31. mar. 2015

Krim: Et offer til Molok av Åsa Larson - en drivende god roman er min konklusjon


Det er to år siden jeg satte opp spenningsromanen Et offer til Molok av den svenske forfatteren Åsa Larsson på lista over bøker jeg ønsker å lese. Det vil si det samme året den ble utgitt på norsk: 2013. Den ble omtalt i et radioprogram, og noe av det som ble sagt var at forfatteren «kan» hund. 

Det er jeg enig i etter å ha kjøpt og lest romanen på 400 sider; forfatteren har peiling på hund og særlig at hunder er ulike som oss mennesker. Også innenfor samme rase. Men forfatteren kan mer enn hund. Et offer til Molok synes jeg var en drivende god roman på mange måter, bedre enn forventet. Og jeg hadde store forventninger. 


Grunnen til at det har tatt meg to år å bestemme meg for å lese romanen, er at den er bok nr. 5 i serie: «En Rebecka Martinsson krim». I tilfeller der jeg er på etterskudd med tidligere romaner i bokserier er dilemmaet om jeg skal begynne på bok nr. 1 og lese meg fremover. Løsningen blir ofte at jeg velger bort boken uansett hvor god den beskrives å være. Men i dette tilfellet valgte jeg å lese Et offer til Molok uten å ha lest de fire første. Det gikk helt greit. Men etter å ha lest romanen og sett NRK-programmet, angrer jeg litt på at jeg ikke begynte på nr 1...

Vi befinner oss i Norrbotten.  Boken starter med et hundedrap. Samuels elghund står i løpestreng på gårdsplassen og blir drept av en bjørn. Samuel skadeskyter bjørnen som forsvinner i mørket:

«Nå er den borte i den nattsvarte skogen. Lyset fra garasjelampen når ingen steder.

Samuel rygger tilbake til huset. Retter geværet til venstre og høyre. Lytter hele tiden mot skogen. Når som heist kan bjørnejævelen komme farende. Han ser jo bare en snau meter framfor seg.
Tjue skritt igjen til døra. Hjertet dunker. Fem. Tre. Inne.
Han skjelver nå. Hele kroppen rister.»

Dagen etter feller en bjørnejeger den skadeskutte bjørnen. I magesekken finner man knokler fra et menneske.

«HØSTELVA SNAKKET FORTSATT med henne om døden. Men på en annen måte. Før var den svart. Den sa: Du kan gjøre slutt på det. Du kan løpe ut på den tynne isen, så langt du rekker før den brister. Nå for tiden sa elva: Du, jenta mi, er bare et blink. Det føltes som en trøst.

Statsadvokat Rebecka Martinsson sov rolig i vargtimen. Hun våknet ikke lenger av at angsten stanget henne innenfra, gravde i henne, klorte rundt. Ingen svetting, ingen hjerteklapp.»

Det er søndag 23.oktober. Vi får følge Rebecka i tiden frem til 27. oktober, og får etter hvert bruddstykker av det som har skjedd og fortalt i de tidligere bøkene. Bla a hun bor i farmorens hus og har hatt et opphold på psykiatrisk klinikk. Hun bor sammen med to hunder, unghunden Jasco (Snørrhvalpen) og Vera:

«Rebeckas andre hund lå aldri i senga hennes. Satt ikke på fanget som Snørrhvalpen pleide. Blandingstispa Vera kunne la seg klappe som snarest, men noen lengre stunder med ømhet var det aldri snakk om.

Hun sov under bordet på kjøkkenet. Ubestemmelig av alder og rase. Hun hadde tidligere bodd sammen med herren sin midt ute i skogen, en einstøing som kokte sin egen myggolje og gikk naken om sommeren. Da han ble myrdet, havnet hun hos Rebecka Martinsson. De ville ha avlivet hunden ellers. Rebecka hadde ikke orket tanken. Vera hadde fått bli med henne hjem. Og ble værende.

På sett og vis iallfall. Hun var en hund som kom og gikk etter eget forgodtbefinnende. Som lot Rebecka speide etter henne når hun smatt av sted bortover bygdeveien eller krysset over potetåkeren mot båthusene.»

Snørrhvalpen er en fin schæfer hun har fått av politimannen og hundeføreren Krister Eriksson. Denne dagen kommer Krister innom for at de skal gå en tur sammen med hundene:

«Rebecka dukket opp i bislaget. Han så på henne. Vakker, vakker. Armene i kors og skuldrene oppe ved ørene for å holde varmen. De små brystene som viste sine konturer gjennom militærtrøya. Det lange mørke håret i søvnig uorden.
- Hei! ropte han til henne. - Så fint at du er morgenfugl.
- Faen til morgenfugl, ropte Rebecka tilbake. – Det er denne hunden. Dere driver med noe slags maskepi sammen. Hun vekker meg når du er på vei hit.
Han lo. Glede og smerte hånd i hånd. Hun hadde allerede kjæreste. Advokaten i Stockholm.

Men det er jeg som går sammen med henne i skogen, tenkte han. Det er jeg som måker gårdsplassen hennes og tar meg av hundene hennes. Når hun reiser til ham, jovisst. Men det spiller ingen rolle.
Jeg tar det jeg får, sa han som et mantra. Jeg tar det jeg får.»

Den pratesyke naboen Siving kommer innom. Han har fått en bekymringmelding om at Sol-Britt Uusitalo ikke er kommet på jobb. Hun bor alene sammen med barnebarnet Marcus etter at sønnen ble drept og påkjørt. Siving kan hele historien om Sol-Britt og prater villig i vei. 

De ankommer huset. Siving finner ikke Sol-Britt eller Marcus. Han sender Rebecka og Krister inn i huset:

«Rebecka gikk inn i huset med Krister Eriksson like bak seg. Hun ropte hallo, men huset var taust. De åpne skapdørene, gapende munner som ville si noe, men ikke fikk fram et ord.
Hjerteinfarkt, tenkte Rebecka da hun gikk mot soveromsdøra. Ramlet og slått seg i hodet.
Og tenk om hun ikke var død, kanskje lå der lammet.

Inne på soverommet la Sol-Britt Uusitalo på ryggen i senga. Hodet var vridd til siden. Øynene var åpne, munnen likeså. Tunga hang halvveis ute. Den ene armen hang utenfor senga.
Hun hadde bare truse på seg. Teppet lå på gulvet ved siden av senga. Kroppen var brunprikket av små sår.
-Hva er det som begynte Rebecka og kom ut av det.

Krister Eriksson gikk bort og la for sikkerhets skyld fingrene mot kvinnens hals. Noen sløve høstfluer lettet fra henne og landet i taket. Han nikket mot Rebecka.
Rebecka betraktet den døde kvinnen. Tynne strimer størknet blod fra noen av sårene. Hun lette etter følelser inni seg. Noe som lignet opprørthet, kanskje. Forferdelse?
Men hun følte ingenting.
Hun så på Krister, han var alvorlig, men rolig. Det var bare på tv politifolk kastet opp ved et likfunn.»

Jakten på den som drepte Sol-Britt starter. Men først må de finne Marcus.

Etterforskningen kommer i gang. Men Rebecka blir tatt av saken. Den ufordragelige og snobbete kollegaen statsadvokat Jan von Post har overbevist sjefen, Alf Björnefot, at Rebecka er inhabil og derfor ikke kan lede saken. Hun gir sjefen sin en skyllebøtte, og ber om å få ta ut ferien sin som hun har tilgode. Alf er redd for at Rebecka skal velge å gå tilbake til jobben som advokat i Stockholm.

Spørsmålet i saken er om drapet på Sol-Britt har sammenheng med at sønnen ble påkjørt og drept uten at den som kjørte på han er tatt. Eller andre dødsfall i familien. En sidehistorie fra 100 år tilbake er om farmoren som var lærerinne i Kiruna. Historien er både vakker og vond.

Historiene fortelles fra ulike synsvinkler. Det finnes ikke dødpunkt i romanen. Spenningen er til å ta og føle på, helt til siste slutt. Det er spenning knyttet til fortid, nåtid og fremtid.Først og frem er spenningen knyttet til hvem som drepte Sol-Britt. Men også på andre plan: forholdet mellom Rebecka og Krister, kjæresten Måns og om von Post skal greie brasene eller om han, som jeg håpet hele tiden, skal «tråkke i salaten/ drite på draget.» Det er konflikter mellom mennesker og konflikter på det indre plan hos enkelte. 

Vennskap, kjærlighet, lidenskap, misunnelse, ondskap, hevnlyst og hat er ingredienser i romanen. Gode naturbeskrivelser. Morsomme scener innimellom. Romanen er rett og slett en godt fortalt og troverdig historie som har gitt meg mye god underholdning.



«Åsa Larsson (f. 1966) er oppvokst i Kiruna, men forlot byen for å studere jus i Uppsala, og er nå bosatt i Mariefred like utenfor Stockholm. Hun utkom for første gang på norsk i 2004 med romanen Solstorm, som ble tildelt Svenska Deckarakademins pris for beste svenske krimdebut. Hennes andre roman, Spilt blod (Gyldendal 2005), ble kåret til «Årets bästa svenska deckare 2004». Svart sti utkom i 2006, og den fjerde boken i serien, Til din vrede går over, våren 2009. Den femte romanen, Et offer til Molok, utkommer januar 2013.
Åsa Larsson har oppnådd stor suksess i Sverige, både blant lesere og kritikere. Bøkene hennes er totalt solgt i over 1,2 millioner eksemplarer bare i Sverige. De er oversatt til 23 språk.
Fødselssted: Kiruna, Sverige»






2 kommentarer:

  1. Har ikke lest noe av henne men selvfølgelig lag merke til navnet, så takk for tipset

    SvarSlett
    Svar
    1. Med meg er det motsatt; der er navnet på boken jeg har husket. Men etter å ha lest den og etter å ha sett TV-programmet vet jeg godt hvem hun er - interessant forfatter synes jeg. Men så blir jeg ekstra motivert til å lese bøker etter å ha lest forfatterintervjuer. Ikke var jeg klar over at Kiruna synker pga gruvevirksomheten og at hele byen skal flyttes om ikke alt for mange år.

      Slett