første dagen et helt annet sted, til man skjønner at det som kunne likne frihet likevel ikke var det, hva i all verden var nå dette man trodde var så fritt?»

Sitatet er fra bok nr. 5 i serien om skogfinnene av Britt Karin Larsen: Det synger i lauvet. En roman på 358 som jeg har lånt av biblioteket.

Med tanke på bøker jeg vanligvis leser, herunder at jeg ikke er opptatt av å følge bøker serier, er det litt underlig at jeg liker bøkene til Britt Karin Larsen om folket på Finnskogen.  Også med tanke på hvor jeg vokste opp; et sted der de høyeste «trærne» var i knehøyde.

Finnskogen; det forbandt jeg med grå koier i NRK program og Lars Monsen. Mygg, mygg, mygg. Kvelende skog. Langt fra det jeg må ha; utsyn til sjø og hav. Men så feil kan man ta. Britt Karin Larsens bøker om skogfinnene har gitt meg en innsikt om en del av historien som jeg mener det er viktig at jeg kjenner til.

Jeg skal være så ærlig at bok nr. 4 i serien like gjerne kunne vært et punktum for min interesse ved at Lina gikk ut av serien. Men jeg synes jeg måtte fortsette, og nå har jeg lest bok nr. 5: Det synger i lauvet. Det angrer jeg ikke på.

Romanen Det synger i Lauvet av Britt Karin Larsen ble gitt ut i 2013. Mostamägg er tomt før en liten familie på tre flytter inn. Annika, datteren til Lina, skal få en rolle i deres liv; det gir livet hennes mening. Det er mange aktører i Britt Karin Larsens bøker. Men litt etter litt fanger jeg opp tråden fra tidligere bøker. Ingen vits i å stresse. I tillegg dukker det det opp nye mennesker å følge. Det er menneskene som er tråden i bøkene. Jeg er ikke så lite imponert over Britt Karin Larsen evne og vilje til å fortelle historiene, og måten hun gjør det på. 

Privat foto



18. des. 2016

Oddgeir Bruaset: Jul der ingen skulle tru at nokon kunne bu - julehefte 2016


Dersom du som meg har behov en fristund fra alt juleståk, kan historiene i Jul der ingen skulle tru at nokon kunne bu – julehefte 2016 ha en stor verdi å lese. Heftet kan også være en fin julepresang.  

Juleheftet er signert Oddgeir Bruaset. Med unntak av en historie, handler ikke historiene om dagens mennesker som flytter til et sted «der ingen skulle tro at nokon kunne bu». Derfor må en ikke være superfan av NRK serien med samme navn for å like historiene i juleheftet. 
  

«Her kan du lese rørende og hjertevarme historier om juleforberedelser og julefeiring på de mest avsidesliggende steder rundt om i landet vårt. Den tidligere programlederen i NRK tar oss i velkjent stil med på julefeiring høyt til fjells, ytterst i havgapet og innerst i trange fjordarmer.

Hva slags skikker har folk holdt i hevd på disse stedene og hvordan har de taklet dramatiske hendelser i julehøytiden? Har de store avstandene gjort tradisjoner enda viktigere for folk der ingen skulle tru at nokon kunne bu? Mange av historiene tar oss med langt tilbake i tid og er både underholdende og tankevekkende lesning. «

Etter å ha lest juleheftet sier jeg meg helt enig i forlagets beskrivelse av innholdet.  I tillegg er historiene illustrert med flotte naturbilder og bilder av steder og mennesker historiene omhandler.

En av historiene som rørte meg mest var historien Borna som vart morlause julekvelden og den starter slik:

«Kilen er ei lita, fraflytt grend inst inne i Dalsdalen i Luster, ei mils veg frå fjorden. Fram til 1950-åra hadde mellom 30 og 40 menneske heimen sin der inne, dei hadde endatil eigen skule. Det skuldast ikkje berre dei lange avstandane, men også den rasfarlege vegen. Tre større skredfar gjorde jamt vegen utrygg vintersdag, det eine kunne jamvel vere eit par hundre meter breitt. Det var slett ikkje uvanleg at grenda var isolert frå omverda, med mindre folk gjekk over fjellet til Vigdal og vidare ned i Jostedal.

I det eine huset levde ein familie på åtte, Anna og Anders Kilen og seks gutar. Krigen var over, jula i 1946 stod for døra, og borna gledde seg. Men mora var ikkje i form. Ho hadde kjent seg så sliten i det siste. Men det var vel ikkje så rart. Ungane hadde komme tett, den eldste var tolv og den yngste to, og buskapen talde 5-6 mjølkekyr, nokre ungdyr og eit hundretal geiter. Elektrisiteten var ikkje kommen til grenda, kyrne og geitene måtte mjølkast for hand, husmora skulle kinne og yste, ho skulle stelle huset, og i dette riket av vatn og stein var hjelpemidla få. Men jula kom med glede, lutefisken hadde smaka, Anna hadde lese juleevangeliet, og gutane hadde vorte glade for gavene dei fekk. Men no når borna hadde lagt seg, måtte foreldra i fjøset, det hadde ikkje vorte tid til det tidlegare.»

Jul der ingen skulle tru at nokon kunne bu – julehefte 2016  var virkelig verdt å lese og er verdt å eie.  Bakerst i heftet er det et stort kryssord der premien er en bokpremie fra forlaget Vigmostad & Bjørke.  Heftet jeg har lest er et leseeksemplar jeg har fått av forlaget. 

Privat foto


17. des. 2016

Cathrine Evelid: Drømmer fra Texaco


Det var i et bokprogram på NRK radio at jeg hørte om den nye romanen til Cathrine Evelid: Drømmer fra Texaco. Jeg har lest og tidligere skrevet om debutromanen i innlegget:


Drømmer fra Texaco ble utgitt i 2016 og er på 254 sider, og jeg har lånt romanen av biblioteket.


Fortelleren i romanen er Rita. Rita er ti år når hun og den ett år yngre søsteren Linda sammen med moren Aud kommer kjørende for å flytte inn hos Finn. Romanen starter slik:

«Mora vår drev bilen framover med brystet pressa mot rattet. Mørket la som et lokk over sletta. Fjellene lå bak oss, svarte og glisne som tenner på gamle folk. Vi var på vei til han som mor hadde brevveksla med. Han het Finn og eide en bensinstasjon. Han skulle bli den nye faren til meg og søstera mi.

Vi hadde kjørt hele dagen og kvelden.
— Følg med, sa mor. - Se etter Texaco.

Jeg glodde ut på min side, og Linda på den andre. Jeg så ikke at det var mørkt, at vi ikke kunne se noe. Mor stirra oppmerksomt mot horisonten, holdt seg standhaftig midt i veien, bet bare tennene sammen når trailersjåførene tuta og pressa seg forbi. Noen ganger tuta hun tilbake, men da måtte hun slå hardt mot rattet for å få lyd. Bilen var ei folkevogn kjøpt på avbetaling. Med lange  mellomrom brøyt hun stillheten.

- Dere får eget rom med køyeseng!
Alt kom til å bli bedre nå.
— Vi er snart framme hos Fjærpennen, sa jeg lavt.
- Skal du kalle ham det? sa Linda.
- Hva skal du kalle ham? spurte jeg.

Hun tenkte voldsomt, jeg kunne se det, for hun bevega leppene mens hun prøvde ut ordene. Så lente hun seg over setet og sa til mor: - Må vi kalle ham far?»

At jentene ikke har hatt de mest optimale oppvekstsvilkårene  før de flytter inn hos Finn, får leseren kjennskap til etterhvert. De trenger en far sier moren, og ikke bare den første og beste heller:

«For vi hadde allerede møtt noen som ikke dugde. Det var ikke så lett å vite på forhånd. Du må kysse en del frosker, sa jeg, for det hadde jeg hørt. Men da så mor på meg og sa at det var ikke sånn en fant ut av det. Så sa hun: - De fleste er nemlig padder, og det ser du på lang avstand. Det var forskjell på ei padde og en frosk. Men nå hadde hun kanskje funnet seg et fint eksemplar. Han eide hele denne bensinstasjonen med skilt som lyste i natta, og inne la det nok sjokolader og sukkertøy på rad og rekke i hyllene.»

Hvordan det skal gå med dem hos Finn avhenger ikke bare av han, men familien til Finn. Det ligger et mørke over familien på grunn av den eldre broren Alf som ligger i koma på grunn av en ulykke. Ikke minst er det et mørke over moren Sølvia. Det var Alf som skulle overta bensinstasjonen etter faren. Søsteren Evy er en dame med mye livskraft, selv om hun er gift med «skadedyret» Ernst som Finn kaller han. 

Drømmer fra Texaco er aller mest en usentimental roman om to jenter med stor livskraft og overlevelsesevne. Som har lært seg å gjøre det beste ut av situasjonen de er i til enhver tid. Den livskraften har de etter moren. Selv om Rita og Linda er forskjellige, har de hverandre. Som leser kunne jeg ikke gjøre annet enn å krysse fingrene for dem; og håpet er at de endelig kommet et sted der de kan slå seg til ro. En god roman synes denne leser.


Ikke helt enkelt å plassere handlingen tidsmessig, men Baccara er nevnt og da tenker jeg at det må være på 1970-tallet – her er gruppen med sin kjente Yes Sir, I Can Boogie




14. des. 2016

Nina Lykke: Nei og atter nei


«Ingrid agerte som sitt gamle jeg, hun snakket i telefonen og svarte med den vanlige entusiasmen på invitasjoner og forslag, siden hun ikke visste hva annet hun skulle gjøre, og dessuten befant hun seg midt inne i det samme nettverket som før, det hadde ikke forandret seg: Det var Jan og de to sønnene, det var Ulla og Jørgen i nabohuset, det var vennekretsen og det var skolen, der alle korridorer og klasserom til enhver tid var mer eller mindre fylt med mennesker, og der man var forventet å være oppmerksom, hilse, holde opp dører, snakke, lytte, forklare, forstå, gjøre seg forstått.

På skolen var det bare på handikaptoalettet hun var alene. Og det var begrenset hvor mange ganger hun kunne gå inn på handikaptoalettet og la ansiktet henge, begrenset hvor lenge hun kunne sitte der inne og finne trøst i det faktum at det var fire vegger og en låst dør mellom henne og noe annet levende vesen. Det var som om hun hadde mistet noe som tidligere hadde fått henne gjennom dagene, et slags stoff, noe som hadde forsynt gjøremålene med mening, noe hun ikke hadde lagt merke til før det ikke var der lenger.

Ja ja, tenkte Ingrid. Hadde hun levd for hundre år siden eller på en annen kant av kloden, ville hun vært død for lenge siden.»

Sitatet over er fra Nina Lykkes siste roman Nei og atter nei, som ble utgitt i 2016. Det var noen tankesekvenser som ble litt lange for meg. De kunne gjerne vært brutt opp med mere handling. Men utover det synes jeg romanen var rasende god, og derfor lest jeg den i en rasende fart. Den frembrakte mange følelser hos denne leser: oppgitthet, irritasjon, fly forbannelse, og ikke minst innimellom en god latter. 

Ingrid er femti år og er kommet inn i et modus der alt er et ork. Men lite vet hun om det som kommer: ektefellen Jan er blitt avdelingsdirektør i departementet, og der jobber den femten år yngre luremusa Hanne som rådgiver. Jan blir hekta på Hanne. Det er bare en ting å si:  les, les les!!!

Jeg har lånt romanen på 268 sider av biblioteket.


11. des. 2016

Erling Kagge: Stillhet i støyens tid. Gleden ved å stenge verden ute.




Erling Kagge skriver i sin bok Stillhet i støyens tid – Gleden ved å stenge verden ute at stillhet er den nye luksus; at stillhet innehar en kvalitet som er mer eksklusiv og varig enn annen luksus. En bok til ettertanke og som jeg tror kan være interessant for mange å lese. Å lese den var både gjenkjennelse og den har gitt meg nye tanker. Jeg har blant annet fått en bedre forståelse for hvorfor jeg liker å lese bøker og drive på med foto; at det er med på å gi meg en indre ro som jeg har behov for. 

Boken ble utgitt i 2016 på Kagge forlag og forlaget beskriver boken slik her:

Du må skape din egen stillhet.
Hva er stillhet?
Hvor er den?
Hvorfor er den viktigere enn noen gang?
Tre spørsmål – trettitre forsøk på svar.

Det var studenter ved St. Andrews-universitetet i Skottland som stilte spørsmålene etter en forelesning han hadde der. Etterpå klarte han ikke å la være å tenke videre på spørsmålene, og det er grunnlaget for boken Stillhet i støyens tid – Gleden ved å stenge verden ute. Den er på 142 sider inkl. register og noen bilder, og er i et lite format. Men den er innholdsrik i den forstand at den setter i gang tankeprosesser som leseren kan tenke videre på, og som kan være grunnlag for samtaler og diskusjon.  Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar. 

Ingen kan vel være uenig med Kagge at vi lever i støyens tid, og at stillheten er under press. Innledningsvis skriver Erling Kagge at det har tatt han tid å lære å stenge verden ute:

«Det tok tid å lære. Først da jeg skjønte at jeg har et dypt behov for stillhet, kunne jeg begynne å jakte på den – og der, langt nede under en kakafoni av trafikkstøy og tanker, musikk og maskinlyd, iPhoner og snøfresere, lå den og ventet på meg.»

Han skriver at for han er den mest interessante stillheten den han har inne i seg, og stillheten han leter etter er en personlig opplevelse. Den finner han ikke bare ute i naturen. Og stillheten må skapes, og er forskjellig fra person til person.

«Å stenge verden ute handler ikke om å snu ryggen til omgivelsene, men det motsatte: Se verden litt tydeligere, holde en retning og forsøke å elske livet.
Stillheten virker berikende i seg selv. Det er en kvalitet, noe eksklusivt og luksuriøst. En nøkkel som kan låse opp nye måter å tenke på. Jeg tenker ikke på det som en forsakelse eller noe spirituelt, men et praktisk grep for å få et rikere liv. Eller litt sleivete sagt: En dypere form for opplevelser enn enda en gang  å skru på tv-en og se på nyhetene.»

I boken skriver han bl a om hvor avhengighetsskapende  forventninger til skjerm og tastatur er, og hvordan man kommer inn i en dopamin loop. Han er inne på 33 ulike temaer, og jeg skal avslutte innlegget med en smakebit om stillheten mellom mennesker.

«Det som tilsynelatende skjer mellom to mennesker, er naturlig nok bare en liten del av historien. Under overflaten foregår det et spill. Hadde vibrasjonene blitt lydsatt, ville det vært nok støy til et serbisk hornorkester. Jeg aner ofte at det foregår noe, men forstår det sjelden godt.

Når jeg reiser i Japan, føler jeg at det kommer bedre til overflaten. Jeg kan ikke språket, men har da glede av å være sammen med mennesker som behersker det. For mens vi nordmenn gjerne opplever stillhet i en samtale som noe som skal brytes - en god journalist vet at de beste poengene i et intervju ofte kommer like etter at hun har klappet sammen pc-en og takket for intervjuet – er stillheten en vesentlig del av en konversasjon på japansk. Når jeg over tid kan se og høre to som snakker japansk med hverandre, slår det meg at de korte og lengre pausene virker like vanskelig å uttrykke som det å få uttalen av ordene riktig. Stillheten fremstår like innholdsrik som ordene.


På meg virker pausene som en bro, hvor samtalepartnerne tenker at de er på den ene siden av elven, og når de snakker igjen, beflnner de seg på den andre siden.

Privat foto

9. des. 2016

Dikt av Hans Børli: Stillhet - fra diktsamlingen Dagene går mot vest (1982)



«Vi lever i støyens tid. Stillheten er under press. « Det er et sitat fra boken til Erling Kagge: Stillheten i støyens tid. En bok jeg leser i for tiden, og som burde ligge under juletreet i mange hjem denne julen. Mer om boken i et senere innlegg.

Hans Børli, skogens dikter, har flere dikt om stillhet. Et av dem er fra diktsamlingen Dagene går mot vest (1982):

Stillhet

Skogens levende stillhet, skapt
av smålåten lyd. En gave
av aftenrøde på Jorden, et lys
å leve i for ømhet
og skogstjerner. Tankene
risler svalt gjennom deg
som sommerstrømmen under ei forlatt
bekkekvenn  i skogen
der strandsnipa
sitter låg på den tørre kvennkallen

og fløyter sorgsame låt. 


7. des. 2016

Jon Fosse: Trilogien - Andvake, Olavs Draumar, Kveldsvævd


Jon Fosse fikk Nordisk råds litteraturpris for 2015 Trilogien som forlaget Samlaget omtaler slik:

«Endeleg er Jon Fosses kritikarroste og lysande kjærleikstrilogi om Asle og Alida samla i ei bok. Andvake (2007) er ei vakker og urovekkjande forteljing om spelemannen Asle og kjærasten Alida. Huslause og søvnlause vandrar dei i regnet i Bjørgvin. Dei drep for å skapa eit liv for seg sjølv og barnet dei ventar. I Olavs draumar (2012) møter vi Asle på veg for å skaffe ringar. Asle og Alida skal bli ektefolk. I staden endar Asle med å bøte med livet for gjerningane sine. I det siste bandet, Kveldsvævd (2014), får vi vite korleis det gjekk med paret som ofra samvitet for kjærleiken gjennom gamle Ales, dotter til Alida. Vi følgjer Alida og den vesle sonen Sigvald tilbake til Dylgja, staden Asle og Alida ein gong rømte frå.

Trilogien er eit meisterverk om to elskande som prøver å finne sin stad i verd.»

Det var tilfeldig at jeg lånte boken av biblioteket, og en av de som har lånt den tidligere har goffet i seg sjokolade – fy flate for et griseri!  Rene svinestien! Om dette påvirket min leseopplevelse er ikke lett å si. Uansett, min begeistring er ikke like stor som forlaget beskriver boken kan jeg konkludere med etter å ha lest den.

Tok en kikk på Wikipedias oversikt over bøker som har fått Nordisk Råds litteraturpris her og av bøkene har jeg tidligere lest:

Juloratoriet
Hudløs himmel
Händelser vid vatten
Jeg forbanner tidens elv
Puhdistus (Utrenskning)
Dager i stillhetens historie
Hägring 38 (Svik 1938)

Pettersons bok er helt klart den jeg likte best med Westös bok som nummer to. Tunströms bok husker jeg lite av, og mener å huske at den ikke falt helt i smak. Jon Fosses bok vil jeg nok sette i samme kategori leseopplevelse. Ikke på grunn av innholdet, men formen. Og da spesielt bok nr. 2: I Olavs draumar. Med form mener jeg gjentakelsene. Jeg klarer ikke å se god poesi i alle gjentakelsene. Det er ikke en gjentakelse, men i ett kjør i enkelte partier. Noen ser lyrikken i den - jeg det litt barnebokaktige. Eller teatralske. 

En periode ble jeg lattermild, og kom til å tenke på eventyret Kjerringa og grisen. Om kjerringa som hadde vært på torvet og kjøpt en stabukk av en gris som ikke ville hoppe over gjerdet, og hun måtte derfor involvere den en og den andre, og til slutt er regla så lang som et vondt år. Vel, vel; kanskje uanstendig å tenke slike tanker og skrive om dem opp mot en bok skrevet av en forfatter som bor i Grotten; Statens æresbolig for fortjente kunstnere. Men så var det den ytringsfriheten...

Over til det mer saklige; første og andre bok, Advake og Kveldsvævd, reddet min leseopplevelse.  Det er en fin fortelling som det ikke er vanskelig å bli berørt av. Men formen blir i sum for høytsvevende for meg som er uten litteraturfaglig kompetanse og derfor ikke har de rette vibbene og innarbeidet de rette frasene.

Jeg trekker meg nå inn i min egen grotte for å lese Erling Kagges Stillhet i Støyens tid og etter det er Nei og atter Nei av Nina Lykke. Men først skal jeg spise middagsrester fra i går, og det er faktisk røkt svineskinke...


Angående griseri og griser - her er et svin jeg og datteren min møtte utenfor hotellet The Boar’s Head i Charlottesville , Virginia – sommeren 2012.  Har lest en gang at skal man få til at det vokser mose på blomsterpotter skal man smøre dem inn med kefir – kanskje det er denne metoden de har brukt her.